Husker dere jeg skrev om Svartkulp i innlegget før i dag?  Vel. Gamle Gubben Grå og jeg bestemte oss for å ta lunsj om ikke akkurat ved Svartkulp så et annet skogstjern. Grønntjern har jeg hørt det heter.

Vi tok med oss matpakke og kaffe og dro avsted. Snart var vi ved tjernet, 9g kaffe og matpakke ble funnet frem.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Isen lå ennå ute på tjernet, men hadde begynt å gå langs land.  Etter å ha kost oss i sola en stund bestemte vi oss for å gå runden rundt tjernet.

Vel, som dere kanskje forstår av det øverste bildet gikk ikke det så bra….

Det er en fin sti, nærmest en traktorvei rundt tjernet og vi ruslet fornøyd rundt i det fine været.  På skyggesiden var det litt bløtt. Gamle Gubben Grå sklei et par ganger,, men jeg klarte meg bra. Det pleier å være omvendt.  Jeg synes det er litt kult at jeg klarer meg bedre en  Gubben.

Men så var det min tur til å miste fotfeste. Jeg sklei i leira med det høyre beinet. Det som er fullt av metall. Jeg hørte en knekkelyd, og tenkte nå går det til hel… med kneet og alt metallet.

Heldigvis gikk  det bra med kneet, konstanterte jeg før jeg veltet meg over på magen for å prøve å reise meg opp. Gamle Gubben Grå sto alt klar med mobilen for å forevige den seansen.

Det gikk ikke. Foten ga etter, og når jeg kikket ned så jeg lett feilstilling og en stor hevelse.  Det tok meg ikke så mange minuttene å innse at jeg trengte en ambulanse.

Gamle Gubben Grå ringte, og snart var ambulanse på vei. Så var det bare å smøre seg med tålmodighet.

Det tok ikke så veldig lang tid før Gamle Gubben Grå kunne meddele at han så en ambulanse på hovedveien som ikke går så langt fra tjernet, og snart kom den humpende innover traktorveien mot meg der jeg lå.

Den kom nesten helt frem før den ble stående å spinne i søla i den siste kneika.

Ambulansemedarbeiderne hoppet ut, og undersøkte meg forsiktig. De stillte raskt den diagnosen jeg egentlig ikke ville høre. Det er ikke noe gøy når de sløyfer ordet “mulig” foran brudd. Men jeg hørte  ikke mulig bli nevnt en eneste gang.

De fikk meg raskt opp på båra. Men vanskeligere ble det å få båra forbi ambulansen på den smale og sleipe skogsbilveien. De ville jo helst ha meg inn døra det bak uten å risikere å velte meg ned i grøfta.

De ringte etter assistanse, og raskt kom brannbilen til det frivillige brannvesenet innover traktorveien med blinkende blålys. Med fire sterke menn til å bære var jeg raskt i sikkerhet i ambulansen. .

Ambulansen rygget så de 4 – 500 meterne tilbake til et sted de kunne snu. Selv med spjelk rundt ankelen kjentes det godt….

Så bar det avsted til legevakta. Kommunelegen trengte bare et blikk på foten før hun konkluderte med brudd og det bar videre til røntgen.

Snille kollegaer tok godt i mot meg, og de kunne på direkte spørsmål fortelle at det ikke så bra ut. Både ordet “kløna” og “Du gjør det alltid skikkelig når du gjør noe” ble nevnt – i tillegg til mye medfølelse og ønske om lykke til.

Neste stopp akutten. Og for å gjøre en lang historie kort. Komplisert brudd i ankelleddet. Og etter noen timer ble det operasjon….

Nå er en ny dag og nye muligheter! Jeg tror det blir en rolig dag.