I dag har Gamle Gubben Grå og jeg vært mann og kone i 29 år!!
Det er helt vilt! Hvor har de årene blitt av liksom. Det er da ikke så lenge siden vi sto der hos byfogden og lovet hverandre troskap mens Datteren og Eldste Niese sang Bæ-bæ lille lam med høye barnestemmer. Hva skal man egentlig med orgelbrus og Mendelson bryllupsmarsj?

Alt gikk ikke helt etter planen den dagen. Da vi kom ut fra byfogden etter vielsen sto det en del venner av oss utenfor og skulle kaste ris på oss. Hvor er hatten din? spurte en av de. Jeg hadde nemlig kjøpt meg hatt i dyre dommer til vielsen. Lysegrønn hatt som sto til Gamle Gubben Grås nye Giovanni-dress. (En dress jeg tror han glatt går inn i ennå. Jeg derimot ville ha langt større problemer med å komme inn i min sjokkrosa kjole).
Så mellom vielse og fotograf måtte vi en tur hjemom for å hente hatt….

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi hadde avtalt med fotografen å ta bilder i Nordre Park. Jeg angrer litt på at vi ikke sto ved den beslutningen. Det hadde blitt spesielle bryllupsbilder. Ute var det nemlig et skikkelig regnvær. Skikkelig øs-pøs regnvær. Så det ble bilder inne i studio i stedet for blant høstløvet i parken med en brusende foss i bakgrunnen.
Så mye regn var det at Svigermor så ut som ei drukna katte da hun gikk fra bilen og inn på selskapslokale.

Vel, hun fikk i det minste dusja, det var det muligens ikke alle i min del av slekta som fikk.
Det ble nemlig strømbrudd i deler av min barndoms dal der resten av slekta bodde på den tiden.
På bygda henger vann og strøm tett sammen. Ikke bare fordi man må ha strøm for å få varmt vann i varmtvannstankene, men og fordi pumpene som driver vann opp fra grunnen og inn i husene og går på strøm.
Vel en husstand hadde strøm. Der måtte hele slekta dusje – og føne hår etc.  Jeg tror de var 8 stykker som skulle gjennom dusjen og dele på varmtvannet. Har jeg nevnt at vi giftet oss på en fredag? Flere av de hadde vært på jobb og hadde bare tiden av veien for å rekke bryllupsmiddagen.

Datteren var 3 1/2 år da vi giftet oss. Og barn på den alderen kan være ganske bestemte. Så vi hadde bestemt at Datteren skulle sitte mellom meg og Gamle Gubben Grå under bryllupsmiddagen. Da slapp vi at hun desperat skrek at hun skulle til Mamma fra en annen ende av bordet, og det var jo vårt bryllup Vi tre. Kjernefamilien. (Sønnene var ikke født ennå)
Så vi er ikke antakeligvis det eneste brudeparet som har blitt viet til Bæ-bæ lille lam, vi er vel og et av ytterst få brudepar som ikke satt ved siden av hverandre under bryllupsmiddagen.
Da jeg skulle holde tale for brudgommen hadde Datteren sovnet i fanget mitt, så jeg holdt talen sittende.

Dagen etter reiste vi ut til selskapslokale for å hente rester av kakene og forskjellige andre ting. Så skulle vi videre til Mamma og Pappa og hente Datteren pluss bryllupsgavene som de hadde tatt med hjem på natta. Da fikk vi motorstopp mellom selskapslokale og Mamma og Pappa.
Dette var i 1994. Mobiltelefon var ikke noe vi hadde. Så vi måtte ringe på i et vilt fremmed hus og spørre om å få låne telefonen for å ringe etter hjelp. Da svoger og søstrene kom for å taue oss hjem til foreldrene mine satt vi på panseret av bilen vår i ei busslomme ved Steinsfjorden og spiste rester av bryllupskaka vår. Noe må en jo gjøre mens en venter, og været var betraktelig bedre denne dagen.

Vel. Det er 29 år siden i dag. Og kanskje har ekteskapet vårt fortsatt akkurat slik det startet. Alt har ikke alltid gått etter planen. Det har vært stormer og uvær, og ting har sluttet å virke som burde ha virket. Slik som kjerringa selv.
Men vi er fremdeles sammen, og når det liksom stopper helt opp, ja da er det oss to da som må gjøre det beste ut av situasjonen, sammen.