I dag fikk jeg vite at en fjern bekjent var gått bort denne uken. Brått og uventet revet bort i midten av 60-års alderen. Jeg vekslet et par ord med henne på valgkampstand forrige lørdag. Nå er hun død. Ingen ulykke, ingen sykehistorie, bare rett og slett revet vekk slik livet kan være nådeløst og urettferdig.
Det får meg til å tenke på hvor skjørt livet er, hvor lite vi vet om hva morgendagen vil bringe. Her i dag, borte i morgen.
Det får meg og til å tenke på hvor viktig det er å sette pris på det livet vi har. For selv om det livet kanskje ikke er perfekt, så er det det livet vi har fått. Så la oss gjøre det beste ut av det.
Ser du denne fine gjengen? Den har jeg kost meg på torget sammen med i dag. Snakket politikk med de som ville diskutere det, og delt ut kulepenner og tannbørster til de som ønsket det.
Mange på torget i Hønefoss i dag som var lei AP-Høyre styret og ønsket en reell forandring. Da er en stemme til Rødt en god plan. Vi er det partiet som mener det samme før og etter et valg som jeg så eplekjekt sa til lokalavisa her om dagen.
Den uttalelsen falt nok lederen av det lokale INP (Industri og næringspartiet) tungt for brystet. Jeg møtte han på Mix da jeg skulle kjøpe meg bacon-pølse og Cola. (Slik dag i dag.) Jeg kunne ikke hevde slikt. Vel. Han har til og med skiftet parti i løpet av de fire årene han har sittet i kommunestyre. Han ble valgt inn på lista og programmet til Frp. Nå representerer han et annet parti, og påberoper seg å representere det i kommunestyre også. Selv om de ikke en gang stillte liste ved forrige valg.
Litt vennskapelig debatt må det være rom. En periode var det vel flere politikere enn andre mennesker på torget., og selv om vi er uenige om saker er det god tone mellom de fleste av oss.
Jeg fikk både dropseske og ballong i bursdagsgave fra “min gode venn Runar” (Høyres ordførerkandidat). Solbriller med Høyrelogo som jeg vet de også har, har jeg derimot ikke fått tilbud om. Antakelig må jeg knabbe et par….
Steinar (80 år) og relativt nytt medlem i Rødt etter et langt liv i Arbeiderpartiet ble så glad for å se meg at jeg fikk en stor bjørneklem og et klissvåt kyss på kinnet. Han ville ikke delta på standen vår, men tok med seg noen brosjyrer for å dra opp på senteret å erte gamle partikammerater i Arbeiderpartiet. Det er mange måter å drive valgkamp på (Og jeg tror jeg skal ha rn grundig ansiktsvask før jeg flater ut på sofaen…)
Jeg er mett ennå etter kvelden i går. Tror kanskje det holder med en kopp te til frokost i dag. Men trivelig var det. Virkelig trivelig. Mat*larm er i dag og, og har flere arrangement enn den løypa vi deltok på. Det er lokalmattorg på Tjuvholmen. Drop in på flere restauranter, Lokalmat-busstur til Bringebærland rett utenfor Oslo, Matkino for hele familien. De viser Charlie og Sjokoladefabrikken, og du får kjøpt sjokolade fra lokale sjokoladefabrikker.
I tillegg er det flere matløyper slik vi var med på i går. Både løyper for sopp, kjøtt, vegetarmat og flere til. Jeg har ikke studert de andre løypene så nøye, men det hørtes ut som om de ikke var så mektige med så mye mat som den Malt- og humeløypa vi deltok på.
Er du i Osloområdet ville jeg i det minste sjekke ut programmet for Mat*larm. Og nei, jeg er ikke sponset for å skrive dette.
Jeg er sliten i dag, men jeg får vel komme meg ned på valgkampstand om litt. Kvikner vel til live da. Været er ikke det beste, det er meldt fare for styrtregn fra rundt klokka 14. Tenker vi tar kvelden på stand ved de tider. Tviler på at det er så mange som har lyst til å stå i styrtregn å høre om Rødts fantastiske politikk og gode løsninger.
Ellers – det er bursdagen min i dag. Den skal foregå stille og rolig, kjenner jeg. Men litt god middag, et glass rødvin og kanskje et kakestykke må jeg vel kunne unne meg. Det er jo ikke hver dag en fyller 57.
Jeg er litt usikker på om Gamle Gubben Grå visste hva han dro meg med på i dag. Eller egentlig vet jeg at han ikke hadde undersøkt det så nøye. Han hadde fått tak i billetter til noe som virket gøy og bedt med Kjerringa. Han er grei slik.
Humle- og maltløyp er altså en vandring fra bryggeri til bryggeri med servering på hvert sted. Kanelbollene var ment som sikringskost. Jeg forsto jo av programmet at det kom til å bli en del øl, godt å ha litt mat i magen. Hvor unødvendig den overprisa kanelbolla virker nå i ettertid her jeg sitter stappmett og venter på bussen hjem kunne jeg nok ikke ha drømt om.
Vi møtte opp på Amundsen Bryggeri og Spiseri på hjørnet av Stortingsgata, ikke langt fra Nasjonalteateret rett før klokka 17 slik programmet sa.
Der skjønte hun som tok i mot oss i døra lite av Gamle Gubben Grå sin vifting med papirutskrift av bilettene og uforståelig mumling. Vi ble vist til et bord, og fikk hver vår meny.
Jeg som kanskje hadde lest programmet litt bedre enn Gubben forsto at noe var feil. Når servitøren kom for å ta i mot bestilling ble misforståelsen oppklart, og vi ble vist til en krok av stedet hvor flere av de som skulle være med på denne løypa samt “guiden” vår ventet.
Her på Amundsen Bryggeri og Spiseri fikk vi servert hver vår 0,4 med en amerikansk pale ale brygget på 100% norsk malt fra Bonsak gårdsmalteri. Vi fikk en time på oss på å få i oss ølen før guiden skulle guide oss videre.
Jeg er ikke så veldig glad i pale ale, men den gikk da ned. Det er liksom rødvin som er min greie, mens Gamle Gubben Grå foretrekker øl.
Guiden var en av Osloguidene, og på veien videre oppover Universitetsgata stoppet vi blant annet foran Nasjonalteateret og det gamle Nasjonalgalleriet hvor han fortalte litt historie på en underholdende måte.
På toppen av Universitetsgata, ved St.Olavs plass ligger spisestedet Skråplanet. Her ventet burgeren på bildet med tilhørende pommes frittes, og en ny pale ale av en litt annen type og fra et annet bryggeri. Samme greie som på Amundsen. En time på å få I oss mat og øl før vi måtte videre. Detaljer om burgeren kan du lese i bildet øverst i innlegget. Det var rene råvarer og mektige saker.
Denne ølen var litt bedre enn den forrige.
Skråplanet har jeg faktisk hørt om før når jeg tenkte nærmere etter. Det er den gamle parkeringsspiralen i et nedlagt parkeringshus. Det er tegnet av Mad arkitektkontor. Et arkitektkontor vi en gang mente at kunne ha tegnet ombygging av Hønefoss sykehjem. Ja før det ble besluttet å rive hele sykehjemmet.
Videre gikk turen ned til Torggata til et sted som het Nye Kråka bryggeri og destilleri. Her ventet en Trønderlager, en lys lager-øl, – og mer mat. Kebab med grilla svineknoke og hjemmelaget rømmedressing. Ikke akkurat noen slankemat det heller.
Kebaben var virkelig god. Det var det lyse ølet og. Det var helt klart det beste ølet jeg har smakt i dag.
En sa at dette som tørste-drikke en varm sommerdag så hadde glasset blitt fort tomt.
Vel, for meg var det tross lett regn en varm sommerdag. Jeg går vanligvis saktere enn alle andre omtrent uavhengig hvem jeg går med. Det er noe med hjertet, rygg og skrott og har vært sånn så lenge jeg kan huske. Når jeg må gå sånn i flokk (vi var 11) med ukjente mennesker går jeg så fort jeg kan – og helst litt til. Så jeg ankom denne kråka rimelig varm og rød i toppen. Duggfriskt, kaldt lyst øl var akkurat det jeg trengte.
Men det var jo bare en time siden vi hadde begynt å stappe i oss den burgeren med en bøtte pommes frittes. Nå lå en herlig rullekebab på tallerken stappfull av svinekjøtt og rømmedressing. Vel, vi var ikke mindre mette da vi en time senere skulle videre.
Nå kjente jeg helt klar at nok var nok for min del. Både av gåing, mat og øl. Så mens Gamle Gubben Grå og de andre fortsatte oppover Grünerløkka i retning Ringnes Brygghus tuslet jeg i motsatt retning, mot bussterminalen.
På Ringnes fikk de nok en øl, og pizza. før flokken brøt opp og Gamle Gubben Grå kom tuslende etter til bussterminalen.
Skrittelleren viste at jeg hadde gått over 7 km i løpet av Oslo-turen. Det kjennes både i bein og rygg. Magen var så mett at det nesten var ubehagelig å feste sikkerhetsbelte i bussen hjem. Men det var en minnerik kveld.
Yngste Sønn hentet oss på bussterminalen i Hønefoss, og da vi kom hjem klarte vi å kreke oss en runde med hundene. Det gjorde vi forresten i morges og. Runden vår er på ca 1 km. Det vil si at jeg har gått over 9 km siste døgnet. Det er jeg fornøyd med.
Nå er det langt på natt. Jeg skal straks finne senga. Det venter en valgkampstand om litt over 8 timer. Lurer litt på hva bein og rygg tenker om det.
Gamle Gubben Grå er en morsom mann. Noen ganger ufrivillig morsom. Sånn som i dag da vi ankom Hovedstaden. Ja, altså sentrum av hovedstaden og ikke bare blokka der Svigermor bor.
Oslo er Gamle Gubben Grå sin fødeby, men han har ikke vært like mye i sentrum de siste 30 årene som meg. Det er nesten skam å si det man jeg tror vi snakker om at det kanskje bare er snakk om 10 ganger. Hver gang vi er her sammen tenker jeg at dette må vi gjøre oftere.
Som reneste Reisende Mac startet vi vandringen fra Bussterminalen, gjennom Byporten og videre oppover Karl Johan. Han så dtorøyd rundt seg, og ble fasinert at det var egne salonger for å få lakkert neglene. (Uten at jeg tror han følte trang for det.) Vi var i byen litt før 15 og første stopp i denne “løypa” vi skulle gå var i Stortingsgata klokka 17. Det regnet lett, så jeg foreslo at vi stoppet på veien og tok en kaffekopp før vi startet på løypa.
Vi stoppet på det gamle Svaneapoteket som nå er coctailbar for den kaffekoppen, eller mest for at Gamle Gubben Grå skulle se hvordan apoteket var nå. De hadde bare svart kaffe, så vi gikk videre. På veien ut spurte Gubben om Baket Samson fremdeles eksisterte. Servitøren med rastafletter og dårlig svensk så litt usikker ut. Gubben begynte å forklare at alle måtte da kjenne til Baker Samson på Egertorget… Vi gikk raskt videre.
Hvis du lurer så eksisterer Baker Samson, men der var det kø. Vi gikk videre. Ved Stortinget lyste Gamle Gubben opp etter at jeg ikke ville stå i kø på Baker Samson. Vi kunne jo gå på Halvorsens Konditori! Det pleide alltid han og Tante Astrid (født 1918) å gjøre når de var i byen sammen når han var barn for litt over 50 år siden.
Vi skulle ikke på Halvorsens Konditori heller. Det ble sikkert nedlagt I 1968, sa jeg. Vel vi havnet på en kafé på Paleet. Gamle Gubben Grå fikk kanelbollen sin og roet seg.
(I det minste for en stund. Mens jeg sitter her og blogger gikk han ut for å ta en røyk. Nå ringer han og lurer på hvor jeg er. Han er vell redd for å komme for sent til arrangementet som starter om tyve minutter. Jeg får gå….)
Jeg er ikke ung lenger, og i morgen blir jeg enda eldre. Eller, det blir vi jo forhåpentligvis alle, men jeg har altså bursdag i morgen. Bursdagen blir som seg hør og bør en lørdag 16 dager før et valg på valgkampstand. Gamle Gubben Grå har forståelse for slikt. Jeg tilbragte sølvbryllupsdagen vår for fire år siden på valgvake. Foresten er Gubben på jobb i morgen.
I dag har vi derimot begge fri, og Gamle Gubben Grå har bedt meg med på en tur “til byen”. Ikke en tur til Hønefoss for å drikke kaffe-latte på Kirkens Bymisjon, men til Oslo hvor han har fiksa biletter til et arrangement på Matlarm.
Vi skal delta på det som kalles Malt-og humleløypa og skal vandre fra serveringssted til serveringssted hvor oppsatte menyer med både mat og drikke venter på oss. Jeg regner med det blir en trivelig kveld.
I går hadde LO invitert til politisk debatt på Gledeshuset. Vi i Rødt hadde ikke helt fått med oss invitasjonen og oppdaget arrangementet etter at påmeldingsfristen var satt og annonsen med hvem som skulle delta sirkulerte.
Vi måtte krangle litt før vi fikk delta med meg som ikke er listetopp men nummer to på lista. Men for et par dager siden fikk vi endelig beskjed om at vi og fikk stille. Utrolig glad for det. Temaene for debatten var arbeidsliv og hva som skal til for at Ringerike skal være et attraktivt sted å flytte til.
Da jeg sto i dusjen en drøy time før jeg skulle møte på Gledeshuset sto jeg å øvde inn noen gode argumenter og noen kjappe formuleringer til bruk under debatten. Jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg er glad det ikke er slik som det var da jeg var på politisk debatt sist, for fire år siden. Da hadde vi 7 minutter hver til å presentere vårt parti sin politikk. Jeg husker hvor mye jeg hadde arbeidet med den presentasjonen. Det er liksom ikke bare å stå å lese opp tørre formuleringer fra partiprogrammet når publikum sitter der og koser seg med en øl i handa.
Plutselig slo en tanke ned i meg. Hva vet du om det? Du har fått kranglet deg med på et arrangement du kun har sett annonsen for. Du har aldri sett invitasjonen. Du har aldri fått den informasjonen de andre deltakerne har fått.
Jeg var knapt ute av dusjen og tørr før jeg ringte han som etter masse leting hadde funnet ut at han hadde fått invitasjonen og ba han sende meg den. Heldigvis. Det var debatt. Så ikke ut som om det var lagt opp til lange presentasjoner av hvert parti. Men jeg var ikke helt sikker. Det sto at det ville komme mer informasjon etter påmelding. Den informasjonen hadde ikke vi fått, fordi vi ikke hadde meldt oss på før i siste liten. (Eller egentlig alt for seint.)
Det fikk briste eller bære. Jeg klarer jo å skravle engasjert på innpust og utpust, selv om det ikke blir like strukturert og velformulert når jeg ikke er forberedt.
Bilde over er fra debatten. En av medlemmene våre fulgte streamingen av møtet på lokalavisens hjemmeside og la det ut på fb siden min. Jeg har stjålet det fra henne. Regner med det går greit.
Det ser da ut som om de to unge ordførerkandidatene til venstre og SV lytter til det jeg sier. Ser og at det er litt ute i debatten, jeg har kasta jakka.
Vi fikk bare to minutter til å presentere arbeidslivspolitikken vår. Både hvordan skaffe arbeidsplasser og hvordan vi ønsket kommunen skulle være som arbeidsgiver. 2 minutter går fort. Man får sjelden sagt alt man har lyst til Kunne ha prioritert litt bedre hva jeg snakket om. Det var LO som hadde invitert, det var de som hadde flertallet i salen. Jeg burde tatt på meg tillitsvalgtserfaringen min og snakket om trepartssamarbeidet, hele og faste stillinger og nok grunnbemanning. Jeg snakket mer om etablering av næringsvirksomhet som gir arbeidsplasser. At det er viktigere enn å gjøre Ringerike til et senter for datasentre, slik mange ønsker.
Tar selvkritikk på det punktet.
Ellers synes jeg debatten gikk rimelig greit. Debattlederen var flink og lot alle få omtrent like mye taletid. Han stilte og relevante spørsmål til oss deltakere og brakte debatten videre.
Ei fra FO spurte om integreringsmidlene. Det beløpet kommunen får for hver flyktning vi mottar og som skal brukes til å integrere flyktningene i samfunnet. Statistikk viser at andelen av flyktninger fra Ukraina som er ute i arbeid er mye lavere i Norge enn for eksempel i Danmark.
Er fornøyd på at det var jeg som var klarest på at de pengene måtte øremerkes integrering. Slik det er nå går de rett inn i kommunekassa og kan brukes på hva kommunen finner det for godt.
Høyre var mer opptatt av at kommunene får integreringstilskuddet i fem år, og at etter det ble flyktningene en økonomisk belastning for kommunen i form av sosialtrygd. Jeg repliserte raskt at det er meningen integreringsmidlene skal brukes slik at de er integrert lenge før det har gått fem år.
Ellers var jeg fornøyd med innlegget mitt om å gjøre kommunen attraktiv. Vi må slutte å snakke kommunen vår ned. Vi har mye å by på. Vi sitter å venter på et tog som kanskje aldri kommer (Ringeriksbanen) og sier at når den og ny firefeltsvei til Oslo kommer da, da skal alt bli bra. Vi må heller vise til alt som er bra nå. Hvilke kvaliteter vi alt har å bygge på dem. For et par uker siden (under flommen) var alle riksdekkende medier i Hønefoss. Du kunne knapt gå over bybrua uten å komme på riksdekkende TV. Hva brukte vi det til? grep vi muligheten til å skryte litt av kommunen?
Debattlederen likte innfallsvinkelen min, og sa at han ville bruke det jeg sa som innledning for avslutningen på debatten. Vi fikk alle noen minutter hver til å skryte av kommunen vår. Fortelle hvorfor folk skulle flytte til Ringerike.
Jeg liker slike utfordringer, men kunne nok gjort det bedre hvis jeg hadde fått litt bedre tid på å forberede skryte-presentasjonen.
Lokalavisa sin journalist ville ha noen ord med hver og en av oss etter debatten. Han lurte på hva som var forskejllen på det partiet vi representerte og alle de andre partiene.
I stedet for å komme med en lang, og kjedelig redegjørelse av forskjellene tenkte jeg at her må du ha noe kort og dekkende som journalisten faller for. Noe som skiller seg ut.
Jeg var høy og litt kjekk og sa Vi mener det vi sier, og står for den samme politikken før og etter valg. Han likte formuleringen. Det så jeg. Det er og sant. Vi står for den politikken vi gikk til valg på.
Etter debatten fikk jeg mange lovord, men det er jo det støttespillere gjør. Noen rosende ord fra folk fra andre partier gleder. Og at en av de andre representantene jeg ikke har møtt til debatt før kalte meg kunnskapsrik. Det gledet meg. Noen ganger er jeg redd for at jeg virker for enkel fordi jeg ikke kommer med de lange innleggene med mange politiske tørre formuleringer, men forsøker å bruke et språk alle forstår. Flott å høre at jeg likevel oppfattes som kunnskapsrik.
Etter slike debatter er det godt å rusle til bilen sammen med Gamle Gubben Grå. Stoppe på Mix å kjøpe en burger. Spørre han om hva han synes. Han er alltid ærlig, og overdriver ikke rosen. Jeg var grei nok i den delen han hørte. Han fikk ikke med seg hele debatten fordi han ikke var ferdig på jobb før debatten startet.
Jeg spurte hvem som var best. Han visste ikke. Jeg spurte hvem som var dårligst. Han ville ikke si det heller. Jeg sa at han behøvde ikke si at jeg var best, og la litt stille til at han heller ikke burde si at jeg var dårligst.
Egenevaluering. Greit fornøyd. Kunne vært bedre. Jeg gir meg en 4+. + fordi jeg synes jeg var bedre nå enn i EU-debatten på onsdag.
Nå tror jeg jeg er ferdig med debatter for denne valgkampen. Mulig jeg er publikum når andre i partiet skal i ilden på nye debatter.
En gang i en for meg ikke så fjern fortid var jeg kjerringa som fikset alt. Jeg hadde stor arbeidskapasitet, sjonglerte jobb, diverse verv, familie, hus og hjem på en grei måte og var ikke vond å be verken når det gjaldt å ta ekstravakter eller å ta på meg nye oppgaver.
De siste 4 månedene har jeg vært på arbeidstrening for å finne ut hva restarbeidsevnen min er. Noe må jo denne kjerringa kunne brukes til, og da vil NAV gjerne finne ut hvor mye man kan regne med at jeg kan klare.
Den første måneden arbeidet jeg 40%. Det gikk greit. Selvsagt var jeg mer sliten enn når jeg bare var hjemme, men jeg syntes det gikk greit.
Så ble arbeidsmengden økt til 60%. Jeg følte allerede første uka at jeg var betraktelig mer sliten når helga kom, men om det skyldtes økt antall timer på jobb eller at det hadde vært en travel uke var jeg mer usikker på. Det samme den andre uka jeg arbeidet 60%. Litt mer sliten enn jeg satt pris på når helga kom. Men dette hadde og vært en aktiv uke. Vi er jo 24 timers mennesker. Det kan være mye som sliter oss ut i hverdagen.
Jeg nevnte for kontakten min i NAV at jeg hadde vært mer sliten da vi hadde et møte den tredje uka, men at det var for tidlig å konkludere med at det var jobb-mengden og ikke bare at det hadde vært to travle uker. Jeg ville fortsette i 60% litt til.
I går var det tid for nytt møte med NAV. På ny ble det spurt hvordan jeg følte det gikk å arbeide 60%. Jeg måtte innrømme at jeg var veldig sliten, men livet er jo travelt for tiden. Det er valgkamp. Det hadde sikkert fungert bedre hvis jeg brukte alle fridagene til ren restitusjon.
Jeg er “oppdratt” til at jobben er prioritet nummer en. Har du ikke energi til å arbeide bør du heller ikke ha energi til noe annet, som politikk, valgkamp, skogsturer eller å dra til byen og drikke kaffe-latte.
De andre på møterommet så ikke helt slik på det. De sa at det var lov å ha et liv ved siden av jobben.
At jeg måtte finne den restarbeidsevnen som gjør at jeg kan fungere i hverdagen samtidig som jeg arbeider. At livet skal bestå av mer enn jobb og hvile.
Så da ble det bestemt at jeg skulle ned på 40% igjen. At det nok er et sted på 40-50% som er min restarbeidsevne.
Det føltes som et lite nederlag. Jeg klarte ikke å arbeide 60%.
Eller jeg klarte det jo. Jeg har gjort det en god stund nå. Hvis jeg biter tennene sammen og går på så kunne jeg klare det en stund til. Valgkampen er snart over, det kommer roligere dager. Kanskje ikke rett etter valget, da er det litt hektisk med posisjoneringer og forhandlinger og sånn, men i løpet av september stilner det…
Jeg kan klare å bite tenna sammen en stund. Det er ikke farlig å bli litt sliten…
Vi vil ikke at du skal møte veggen på ny, sa de fra NAV.
Nei, det vil ikke jeg heller. Det tar så utrolig mye tid og krefter å stable seg på beina igjen.
Så da ble det bestemt da. Restarbeidsevnen er et sted mellom 40 og 50% .
Når tanken bare hadde sunket inn følte jeg lettelse. 40%. Det går bra. Da har jeg tid til restitusjon, tid til å hente meg inn igjen – og overskudd til å leve litt ved siden av. Ikke være så sliten som jeg har vært de siste ukene.
Utover dagen i går, når beslutningen liksom sank inn følte jeg skuldrene senke seg. Dette skulle jeg klare uten å bite tenna sammen, uten å krumme nakken å gå på.
Jeg blir alltid fasinert når mennesker påberoper seg mer kunnskap om forskjellige ting enn de som har studert temaet i flere år og også arbeider med fagfeltet. Den fasinasjonen ble vekket av Lilla Sjel sitt innlegg Nei, dette har du ikke greie på herr gynekolog. Det gynekologen i følge Lilla sjel ikke har greie på er overgangsalderen.
Lilla sjel tror at kroppen aldri slutter med syklusene sine, selv om vi slutter å menstruere.
Om gynekologen avviste ideen hennes, eller bare svarte litt kort fordi en legetime sjelden gir rom for lange filosofiske samtaler vet jeg ikke. Ikke er det så viktig heller. Jeg er mer opptatt av hvordan Lilla Sjel begrunner sin teori.
Jeg har fri i dag. Jeg har den tiden gynekologen ikke hadde til å filosofere over temaet.
Alle kvinner kommer i overgangsalderen (menopause) i løpet av 40-50-årene. Perioden varer normalt mellom 3-5 år, mens noen kan oppleve å være i overgangsalderen i 10 år. Endringene starter gjerne i årene før menstruasjonen opphører, og kroppen kan reagere med både fysiske og psykiske plager.
Dette er den definisjonen jeg finner på internett som jeg synes er dekkende for hva jeg opplever er overgangsalderen. Og nå vil jeg presisere at dette ikke er et tema jeg har noe særlig faglig greie på som helsearbeider. Her tar jeg mer utgangspunkt i hva jeg har ørt, lest og erfart. Altså er jeg ingen ekspert, ønsker heller ikke å fremstå som det.
Dette er mine helt private fabuleringer.
Må og opplyse om at jeg er heldig og har ikke hatt store overgangsalder-plager. Eller kanskje blir det feil å si. Kroppen min er ikke slik den var da den var 20, heller ikke som da den var 40. Om det skyldes overgangsalderen eller bare er et tegn på at jeg har blitt eldre er jeg ikke så opptatt av. Eller overgangsalderen er jo en del av det som naturlig følger med alderen så jeg har vel mer katalogisert plagene som alders-plager.
Hetetokter har jeg hatt. Men ikke mange. Ikke slik mange andre har. Jeg har sett kollegaer nesten rive av seg klærne når hetetoktene kommer eller stikke halve overkroppen ut av vinduet og ut i vinterkulda.
Noen få ganger har jeg tenkt på overgangsalderen når hetetoktene har kommet plutselig.
Svettetokter derimot, slik de har kommet nå og da, senest i går da jeg sto og lagde middag har jeg tenkt på at skyldes at det er varmt. I går tok jeg og åpnet terrassedøra, og irriterte meg over at ikke de andre i huset hadde gjort det. De måtte da og plages av varmen.
Jeg er mer opptatt av å ha døra oppe og få inn frisk luft. Kanskje det har med overgangsalderen å gjøre. Men jeg tror ikke det. jeg har alltid vært opptatt av å ha dører eller vinduer oppe og frisk luft inn.
Jeg har aldri googlet overgangsaldersplager for å krysse av i boka om hvilke jeg har fått.
Dårlig søvn, for eksempel. Når jeg googler det og overgangsalder ser jeg at det kan ha en sammenheng slik Lilla Sjel skriver.
Når begynte jeg å sove dårlig? I 2007, etter at jeg hadde hatt prolaps, eller var det først i 2013 da jeg ødela kneet? Usikker. Jeg har i mange år våknet flere ganger i løpet av natta, mest fordi det gjør vondt når jeg snur på meg. Jo flere vondter jeg har opparbeidet meg, jo mer har det påvirket søvnkvaliteten.
Jeg har aldri tenkt på det som overgangsalderplager. Jeg har bare tenkt på det som plager jeg må lære meg å leve med.
Dårlig humør… Tja, det har vel vært litt labert humør til tider de siste årene. Jeg var utslitt. Hadde null overskudd. Da har man heller ikke overskudd til å være i sprudlende humør. Når jeg nå lytter mer til kroppen og lar den få den restitusjonen den trenger merker både jeg og de rundt meg at humøret har bedret seg betraktelig.
Tørre slimhinner følger jo med både overgangsalder og alder. Har liksom ikke dvelt så mye ved det. Bare akseptert det.
Vondtene i hofter og bekken, rygg, ankel, kne….lista er lang. Jeg har tenkt livet som har satt spor og ikke sett det i sammenheng med overgangsalder.
Det er mulig flere av plagene mine skyldes overgangsalder og ikke bare alder, hvis det da er noen forskjell på de to. Henger de ikke egentlig liksom sammen? Er ikke overgangsalder en del av alder? En del av det å eldes?
Så til teorien til Lilla Sjel. At kroppen fortsetter å gå i syklus også etter at menstruasjonen opphører. Mulig hun har rett. Men jeg har ikke noe følelse av at plagene mine følger en slags syklus.
Smertene i alle de maltrakterte kroppsdelene pleier å bli verre i rått og vått vær. Men nei, noen sykluser har jeg ikke merket. Verken månesykluser eller gamle menstruasjonssykluser.
Kroppen er en komplisert maskin. Ting henger sammen på de forunderligste måter. Likevel ser jeg ikke helt at det kan være en sammenheng mellom høyt blodsukker, høyt blodtrykk og mindre elastisitet i slimhinner og hud.
Nå ser jeg på mindre elastisitet i slimhinner og hud som ting jeg bare aksepterer, mens høyere blodsukker og høyt blodtrykk er ting jeg tar på høyeste alvor. Jeg ser på det som livsstilssykdommer, og tror jeg hadde fått slike utfordringer også hvis jeg var mann. Jeg tror det mer kommer av at organene utsettes for slitasje enn at det har noe med syklusene i en for lengst forsvunnet menstruasjon.
Ellers kan jeg og Lilla Sjel enes om at det er viktig at vi steller pent med den maskinen kroppene våre er. Og vi prøver begge to etter beste evne på det, selv om vi begge har en del utfordringer.
Noen ganger, og nå snakker jeg for meg selv, kan de utfordringene også bli til dårlige unnskyldninger. For selv om jeg har mye vondter har ikke kroppen vondt av bevegelse.
Vi kan godt være enige om at det forskes for lite på kvinnehelse, om overgangsalder-plager er enda mer underprioritert i forskningen vet jeg ikke.
At det ikke skyldes at det er medisiner å få for plagene kjøper jeg derimot ikke. Det finnes et hav av mer eller mindre seriøse piller, kremer og leksirer du kan ta for alle de plagene Lilla Sjel ramser opp.
Om de hjelper? Aner ikke. Men tro kan i noen tilfeller flytte fjell.
Jeg derimot tror ikke ungdomskilden finnes. Jeg tror ikke det kommer en pille som kan gi meg evig ungdom eller evig liv.
I stedet for hele tiden å forsøke og få kroppen tilbake til slik den var når jeg var 40 eller 20 har jeg brukt de to siste årene på å akseptere at den tiden er forbi. At kroppen eldes.
Jeg har ikke tenkt å sitte meg vel til rette i gyngestolen og pleie vondtene mine.
Jeg vil gjøre så godt jeg kan for å holde kroppen min så bra som mulig. Jeg skriver så godt jeg kan, for jeg kommer aldri til å bli fanatisk helse-freak. For meg er et godt liv viktig.
Det er da ingen uføre som har råd til og gå til privat psykolog, det er vestkanten. Ta deg sammen!, Tror ikke den psykologen har hjulpet deg, det er sunt norsk bondevett. Du må stå for det du har gjort å slutte å sutre!!
Denne kommentaren fikk Aud Marit på et innlegg hun delte 11, august. Hun var dum nok til å fortelle i kommentarfeltet at hun brukte 1.500 kroner i måneden på privat psykolog.
I går så var jeg til psykologen som noen mener bare er tull og gå til,
Kommentaren som noen la igjen i Aud Marit sitt kommentarfelt for godt over en uke siden er fremdeles i tankene hennes. Jeg håper hun som skrev kommentaren er fornøyd.
Aud Marit er ganske åpen på at hun lever på et rimelig stramt matbudsjett. Det gjør hun fordi hun prioriterer den hjelpen psykologen gir henne. Når budsjettet er så stramt som det Aud Marit sitt budsjett er, er det klart at hun prioriterer nøye hva hun bruker penger på. Når hun prioriterer psykolog fremfor mat burde det være rimelig klart for de fleste at dette er noe hun føler hjelper.
Det spørsmålet man burde stille seg her, men som jeg ikke ser at er løftet frem i debatten, er hvorfor Aud Marit er tvunget til å benytte seg av privat psykolog. Hvorfor hun ikke kan få den hjelpen hun tydeligvis trenger av det offentlige helsevesenet.
Ja, jeg er fullstendig klar over at ventelistene på time hos offentlig psykolog er på flere måneder, kanskje over et år. Og det er jo det som er selve problemet. Det er det folk burde være opprørt over i kommentarfeltet. At vi har et helsevesen hvor det å få hjelp av psykolog er forbeholdt de med penger, de som har råd til å betale selv. De fra “vestkanten” som hun som skrev den hjerterå kommentaren skriver.
For føler folk det riktig at hvis lege eller andre i hjelpeapparatet har funnet ut at du ville ha god nytte av psykolog, ja da må du vente i vinter og vår før du får time til behandling. Men hvis du har penger nok og føler at det hadde vært kjekt med en pstkologtime eller tre fordi “alle andre” går til psykolog, ja da kan du få time nærmest på dagen.Er det riktig bruk av psykologressursene i landet?
Det er enkel mattematikk at hvis alle psykologer hentet pasienter fra den samme køen så ville køa for offentlig psykolog gå ned. De som virkelig trenger psykologbehandling ville få raskere hjelp, og man kunne ikke ha kjøpt seg forbi køen samme hvor mange penger man har på konto.
Det er selvsagt ikke slik at det bare er de fra “vestkanten”, de med god råd, som trenger psykologbehandling. Det trenger mennesker i alle aldre og fra alle samfunnslag. Det er da ikke slik at de med penger de kan få hjelp av psykologekspertene samfunnet har kostet en lang utdanning på mens de med lavere inntekt må “ta seg sammen”.
Jeg kommer fra bondeslekt. Er oppvokst på gård. Jeg tror jeg fikk det man kaller “bondevett” inn med morsmelka. I min familie gikk vi ikke til lege hvis vi ikke var skikkelig sjuke, og medisinskapet besto av ei pakke med plaster og en boks Globoid. En bonde vet at alt fra gjerder til låvetak kan gi etter hvis belastningen blir for stor eller varer i for lang tid. Selvsagt gjelder det samme for mennesker. DET er sunt bondevett!
Du må stå for det du har gjort å slutte å sutre!! skriver dette mennesket som føler seg berettiget til å belære Aud Marit hva hun må og ikke må.
Når en med dårlig råd beskriver hvordan hverdagen er, hvilke utfordringer en møter på grunn av trang økonomi, da sutrer man. Hva med de som skriver om hvor mye de tjener, om alle de dyre reisene sine eller innkjøp av klær og sminke for flere tusen kroner? Skryter de? Hvorfor er det i såfall mer innafor å skryte enn å syte?
Nå opplever ikke jeg at Aud Marit verken sutrer eller syter. Hun beskriver livet og hverdagen sin slik alle vi andre på blogg også gjør. Aud Marit gir oss innsyn i hvordan det er å leve når man aldri har råd til noe, knapt råd til mat.
Det forundrer meg gang på gang hvordan det er så lett å kritisere å belære de som allerede ligger nede, de som ikke orker eller evner å ta igjen. Det er som om noen føler en egen glede av å tråkke folk som er på bunn enda lenger ned. Det triste, og det som opprører meg, er at de lykkes.
Antall tanker som kverner i hodet blir ikke mindre av slike kommentarer, heller tvert i mot. Den psykiske helse blir ikke bedre av dine bebreidelser, heller tvert i mot. En slik kommentar har ingen annen virkning enn å bryte en som ligger nede enda mer ned.
Du, kjære kommentar-skriver, må også stå for det du gjør. Ikke legge igjen kommentarer under et mer eller mindre anonymt nick, og tro at det på den måten er ok å tråkke på mennesker som allerede har det tøft nok.
