For første gang var samtlige i kommentarfeltet mitt uenig med meg. Så i innlegget her tok jeg øyensynlig feil. Ok, så gir jeg meg. Hundespy og kokebøker er mer interessant enn plastisk operasjoner, hotellovernattinger og eksotiske reiser. Jeg fikk faktisk for første dag på en stund en liten stigning i antall sidevisninger i går, og holder meg fremdeles på en ellevte plass. Ja, så da kaster jeg meg over disse toppbloggerne også i dag.
Fire av de har ikke fornyet seg, så da er det seks igjen.
“Hun ønsket ikke å dø, men hun ville ikke leve.”
Sitatet over er hentet fra Martine Halvs sitt innlegg. En utrolig sterk setning. Jeg tror mange som forsøker å ta sitt eget liv har det på den måten. Det er livet de ønsker å komme vekk fra, ikke døden de lengter i mot.
Det forteller meg at livet noen ganger er i tøffeste laget. Det kan være vanskelig å leve opp til alle krav og forventninger, ikke minst de man har til seg selv.
Når jeg snakker med unge mennesker av i dag er jeg utrolig glad for at jeg vokste opp på 70- og 80-tallet. At jeg vokste opp i en tid da man ikke måtte være perfekt på alle områder. Du behøvde ikke være den beste i klassen, ta deg best mulig ut fra alle vinkler, ha den mest spennende fritiden og ferier å dele på sosiale medier.
Som ung voksen var det helt ok å bli hjelpepleier, butikkansatt eller snekker. Ingen spurte de hva du skulle studere videre før du var ferdig med din første utdanning.
Det var ok å møblere med avlagte møbler fra barndomshjemmet eller fra gamle besteforeldre. Og du behøvde ikke ha terrassen til Stine Skoli foran en nybygget millionvilla for å kunne ta i mot gjester.
Jeg tror også det var litt mer innafor og si at livet ikke gikk på skinner. At man kunne fortelle i venninnegjengen at livet ikke var helt ok, og få hjelp og støtte i vennegjengen.
Jeg vet ikke, kanskje var jeg bare heldig med valg av vennegjeng.
Monica Vederhus skriver også om psykisk helse.
Hun sier at hun endelig har klart å overvinne angsten. Hun frykter på en måte ingenting lenger, hun har fått så mye erfaring med at ting faktisk løser seg skriver hun og har sluttet nesten helt med og bekymre seg for fremtiden. For første gang i livet har hun senket skuldrene og er for første gang glad i seg selv. Angsten har sluppet taket, og klumpen i magen har forsvunnet.
Åpenhet er løsningen i følge Monica. Det tror jeg på. Det å tørre å åpne opp om det som er vanskelig. Tørre å søke hjelp, og tørre å ta i mot hjelp.
I går var jeg i kommunestyret. Der var det en ny representant, en vara fra ett av de andre partiene som jeg ikke hadde sett før. I en pause gikk jeg bort til henne for å si hei, og for at hun skulle føle seg inkludert. Jeg vet hvor vanskelig det kan være å møte i kommunestyret for første gang.
Hun ristet som et ospeløv, og fortalte at hun absolutt ikke hadde det bra. Hun slet med angst og hadde hatt angstanfall før hun gikk på møtet, men hun ville så gjerne møte når hun var innkalt. Det var viktig for henne, og hun håpet hun klarte å gjennomføre hele møtet. “Det skal gå bra hvis jeg bare sitter her på plassen” sa hun flere ganger, antakelig mest til seg selv. Jeg tilbød meg å hente kaffe til henne, men nei hun hadde vann. Jeg gikk videre. Det virket som om det at jeg, et fremmed menneske fra et annet parti snakket til henne heller økte angsten enn roet den.
Litt senere i møtet sa Ordføreren plutselig at denne representanten var neste mann på talerlista til å komme opp på talerstolen.
Jeg ble virkelig overrasket. Turte hun å gå på talerstolen? Det virket som om det var mer enn tøft nok å møte i kommunestyret. Det er sjelden representanter går på talerstolen førstegangen de er i kommunestyremøtet. Det kan være et relativt stort steg å ta steget opp på talerstolen selv for mange av de mer erfarne.
Hun entret talerstolen. Armene var korslagt foran henne og opp på skuldrene som om hun holdt rundt seg selv.
Og så holdt hun et innlegg ingen av oss som var i salen noen gang kommer til å glemme.
Temaet var handlingsplan mot mobbing, og om vi skulle ha et eget mobbeombud i kommunen.
Hun fortalt med fast stemme hvor mye det kostet henne å stå på den talerstolen mens kroppen skalv og tårene hennes rant.
Hun fortalte at hun var blitt mobbet gjennom skoletiden, men at ingen trodde henne. Og at det var grunnen til at hun slet med sosial angst i dag.
Hun fortalte om handlingsplaner mot mobbing og fine ord på papir som overhode ikke hjalp for den som ble mobbet. Hun fortalte at når hun og mobberen ble tatt inn på et kontor, du vet fikk snakket sammen, shake hands og nei mobberen hadde aldri ment å mobbe. Og så var alt liksom bra. Det hadde ikke foregått mobbing. Læreren, de voksne og skolen kunne slappe av. De hadde fulgt retningslinjene, handlingsplanene mot mobbing.
Alt var i den skjønnest orden Case Closed – ingen trodde henne og mobbingen kunne fortsette som før.
Det var nok ikke bare hos representanten på talerstolen det ble felt tårer under det innlegget.
Salens tøffeste representant fikk mange lovord etter det innlegget. I neste pause var det nesten kø ved plassen til representanten for å gi henne en god klem, klappe henne på skuldra og si bra jobba.
Nei, det ble ikke noe vedtak om eget mobbeombud i kommunen. Det ble vedtak om et eget temamøte så kommunestyret kunne få informasjon om hva som i praksis ble gjort for å forhindre mobbing ute på de forskjellige skolene.
Jeg er usikker på om det kommer til å bidra til å stoppe mobbing, men det bidrar kanskje i litt større grad til å få fokus på problematikken enn en handlingsplan som støver ned i en skrivebordsskuff.
Det viktigste i går var dog representanten som ga resultatet av langvarig mobbing et ansikt, ga oss alle en tankevekker vi nok ikke vil glemme på en stund.
Jeg tror også at representantens åpenhet, det at hun tok steget opp på talerstolen og ga oss sin historie hjalp henne. Ikke minst på grunn av den respekten, varmen og sympatien hun ble møtt av fra samtlige politikere.
Vibbedille har begynt å hekle en “lappeteppe-kåpe” i sånne bestemorslapper (er det det det heter?) Vel, det kunne jeg godt ha tenkt meg og. Men da må jeg jo hekle en haug med lapper, og det kommer nok bare til å bli nok et aldri fullendt prosjekt. Så jeg lar det være.
Doc og Dask satt ute i shorts til bortimot 9 i går i en varm september.
Jeg kom sent hjem fra kommunestyret i går. Var ikke hjemme før nærmere klokka halv ti. Gamle Gubben Grå lagde middag når jeg kom hjem. Kalvestek, grønnsaker, nydelig saus og fløtegratinerte poteter. Vi hadde27 års bryllupsdag. Etter middagen trakk vi ut på terrassen sammen med Yngste Sønn. Tok med oss vinglasset fra middagen og ble sittende i den varme septemberkvelden til klokka var over 23.30. Herlig!
Nei, jeg føler ikke på dommedag og klimakrise fordi om jeg har noen fine septemberdager.
Vi er nok relativt enige der, Dask og jeg.
Mamma på hjul irriterer seg over bananfluer. Vi er ikke så plaget av det akkurat nå, men sånne småkryp kan være utrolig irriterende. Jeg håper Mamma på hjul får has på de små plageåndene. Her går jeg for drap og ingen nåde.
Da er det bare Kokkejævel igjen. Den nye boka hans kommer i dag. Løp og kjøp! ….eller la det være valget er ditt.
