Det har blitt noen arr og skavanker på denne kjerringkroppen opp gjennom årene. Muligens på innsiden og, men det er de ytre, fysiske arrene dette innlegget skal handle om. De indre arrene jeg måtte ha som er mer av psykisk karakter, arr på sjela, de får heller komme i et senere innlegg.

Mitt første arr fikk jeg som 5-åring. Jeg klatret på ei gammel kjerre på låven på gården. Jeg fikk en rusten spiker inn i skinnleggen, og fikk et langt, dypt sår. Det ble provisorisk bandasjering, rask retrett via barndomshjemmet og videre til sykehuset hvor en flink lege sydde såret sammen igjen. Snart var jeg like hel igjen, men arret på leggen var veldig tydelig hele oppveksten – og var med på å lære meg forskjellen på høyre og venstre.
Jeg var nok mer stolt enn flau over det arret.

Annonsørinnhold

Spar opptil 69%: Salg på Johaug, Under Armour, Twentyfour +++

Det neste arret var jeg ikke like stolt av. Det fikk jeg i 84. 18 år gammel måtte jeg gjennom er åpen hjerteoperasjon. Den etterlot et 1 cm bredt arr fra toppen av brystbeinet og i hele brystbeinets lengde pluss to små arr etter operasjonsdren øverst på magen, rett under ribbeina.
Det hjalp heller ikke stort at de “sveiset” operasjonssåret i stedet for å sy. Det ble som en pølse på 1 cm høyde langs hele ribbeinet og de første årene var det rødt og til tider blå-lilla. Det tok mange år før jeg atter viste meg i bikini, og jeg lette lenge før jeg fant ei badedrakt som var så høy foran at den skjulte mesteparten av arret. Husker jeg ønsket meg høyhalset-badedrakt.

Jeg var 18 år. De neste årene er de årene du sjekker gutter og gjør klønete forsøk på sex.
Den første gutten som falmet under blusen min og strøk fingrene over arret forsto ikke hva de famlende fingrene kjente på og kom med et litt dumt spørsmål. Vel, kompleksene mine for arret ble ikke noe mindre etter den kommentaren.
Den neste forsto ikke min redsel for å ta av meg på overkroppen. Han fikk forklaringen, “tvang” meg til å ligge på ryggen mens han hentet en skrivebordslampe, flombelyste arret mitt mens han studerte det nøye og konkluderte med at det gjorde meg unik. Takk til han, han fjernet mye av kompleksene men borte ble de ikke.
I 87 fikk jeg innvilget plastisk operasjon for å fjerne den 1cm høye, røde klumpen øverst i arret og rette opp det som så ut som om de hadde hatt hastverk nederst og formelig snurpet sammen de siste cm av operasjonssåret.
Kompleksene ble litt mindre etter den operasjonen, jeg kunne atter gå med bluser og topper som hadde litt åpning ved halsen.

Så holdt jeg meg unna skalpellen i mange år. Helt til jeg i 2013 ødela kneet, eller øverste delen av den høyre leggen. Det ble en solid operasjon med et arr på hver side av leggen. Ikke direkte pene arr, men nå var jeg blitt så gammel at jeg ikke bryr meg om at leggene mine ikke vinner noen skjønnhetskonkuranse. Jeg vandrer ikke rundt i shorts eller miniskjørt, men det har jeg ikke gjort på mange, mange år.  har vel aldri likt de plaggene.

Så i 2021 knakk jeg ankelen og kunne føre to nye arr opp på lista, denne gangen nederst på den samme leggen. Det er lenge siden jeg hadde pene ben, og de ble ikke noe penere av alle arrene, men likevel kunne jeg ikke bry meg mindre. Har sikkert noe med alder å gjøre.

Nå ser jeg på arrene mine som merker på livet jeg har levd. Arrene er en del av meg. En del av min historie.