Jeg fortsetter litt der jeg var i går i innlegget Er Palestina Orienten? Kan jo ikke bare skrive innlegg inspirert av ukemenyer, må ha litt politikk og historie og.
I gårsdagens innlegg skrev jeg om Sykes-Picot-avtalen. Det var en opprinnelig hemmelig avtale inngått mellom Frankrike og Storbritannia om en framtidig oppdeling av Det osmanske riket etter at de hadde vunnet første verdens krig og altså beseiret Det osmanske rike.
Avtalen ble aldri satt ut i livet, men la la likevel et politisk grunnlag for flere av de grensene og statene som ble etablert etter første verdenskrig. Disse endringene gjelder fortsatt, og er en av årsakene til vedvarende politiske utfordringer og nye konflikter i Midtøsten og framveksten av Den islamske stat (IS).
Jeg synes det er en god grunn til å se mer på denne avtalen når man skal forsøke å forstå konfliktene i Midtøsten i dag.
De europeiske stormaktenes politiske og økonomiske interesser i området som senere er kjent som Midtøsten var betydelige allerede før første verdenskrig.
Frankrikes interesser var særlig å sikre seg kontroll over kysten i det østlige Middelhavet. Landet ønsket derfor kontroll over Syria (som senere ble de morderne statene Syria og Libanon) ned til Mosul (i det senere Irak).
Storbritannias interesser lå dels lenger vest, i Egypt, for å sikre kontrollen over Suezkanalen, og dels i sør, i Mesopotamia, blant annet for å sikre sjøveien til India. Storbritannia ønsket kontroll over et sammenhengende område fra Middelhavet til Persiabukta, inklusive den oljerike Mosul-provinsen.
Begge land ønsket kontroll over Mosul så vel som over Palestina.
Under første verdenskrig var Det osmanske riket alliert med Tyskland mens Storbritannia og Frankrike allierte seg med Russland i den såkalte trippelententen.
Grunnlaget for samarbeidet var en russisk-fransk allianse (1891–1893), en britisk-fransk avtale (1904) samt en britisk-russisk avtale (1907) om imperialistiske interesser. Avtalene mellom de tre stormaktene Russland, Storbritannia og Frankrike utgjorde ikke noen formalisert allianse, slik trippelalliansen mellom Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia gjorde, men var et løst samarbeid (på fransk kalt en entente, av entendre ‘forstå’).
De tre stormaktene i trippelententen førte hemmelige samtaler om hvordan et framtidig beseiret osmansk rike skulle fordeles. En foranledning for de britisk-franske forhandlingene var at Russland i 1915 informerte sine allierte om at landet ønsket å ta kontroll over Konstantinopel (Istanbul), og inviterte de andre til å gjøre krav på andre deler av Det osmanske riket til gjengjeld.
Her jeg sitter med tekopp og tastatur rister jeg litt på hodet at tre stormakter kunne sitte å dele et annet geografisk område mellom seg på den måten. Men hvorfor lar jeg meg overraske eller forarge? Slik driver vel stormaktene på fremdeles. Putin forsøker å bygge seg et nytt imperium med å okkupere Ukraina Israel får fortsette sitt blodbad i Gaza og Libanon fordi de har en allianse med USA.
Forhandlingene ble først og fremst ført mellom Frankrike og Storbritannia med aksept fra Russland. De ble ledet av den britiske politikeren Mark Sykes og den franske diplomaten François Georges-Picot.
Avtalen de to framforhandlet bærer forhandlernes navn, og ble inngått mellom den britiske og franske regjering 16. mai 1916. Russland sluttet seg så til avtalen. De hadde jo fått løfte om Konstantinopel.
Frankrike fikk størstedelen av Syria, med det senere Libanon, og områder i dagens Irak, derunder Mosul.
Storbritannia fikk kontroll over det sørlige Mesopotamia, inklusive Bagdad, samt deler av Palestina, inklusive dagens Jordan, og havnebyene Haifa og Akko i dagens Israel.
Russland skulle tilgodeses med kontroll over deler av dagens Tyrkia, derunder Konstantinopel og armenske områder.
Kjerneområdet av Palestina, med Jerusalem og dets hellige steder, skulle underlegges internasjonalt styre.
Alexandretta skulle gjøres til en frihavn.
Alexandretta er et område som i dag utgjør den tyrkiske provinsen Hatay med hovedstaden Iskenderun på østkysten av Middelhavet. Området lå opprinnelig Nord-Syria, men ble i 1939 avstått fra Frankrike til Tyrkia. Det senere selvstendige Syria har ikke akseptert avgivelsen, og saken har vært ett av de politiske stridsspørsmål som i perioder har vanskeliggjort forholdet mellom de to landene.
Kunne sikkert skrevet masse om Syria og konflikter, men nok en gang, jeg skriver blogg ikke bok.
Vi vender tilbake til Sykes-Picot-avtalen.
Før første verdenskrig tok slutt og avtalen kunne iverksettes, fant Den russiske revolusjonen sted, i 1917. Bolsjevikene trakk Russland fra samarbeidet, ga avkall på sine territorielle krav – og offentliggjorde avtalen. . Avsløringen av innholdet ble publisert først i Izvestija og Pravda den 23. november 1917. Noen dager senere ble avtaleteksten gjengitt i The Manchester Guardian. For de involverte partene var avsløringen pinlig og skapte økende misstemning mellom partene og araberne.
Også USA uttalte seg kritisk til europeiske staters underleggelse av arabisk territorium.
Sykes–Picot-avtalen ble aldri iverksatt. Men da de seirende stormaktene delte opp det osmanske riket under San Remo-konferansen i 1920 ble den i stor utstrekning lagt til grunn,
Frankrike og Storbritannia ble imidlertid ikke gitt direkte kontroll over de okkuperte osmanske områdene, men mandat til å styre dem. Dette ble tatt inn i fredsavtalen i 1920, og så formalisert av Folkeforbundet i 1922.
Politikken bak avtalen har hatt stor betydning for den senere utvikling i Midtøsten. De moderne statsdannelsen Irak, Libanon og Syria ble til som følge av tenkingen bak Sykes–Picot-avtalen. Opprettelsen av Israel – og deretter Jordan – ble til etter andre verdenskrig, men har også utspring i mandatområdene etter første verdenskrig. Dette er stater uten direkte referanse til regional historie, og grensene er flere ganger blitt politisk og militært utfordret. Det gjelder særlig mandatområdet Palestina, der etableringen av en jødisk stat i et arabisk område i 1948 førte til den stadig pågående Midtøsten-konflikten.
Den imperialistiske inndelingen av Midtøsten har også vært utfordret politisk av panarabismen, som på ideologisk grunnlag har søkt å forene de arabiske statene.
Panarabismen er forestillingen om at arabisktalende folk tilhører samme nasjon og har felles kultur. I sin største utstrekning innebærer dette at området fra Marokko i vest til Irak i øst er én nasjon. Panarabismen er nasjonalt betont og en form for arabisk nasjonalisme.
Panarabismen står i motsetning til panislamismen som bygger på at det er islam som forener, mer enn at det er språket som gjør de til en enhet.
Terrorgruppen Den islamske stat (IS) gikk på religiøst grunnlag til kamp for å etablere et nytt kalifat i området uavhengig av de grenser som ble skapt som følge av Sykes–Picot-avtalen. Et kalifat bygget mer på panislamismen.
Så en hemmelig avtale inngått mellom to stater for over 100 år siden er en medvirkende årsak til konfliktene i Midtøsten i dag. En avtale om hvordan seierherrene skulle dele området mellom seg etter første verdenskrig kan være en medvirkende faktor til at vi snart kastes inn i en tredje verdenskrig.