I dag føler eg meg tynn skriver Vibbedille i sitt innlegg. Hun har gått ned en del det siste året og merker at klær plutselig er blitt for store. Og selv om dama har selvinnsikt og vet at hun fremdeles er overvektig nyter hun følelsen av å være slank når hun oppdager at hun har blitt merkbart slankere.

Jeg har og gått ned en del i vekt de siste årene. Rundt 20 kilo. Det er klart det merkes og synes når jeg har på meg klær jeg ikke har brukt på en stund. Buksene blir plutselig for vide, og magen fyller ikke så godt opp under gensere og topper. Oftere og oftere tar jeg meg i å studere meg selv i speilet med et lite, smil rundt munnen fornøyd med det jeg ser – selv om kjerringa som smiler tilbake i speilet fremdeles er overvektig og alt for stor.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så til spørsmålet i overskriften Er det lov å føle seg tynn når man egentlig er tykk?
Alle vet jo at vi tykke bare kan skylde oss selv for at vi vandrer rundt som dissende fleskeberg.  Vi bør vandre rundt med bøyd nakke og skamme oss for at vi tar opp så masse plass og at vi tar fra de slanke og vellykkede alt fra appetitten til utsikten. Fettet og kiloene våre er synlige tegn på hvor late vi er. Og hvis vi hevder at vi føler oss slanke selv om alle med et halvt øye kan se at det motsatte er tilfelle så beviser jo at vi er dumme i tillegg. Den eneste følelsen vi burde føle er skam. Skam over hvor motbydelige, late, dumme tapere vi er.

La oss snu det litt på hodet. Har du noen gang møtt et menneske som er tynn og som likevel føler seg tykk?
Sett en sylslank eller helt normalvektig stå foran speilet og klage over at magen ser oppblåst ut, lår og egger er for kraftige, eller at overarmene disser uten at det er det minste tegn til grevinneheng?
Nå teker jeg ikke på de som har et sykelig forhold til egen vekt, men helt vanlige mennesker som klager over at de veier for mye eller ser tykke ut uten at de har et eneste gram for mye på kroppen.

Hvorfor er det mer sosialt akseptert å føle seg tykk når man er tynn enn å føle seg tynn når man er tykk?
Hvorfor er det mer sosialt akseptert å ha negative følelser rundt egen kropp enn å føle seg bra?

Det er en del feil og mangler med denne kjerringkroppen. Og nå beklager jeg at jeg har tar fra dere alt fra matlysten til nattesøvnen av å vise frem et bilde av kjerringa i all sin prakt.  En av feilene er at det er litt vel mye av denne kjerringa, altså litt mange kilo og at jeg opptar litt mer plass enn det godt er.
Men vet dere hva? Jeg gidder ikke gå med bøyd hode av den grunn, og ikke føler jeg på skam heller.
Kiloene mine er det jeg selv som må drasse rundt på og så lenge jeg ikke klager på den børa så bør den strengt tatt ikke plage deg heller.

Bildet over er tatt i april 21, bare få timer før jeg pådro meg enda flere feil og mangler. Jeg knakk ankelen og fikk enda mer titan i kjerringkroppen.
Mulig jeg ikke hadde knekt ankelen så til de grader hvis det ikke hadde vært et så stort antall kjerringkilo som hadde landet oppå den ankelen. Det er umulig å si noe sikkert om, men jeg kan si med sikkerhet at den ankelen ikke hadde knekt hvis jeg hadde holdt meg i ro hjemme og ikke beveget meg ut på tur i leirete terreng.

Men tilbake til bildet. Det er som sagt tatt for over to år siden. Når jeg ser på det bildet ser jeg helt klart at jeg er tynnere nå. Ikke slank, ikke tynn, men tynnere. Så når jeg svinger meg foran speilet og ser at bilringer og valker er betydelig mindre og at jeg med litt fantasi nesten kan se antydning til midje har jeg ikke lov til å føle glede ved det? Har jeg ikke lov til å føle glede over at jeg er tynnere – eller i mine øyne tynn fordi sammenligningsgrunnlaget er at jeg har vært tykkere?

Jeg tror det å se resultater motiverer. Se at man blir tynnere. Føle seg tynn. Tror du ikke slike følelser får deg til å fortsette det gode arbeidet? Fortsette å spise sunnere, bevege deg mer eller hva som er hemmeligheten bak din vektnedgang.
Det er vel ingen som svinger seg foran speilet og føler seg slank og som så tenker at nå, nå skal jeg jammen sitte meg passiv i sofaen å stappe inn på med sjokolade, smågodt, potetgull og fleskefett.

Om du er stor eller ikke fult så stor, om du er tykk eller tynn, jeg tror det er mer motiverende å svinge seg foran speilet og føle seg bra, være fornøyd med det man ser enn å stå der misfornøyd å lete etter feil og mangler ved egen kropp.
Jeg tror gåturen, løpeturen, treningsøkta blir en bedre opplevelse hvis du fornøyd med deg selv springer av sted med et smil om munnen enn om du ser på løpeturen som en straff fordi du er så mislykket, feit og stygg.

Nå skal jeg inn på badet og gjøre det beste ut av denne kjerringkroppen før jeg drar på jobb. Jeg skal smile til meg selv i speilet å være fornøyd med det jeg ser, fordi jeg for lengst har innsett at jeg er langt penere med et smil rundt munnen enn når geipen henger ned på tredje skjorteknapp,