Jeg deler bilder av kosestunder med bok i sola og skriver engasjert om politikk og valgkamp. Det kan være lett å få inntrykk av at jeg lever herrens glade dager på skattebetalernes penger. Klager over at 60% jobb, tre dager i uka ble for mye, likevel virker det som jeg strutter av energi når det er noe jeg har lyst til. Som valgkamp. Jeg forstår de som kan få inntrykk av at jeg egentlig bare er lat, utnytter systemet. At jeg egentlig bare har vondt i viljen min.
Nå er klokka 10.30. Jeg har kjørt Gamle Gubben Grå på jobb, gått en halvtimes tur med hundene og tatt en dusj. Og jeg er totalt utslitt. Egentlig er det bare viljen som gjør at jeg sitter her og knotter og ikke for lengst har flata ut under pelspleddet på sofaen.
Jeg skriver ikke så mye om slike dager. Skildrer ikke i detalj hvor sliten jeg er til tider. Skriver ikke om ting jeg ikke orker men som jeg gjerne skulle ha deltatt på. Som skoledebatten på mandag hvor jeg hadde gledet meg til å se partikollegaen min i aksjon. Jeg skulle vært publikum, det var planen. Jeg så de siste 20 minuttene på streaming på PCn. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst til å dra, men fordi jeg rett og slett ikke hadde overskudd etter en helt vanlig arbeidsdag. Så mens debatten pågikk sov jeg på sofaen.
Hver gang jeg ikke klarer å gjøre noe jeg har planlagt føles det som et nederlag. Det var et nederlag å redusere arbeidstiden med en dag. Det var et nytt nederlag å ikke klare å gå på den debatten. Hvert nederlag får meg til å føle at jeg svikter, kanskje mest mine egne idealer. For jeg vil så gjerne!
En klok person sa til meg at kan du ikke være stolt av det du får til i stedet for å skamme deg over det du ikke får til?
Du arbeidet som turnusradiograf i 30 år! Det er det ikke alle som klarer. Du var tillitsvalgt i 20 år, og påtok deg masse ansvar. Vær stolt av hva du har bidratt med, ikke misfornøyd med at du ikke klarte det i enda flere ti-år.
Jeg tror det er en sunn innstilling.
Kanskje ikke å være så stolt, men å fokusere på hva jeg faktisk får til i stedet for å fokusere på det jeg ikke orker.
Det var ikke jeg som trykket på den store røde knappen og stoppet meg selv. Det var kroppen som stoppet helt av seg selv. Ikke totalt havari, men en klart uplanlagt stopp.
Etter et par, tre slike stopp innså jeg at hvis det ikke skal bli totalt havari må jeg ikke kjøre maskineriet så hardt.
Jeg mistet så mye da jeg måtte gi opp det engasjerende, hektiske livet jeg elsket. Selv etter at nederlagsfølelsen hadde gitt seg og jeg innså at det var til mitt eget beste følte jeg på savnet. Savnet og bitterheten over at ting ble slik det ble.
Og selv om savnet blekner kan jeg fremdeles føle på bitterheten. Gjorde det sist forrige helg da jeg støtte på en fra den gang da som begynte å stille spørsmål til meg som om jeg fremdeles skulle være en engasjert og aktiv tillitsvalgt.
Savn, bitterhet og nederlagsfølelse er ikke gode følelser å kjenne på. De stjeler energi, og akkurat energi har jeg jo ikke så mye av. Derfor har jeg bestemt meg for å ikke dvele for mye med begrensningene mine, slutte å ha fokus på alt jeg ikke lenger klarer og mestrer men i stedet se hva jeg får til.
Jeg vil heller skrive om det positive i livet mitt – uten å bli en sånn Alt-er fantastisk-fantast. For livet er ikke fantastisk, ikke hele tiden. Men de fleste dager inneholder gode stunder, og de stundene ønsker jeg å fokusere på.
Jeg teller heller mine seire enn mine nederlag.
Klok slutning du kom med her. Tell dine seire og ikke nederlagene. En ting har jeg merket meg er at da jeg fikk siste sprøyte vaksine mot korona, er at jeg er mer sliten enn før. Kanskje en bivirkning jeg aner ikke, men det er bare merkelig.
Nå kobler jeg av med å lese slutten på Skoddehav, og det er så spennende. 😊
Kos deg med Skoddehav. Det er mye som kan utløse slitenhet, sikkert og vaksinering. Men kanskje er det bare en del av livet? Man blir jo en dag eldre hver dag
Du har jobbet og slitt i mange mange år, så om du jobber 2 dager i uka i stedet for 5. Er jo din greie, hva andre måtte mene er jo ikke noe å bry seg om..Jeg pleier å si når noen slenger noe til meg: “Jeg spør om de ønsker min sykdom?” Altså meget redusert hørsel og alt som følger med det…Det vil dem ikke! Og det blir helt stille……….
Jeg har arbeidstrening 2 dager i uka. Avtaleperioden går snart ut. Skulle gjerne fortsatt, men vet ikke om det blir så. Ønsker meg en ordentlig jobb