En gang for mange, mange år siden spurte Gamle Gubben Grå meg om jeg ikke kunne strikke selbu-vanter til han. Eller heter det vanter når det er til en mann? Selbu-hansker? Eller er hansker bare av skinn?
Nok om det. Dere skjønner sikkert hva jeg mener. Noe til å varme fingrene i som har eget rom til hver finger.
Hadde han bare bedt om Selbu-votter så hadde det vært håp- I det minste om at han kunne få en vott. Jeg pleier ofte å gå litt lei når jeg begynner på nummer to av noe som er nesten helt likt. Som sokk nummer to, erme nummer to på en genser eller lapp nummer to på et lappeteppe. Eller på lappeteppe kan det hende jeg ikke begynner å kjede meg før på lapp nummer tre eller fire.
Dere vet forskjellen på vanter og votter? Jepp. Vanter har fem fingre på hver vante. Ti fingre til sammen.
Hvis jeg kjeder meg når det blir to av noe, hvordan tror dere det føles når det blir ti av noe?
I tillegg ble det liksom litt rart mellom de fingrene. Et hull som sikkert kunne sys igjen på en pen måte, men hvordan?
Vel, lang historie kort.
Gamle gubben Grå fikk aldri noen vanter.
Her om dagen fikk jeg lyst på nytt strikketøy, og jeg kom til å tenke på de gamle vantene.
Garn og mønster til de er nok for lengst borte. Vi har flytt to eller tre ganger siden den gang, Jeg hadde ingen planer om å finne frem et 25 år gammelt prosjekt å begynne å strikke på.
Ikke noe annet halvferdig jeg har liggende heller.
Jeg ville ha nytt strikkeprosjekt, med mønster.
Være sånn flink håndarbeidskjerring.
Jeg kan når jeg vil. Har strikket bunad til både gutt og jente da jungene var små.
Jeg gikk til garnbutikken og kjøpte både mønster, pinner og garn.
Gamle Gubben Grå skal få lue i et tradisjonelt norsk mønster.
Vi begynner med lue, så får vi se.
Kanskje blir det votter etterhvert. Ikke vanter. De har som sagt ti fingre.
Siden innlegget Lappskaus. var mitt mest leste innlegg for andre dag på rad har jeg enda fattet at det er av nasjonal interesse å vite hva denne kjerringa spiser til middag. Vel, i går var det grillribbe med poteter og ertestuing. Det var Gamle Gubben Grå som sto for maten, og jeg tror valget av middag ble bestemt av hva han fant i fryseren. Vi har bestemt oss for å bli flinkere til å ta noe ut av fryseren, ikke bare putte ting opp i fryseren. I dag blir det taco, det har jeg lovet Yngste Sønn. Til gjengjeld skal han kidnappe Eldste Sønn og ta han med hjem på middag. Datteren er på jobb, ellers så skulle jeg nok ha plukket opp henne og. Har vel lovet henne en middag i barndomshjemmet snart. Første dagen hun hadde tid er til torsdag i neste uke sa hin da jeg snakket med henne denne uka.
Ungene maser hele tiden om hva jeg ønsker meg til jul, Når jeg svarer snille barn og et langt liv ser de bare oppgitt på meg.
Og de har rett. Snille barn har jeg jo alt. Tror ikke de ville bli så veldig mer fornøyd hvis jeg fortalte at jeg ønsker å bli kvitt forkjølelsen som jeg har pådratt meg de siste dagene. I det minste hosten. I natt har jeg følelsen av at jeg har hostet mer enn jeg har sovet, Jeg er stiv i ribbeina av all hostingen. Ble bedre da jeg sto opp.
Men jeg ønsker meg strengt tatt å bli kvitt både hoste og forkjølelse lenge før jul, så det er kanskje en dum ting å skrive på ønskelista.
Det eneste jeg har kommet på av slike ting som ungene helt konkret kan skaffe er en sopp-kniv med kost.
I dag er det lørdag. Det betyr at Drømmehuset skal shines, og når det er gjort så blir det tur til byen og kaffe-latte. Det ser ut til å bli en fin dag, kanskje blir kaffen tatt i sola på torget? Det er ikke verst den andre lørdagen i oktober.
Hørte forresten at det var julestemning og snø på Finse. Det avgjør helt klart saken. Det blir tog og ikke bil når vi skal til Bergen i november. Litt mer avslappende måte å komme seg over fjellet på.
Vi bor på et lite boligfelt på et sted som heter Vågård litt utenfor Hønefoss, helt på grensa til det som kalles Ådalen. Men folk på Vågård er ikke Ådølinger, og ikke Hønefossinger. Ingen vil liksom ha oss. Sånn kirke-sogn-messig hører vi til i Haug som hvis du ser på dagens ferdselsårer er relativt fjernt fra Vågård selv om luftlinja muligens ikke er så ekstrem lang. Siden vi bosatte oss her i 2007 har jeg konkludert at vi egentlig ikke hører hjemme noe sted. Vi er fra Vågård. Egentlig liker jeg det.
Som du nå sikkert har forstått bor jeg altså “in the midle of Nowhere”.
Men rett borte i skogen her, innerst i Vågårdsbygda som vi sier, skjedde det to drap som vakte slik oppsikt i sin tid at både finansministeren og justisministeren møtte opp i begravelsene til ofrene.
Ja i etterkant har historien om disse drapene både blitt til bok og film. Nå fikk den filmen først premiere over 40 år etter at den var ferdig etter at en høyesterettsdom hadde stanset filmen i sin tid.
Dette var også den første saken her i landet hvor en ukjent gjerningsmann i en drapssak ble identifisert ved hjelp av fingeravtrykk.
Når jeg til slutt legger til at den ene morderen ble benådet på grunn av vår nåværende Kong Harald selv om han bare var prins den gangen og antakelig ikke hadde så mye han skulle ha sagt om den benådningen, ja da vet du at dette er en historie fra virkeligheten du bare må få med deg.
La oss ta turen nesten hundre år tilbake i tid til august 1926.
Fra april til august 1926 hadde ukjente gjerningsmenn stått bak flere skapsprengninger på Ringerike, Og man antok og at det var de samme gjerningsmennene som sto bak andre hendelser andre steder på Østlandet.
På kvelden den 21. august brøt de seg inn hos landhandler Vegger Strømmen i Ådalen som er litt visere oppover E16 fra der jeg bor. Jeg har gått på skole med etterkommerne etter Vegger Strømmen, og hadde en hyggelig prat med ei som vel var gift med sønnen til Vegger eller muligens sønnesønnen her for et par uker siden (tror det er flere generasjoner som har brukt Vegger navnet).
Der klarte de ikke å sprenge pengeskapet, men stjal med seg sjokolade, dynamitt og et par Morakniver.
De stjal så en robåt som de rømte nedover Ådalselva i retning hitover med.
Seinere på kvelden skal de ha tatt seg til ei hytte i Vågårdsåsen.
Lensmann John O. Solumsmoen fra Haug tok opp jakta sammen med politibetjent Grylling. I tretida på natta måtte de ta pause og vente på dagslys. Grylling måtte trekke seg på morgenen, og i stedet kom lensmann Oluf O. Aalde fra Norderhov til stedet.
I firetida om ettermiddagen 23. august ble det sendt ut letemannskaper, ettersom man ikke hadde hørt fra lensmennene siden Åalde møtte opp om morgenen den 22.
Meldinga om at de var funnet kom inn klokka 17:25. En av de som var med var Oddvar Aalde, sønn av lensmann Oluf O. Åalde. Han tjenestegjorde ved Norderhov lensmannskontor hos sin far. De to ble funnet like ved Vågård.
Solumsmoen hadde blitt skutt i hjertet. Han hadde også to knivstikk i halsen, og hadde fått strupen skåret over. Han var død da letemannskapene fant ham.
Aalde var fortsatt i live, men var hardt skadd. Han hadde blitt skutt to ganger, gjennom høyre lunge og i panna.
Aalde ble båret til Øvre Vågård en gård innerst i bygda her, og lege ble tilkalt. Men det var lite man kunne gjøre for ham. I titida på kvelden mista han bevisstheten, og klokka 04:50 neste morgen ble han erklært død.
Aalde rakk å gi en beskrivelse av gjerningsmennene før han døde. Han fortalte også noe om hva som hadde skjedd med han selv. men visste ikke hva som skjedde med Solumsmoen. Han kunne fortelle at de to lensmennene hadde kommet over gjerningsmennene ved sjutida på kvelden 22. august.
Skapsprengerne var bevæpnet mens lensmennene var ubevæpnet hvis man ser bort i fra politikøllene deres.
Antakelig var det lett for skapsprengerne å overmanne, skade og drepe lensmennene.
Saken fikk enorm oppmerksomhet, og var på avisforsidene i mange dager.
De to ble gravlagt samtidig fra Hønefoss kirke.
Omkring 2000 mennesker møtte opp, deriblant finansminister Fredrik Ludvig Konow og justisminister Knud Øyen.
Jeg forstår hvorfor justisministeren var i begravelsen til to lensmenn som ble drept på jobb, litt mer usikker på hvorfor det var finansministeren og ikke Statsministeren som møtte opp. Men jeg regner med at de etterlatte og folk den gang så på det som en ære at det kom hele to ministre.
Etter fire dager klarte politiet å finne identiteten til en av ranerne: Anton Imanuell Oskar Svensson. Svensken, som også var kjent under dekknavnene «Harald Fredrik Ekløv», «August Wilhelm Johansson» og «Östa-Linas pojk», var født i Kyrkefalla i Sverige i 1891.
Han ble identifisert via fingeravtrykk som ble funnet på en kopp han hadde drukket melk av under et innbrudd i ei hytte – som tilfeldigvis tilhørte ingen ringere enn lensmann Solumsmoen. Altså en av ofrene. Det kan man vel kalle skjebnens ironi. Dette skal ha vært første gang en ukjent gjerningsmann i en drapssak ble identifisert ved hjelp av fingeravtrykk her i landet.
Et par uker senere, den 7. september, klarte de også å identifisere andremann. Det var Sigurd Henning Madsen, født 1907 i Øvre Eiker.
Samtidig som det pågikk taktisk etterforskning ble det også gjennomført en leteaksjon over store deler av Østlandet. To måneder etter drapene ble de to funnet ved Skodsborg i Aremark. Mellom 200 og 300 mann, samt politihunder, var involvert i jakta på drapsmennene.
Anton Svensson flykta mot gården Skolleborg i Aremark. Der ble han omringa, og valgte å ta sitt eget liv ved å skyte seg i panna.
Sigurd Henning Madsen overga seg. Han ble dømt for drapene og for 29 andre forhold, og fikk livstids fengsel for dette.
Etter prins Haralds fødsel i 1937,altså han som nå er Kong Harald, ble han benåda.
Senere ble det et nytt fengselsopphold, men etter å ha sluppet ut i 1946 klarte han å holde seg på den smale sti. Han stifta familie, og bodde på Hokksund under navnet Henning Sigurd Andersen fram til sin død i 1986.
Journalist og forfatter Gunnar Larsen, som hadde skrevet om saken i Dagbladet, ga i 1933 ut romanen To mistenkelige personer, som var en dramatisering av saken.
I 1949 starta så Tancred Ibsen innspilling av filmen To mistenkelige personer basert på Larsens bok.
Sigurd Henning Madsen hadde da sluppet ut etter sitt andre fengselsopphold, og hadde skifta navn for å kunne leve et normalt liv. Han gikk rettens vei for å stoppe filmen. I oktober 1950 fikk han medhold i Oslo byrett. Norsk Film anka denne kjennelsen, og saken ble gående helt til Høyesterett også ga Madsen medhold i 1952.
Først i 1998, tretten år etter Madsens død, kom man til at personvernet ikke lenger var til hinder for visning av filmen.
Det er blitt reist et minnesmerke på stedet der lensmennene ble funnet. Jeg var der like etter at vi flyttet hit i 2007, kom over det mest ved en tilfeldighet. Det er lenge siden jeg har vært der inne. Mulig jeg skulle ta en tur snart.
Det kan være mye spennende historie å finne selv om en bor et sted ingen egentlig vil vedkjenne seg.
Som jeg skrev i innlegget Nå må endring til.. så kjøpte jeg nye putetrekk til noen puter i tantesofaen i går, og som den litt ukonsentrerte bloggeren jeg har blitt glemte jeg helt å ta bilder og legge ut nyanskaffelsen på blogg. Her må det skjerpings til! Men altså bedre sent enn godt. Her ser dere putene, selvsagt plassert i sitt rette element, tantesofaen.
Tantesofaen har en litt morsom historie.
Den var en gang en del av stasmøblementet i min morfars barndomshjem.
De var 9 barn i det hjemmet, 3 gutter og 6 jenter. Flere av de forble ugifte, og ble boende i barndomshjemmet sitt sammen livet ut. Da jeg var barn var det tre “gamle-tanter” og en “gamle-onkel” som bodde der. (Tanter og onkel av min mor).
Stasmøblene i pen-stua var opprinnelig i grønn velur eller fløyel og besto av et par, tre stoler og denne sofaen.
Av en eller annen grunn fant tantene (og onkelen) på at de skulle få trukket om sofaen i oransje ullstoff med rutemønster i brunt en gang på 70-tallet. Relativt moderne fargevalg på den tiden. Hvorfor stolene ikke ble trukket om samtidig vet jeg ikke, kanskje de ikke var like slitt.
Vel, da siste tante døde en gang rundt år 2000 ble huset tømt og stasmøblene havnet hos mine foreldre hvor de ble lagret trygt og tørt i et uthus.
De grønne fløyelsstolene havnet hos Storesøster etter hvert. Men sofaen ble stående i uthuset og sikkert ta opp plass.
I 2007 kjøpte vi Drømmehuset.
En drøy måned etter at vi hadde overtatt huset hadde jeg fødselsdag. Ikke noe stort jubileum. Jeg ble 41.
Mamma ringte ut på ettermiddagen og sa at hun og Pappa kom på kaffe i anledning bursdagen min, og jeg fortet meg å slenge sammen ei eplekake. Litt nervøs fortalte Mamma og at de hadde med gave. Pappa hadde fått den geniale ideen at jeg sikkert hadde bruk for stas-sofaen i oransje ullstoff som sto i uthuset, så den kunne jeg få i bursdagsgave. Han var i ferd med å få den opp på pickupen når Mamma ringte.
Vel det var bare å smile og takke, og jeg var muligens litt glad for at jeg var advart da de troppet opp på gårdsplassen med gaven.
Først hadde jeg planer om å gjøre som tantene, og få trukket om sofaen. Jeg innhentet prisen på det, det ville koste rundt 10.000 kroner å få gjort det hos de møbeltapetsererne jeg snakket med. Det var litt mye penger, Det var mye i Drømmehuset vi ønsket å pusse opp. 10.000 på en sofa vi egentlig ikke helt visste hva vi skulle gjøre med…
Vel, den ble båret inn i varmen. Tanken var å ha den på loftstua, men fordi det er en bratt og litt svingete trapp opp dit fikk den mellomlande i spisestua. Og det var da vi fant ut at den fort ble folks foretrukne plass i den stuen, og den fikk stå.
En del år nå har den stått i stua fordi vi fikk flere skjenker i spisestua og plassen ble for liten, men nå er den tilbake i spisestua – og trengte nye pynteputer. Spisestuen er i fargene svart og sølv mens stua er i hvitt og gull. (Oransje er ikke hovedfargen i noen av rrommene i Drømmehuset)
I dag har vi handlet mer interiør.
En ugle-lampe hadde jeg sett i en brosjyre fra Rusta, og den måtte vi bare ha.
Dere skjønner, det er noe med ugler og Gamle Gubben Grå og meg.
Da vi flyttet sammen hadde han med seg en liten uglefigur, sparebøssa fra gutterommet som han mente skulle stå i reolen i stua. Noe jeg overhode ikke var enig i!! Jeg tok den vekk så fort han var ute av døra, han var ukependler på den tiden, og han satte den tilbake hver gang når han kom hjem. Etter som årene har gått har han hatt mye moro av å kjøpe ugler til meg, og jeg til han
Så en uglelampe er helt på sin plass.
Da vi var på Rusta i dag for å kjøpe lampen, og jeg viste den til Gamle Gubben Grå lo han godt og sa at ja, den måtte vi bare ha. Jeg spurte om Gubben hadde noen ide om hvilken skjerm vi skulle velge. Jeg regnet med at han raskt ville svare at det fikk jeg bestemme. Det er liksom jeg som er sjefen for interiøret. Det skal jo bli et Drømmehus og ikke et “mareritt-hus” ikke sant? Gamle Gubben Grå har ikke estetisk sans.
Men til min overraskelse svarte Gamle Gubben Grå “Den!” nesten uten å tenke seg om.
Jeg hadde tenkt på en hvit skjerm, men da jeg så hvilken skjerm Gamle Gubben Grå pekte på trengte jeg ikke lange betenkningstiden. Gamle Gubben Grå hadde funnet den perfekte skjermen.
Men da måtte lampa stå i spisestua og ikke i stua som jeg først hadde tenkt.
Noen ganger er vi et utrolig godt team, jeg og Gubben.
I går havnet jeg nede på en 15. plass. At det var innlegget Lappskaus. som ble det mest leste av de to innleggene mine i går forteller vel det meste. For det innlegget folkens, var da utrolig lite interessant for den gemene hop.
Jeg blar meg gjennom toppbloggerne, de 14 over meg på lista for å hente inspirasjon. Jeg må jo lære av de som får det til slik at jeg kan nå toppen av bloggtoppen og tjene en hel haug med gryn! Det var jo det som var målet en gang ikke sant?
Nå har jeg jo begynt å tjene litt penger og fått en samarbeidsavtale siden det målet ble satt, men mye vil ha mer så det er ingen grunn til å stoppe når målet bare er noen tastetrykk og noen gode blogginnlegg unna.
Jeg burde skrive om restemiddag. Det gir klikk ser jeg.
Men den lapskausen i går var egentlig en restemiddag, eller for å være ærlig en reste-reste-middag. For vi hadde for en tid tilbake noen lammefileter til middag som det ble noen rester av, samt rester av poteter og grønnsaker. Disse ble til lapskaus neste dag sammen med en pose lapskausblanding og ei pakke røkte kjøttpølser. Den lapskausgryta ble så stor at restene av den ble fryst ned. Og altså tint opp i går og ble middagen du leste om i innlegget Lappskaus. Aå da kan jeg vel klikke av for å ha skrevet om rester?
Bryllupsdag, barnemat, og ukemenyer har jeg ikke behov for å skrive om.
Eller bryllupsdag jo, men det får vente til neste september. Det er da vi har vår bryllupsdag.
Noen historier er ikke mine å fortelle. Enten de handler om syke hunder eller egen helse. Så de hopper jeg over av respekt for bloggerne
Ikke kan jeg lage et innlegg om ei jakke jeg har strikket heller. Sist jeg fullførte en strikkegenser til meg selv tror jeg var da jeg hadde sommerjobb i Harstad. Det var i 1989.
Pledd-genseren Vibbedille viser frem i sitt innlegg er bare helt nydelig. Jeg vet at Datteren som er litt av en frysepinn ville elsket et slikt pledd. Men jeg kjenner mine begrensninger. hadde jeg begynt på et slikt pledd hadde det blitt ferdig i 2089. Ikke noe nytt pledd på pinnene her!
Etter litt tankevirksomhet kommer jeg til at innleggene om Kvikk-lunsj lua jeg strikker i fjor ga noen klikk. Det samme med temperaturteppet. Nei, det blir ikke den genser-pledd-saken, men jeg driver og strikker en lue til Gamle Gubben Grå. OK et strikke innlegg må dukke opp på blogg om ikke alt for lenge.
Egentlig er jeg litt dum. I går kjøpte jeg putetrekk til to puter vi har i tante-sofaen. Når tantesofaen fikk ny plass i forrige uke passet det ikke med de gamle putetrekkene. Jeg burde jo helt klart ta noen interiørbilder med nye putetrekk. Amatørmessig av meg å glemme det. Vel, interiørinnlegg skal bli, bare vent å se. Jeg lover det ikke i løpet av dagen, men i løpet av helgen bær jeg vel få til å vise frem interiør fra Drømmehuset.
Jeg kunne jo og ha skrevet et innlegg om alle celebritetene fra bostedet mitt.
Men nå er vel Vågård som stedet jeg bor på heter helst kjent for en tragisk hendelse som fant sted der den 22. august i 1926; lensmannsmordene på Vågård. Det er i det minste alt jeg finner på Wikipedia.
Og nå var vel verken lennsmenn eller morderne fra Vågård så vidt jeg husker…
Jeg har fått med meg at gammel krim gir klikk. Så en gang skal jeg fortelle om lensmannsmordene i et senere innlegg.
Ønskeliste ser jeg og at noen har begynt å sette opp.
Ungene har alt begynt å mase om hva jeg ønsker meg til jul. Kanskje det er ide for et innlegg. Jeg har kun to ting på ønskeliste i hodet mitt så langt.
Doc og Dask skrev om statsbudsjettet slik jeg gjorde i innlegget Litt rastløs…Jeg ser helt klart at Dask sitt innlegg er langt bedre enn mitt. Det er klaert jeg burde gjort mer ut av statsbudsjettet enn å sutre over at toget ikke kommer. Vi er rimelig navlebeskuende her på Ringerike, for det er vel det eneste på statsbudsjettet noen har giddet å påpeke her oppe, også lokalavisa.
Helt på topp troner et innlegg om billig og sunn mat.
Og ja, mat gir klikk. Det er jo Lappskaus-innlegget et klart bevis på.
Klart kjerringa også må komme varte opp med noe billig og sunne mattips
Sånn, nå har du fått en oversikt over alt du kan glede deg til på denne bloggen fremover.
Det er bare å sitte å klikke seg inn med jevne mellomrom så du ikke går glipp av noe.
Litt rastløs i dag. Så før klokka var 10 var Charlie Chihuahua og jeg allerede ferdig med en tur i skauen. Skal levere et “utkast” i det bloggsamarbeidet jeg har skrevet om. Det er nesten som om å gå opp yil eksamen.. Noen skal vurdere det jeg har skrevet , og gi meg tilbakemelding på teksten.
Mulig Vedum har det litt på samme måte. Langt flere skal lese statsbudsjettet som han la frem tidligere i dag, de fleste med lupe for å finne “feil.”
Jeg har alt fått med meg at Ringeriksbanen utsettes – igjen, og at ordføreren har sagt på radio at hun er veldig, veldig skuffet. Nå er det lokale nyheter på P1 igjen, og nå hører jeg at også Varaordføreren er skuffet. Vi får I det minste mediedekning av skuffelsen som et lite plaster på såret.
Jeg kan forstå skuffelsen. Ikke minst til Varaordføreren. Begrunnelsen for at vi har en varaordfører på hel tid, på folkemunne kalt Ordfører 2, er at han skal arbeide aktivt med Fellesprosjekt Ringeriksbanen nye E16. Vel, nå splittes Fellesprosjektet opp. Nye veier skal ha ansvaret for veien og Bane Nor for banen. Slik jeg ser det har ikke bare Ringeriksbanen men og Nye E16 blitt skjøvet ut i usikkerhet.
Om jeg og er skuffet? Vet ikke helt. Det har ligget lenge i kortene at Ringeriksbanen ville bli utsatt. At man splitter opp fellesprosjekt var overraskende, og jeg har ikke helt konkludert på hva jeg mener om det. Oppgitt kanskje. Jeg tror det å overføre ansvaret for et prosjekt frem og tilbake mellom etater bare blir tid og penger sløst bort på ingenting. Nå hadde Bane Nor Fellesprosjektet frem til for et par år siden, så bestemte Erna og co at fellesprosjetet skulle overføres til Nye veier. Nå bestemmer Jonas og co at fellesprosjektet splittes i to og banen tilbakeføres til Bane nor, og slik går nå dagene, ukene og årene. Vi snakker tross alt om en jernbanestrekning som har vært planlagt i over 100 år….
Middagen er spist. Det var Musaka, sånn pakke fra Toro. Steke lammekjøttdeig og koke opp pose med potetskiver og krydder. Tok ikke bilde, men det var mer enn godt nok som middag på en ganske vanlig onsdag. Om et kvarter må jeg hoppe i dusjen, skal på møte i Rødt.
Dagen startet relativt tidlig. Tror jeg sto opp rundt 05.30. Fikk ikke sove.
Var på matbutikken da den åpnet klokka 7. Vi var tomme for både Bremykt, brød og te. Da blir det i grunn litt kjedelig frokost i Drømmehuset.
Etter frokost bar det ut i Guds frie natur. Charlie Chihuahua og jeg. Vi trasket et par kilometer, og også i dag var soppkurven med og i den havnet både flere smørsopp og matrisker.
Rakk tilbake til bilen i tide før regnet satte inn.
Flaks sa Severine Suveren, for jeg var overhode ikke kledd for regn.
Den tidlige morgenen gjorde at det ble en rast på sofaen med strikketøy etter at soppen var rensket, samkokt og fryst ned.
Regner med at jeg skårer noen husmorpoeng nå.
Og ja, det er også jeg som har stått for middagslaginga og oppvask. Enda flere husmorpoeng.
Kan du tenke deg noe mer irriterende for de som er unge voksne at foreldregenerasjonen begynner å preke om da jeg var ung ? Sånn var det da jeg var ung, og slik er det sikkert enda. Likevel ønsker jeg i dette innlegget å fortelle om hvordan det var da jeg var ung, og reflektere over om kanskje noe var bedre før.
Når vi skulle kjøpe bolig på starten av 90-tallet var grensen for låneopptak (eller regelen da) at man kunne låne 2,5 ganger årsinntekten sin.
Det var ingen krav om egenkapital, og man kunne altså låne hele summen til bolig – hvis man holdt seg innenfor lånegrensen på 2,5 gang samlet årsinntekt. Vi hadde litt egenkapital, og kjøpte en rekkehusleilighet til 330.000 i 93. Det var godt under 2 ganger min inntekt. Vi har alltid vært forsiktige økonomisk og ikke lånt over evne.
Siden vi kom oss inn på boligmarkedet har prisene bare eksplodert. Rekkehuset vi flyttet inn i for snart 30 år siden har blitt 30 år eldre. Naboleiligheten ligger i disse dager ute til salgs med prisantydning 3.000.000. Altså har prisen blitt 10 ganger så dyr på disse 30 årene uten at det er foretatt omfattende oppgradering. Litt maling og et kjøkken fra IKEA så vidt jeg kan se.
For ordens skyld har begynnerlønna til en radiograf økt med 2 1/2 gang på den tiden. Boligprisene har steget 4 ganger så mye som lønningene.
Skal folk ha en mulighet til å komme inn på et boligmarked som har hatt en galopperende prisvekst så holder det selvsagt ikke med en lånegrense på 2,5 ganger inntekten. Nå er lånegrensen 5 ganger samlet årsinntekt, og man må ha en egenkapital tilsvarende 15% av kjøpesummen. Man kan altså ikke lenger fullfinansiere en bolig med lån.
Nå ønsker finanstilsynet å stramme inn slik at man ikke lenger kan ha en samlet gjeld på mer enn 4,5 ganger samlet årsinntekt. Man er redd husstander skal ha så stor gjeld at mange ikke klarer å betjene den nå som renter, prisen på strøm, mat ja du vet alt stiger.
Eiendomsbransjen advarer. Det kan få boligprisene til å synke mer enn ønskelig.
Jeg er ikke like negativ til finanstilsynets forslag.
Jeg er heller ikke så redd for at boligprisene skal synke for mye. Jeg synes det er bra hvis boligprisene synker betraktelig.
Nei, jeg er ikke dum. Jeg forstår at hvis boligprisene synker betraktelig så vil også verdien på Drømmehuset gå ned. Hva verdien på Drømmehuset til enhver tid er er relativt uvesentlig for meg. For jeg har ingen planer om å selge. Verdien på Drømmehuset har i de 15 årene vi har eid det fordoblet seg. Jeg har selv med lavere boligpriser god sikkerhet i huset for den lille resten av lån vi har.
Grunnen til at jeg ønsker lavere boligpriser velkommen er at jeg tenker på de unge i dag som skal inn på boligmarkedet. Mens jeg kjøpte meg en leilighet til under 2 ganger min inntekt tilbake i 93, må en nyutdannet radiograf i dag gi over 6 gangen sin årsinntekt for den samme boligen.
Eller en nyutdannet enslig radiograf uten hjelp fra foreldre, arv eller en velfylt sparekonto kan vel i grunn se langt etter å kjøpe egen bolig i mange områder av landet.
Så ja til lavere maksimal lånesum og ja til lavere boligpriser. Ja til at unge kommer seg inn på boligmarkedet uten sponsing fra Pappa-banken. Det å eie egen bolig burde ikke være en gode forbehold de priviligerte. Det er ikke alle som har en pappa eller mamma som kan bidra med et huskjøp eller tre til sine barn, samme hvor mye de hadde ønsket de kunne det.
Jeg har fått med meg at det er startet ett opprop for at man skal kunne være hjemme fra jobb med syk hund eller katt på samme måte som en kan være hjemme med sykt barn. Sorry folkens, men dere får ikke meg til å signere. For å være ærlig blir jeg ikke så lite provosert av et slikt krav.
Vi har en av verdens beste sykelønnsordninger, men den er under press. Å utvide den til også å gjelde syke hunder, katter, undulater, marsvin og gullfisk tror jeg er en utrolig dum idé.
Fnyser du i nesa og sier at ingen har snakket om gullfisk, det var hunder og katter det var snakk om. Så blir mitt svar at hvis en først skal kunne være hjemme med syke kjæledyr, så må det gjelde alle kjæledyr. Du kan ikke komme her å si at katta di er et familiemedlem i større grad enn rotta til kollegaen din.
Jeg har opp gjennom årene hatt kollegaer som har vært hjemme fra jobb med syk rotte, hund og katt. De har byttet vakt, tatt ut avspasering eller tatt en feriedag. Er det krise tror jeg man sammen med lederen finner en løsning, men gjør det ikke til en rettighet.
Ja, jeg vet at ikke alle ledere er like greie. At det hadde vært så mye enklere å ha en lov, regel eller rettighet å slå i bordet med.
For meg som har slått i bord med paragrafer og lover så penner og dokumenter har flydd veggimellom mang en gang er det lett å se det behovet. Men fremdeles, nei og atter nei. Jeg er i mot en slik rettighet.
Jeg er dyreeier selv. Har hund, og det har vi hatt i heimen omtrent sammenhengende siden 1994. Det blir snart 30 år. I den perioden har vi hatt 6 hunder, 2 katter, ett marsvin, en kanin, ei halv rotte, dansemus og noen gullfisk. (Den halve rotta kom av at Datteren eide den sammen med ei venninne, så den hadde to hjem og bodde annenhver uke hos de to jentene.) Selvsagt har det hendt at vi har måtte dra til veterinær, og vi har hatt dyr som har trengt pleie. Men jeg har aldri hatt behov for å ringe jobben og si at jeg må være hjemme med sykt dyr. Vi har alltid funnet en løsning. Antakelig fordi jeg aldri har tenkt på muligheten av at mitt dyrehold er et ansvar arbeidsgiver må forholde seg til.
Noen vil sikkert kalle meg både kald og hjerterå når jeg hevder at om du er aldri så glad i dyret ditt så er det forskjell på et barn og et dyr.
De fleste er glad i partneren og ektefellen og, men du har ikke krav på fri selv om partneren din er litt pjusk. Ikke tenåringen din heller, bare nevner det.
Ja, jeg hørte at forslagsstiller i en debatt sa at det ikke var snakk om fri med lønn, men selv fri uten lønn har en kostnad for arbeidsgiver. Noen må jo gjøre den jobben du skulle ha gjort. Enten må man leie inn vikar, kollegaene dine jobbe litt raskere for å rekke dine oppgaver i tillegg til sine egne eller du gjøre dem neste gang du finner tid til å møte opp på jobb. (Og da var jo planene at du skulle gjøre noe helt annet. For de oppgavene du nå har utsatt på grunn av den syke gullfisken eller katten skulle jo alt vært gjort.)
Hvis du mener du har en jobb hvor det ikke spiller noen rolle til eller fra om du er der ville jeg vært ekstremt engstelig for å bli rasjonalisert vekk ved neste omorganisering. (Med mindre du er på Administrerende direktør nivå).
Alle ansatte som har omsorg for ett eller to barn, har rett til å være hjemme med sykt barn inntil 10 dager hvert kalenderår. Ansatte med omsorg for mer enn to barn, har rett til permisjon i inntil 15 dager hvert kalenderår.
Arbeidstakere som er alene om omsorgen, har rett til dobbelt så mange permisjonsdager enn de ellers ville ha hatt, altså 20 eller 30 dager.
Hvor mange syk-fisk-dager hvert kalenderår mener man at en enslig mann med en gullfiskbolle med 3 fisk burde få rett til? Skal gullfisk sidestilles med barn bør jo vedkommende få en måned ekstra fri i året sammenlignet med kollega med pelsalergi, men uten gullfisk og barn. Høres det rettferdig ut? Skaff deg en gullfiskbolle og få rett på en måned ekstra ferie!
Nesten like lenge som jeg har vært dyreeier var jeg tillitsvalgt.
Hvis vi arbeidstakere får en slik rettighet, altså kan levere egenmelding ved syk katt, hund eller gullfisk så har arbeidstaker krav på den frien når dyret er sykt. Da må noen ta den kampen hvis ikke hen får de fridagene vedkommende har rett på. Det er slike som meg som da kommer inn og tar den kampen.
Jeg tror mange av kollegaene vil føle det urettferdig at hen med gullfiskbollen får en ekstra måned med fri.
Det er snakk om egenmeldingsdager. Altså ikke at man trenger attest fra veterinær at man måtte være hjemme.
I de tilfellene hvor dyret er akutt sykt og veterinær mener det trenger omfattende pleie tror jeg de fleste arbeidstakere får til en ordning med arbeidsgiver om avspasering, bytte av vakt og uttak av ferie.
Men alle de andre gangene mange ville skylde på en pjusk pus for å slippe å gå på jobb…..
Kjenn godt etter, er det rimelig at arbeidsgiver skal ta den kostnaden?
Og hvis du med hånden på hjertet mener ja. Er du da villig til å stå på litt ekstra en måneds tid hvert år fordi kollegaen din er hjemme med tre pjuske gullfisk?
Hva hvis det er flere på arbeidsplassen med gullfisk, katt eller hund?
På min arbeidsplass var det relativt mange dyreeiere. Alt fra pinnedyr og høner til hunder og hester. Kan bli litt fravær å dekke opp for de få som ikke har et dyr eller flere å skulde på.
Føles det rettferdig?
Vær så snill, glem hele greia! Et slikt forslag er bare med på å sette sykelønnsordningen vi har i dag under press.
Jeg vil så gjerne fortsette å ha ordning med at mor eller far kan være hjemme med sykt barn uten trekk i lønn, det samme gjelder egenmeldingsdagene ved egen sykdom. Ikke fordi jeg ikke er klar over at noen misbruker også disse ordningene, men fordi jeg mener at det er så viktig at man ikke presser seg på jobb når man er syk eller barna er syke fordi man ikke har råd til å la vær. Det tror jeg ingen i det lange løp er tjent med.
