En gang for mange, mange år siden spurte Gamle Gubben Grå meg om jeg ikke kunne strikke selbu-vanter til han. Eller heter det vanter når det er til en mann? Selbu-hansker? Eller er hansker bare av skinn?
Nok om det. Dere skjønner sikkert hva jeg mener. Noe til å varme fingrene i som har eget rom til hver finger.

Hadde han bare bedt om Selbu-votter så hadde det vært håp- I det minste om at han kunne få en vott. Jeg pleier ofte å gå litt lei når jeg begynner på nummer to av noe som er nesten helt likt. Som sokk nummer to, erme nummer to på en genser eller lapp nummer to på et lappeteppe. Eller på lappeteppe kan det hende jeg ikke begynner å kjede meg før på lapp nummer tre eller fire.

Dere vet forskjellen på vanter og votter? Jepp. Vanter har fem fingre på hver vante. Ti fingre til sammen.
Hvis jeg kjeder meg når det blir to av noe, hvordan tror dere det føles når det blir ti av noe?
I tillegg ble det liksom litt rart mellom de fingrene. Et hull som sikkert kunne sys igjen på en pen måte, men hvordan?

Vel, lang historie kort.
Gamle gubben Grå fikk aldri noen vanter.

Her om dagen fikk jeg lyst på nytt strikketøy, og jeg kom til å tenke på de gamle vantene.
Garn og mønster til de er nok for lengst borte. Vi har flytt to eller tre ganger siden den gang, Jeg hadde ingen planer om å finne frem et 25 år gammelt prosjekt å begynne å strikke på.
Ikke noe annet halvferdig jeg har liggende heller.
Jeg ville ha nytt strikkeprosjekt, med mønster.
Være sånn flink håndarbeidskjerring.
Jeg kan når jeg vil. Har strikket bunad til både gutt og jente da jungene var små.

Jeg gikk til garnbutikken og kjøpte både mønster, pinner og garn.
Gamle Gubben Grå skal få lue i et tradisjonelt norsk mønster.
Vi begynner med lue, så får vi se.
Kanskje blir det votter etterhvert. Ikke vanter. De har som sagt ti fingre.