I dag har Gamle Gubben Grå og jeg vært mann og kone i 29 år!!
Det er helt vilt! Hvor har de årene blitt av liksom. Det er da ikke så lenge siden vi sto der hos byfogden og lovet hverandre troskap mens Datteren og Eldste Niese sang Bæ-bæ lille lam med høye barnestemmer. Hva skal man egentlig med orgelbrus og Mendelson bryllupsmarsj?

Alt gikk ikke helt etter planen den dagen. Da vi kom ut fra byfogden etter vielsen sto det en del venner av oss utenfor og skulle kaste ris på oss. Hvor er hatten din? spurte en av de. Jeg hadde nemlig kjøpt meg hatt i dyre dommer til vielsen. Lysegrønn hatt som sto til Gamle Gubben Grås nye Giovanni-dress. (En dress jeg tror han glatt går inn i ennå. Jeg derimot ville ha langt større problemer med å komme inn i min sjokkrosa kjole).
Så mellom vielse og fotograf måtte vi en tur hjemom for å hente hatt….

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi hadde avtalt med fotografen å ta bilder i Nordre Park. Jeg angrer litt på at vi ikke sto ved den beslutningen. Det hadde blitt spesielle bryllupsbilder. Ute var det nemlig et skikkelig regnvær. Skikkelig øs-pøs regnvær. Så det ble bilder inne i studio i stedet for blant høstløvet i parken med en brusende foss i bakgrunnen.
Så mye regn var det at Svigermor så ut som ei drukna katte da hun gikk fra bilen og inn på selskapslokale.

Vel, hun fikk i det minste dusja, det var det muligens ikke alle i min del av slekta som fikk.
Det ble nemlig strømbrudd i deler av min barndoms dal der resten av slekta bodde på den tiden.
På bygda henger vann og strøm tett sammen. Ikke bare fordi man må ha strøm for å få varmt vann i varmtvannstankene, men og fordi pumpene som driver vann opp fra grunnen og inn i husene og går på strøm.
Vel en husstand hadde strøm. Der måtte hele slekta dusje – og føne hår etc.  Jeg tror de var 8 stykker som skulle gjennom dusjen og dele på varmtvannet. Har jeg nevnt at vi giftet oss på en fredag? Flere av de hadde vært på jobb og hadde bare tiden av veien for å rekke bryllupsmiddagen.

Datteren var 3 1/2 år da vi giftet oss. Og barn på den alderen kan være ganske bestemte. Så vi hadde bestemt at Datteren skulle sitte mellom meg og Gamle Gubben Grå under bryllupsmiddagen. Da slapp vi at hun desperat skrek at hun skulle til Mamma fra en annen ende av bordet, og det var jo vårt bryllup Vi tre. Kjernefamilien. (Sønnene var ikke født ennå)
Så vi er ikke antakeligvis det eneste brudeparet som har blitt viet til Bæ-bæ lille lam, vi er vel og et av ytterst få brudepar som ikke satt ved siden av hverandre under bryllupsmiddagen.
Da jeg skulle holde tale for brudgommen hadde Datteren sovnet i fanget mitt, så jeg holdt talen sittende.

Dagen etter reiste vi ut til selskapslokale for å hente rester av kakene og forskjellige andre ting. Så skulle vi videre til Mamma og Pappa og hente Datteren pluss bryllupsgavene som de hadde tatt med hjem på natta. Da fikk vi motorstopp mellom selskapslokale og Mamma og Pappa.
Dette var i 1994. Mobiltelefon var ikke noe vi hadde. Så vi måtte ringe på i et vilt fremmed hus og spørre om å få låne telefonen for å ringe etter hjelp. Da svoger og søstrene kom for å taue oss hjem til foreldrene mine satt vi på panseret av bilen vår i ei busslomme ved Steinsfjorden og spiste rester av bryllupskaka vår. Noe må en jo gjøre mens en venter, og været var betraktelig bedre denne dagen.

Vel. Det er 29 år siden i dag. Og kanskje har ekteskapet vårt fortsatt akkurat slik det startet. Alt har ikke alltid gått etter planen. Det har vært stormer og uvær, og ting har sluttet å virke som burde ha virket. Slik som kjerringa selv.
Men vi er fremdeles sammen, og når det liksom stopper helt opp, ja da er det oss to da som må gjøre det beste ut av situasjonen, sammen.

Humor må til, også i politikken. Jeg har merket meg at min litt uhøytidelige væremåte både i kommunestyresalen og styrerom kan virke avvæpnende når jeg er relativt tydelig i argumentasjonen. Det har alltid vært min stil, både som tillitsvalgt og som politiker.

En politiker fra ett av de andre partiene har hevdet at store deler av kommunestyresalen humrer når jeg er i mitt ess på talerstolen. Det er ok, for humrer man nikker man ofte nesten umerkelig at man er enig, og da har jeg oppnådd det jeg ønsker.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

I valgkampen i år synes jeg i grunn det har vært litt for lite humor.  Men i går kveld klarte jeg ikke å styre meg lenger.
Ei av Høyredamene, Lise, hadde lagt ut en tekst på sin fb, side hvor hun opplyste om at siste dag med forhåndsstemming er i dag, og ba selvsagt fb-vennene sine om å stemme Høyre.

Ren valgkamp propaganda for partiet sitt med andre ord.
I kommentarfeltet hadde en ivrig samfunnsdebattant skrevet følgende kommentar:

Christopher Wand (som for øvrig lager utrolig god pizza!) skrev noe meget fornuftig for noen dager siden: “Vi går til valg på å bruke minst mulig penger på fylkeshuset, og mest mulig på tjenestene som berører deg.”
Ringerike Høyre kunne tatt til seg denne setningen og gjort den lokal. I stedet går ordførerkandidat Runar  ut med høye kneløft og vil bygge nytt rådhus. Som skal bli billig, ble han vel sitert på (javel?) Og nytt sykehjem til 850 mill – FØR kostnadsoverskridelser. Den første som tar offentlig dissens på Høyres forslag til fortsatt spinnvill investeringsbonanza i en allerede altfor forgjeldet kommune får en “slenger” fra meg, Lise Tar du utfordringen?

Jeg mener at vi har langt viktigere ting å bruke penger på enn nytt administrasjonsbygg. Jeg tror og at vi kunne fått et flott og moderne sykehjem ut av Hønefoss sykehjem uten å bruke en milliard. (Sluttsummen på det nye sykehjemmet bikker nok milliarden innen det står ferdig.) Jeg tar gjerne den slengeren Lise ikke vil ha.🙃

Jeg deler bilder av kosestunder med bok i sola og skriver engasjert om politikk og valgkamp. Det kan være lett å få inntrykk av at jeg lever herrens glade dager på skattebetalernes penger. Klager over at 60% jobb, tre dager i uka ble for mye, likevel virker det som jeg strutter av energi når det er noe jeg har lyst til. Som valgkamp. Jeg forstår de som kan få inntrykk av at jeg egentlig bare er lat, utnytter systemet. At jeg egentlig bare har vondt i viljen min.

Nå er klokka 10.30. Jeg har kjørt Gamle Gubben Grå på jobb, gått en halvtimes tur med hundene og tatt en dusj. Og jeg er totalt utslitt. Egentlig er det bare viljen som gjør at jeg sitter her og knotter og ikke for lengst har flata ut under pelspleddet på sofaen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg skriver ikke så mye om slike dager. Skildrer ikke i detalj hvor sliten jeg er til tider. Skriver ikke om ting jeg ikke orker men som jeg gjerne skulle ha deltatt på. Som skoledebatten på mandag hvor jeg hadde gledet meg til å se partikollegaen min i aksjon.  Jeg skulle vært publikum, det var planen. Jeg så de siste 20 minuttene på streaming på PCn. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst til å dra, men fordi jeg rett og slett ikke hadde overskudd etter en helt vanlig arbeidsdag. Så mens debatten pågikk sov jeg på sofaen.

Hver gang jeg ikke klarer å gjøre noe jeg har planlagt føles det som et nederlag. Det var et nederlag å redusere arbeidstiden med en dag. Det var et nytt nederlag å ikke klare å gå på den debatten. Hvert nederlag får meg til å føle at jeg svikter, kanskje mest mine egne idealer. For jeg vil så gjerne!

En klok person sa til meg at kan du ikke være stolt av det du får til i stedet for å skamme deg over det du ikke får til?
Du arbeidet som turnusradiograf i 30 år! Det er det ikke alle som klarer. Du var tillitsvalgt i 20 år, og påtok deg masse ansvar. Vær stolt av hva du har bidratt med, ikke misfornøyd med at du ikke klarte det i enda flere ti-år.
Jeg tror det er en sunn innstilling.
Kanskje ikke å være så stolt, men å fokusere på hva jeg faktisk får til i stedet for å fokusere på det jeg ikke orker.

Det var ikke jeg som trykket på den store røde knappen og stoppet meg selv. Det var kroppen som stoppet helt av seg selv. Ikke totalt havari, men en klart uplanlagt stopp.
Etter et par, tre slike stopp innså jeg at hvis det ikke skal bli totalt havari må jeg ikke kjøre maskineriet så hardt.

Jeg mistet så mye da jeg måtte gi opp det engasjerende, hektiske livet jeg elsket. Selv etter at nederlagsfølelsen hadde gitt seg og jeg innså at det var til mitt eget beste følte jeg på savnet. Savnet og bitterheten over at ting ble slik det ble.
Og selv om savnet blekner kan jeg fremdeles føle på bitterheten. Gjorde det sist forrige helg da jeg støtte på en fra den gang da som begynte å stille spørsmål til meg som om jeg fremdeles skulle være en engasjert og aktiv tillitsvalgt.

Savn, bitterhet og nederlagsfølelse er ikke gode følelser å kjenne på. De stjeler energi, og akkurat energi har jeg jo ikke så mye av. Derfor har jeg bestemt meg for å ikke dvele for mye med begrensningene mine, slutte å ha fokus på alt jeg ikke lenger klarer og mestrer men i stedet se hva jeg får til.

Jeg vil heller skrive om det positive i livet mitt – uten å bli en sånn Alt-er fantastisk-fantast. For livet er ikke fantastisk, ikke hele tiden.  Men de fleste dager inneholder gode stunder, og de stundene ønsker jeg å fokusere på.
Jeg teller heller mine seire enn mine nederlag.

I en drøy time satt jeg ute på trammen med bok og tekopp i ettermiddag. Hundene koste seg i sola. Senkede skuldre og en god stund. En av de stundene jeg samlet på.

Så slo det meg. Burde jeg egentlig sitte her midt på dagen å lese bok og kose meg i sola? Har jeg ikke noe mer konstruktivt, noe mer fornuftig å bruke tiden min på?

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Andre folk på min alder er på jobb, eller stresser hjem fra jobb. De skal lage middag, vaske klær, støvsuge, forberede morgendagen…. De har tusen ting de skal ha gjort. Og her sitter jeg midt i arbeidstiden og leser bok og koser meg i sola. Jeg kjenner på et snev av dårlig samvittighet. Man sitter ikke med nesa i en bok midt på dagen, det er barnelærdom.

Jeg prøver etter beste evne å døyve den dårlige samvittigheten. Selvsagt er det masse jeg kunne ha gjort. Drømmehuset er langt fra strøkent. Jeg kunne ha pløyd stillingsannonser, gått en lengre tur med hundene….. Men det var jo det at jeg måtte utnytte hver eneste våkne time maksimalt som slet meg ut. Fortsetter jeg slik blir jeg ikke gammel. Kroppen orker det rett og slett ikke. Den har for mange vondter, for mange skader.

I det jeg starter på et nytt kapittel i boka rygger Gamle Gubben Grå inn på gårdsplassen. Arbeidsdagen hans er over. Han setter seg i den andre stolen på trammen. Vi snakker litt sammen før han rusler inn og legger seg godt til rette under pelspleddet på sofaen. I motsetning til meg har Gubben alltid vært god på restitusjon. Tror aldri han et plaget med dårlig samvittighet for alt han burde gjort.

Siden både Gamle Gubben Grå og bilen nå var hjemme sjekket jeg sammen boka og stakk av med bilen. Vi manglet brød og et par ting til, og jeg trengte en tur i ro og fred. Selvsagt gikk den turen innom senteret,og der ble det ikke overraskende en kaffe-latte.

Mens jeg var på senteret benyttet jeg anledningen til å gjøre min borgerplikt. Jeg avla stemme både ved kommune- og fylkestingsvalget. Sikkert unødvendig å si hvilket parti jeg stemte på, men det ble satt noen kryss og utdelt noen slengere.

Så avsluttet jeg handlerunden og dro hjem til Drømmehuset hvor Gamle Gubben Grå var godt i gang med middagen. Vi skal ha innbakt purre med rotfrukter.
Jeg var litt håndlanger for Gubben på kjøkkenet og snart er middagen klar. Det lukter helt himmelsk og jeg gleder meg virkelig til middag.

I dag har jeg hatt huset helt for meg selv i hele formiddag, og enda er det nok noen timer til folka kommer hjem. Herlig! Jeg har fått unna en god del husarbeid og ruslet tur med hundene.
Ja, for helt alene har jeg selvsagt ikke vært. To stykker hunder har vært i umiddelbar nærhet. Ja så ille var det at da jeg forsøkte meg på en liten strekk på sofaen i sted lå Kidd på føttene mine mens Charlie Chihuahua presset seg plass mellom meg og sofaryggen. Det ville være direkte løgn å si at jeg lå godt, så strekken ble relativt kort.

Det er rart hvordan forskjellen på å arbeide 60 og 40% har slått inn. Nå har jeg overskudd både på jobb og på fridagene og føler at jeg klarer å holde meg ajour med de oppgavene jeg skal gjøre. Jeg halser ikke av gårde og føler at det alltid er noe jeg burde ha gjort og som jeg ikke har tid eller overskudd til.
Det føles godt. Altså er nok restarbeidsevnen min på rundt 40%.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sola skinner fra lys blå himmel. Nå har jeg tenkt å ta med meg boka mi og sette meg ut på trammen med en kopp te. Nyte høstdagen og alenetiden.

Det har blitt noen arr og skavanker på denne kjerringkroppen opp gjennom årene. Muligens på innsiden og, men det er de ytre, fysiske arrene dette innlegget skal handle om. De indre arrene jeg måtte ha som er mer av psykisk karakter, arr på sjela, de får heller komme i et senere innlegg.

Mitt første arr fikk jeg som 5-åring. Jeg klatret på ei gammel kjerre på låven på gården. Jeg fikk en rusten spiker inn i skinnleggen, og fikk et langt, dypt sår. Det ble provisorisk bandasjering, rask retrett via barndomshjemmet og videre til sykehuset hvor en flink lege sydde såret sammen igjen. Snart var jeg like hel igjen, men arret på leggen var veldig tydelig hele oppveksten – og var med på å lære meg forskjellen på høyre og venstre.
Jeg var nok mer stolt enn flau over det arret.

Det neste arret var jeg ikke like stolt av. Det fikk jeg i 84. 18 år gammel måtte jeg gjennom er åpen hjerteoperasjon. Den etterlot et 1 cm bredt arr fra toppen av brystbeinet og i hele brystbeinets lengde pluss to små arr etter operasjonsdren øverst på magen, rett under ribbeina.
Det hjalp heller ikke stort at de “sveiset” operasjonssåret i stedet for å sy. Det ble som en pølse på 1 cm høyde langs hele ribbeinet og de første årene var det rødt og til tider blå-lilla. Det tok mange år før jeg atter viste meg i bikini, og jeg lette lenge før jeg fant ei badedrakt som var så høy foran at den skjulte mesteparten av arret. Husker jeg ønsket meg høyhalset-badedrakt.

Jeg var 18 år. De neste årene er de årene du sjekker gutter og gjør klønete forsøk på sex.
Den første gutten som falmet under blusen min og strøk fingrene over arret forsto ikke hva de famlende fingrene kjente på og kom med et litt dumt spørsmål. Vel, kompleksene mine for arret ble ikke noe mindre etter den kommentaren.
Den neste forsto ikke min redsel for å ta av meg på overkroppen. Han fikk forklaringen, “tvang” meg til å ligge på ryggen mens han hentet en skrivebordslampe, flombelyste arret mitt mens han studerte det nøye og konkluderte med at det gjorde meg unik. Takk til han, han fjernet mye av kompleksene men borte ble de ikke.
I 87 fikk jeg innvilget plastisk operasjon for å fjerne den 1cm høye, røde klumpen øverst i arret og rette opp det som så ut som om de hadde hatt hastverk nederst og formelig snurpet sammen de siste cm av operasjonssåret.
Kompleksene ble litt mindre etter den operasjonen, jeg kunne atter gå med bluser og topper som hadde litt åpning ved halsen.

Så holdt jeg meg unna skalpellen i mange år. Helt til jeg i 2013 ødela kneet, eller øverste delen av den høyre leggen. Det ble en solid operasjon med et arr på hver side av leggen. Ikke direkte pene arr, men nå var jeg blitt så gammel at jeg ikke bryr meg om at leggene mine ikke vinner noen skjønnhetskonkuranse. Jeg vandrer ikke rundt i shorts eller miniskjørt, men det har jeg ikke gjort på mange, mange år.  har vel aldri likt de plaggene.

Så i 2021 knakk jeg ankelen og kunne føre to nye arr opp på lista, denne gangen nederst på den samme leggen. Det er lenge siden jeg hadde pene ben, og de ble ikke noe penere av alle arrene, men likevel kunne jeg ikke bry meg mindre. Har sikkert noe med alder å gjøre.

Nå ser jeg på arrene mine som merker på livet jeg har levd. Arrene er en del av meg. En del av min historie.

I dag føler eg meg tynn skriver Vibbedille i sitt innlegg. Hun har gått ned en del det siste året og merker at klær plutselig er blitt for store. Og selv om dama har selvinnsikt og vet at hun fremdeles er overvektig nyter hun følelsen av å være slank når hun oppdager at hun har blitt merkbart slankere.

Jeg har og gått ned en del i vekt de siste årene. Rundt 20 kilo. Det er klart det merkes og synes når jeg har på meg klær jeg ikke har brukt på en stund. Buksene blir plutselig for vide, og magen fyller ikke så godt opp under gensere og topper. Oftere og oftere tar jeg meg i å studere meg selv i speilet med et lite, smil rundt munnen fornøyd med det jeg ser – selv om kjerringa som smiler tilbake i speilet fremdeles er overvektig og alt for stor.

Så til spørsmålet i overskriften Er det lov å føle seg tynn når man egentlig er tykk?
Alle vet jo at vi tykke bare kan skylde oss selv for at vi vandrer rundt som dissende fleskeberg.  Vi bør vandre rundt med bøyd nakke og skamme oss for at vi tar opp så masse plass og at vi tar fra de slanke og vellykkede alt fra appetitten til utsikten. Fettet og kiloene våre er synlige tegn på hvor late vi er. Og hvis vi hevder at vi føler oss slanke selv om alle med et halvt øye kan se at det motsatte er tilfelle så beviser jo at vi er dumme i tillegg. Den eneste følelsen vi burde føle er skam. Skam over hvor motbydelige, late, dumme tapere vi er.

La oss snu det litt på hodet. Har du noen gang møtt et menneske som er tynn og som likevel føler seg tykk?
Sett en sylslank eller helt normalvektig stå foran speilet og klage over at magen ser oppblåst ut, lår og egger er for kraftige, eller at overarmene disser uten at det er det minste tegn til grevinneheng?
Nå teker jeg ikke på de som har et sykelig forhold til egen vekt, men helt vanlige mennesker som klager over at de veier for mye eller ser tykke ut uten at de har et eneste gram for mye på kroppen.

Hvorfor er det mer sosialt akseptert å føle seg tykk når man er tynn enn å føle seg tynn når man er tykk?
Hvorfor er det mer sosialt akseptert å ha negative følelser rundt egen kropp enn å føle seg bra?

Det er en del feil og mangler med denne kjerringkroppen. Og nå beklager jeg at jeg har tar fra dere alt fra matlysten til nattesøvnen av å vise frem et bilde av kjerringa i all sin prakt.  En av feilene er at det er litt vel mye av denne kjerringa, altså litt mange kilo og at jeg opptar litt mer plass enn det godt er.
Men vet dere hva? Jeg gidder ikke gå med bøyd hode av den grunn, og ikke føler jeg på skam heller.
Kiloene mine er det jeg selv som må drasse rundt på og så lenge jeg ikke klager på den børa så bør den strengt tatt ikke plage deg heller.

Bildet over er tatt i april 21, bare få timer før jeg pådro meg enda flere feil og mangler. Jeg knakk ankelen og fikk enda mer titan i kjerringkroppen.
Mulig jeg ikke hadde knekt ankelen så til de grader hvis det ikke hadde vært et så stort antall kjerringkilo som hadde landet oppå den ankelen. Det er umulig å si noe sikkert om, men jeg kan si med sikkerhet at den ankelen ikke hadde knekt hvis jeg hadde holdt meg i ro hjemme og ikke beveget meg ut på tur i leirete terreng.

Men tilbake til bildet. Det er som sagt tatt for over to år siden. Når jeg ser på det bildet ser jeg helt klart at jeg er tynnere nå. Ikke slank, ikke tynn, men tynnere. Så når jeg svinger meg foran speilet og ser at bilringer og valker er betydelig mindre og at jeg med litt fantasi nesten kan se antydning til midje har jeg ikke lov til å føle glede ved det? Har jeg ikke lov til å føle glede over at jeg er tynnere – eller i mine øyne tynn fordi sammenligningsgrunnlaget er at jeg har vært tykkere?

Jeg tror det å se resultater motiverer. Se at man blir tynnere. Føle seg tynn. Tror du ikke slike følelser får deg til å fortsette det gode arbeidet? Fortsette å spise sunnere, bevege deg mer eller hva som er hemmeligheten bak din vektnedgang.
Det er vel ingen som svinger seg foran speilet og føler seg slank og som så tenker at nå, nå skal jeg jammen sitte meg passiv i sofaen å stappe inn på med sjokolade, smågodt, potetgull og fleskefett.

Om du er stor eller ikke fult så stor, om du er tykk eller tynn, jeg tror det er mer motiverende å svinge seg foran speilet og føle seg bra, være fornøyd med det man ser enn å stå der misfornøyd å lete etter feil og mangler ved egen kropp.
Jeg tror gåturen, løpeturen, treningsøkta blir en bedre opplevelse hvis du fornøyd med deg selv springer av sted med et smil om munnen enn om du ser på løpeturen som en straff fordi du er så mislykket, feit og stygg.

Nå skal jeg inn på badet og gjøre det beste ut av denne kjerringkroppen før jeg drar på jobb. Jeg skal smile til meg selv i speilet å være fornøyd med det jeg ser, fordi jeg for lengst har innsett at jeg er langt penere med et smil rundt munnen enn når geipen henger ned på tredje skjorteknapp,

I dag har det vært skolevalg. Valgresultatet er ikke hyggelig lesing for Rødt samme hvordan jeg vrir og vrenger på det. Ikke nasjonalt og ikke på de lokale videregående skolene. På landsbasis fikk vi et resultat langt ned på 2 tallet, og nær en halvering fra både forrige lokalvalg og forrige stortingsvalg.
Lokalt sto det enda verre til.
På Ringerike Videregående, min gamle skole, fikk vi kun 1 stemme. En nedgang på 3,6%.
På Hønefoss Videregående var det litt bedre. Der fikk vi 11 stemmer. Men også der hadde vi en nedgang på 3%. Vi har ikke gjort et så dårlig skolevalg her på Ringerike siden 2011. Absolutt ikke morsom lesing, og enda verre skal det bli når jeg studerer tallene nærmere.

En ting er at Fremskrittspartiet gjør et brakvalg på Hønefoss Videregående (gamle yrkesskolen) og blir desidert største parti med Høyre som en god nummer to. Det at høyresida går frem har vi dessverre hatt følelsen av lenge. Synes heller ikke det er så rart at ungdommen flokker seg rundt Frp, som vel er mer populistisk og kanskje appelerer mer til ungdommene enn litt sidrumpa Høyre.
På Ringerike Videregående (gamle gymnaset) derimot er det omvendt, med Høyre som det største partiet. Vel, slik var det da jeg gikk der på 80-tallet og. Unge Høyre sto sterkt i ungdomsmiljøet på gymnaset den gang og.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Men glem Høyre og Fremskrittspartiet. Selv om det er partier som har en politikk langt fra det jeg står for ser jeg på det som seriøse partier.
Langt mer skremmende synes jeg det er å se at Alliansen Alternativ for Norge får like mange stemmer på Hønefoss Videregående som det vi i Rødt får. Altså 11. På Ringerike Videregående hvor vi fikk en stakkars stemme får Alliansen Alternativ for Norge 8 stemmer.

I Buskerud får Alliansen Alternativ for Norge 3,1% oppslutning i skolevalget, i Agder 3,5%.
I Buskerud er Alliansen Alternativ for Norge større enn både MDG; KrF og Rødt.
I Agder står både MDG og KrF sterkere, men Alliansen Alternativ for Norge er fremdeles større enn Rødt.
Det skremmer meg.

Alliansen – Alternativ for Norge, tidligere Alliansen, er et norsk politisk parti som ifølge partiets nettsider søker å føre en politikk der de setter landets interesser først. Partiet er kritisert for å fremme høyreekstreme interesser.
Partiet karakteriseres av at det dels har kun én tillitsvalgt, Hans Jørgen Lysglimt Johansen, og dels ikke har medlemmer. Mest sentralt er at partiet ikke har partiprogram. I stedet er alle kandidatene fristilt hver for seg og svarer ikke for andre enn seg selv. Enhver kan nominere kandidater til Alliansens lister. Man kan også nominere seg selv. Nominasjoner blir behandlet i partiets forum. Lysglimt Johansen bestemmer alene hvem som skal stå på partiets lister, ifølge ham selv basert på kriteriene «sanndruelighet» og «mot».

Alliansen har koblinger til det nynazistiske miljøet i Norge. Partiets leder er kjent for en rekke antisemittiske utsagn. Hovedsaken til Alliansen er ifølge Lysglimt Johansen å få Norge ut av EØS- og Schengen-avtalene med EU. Partiet er også opptatt av å stanse innvandring samt endringer i det demokratiske system.
Alliansen har blitt kritisert for gjentatte ganger å ha gitt uttrykk for fremmedfiendtlighet og rasistiske holdninger.
Lysglimt Johansen har sagt tydelig at Alliansen var basert på Trumps politiske suksess, og at han særlig er fornøyd med Trump som et maskulint forbilde som står for forandring og mot fake news.

Dette stemmer altså ungdommen på. Og det  en slik grad at de fort kan få inn en representant i Fylkestinget i Buskerud, kanskje to hvis dette skulle bli valgresultatet.
Nå tror jeg ikke dette blir valgresultatet, men likevel skremmer oppslutningen blant ungdommen om denne Lysglimt Johansen meg langt mer enn at Rødt har sitt dårligste skolevalg i Buskerud siden 2011.

Nok en nydelig dag. Bare se! Bildet er tatt i dag, 5. september. Bare de røde bladene på buskene midt på bildet som røper at det snart er høst, og ikke midt på sommeren. Bildet er tatt I Min Barndomsdal. Jeg har brukt litt av formiddagen der.

Jeg er egentlig fornøyd med dagen så langt. Jeg har hatt en god start på dagen med lang frokost og tid til å være I min egen boble. Etterpå dro jeg ut til Høvdingen, fikk mine instrukser og handleliste og gjorde noen ærend for han. Tid til kaffe og en hyggelig prat ble det og før jeg satte kursen hjemover. Sannelig rakk jeg også å handle for oss før jeg entret Drømmehuset tidsnok til at Gamle Gubben Grå kunne overta bilen og rekke jobben sin i tide. Da slapp jeg å kjøre og hente han på jobb, og kan bruke resten  av dagen i Drømmehuset.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Første punkt på lista er å legge noen kyllingfileter i marinade. Gamle Gubben Grå skal få lage middagen når han kommer hjem, han er bedre kokk enn meg. Men hvis kyllingen skal få kose seg en stund i marinaden er det kanskje greit jeg tar meg av det. Har jo lyst på middag før det blir midnatt.

Videre har jeg planer om en aldri så liten husvask inne på soverommet. La den kalde nattelufta få følge av frisk grønnsåpelukt når vi går til sengs I kveld. Jeg smiler bare ved tanken. Ikke det at det er så skittent på soverommet, men det er greit å få tørka over vegger og tak en gang i blandt.

Jeg liker best å gjøre slike ting når jeg har huset for meg selv, så da er det vel bare å brette opp ermene og sette i gang. Blir ikke noe rent soverom av at jeg sitter her og knotter.

Jeg var i et 50 års lag en gang. Det ble holdt på et nydelig sted i fjellet. Selskapet startet tidlig på ettermiddagen med bål-kaffe og bli-kjent-aktiviteter.  Det var et hyggelig selskap hvor vertskapet hadde lagt opp til en uformell og uhøytidelig stemning. Noe jeg mener de hadde klart godt.

Moren til jubilanten ba seg fritatt fra en av aktivitetene, sekkeløp. Det var selvsagt i orden. Det kan være mange gode grunner til at en kvinne i 70 åra ikke har lyst til å hoppe rundt mellom kvister og steiner med beina nede i en strisekk. Ut på kvelden etter et glass vin, kanskje to,  fortalte hun meg hviskende og fnisende den egentlige grunnen til at hun sto over sekkeløpet. Hun hadde nemlig deltatt i et sekkeløp en gang før, og det med katastrofale følger. (Hennes egne ord.)
En gang da ungene hennes var små hadde hun og en del andre foreldre blitt tatt ut til sekkeløp på et arrangement på skolen. Og da, mens hun hadde hoppet over skolegården i sekken så hadde hun kommet til å slippe en prump. En sånn med litt lyd, slik at noen sikkert fikk det med seg. I det minste var det noen som hadde begynt å le bare få sekunder etter at hun hadde sluppet den lille fjerten. Hun hadde holdt på å dø av flauhet. Så det var forståelig at hun ikke våget å delta i flere sekkeløp.
Hun fortalte det ikke som en god historie. Hun var fremdeles flau ved tanken på at hun rundt 40 år tidligere hadde sluppet en liten fjert i all offentlighet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi kan dra på smilebåndet av den fisfine fruen og en for lengst glemt liten fjert.  Men jeg tror ikke frykten for å tape ansikt, redselen for å lage skraper i den perfekte fasaden har blitt mindre siden en fjert ufrivillig kom ut i friluft en gang på 70-tallet. Ikke hos denne fruen – og ikke hos mange, mange andre av oss.

Vi deler glimt av våre perfekte liv på sosiale medier. Vi skaper et bilde av oss selv slik vi ønsker at andre skal oppfatte oss, og  er livredde for at noen skal finne ut hvordan vi og livet vårt virkelig er. At noen skal finne ut at vi ikke er feilfrie, at livene våre ikke er perfekte.

Så vandrer vi rundt da. Bak hver vår maske. Viser verden glansbilde-siden av hvem vi er, og er engstelige for at noen skal finne ut at vi ikke lever opp til den standarden vi tror alle andre lever opp til.

Tenk om vi kunne være ærlige. Tenk om vi ikke var så opptatte av å holde fasaden. Jeg tror vi hadde fått det bedre alle sammen da. For jeg tror vi er mange som ikke klarer å leve opp til idealet for det perfekte livet.

Når venninnegjengen sitter å planlegger langhelg i Barcelona, og du sitter febrilsk og tenker ut hvilken unnskyldning du skal bruke denne gangen for hvorfor det ikke passer den helga (enda hvilken helg ennå ikke er bestemt). Tenk om vi da var ærlige og sa rett ut at den turen har jeg ikke råd til å være med på. Jeg tror det fort ville komme et lettelsens sukk fra minst en til rundt bordet. Og så ville det kanskje bli hyttetur til en av jentene i gjengen i stedet – for det viktigste er jo ikke Barcelona. Det viktigste er å være sammen, skravle, le og kose seg.

Når venninnegjengen sitter der på hytta og hun som ville til Barcelona blir litt stille når morgendagens topptur planlegges. Tenk om hun da kunne si at hun ikke har så lyst til å bestige en fjelltopp, Hun er i så mye dårligere form enn de andre. Si at jeg vil mye heller være igjen her på hytta. Kose meg med boka mi og lage middag til dere kommer hjem. Kanskje blir det slik, kanskje legger de opp til en kortere og mindre slitsom tur som hun og har energi til. kanskje tar de sprekeste toppturen mens andre blir igjen og tar en kortere tur i nærområdet.

Tenk om vi kunne be folk hjem på en kaffekopp eller en liten matbit uten at vi føler at huset må være skinnende rent, den slitte skinnsofaen skiftet ut og maten av restaurantkvalitet og med utsøkt vin til.
Foreldrene mine hadde gjester eller var borte nesten hver eneste lørdag da jeg var ungdom. Gjerne hos naboen eller at de var hos oss. De ringte hverandre ut på ettermiddagen og ba hverandre. Det var ikke alltid det ble servert mat, veldig ofte bare en kaffekopp og et kakestykke. Det var samværet som var det viktige. Ikke å imponere hverandre.
Jeg ønsker meg litt tilbake til de tider.

Mennesker trenger mennesker. Men vi trenger mennesker vi kan være oss elv sammen med. Vi må ikke være så engstelige for å slippe en fjert, innrømme at vi ikke har råd til tur til Barcelona, at vi ikke er spreke nok for topptur. Be folk for å være sammen, ikke for å imponere eller bygge nettverk for å gagne karrieren.

Det perfekte menneske finnes ikke. Det gjør heller ikke det perfekte livet. Så la oss slutte å hige etter det uoppnåelige. La oss være fornøyd og stolte av de menneskene vi er og hva vi har fått til. Vi er bra nok som vi er.