Vi bor på et lite boligfelt på et sted som heter Vågård litt utenfor Hønefoss, helt på grensa til det som kalles Ådalen. Men folk på Vågård er ikke Ådølinger, og ikke Hønefossinger. Ingen vil liksom ha oss. Sånn kirke-sogn-messig hører vi til i Haug som hvis du ser på dagens ferdselsårer er relativt fjernt fra Vågård selv om luftlinja muligens ikke er så ekstrem lang. Siden vi bosatte oss her i 2007 har jeg konkludert at vi egentlig ikke hører hjemme noe sted. Vi er fra Vågård. Egentlig liker jeg det.

Som du nå sikkert har forstått bor jeg altså “in the midle of Nowhere”.
Men rett borte i skogen her, innerst i Vågårdsbygda som vi sier, skjedde det to drap som vakte slik oppsikt i sin tid at både finansministeren og justisministeren møtte opp i begravelsene til ofrene.
Ja i etterkant har historien om disse drapene både blitt til bok og film. Nå fikk den filmen først premiere over 40 år etter at den var ferdig etter at en høyesterettsdom hadde stanset filmen i sin tid.
Dette var også den første saken her i landet hvor en ukjent gjerningsmann i en drapssak ble identifisert ved hjelp av fingeravtrykk.
Når jeg til slutt legger til at den ene morderen ble benådet på grunn av vår nåværende Kong Harald selv om han bare var prins den gangen og antakelig ikke hadde så mye han skulle ha sagt om den benådningen, ja da vet du at dette er en historie fra virkeligheten du bare må få med deg.

Annonsørinnhold

Stor oversikt over de beste kjøpene på januarsalget

La oss ta turen nesten hundre år tilbake i tid til august 1926.
Fra april til august 1926 hadde ukjente gjerningsmenn stått bak flere skapsprengninger på Ringerike, Og man antok og at det var de samme gjerningsmennene som sto bak andre hendelser andre steder på Østlandet.

På kvelden den 21. august brøt de seg inn hos landhandler Vegger Strømmen i Ådalen som er litt visere oppover E16 fra der jeg bor. Jeg har gått på skole med etterkommerne etter Vegger Strømmen, og hadde en hyggelig prat med ei som vel var gift med sønnen til Vegger eller muligens sønnesønnen her for et par uker siden (tror det er flere generasjoner som har brukt Vegger navnet).
Der klarte de ikke å sprenge pengeskapet, men stjal med seg sjokolade, dynamitt og et par Morakniver.

De stjal så en robåt som de rømte nedover Ådalselva i retning hitover med.
Seinere på kvelden skal de ha tatt seg til ei hytte  i Vågårdsåsen.

Lensmann John O. Solumsmoen fra Haug tok opp jakta sammen med politibetjent Grylling. I tretida på natta måtte de ta pause og vente på dagslys. Grylling måtte trekke seg på morgenen, og i stedet kom lensmann Oluf O. Aalde fra Norderhov til stedet.

I firetida om ettermiddagen 23. august ble det sendt ut letemannskaper, ettersom man ikke hadde hørt fra lensmennene siden  Åalde møtte opp om morgenen den 22.
Meldinga om at de var funnet kom inn klokka 17:25. En av de som var med var Oddvar Aalde, sønn av lensmann Oluf O. Åalde. Han  tjenestegjorde ved Norderhov lensmannskontor hos sin far. De to ble funnet like ved Vågård.

Solumsmoen hadde blitt skutt i hjertet. Han hadde også to knivstikk i halsen, og hadde fått strupen skåret over. Han var død da letemannskapene fant ham.
Aalde var fortsatt i live, men var hardt skadd. Han hadde blitt skutt to ganger, gjennom høyre lunge og i panna.

Aalde ble båret til Øvre Vågård en gård innerst i bygda her,  og lege ble tilkalt. Men det var lite man kunne gjøre for ham. I titida på kvelden mista han bevisstheten, og klokka 04:50 neste morgen ble han erklært død.

Aalde rakk å gi en beskrivelse av gjerningsmennene før han døde. Han fortalte også noe om hva som hadde skjedd med han selv. men visste ikke hva som skjedde med Solumsmoen. Han kunne fortelle at de to lensmennene hadde kommet  over gjerningsmennene ved sjutida på kvelden 22. august.
Skapsprengerne var bevæpnet mens lensmennene var ubevæpnet hvis man ser bort i fra politikøllene deres.
Antakelig var det lett for skapsprengerne å overmanne, skade og drepe lensmennene.

Saken fikk enorm oppmerksomhet, og var på avisforsidene i mange dager.

De to ble gravlagt samtidig fra Hønefoss kirke.
Omkring 2000 mennesker møtte opp, deriblant finansminister Fredrik Ludvig Konow og justisminister Knud Øyen.
Jeg forstår hvorfor justisministeren var i begravelsen til to lensmenn som ble drept på jobb, litt mer usikker på hvorfor det var finansministeren og ikke Statsministeren som møtte opp. Men jeg regner med at de etterlatte og folk den gang så på det som en ære at det kom hele to ministre.

Etter fire dager klarte politiet å finne identiteten til en av ranerne: Anton Imanuell Oskar Svensson. Svensken, som også var kjent under dekknavnene «Harald Fredrik Ekløv», «August Wilhelm Johansson» og «Östa-Linas pojk», var født i Kyrkefalla i Sverige i 1891.
Han ble identifisert via fingeravtrykk som ble funnet på en kopp han hadde drukket melk av under et innbrudd i ei hytte – som tilfeldigvis tilhørte ingen ringere enn lensmann Solumsmoen. Altså en av ofrene. Det kan man vel kalle skjebnens ironi. Dette skal ha vært første gang en ukjent gjerningsmann i en drapssak ble identifisert ved hjelp av fingeravtrykk her i landet.
Et par uker senere, den 7. september, klarte de også å identifisere andremann. Det var Sigurd Henning Madsen, født 1907 i Øvre Eiker.

Samtidig som det pågikk taktisk etterforskning ble det også gjennomført en leteaksjon over store deler av Østlandet. To måneder etter drapene ble de to funnet ved Skodsborg i Aremark.  Mellom 200 og 300 mann, samt politihunder, var involvert i jakta på drapsmennene.
Anton Svensson flykta mot gården Skolleborg i Aremark. Der ble han omringa, og valgte å ta sitt eget liv ved å skyte seg i panna.

Sigurd Henning Madsen overga seg. Han ble dømt for drapene og for 29 andre forhold, og fikk livstids fengsel for dette.
Etter prins Haralds fødsel i 1937,altså han som nå er Kong Harald, ble han benåda.
Senere ble det et nytt fengselsopphold, men etter å ha sluppet ut i 1946 klarte han å holde seg på den smale sti. Han stifta familie, og bodde på Hokksund under navnet Henning Sigurd Andersen fram til sin død i 1986.

Journalist og forfatter Gunnar Larsen, som hadde skrevet om saken i Dagbladet, ga i 1933 ut romanen To mistenkelige personer, som var en dramatisering av saken.

I 1949 starta så Tancred Ibsen innspilling av filmen To mistenkelige personer basert på Larsens bok.
Sigurd Henning Madsen hadde da sluppet ut etter sitt andre fengselsopphold, og hadde skifta navn for å kunne leve et normalt liv. Han gikk rettens vei for å stoppe filmen. I oktober 1950 fikk han medhold i Oslo byrett. Norsk Film anka denne kjennelsen, og saken ble gående helt til Høyesterett også ga Madsen medhold i 1952.
Først i 1998, tretten år etter Madsens død, kom man til at personvernet ikke lenger var til hinder for visning av filmen.

Det er blitt reist et minnesmerke på stedet der lensmennene ble funnet. Jeg var der like etter at vi flyttet hit i 2007, kom over det mest ved en tilfeldighet. Det er lenge siden jeg har vært der inne. Mulig jeg skulle ta en tur snart.
Det kan være mye spennende historie å finne selv om en bor et sted ingen egentlig vil vedkjenne seg.