Jeg var i et 50 års lag en gang. Det ble holdt på et nydelig sted i fjellet. Selskapet startet tidlig på ettermiddagen med bål-kaffe og bli-kjent-aktiviteter.  Det var et hyggelig selskap hvor vertskapet hadde lagt opp til en uformell og uhøytidelig stemning. Noe jeg mener de hadde klart godt.

Moren til jubilanten ba seg fritatt fra en av aktivitetene, sekkeløp. Det var selvsagt i orden. Det kan være mange gode grunner til at en kvinne i 70 åra ikke har lyst til å hoppe rundt mellom kvister og steiner med beina nede i en strisekk. Ut på kvelden etter et glass vin, kanskje to,  fortalte hun meg hviskende og fnisende den egentlige grunnen til at hun sto over sekkeløpet. Hun hadde nemlig deltatt i et sekkeløp en gang før, og det med katastrofale følger. (Hennes egne ord.)
En gang da ungene hennes var små hadde hun og en del andre foreldre blitt tatt ut til sekkeløp på et arrangement på skolen. Og da, mens hun hadde hoppet over skolegården i sekken så hadde hun kommet til å slippe en prump. En sånn med litt lyd, slik at noen sikkert fikk det med seg. I det minste var det noen som hadde begynt å le bare få sekunder etter at hun hadde sluppet den lille fjerten. Hun hadde holdt på å dø av flauhet. Så det var forståelig at hun ikke våget å delta i flere sekkeløp.
Hun fortalte det ikke som en god historie. Hun var fremdeles flau ved tanken på at hun rundt 40 år tidligere hadde sluppet en liten fjert i all offentlighet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi kan dra på smilebåndet av den fisfine fruen og en for lengst glemt liten fjert.  Men jeg tror ikke frykten for å tape ansikt, redselen for å lage skraper i den perfekte fasaden har blitt mindre siden en fjert ufrivillig kom ut i friluft en gang på 70-tallet. Ikke hos denne fruen – og ikke hos mange, mange andre av oss.

Vi deler glimt av våre perfekte liv på sosiale medier. Vi skaper et bilde av oss selv slik vi ønsker at andre skal oppfatte oss, og  er livredde for at noen skal finne ut hvordan vi og livet vårt virkelig er. At noen skal finne ut at vi ikke er feilfrie, at livene våre ikke er perfekte.

Så vandrer vi rundt da. Bak hver vår maske. Viser verden glansbilde-siden av hvem vi er, og er engstelige for at noen skal finne ut at vi ikke lever opp til den standarden vi tror alle andre lever opp til.

Tenk om vi kunne være ærlige. Tenk om vi ikke var så opptatte av å holde fasaden. Jeg tror vi hadde fått det bedre alle sammen da. For jeg tror vi er mange som ikke klarer å leve opp til idealet for det perfekte livet.

Når venninnegjengen sitter å planlegger langhelg i Barcelona, og du sitter febrilsk og tenker ut hvilken unnskyldning du skal bruke denne gangen for hvorfor det ikke passer den helga (enda hvilken helg ennå ikke er bestemt). Tenk om vi da var ærlige og sa rett ut at den turen har jeg ikke råd til å være med på. Jeg tror det fort ville komme et lettelsens sukk fra minst en til rundt bordet. Og så ville det kanskje bli hyttetur til en av jentene i gjengen i stedet – for det viktigste er jo ikke Barcelona. Det viktigste er å være sammen, skravle, le og kose seg.

Når venninnegjengen sitter der på hytta og hun som ville til Barcelona blir litt stille når morgendagens topptur planlegges. Tenk om hun da kunne si at hun ikke har så lyst til å bestige en fjelltopp, Hun er i så mye dårligere form enn de andre. Si at jeg vil mye heller være igjen her på hytta. Kose meg med boka mi og lage middag til dere kommer hjem. Kanskje blir det slik, kanskje legger de opp til en kortere og mindre slitsom tur som hun og har energi til. kanskje tar de sprekeste toppturen mens andre blir igjen og tar en kortere tur i nærområdet.

Tenk om vi kunne be folk hjem på en kaffekopp eller en liten matbit uten at vi føler at huset må være skinnende rent, den slitte skinnsofaen skiftet ut og maten av restaurantkvalitet og med utsøkt vin til.
Foreldrene mine hadde gjester eller var borte nesten hver eneste lørdag da jeg var ungdom. Gjerne hos naboen eller at de var hos oss. De ringte hverandre ut på ettermiddagen og ba hverandre. Det var ikke alltid det ble servert mat, veldig ofte bare en kaffekopp og et kakestykke. Det var samværet som var det viktige. Ikke å imponere hverandre.
Jeg ønsker meg litt tilbake til de tider.

Mennesker trenger mennesker. Men vi trenger mennesker vi kan være oss elv sammen med. Vi må ikke være så engstelige for å slippe en fjert, innrømme at vi ikke har råd til tur til Barcelona, at vi ikke er spreke nok for topptur. Be folk for å være sammen, ikke for å imponere eller bygge nettverk for å gagne karrieren.

Det perfekte menneske finnes ikke. Det gjør heller ikke det perfekte livet. Så la oss slutte å hige etter det uoppnåelige. La oss være fornøyd og stolte av de menneskene vi er og hva vi har fått til. Vi er bra nok som vi er.