Noen ganger skal man ikke skrive det første man tenker på. I dag er en slik dag. Etter å ha slettet mine kjerringtanker tok jeg en tur med Charlie Chihuahua. Han har kommet hjem fra noen dager hos Datteren.
Klikker innom lokalavisa, og kjenner blodtrykket og engasjementet vokse igjen. Saken som skal opp til behandling i Hovedutvalget til uka og i kommunestyret om et par, tre uker har nådd avisen. Rådmannen vurderer å rive Hønefoss sykehjem i stedet for å pusse det opp slik vi har vedtatt. Vel, Rådmann Isachsen, det skal vi bli to om!
Jeg vet jeg kommer til å bruke deler av helgen på å forberede min argumentasjon på det punktet, plukke fra hverandre saksfremlegget avsnitt for avsnitt. Jeg liker slike utfordringer, og dere kommer sikkert til å høre mer om den saken. Men det egner seg mer for et leserinnlegg i lokalavisa enn et blogginnlegg.
Vurderer om jeg bare skal sette i gang med sakene til møte i Hovedutvalget. Jeg har huset for meg selv, Charlie Chihuahua sover under skjenken og mulighetene for å få arbeidsro er stor.
Men kan man egentlig sitte inne å lese politiske sakspapirer på en slik fin sensommerdag?
Nå er det spådd fint vær frem til møte på tirsdag – så jeg må nok bruke en eller annen solrik dag til det.
Denne dagen er like bra som en av de andre…..
I dag har jeg huset for meg selv.
I kveld blir det biff. Biff og rødvin.
Biff og rødvin og terrassen ut i de små timer. Helg.
Det blir bra.
Biff rødvin og en engasjert kjerring som snakker på innpust og utpust etter å ha sittet deler av formiddagen med å la seg engasjere av politiske møtepapirer. Vet ikke om Gamle Gubben Grå er enig, men for meg høres det ut som en perfekt kveld.
Men før politikk, før biff og rødvin, før det blir en varm sommerkveld og tropenatt før det må jeg få unna litt husarbeid.
Få rørt meg litt før jeg setter meg ned ved PC¨n igjen.
Finnes det noe bedre enn å dumpe ned i kurvstolen på trammen en august-kveld? Se sola langsomt gå ned bak granene i nordvest, og tussmørke komme smygende. Temperaturen blir langsomt met levelig ute, jeg er ikke glad i å ha det gor varmt. Litt etter litt tennes solcelle-lsmpene rundt i hagen.
Sitte sånn mens dagen glir over i natt. Helt alene med en bok, eller nedten enda bedre – med Gamle Gubben Grå ved min side.
Det er ikke helt lett å innrømme dette, men det å ha litt roligere dager gjør meg godt. Jeg skulle gjerne hatt en jobb å gå til, muligens ikke arbeidet fullt, men galt at jeg deltok. Følt at jeg var med å dra samfunnsansvaret. Og ja, jeg savner det hektiske, pulserende livet jeg levde. Jeg var med der det skjedde, enten det var i styrerom eller på akuttstua. Jeg savner det, det gjør jeg virkelig.
Men samtidig føler jeg hvor hodt det er å ikke være så sliten støtt. Ikke føle at en ligger på etterskudd. Eller om ikke akkurat på etterskudd så alltid ha noe en må ordne. Som å forberede seg til det møte, svare på den mailen, bytte bort den vakta…… Det er godt å slippe å dra ut gjør klokka 7 og ikke komme hjem før nærmere midnatt flere dager I i uka. Jeg følte meg levende, jeg likte det jeg drev med og det var jeg som lot det bli så lange dager. Jeg angrer ikke, og ville sikkert hjort det samme igjen. For jeg elsket virkelig det livet.
Jeg har mer overskudd nå. Smiler mer. Glefser ikke til Gamle Gubben Grå og de andre fult så ofte. Og ja, når jeg tenker ordentlig etter har jeg det bedre med meg selv. Kanskje ikke psykisk hele tiden, for det er fremdeles et nederlag at jeg ikke klarer å leve det livet jeg ønsker. Men fysisk gjør det meg godt.
Ta i dag, for eksempel. Jeg har sovet dårlig i natt. Beinet har værket, ogjeg har hatt problemer med å finne en god stilling. Så det var godt å bli liggende et kvarter ekstra når klokka ringte. Godt å kunne ta det litt rolig på morgenen – og en halvtimes strekk på sofaen midt på dagen.
Jeg har ikke sløvet meg gjennom dagen. Det er nok av ting som må gjøres i et hus, man blir aldri arbeidsledig. Men jeg kan gjøre tingene i mitt tempo og ta hensyn til de kroppsdelene dom skriker høyest.
I innlegget Å heve seg over det… skrev jeg om mobbing med utgangspunkt i mitt eget liv. I innlegget Hvor var lærerne? skrev jeg om at det blir for lett å skylde på lærerne når voksne mennesker ikke evner eller gidder å fortelle ungdommene sine hvordan man skal og ikke skal oppføre seg. Det er heller ikke lærernes skyld at voksne mennesker hamrer løs på tastaturet uten tanke for hvordan man skal oppføre seg – også på nett. Det er du selv som har ansvaret for dine egne handlinger.
Den andre myten jeg har lyst til å ta et oppgjør med er at det alltid er så synd på disse som velger å mobbe.
At det er de som er de virkelige ofrene, og at vi som ble mobbet i grunn bare burde være glade og takknemlige for at vi var der slik at de kunne ta ut all sin frustrasjon og fortvilelse på oss. Snakk om bulshit!
De evner ikke å passe inn i samfunnet og har store problemer med å samarbeide på arbeidsplassene og i det sosiale liv.
Skriver en av mine lesere i kommentarfeltet.
Hadde det bare vært så enkelt. At det egentlig var de som mobbet som kom tapende ut av det på sikt, ja da hadde det kanskje vært verdt all fornedrelsen, alle tårene og blåmerkene på leggene. Men det er ikke alltid slik. Det er langt fra slik.
Av de som mobbet meg gjennom hele skoletiden har det gått relativt bra med de fleste.
Et par av de, og de var nok blant de som kom fra hjem med utfordringer, har det ikke gått så bra med.
Men flere av de har toppjobber i dag. De har ingen problemer med å passe inn i samfunnet eller samarbeide i arbeidslivet eller sosialt. Flere av de er lokale samfunnstopper.
På samme måte som jeg har en viss oversikt over hvordan det gikk med mobberne, vi bor jo i en liten by, har jeg og oversikt over hvordan det gikk med flere av de som ble utsatt for mobbingen den gang da. Noen av oss har det gått helt greit med, sånn som med meg. Men mange har hatt problemer med å finne sin plass i samfunnet og i arbeidslivet. Relativt mange når jeg tenker etter.
Eller, de har vel funnet sin plass i samfunnet. Den er nederst i bordet blant de som er mindre verdt. Den plassen de fikk tildelt av mobberne som så seg overlegne dem i ett og alt den gang da.
Det kan selvsagt være et sammensatt bilde som gjør at de havnet der. Arv og miljø og forutsetninger på så mange plan.
Men jeg vet om mange eksempler hvor resten av søskenflokken har klart seg bra, men denne som av en eller annen grunn ble utpekt som mobbeoffer på ungdomsskolen aldri har klart å reise seg og riste av seg det stempelet.
Jeg kan gi dere et eksempel.
Jeg satt på torget en dag, Koste meg i sola med en kaffe-latte og en iskrem sammen med ei jeg har kjent siden ungdomsskolen. Plutselig stivner hun litt, kryper sammen på stolen, bøyer seg mot meg og hvisker “Å nei, der kommer Xxxx Xxxx! Håper han ikke slenger noe dritt når han får øye på oss.”
Jeg ser meg rundt. Xxxx Xxxx er en av de som virkelig var grusom i ungdommen. I hodet mitt hører jeg både stemmen hans og den setningen han alltid lirte av seg når han så meg på ungdomsskolen eller på videregående. Det tar litt tid før jeg kjenner han igjen, men jo det er han. Den pene mannen i blazer og pike’ trøye som kommer gående over torget.
Han går forbi bordet vårt uten en kommentar eller å sende et blikk i vår retning.
Min samtalepartner ser lettet ut “Han så oss heldigvis ikke.”
Jeg ser på henne, snur meg og kaster et blikk på mannen som nå er på vei nedover Storgata. Jeg ville ha syntes at det var utrolig rart om den pent antrukket mannen i midten av 50 åra skulle ha stoppet opp ved et kaffebord og kommet med sårende, spydige kjerringer i samme alder som satt og koste seg med en kaffekopp. Vi satt ikke alene på torget. Folk ville glo og reagere. “Når var sist Xxxx Xxxx slang en dritt-kommentar i din retning?” spør jeg samtalepartneren. “Husker du ikke??” Hun ser på meg med store øyne. Tårene spretter frem og stemmen blir tykk når hun fortsetter. Og så kommer en historie jeg har hørt mange ganger før. Om den dagen i skolegården da hun hadde den nye jakka hun var så stolt over å ha fått….. Hun nevner et par anledninger til Begge fra skoledagene. Mulig hun er litt usikker på i hvilken rekkefølge de var, hvilken av hendelsene som var sist.
Jeg stopper talestrømmen. Avbryter henne. De hendelsene du refererer til ligger rundt 40 år tilbake i tid! 40 år! Jeg kaster et blikk nedover Storgata, men mannen er borte nå. Har vel nådd bygget han skulle til, eller bilen sin. Mulig Xxxx er en like stor drittsekk nå som da, men jeg tviler på at han går og slenger dritt til kjerringer på torget. Hun gir meg litt motvillig rett i det.
Ofrene i en mobbesituasjon er den som blir mobbet. Det er de du skal ha medlidenhet med.
Det kan være hundre gode grunner til at en mobber blir en mobber. Mange formidlende omstendigheter. Men det er mange, mange med minst like kompliserte bakgrunner som ikke lar det gå ut over sine medelever.
Og jeg tror at de med den tøffeste ballasten vel så ofte havner som mobbeoffer som mobber.
Veldig mange av de som mobber andre unge kommer fra velfungerende hjem, de bruker mobbing for å hevde seg selv, få ut frustrasjon eller i de aller fleste tilfellene – som ren tidtrøyte. De går videre med livene sine og fungerer greit.
Mens mange av mobbeofrene sitter igjen med arr på sjelen, ødelagt selvtillit, mindreverdighetsfølelse og lever opp til stempelet mobberne gå dem De forblir den tapende part.
Jeg skriver ikke dette for å få medfølelse.
Det har som sagt gått bra med meg. Jeg har levd et spennende liv med mange gode opplevelser, har både Drømmehuset. Gamle Gubben Grå og tre flotte unger.
Jeg skriver dette for å få slutt på alle som går rundt å finner på gode og mindre gode unnskyldninger for at noen unge velger å bli mobbere. Det er ikke lærernes feil. Det er ikke alltid en tøff barndom. Ansvaret for sine egne handlinger, for sine valg må den enkelte ta selv. Når man har kommet i ungdomsskolealder burde de fleste ha opparbeidet en viss kunnskap om hva som er ok oppførsel ovenfor andre mennesker.
I innlegget Å heve seg over det… forteller jeg litt om min bakgrunn med det å bli utsatt for mobbing. Jeg bruker bevisst ikke ordet “mobbeoffer” fordi jeg ikke ønsker å identifisere meg som et offer. Til tross for langvarig, omfattende og systematisk mobbing har det gått relativt bra med meg. Jeg tror få av de som kjenner meg i dag ser på meg som et offer, selv om enkelte som kjenner meg fra ungdomsskolen noen ganger påpeker at medelever var virkelig slemme mot meg på den tiden.
Som en kommentar var det noen som spør Hvor var lærerne? Svaret på det var vel at selv om de fra lærerværelset så vel som fra rektors kontor hadde orkesterplass til skolegården og den ufrivillige strippingen var det ingen som så noe. I det minste ingen som tok grep eller reagerte der og da. Muligens var lærerværelset så fullt av tobakksrøyk at de ikke kunne se ut.
Likevel bærer jeg ikke nag til lærerne. Det å få barn og ungdom til å oppføre seg som folk er i all hovedsak foreldrenes ansvar. Holdninger og empati burde være en del av barneoppdragelsen i alle hjem. Det blir for lett å skylde på lærerne.
Mange lærere så og ga faan. Men det var og mange lærere som prøvde å gjøre noe. Men alle dere som roper på lærerne når barn og unge mobber, hva konkret forventer dere at lærerne skal gjøre? Trylle?
Jo da, man kan ta inn mobber og offer til en samtale. Litt snørr og tårer fra mobberen sin side. Påtatt eller ektefølt anger. Så tar de hverandre i hånden og går ut i skolegården som perlevenner – og hevnen som venter “sladrehanken” når læreren ikke ser er hard og nådeløs. Slik virket skolegården justis på 70- og 80-tallet, og slik tror jeg den virker fremdeles.
Ta det opp i en dialogsamtale med foreldrene. Vel, jeg vet ikke om det alltid er løsningen. For i mange tilfeller kommer mobberen fra hjem hvor grensesetting er et problem. Enten fordi foreldrene ikke evner å sette grenser, fordi de for lengst har gitt opp eller fordi de gir faen. Eller så har du de i den andre enden av foreldreskalaen. De som føler en hver kritisk kommentar av dem eller deres barn som en direkte krenkelse. Er du klar over at flere og flere foreldre møter opp til de årlige foreldresamtalene med advokat?
Så du som mener der er lærernes ansvar å få slutt på mobbingen, kan du fortelle meg konkret hva du mener at læreren skal gjøre. Fortell meg gjerne i samme slengen hva du mener er ditt ansvar som forelder hvis ditt barn er en mobber.
Det er heller ikke lærerne sin feil når Bente 46 eller Rolf 54 velger å hamre løs på tastaturet å fylle kommentarfelt på blogg, lokalavisa eller fb med edder, galle og negative personkarakteristikk som ikke har noe med saken som debatteres å gjøre. Det er ikke lærernes feil. Ikke de lærerne Rolf hadde på skolen den gang da eller de lærerne barna til Bente har i dag.
Hvilke knapper Bente ig Rolf trykker på, på tastaturet og hos leseren, mottakeren av kommentaren er 100% Bente og Rolf sitt ansvar. Å dytte der over på en for lengst avdld lærer du ikke har sett på 30 pr blir fir dumt.
Jeg er ansvarlig for det jeg skriver på nett Det er du og. Lærerne hadde ansvar for å lære meg å skrive, de har ikke ansvaret for hva jeg bruker den kunnskapen til.
I dag leste jeg en artikkel i lokalavisa. En kvinne i 40 årene blir intervjuet. Hun er med i serien lokalavisa har som kalles “noen kjappe” hvor intervjuobjektene svarer på noen kjappe spørsmål. På spørsmålet Hva er ditt verste skoleminne? svarer hun
Jeg hadde mange tunge år, og ble kalt stygge ting. Jeg trakk meg unna og støttet meg mer til voksne for å få trygghet. De vonde årene preget meg i mange år, og førte til trøstespising. Jeg glemmer aldri en episode da hele klassen var på «Ti i skuddet» i Oslo. Jeg ble trukket ut som vinner av en T-trøye og måtte fram på scenen. Da ropte en i klassen at jeg må huske å be om ekstra stor trøye.
Kvinnen som forteller dette er 45 år. Jeg antar at dette var da hun gikk på ungdomsskolen. Det var som regel ungdomsskole klasser som dro på tur til 10 i skuddet. Det vil si at denne hendelsen ligger tretti år tilbake i tid. Vi forstår og at mobbing og sårende, slemme kommentarer har preget denne kvinnen langt ut over skoleårene.
Slike historier gjør noe med meg. Det kunne vært meg.
Tiden min på ungdomsskolen og gymnaset var ganske lik det denne kvinnen fortalte om. Det var langt fra mine beste år for å si det mildt.
Kommentarene var maaange, de var langt fra pene og jeg var aldri en del av gjengen. Jeg ønsket bare å få lov å være i fred.
Det ønsket ble aldri etterkommet. Det var alltid noen som kjedet seg eller hadde en dårlig dag, og det gikk alltid ut over meg.
Jeg hadde min egen lille “gjeng” med mennesker som i de andres øyne var like håpløse som meg.
Men ellers var jeg fritt vilt.
Hvordan tror dere det var å bli holdt fast mens noen dro ned buksa di midt på skolegården i storefri?
14 år gammel og strippet til under trusa foran en hel ungdomsskole.
Vasket med svamp dynket i gammel melk fra søppeldunken og gammelt krittstøv?
Sparket til leggene var konstant blåe i et halvt års tid. Oppnås med daglige spark med månestøvler.
Skolebøker og sekker ødelagt fordi sekken ble fylt av markspiste steinsopp eller gammel melk.
Alltid denne forbannede gamle melken. Jeg kan i dag over 40 år senere lukke øynene og kjenne lukta av sur, gammel melk og krittstøv. Gjerne innblandet litt sånn fliser etter blyantspissing.
Jeg vet utmerket godt hvordan det smaker og.
Kommentarene.
De gikk ikke på at jeg var for stor. Heller tvert i mot.
Jeg var svært tynn, et vandrende skjelett.
Egentlig kanskje en modellkropp, men det var det ingen som påpekte.
Jeg gjemte meg i store ullgensere.
De kunne ikke si at jeg var dum, for jeg var skarpere enn de – skolelys, streber, smisker….. Det finnes verre uttrykk og.
Stygg.
Jeg fikk høre så mange ganger at jeg var stygg og at ingen noen gang ville bli glad i meg.
Det ble en opplest sannhet som jeg til slutt trodde på selv.
Når jeg ber folk heve seg over dumme, ondsinnete og slemme kommentarer vet jeg hvor vanskelig det er.
Jeg vet hvordan de dumme kommentarene kan kverne rundt i hodet ditt i timer og dager, ja faktisk i måneder og år.
Hvordan de kan formørke en ellers solfylt dag, innhente deg så fort du ikke er i aktivitet, så fort du lukker øynene – eller prøver å lukke øynene.
Det er nettopp fordi jeg vet hvor ødeleggende kommentarer kan være at jeg ber deg heve deg over dem.
For din egen skyld.
For hvis du lar kommentarene ta styringa, da har mobberne vunnet.
Da har mobberne oppnådd det de ønsker – og det synes jeg ikke mobberne fortjener.
Mine mobbere ødela ungdomsskoletida og delvis årene på gymnaset.
Jeg bestemte meg i hvileåret etter videregående at det holdt. De skulle ikke få ødelegge flere år.
Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør.
Jeg har aldri tilgitt dem, men jeg bærer ikke på tanker om hevn. De er mennesker jeg overhode ikke ønsker å tenke på. For meg kan de godt opphøre å eksistere.
De valgte å mobbe.
De valgte å komme med kommentarer. De valgte
å sparke leggene mine blå. De forsto kanskje ikke konsekvensene av det de gjorde, men likevel var det deres valg.
De kunne valgt annerledes.
Jeg ønsker ikke hevn, men jeg ønsker heller ikke å tilgi.
Å tilgi vil jo i grunn si at det er greit.
Og det er ikke greit å mobbe andre.
Så er det alt det pisset om at mobberne kan ha det vanskelig selv. Slite med psykiske problemer. Ha det tøft hjemme.
At man liksom prøver å bortforklare handlingene.
Prøver å fremstille mobberne som de egentlige ofrene.
Ofrene er de som blir utsatt for mobbing. Punktum!!!
Det finnes haugevis av mennesker med en dårlig oppvekst, med en tøff barndom som ikke blir mobbere av den grunn.
Det finnes haugevis av mennesker med psykiske utfordringer som ikke blir dronninga eller kongen av nettroll.
De velger å hevde seg ved å tråkke på og såre andre.
Det er et valg de tar – og som alle andre må de ta ansvaret for sine egne valg, sine egne handlinger.
Jeg ber deg ikke vende det annet kinn til.
Min erfaring er at hvis du vender det andre kinnet til, så får du deg en rett venstre der og.
Jeg ber deg ikke synes synd på mobberne.
Det er ikke synd på dem som velger å være slemme mot andre. Joda, det kan være formidlende omstendigheter når barn mobber barn.
Men når du har passert myndighetsalderen med et par tiår og sitter ved tastaturet og troller, vel da blir det ansvarsfraskrivelse å komme trekkende med en tøff barndom.
Grunnen til at jeg ber deg heve deg over mobberne er fordi du ikke skal la mobberne ødelegge dagene dine.
Man kan ikke styres andre handlinger.
Men man kan jobbe med hva deres ord og handlinger gjør med en selv.
En kan prøve å være bevisst på å dytte tankene vekk når de begynner å kverne.
Jeg vet at noen her vil mene at jeg ikke kan skrive om mobbing. Jeg er jo utpekt til sjefsmobberen her inne.
Et stempel jeg føler er urettferdig fordi jeg aldri har vært noen mobber. Jeg har aldri ment å mobbe noen – og de gangene noen har følt seg mobbet har jeg bedt om unnskyldning. ikke bare en men relativt mange ganger.
Hvis noen velger å bruke dette innlegget som et grunnlag for eget innlegg hvor de nok en gang hamrer løs på meg og kaller meg en mobber så får de gjøre det. Det er deres valg. Det blir ikke noe mer sant av den grunn.
I dag har jeg hatt ansvaret for middagen her i Drømmehuset. Etter litt mye Grandiosa og andre ferdigretter i sommer tenkte jeg at vi måtte ha litt ordentlig mat i dag. Dere vet mat laget fra bunnen av.
Valget falt på Lammegryte med afrikanske smaker, en oppskrift jeg fant i ett av de tidligere nevnt interiørbladene jeg hentet hjem I mai en gang. (Nei jeg er ennå ikke ferdig med å bla gjennom de.) Oppskriften er laget av Lise-Litt Andersson står det.
600 g lammekjøtt
1 gul løk i skiver
2 store hvitløkskløfter i tynne skiver.
Olje
2 laurbærblad
1 ts kanel
1/2 msk malt koriander
1 ts spisskummen
1/2 krm kajennepepper
1terning hønsebuljong
4 dl vann
1 dl dadler uten steiner, finhakkete
1 bx røde kudneybønner
1 dl grovhakkede mandler
1msk utrørt i litt vann
1/2 msk soyasaus
Salt
Pepper.
Brun kjøtt, løk og hvitløk i en gryte.
Tilsett laurbærblad, krydder, hønsebuljong og vann.
La det putre under lokk i 20-30 minutter.
Ha i dadler, bønner og mandler.
La det putre videre i 5-10 minutter.
Jevn gryten med litt hvetemel utrørt i vann.
Snak til med soyasaus, salt og pepper.
Server med sitronbåter og couscous eller ris.
Gryta smakte godt, masse smak men ikke for sterk. Bønner og dadler gjør nok sitt til at gryta var mettende. Er redd for at det blir en aldri så liten strekk på sofaen nå.
I juni en gang, sånn omtrent når alle skoleelever gikk ut i en etterlengtet sommerferie, gikk lærerorganisasjonene ut i streik.
Det var ikke et stort streike-uttak. Skolenes Landsforbund har tatt ut tre lærere i streik. Utdanningsforbundet har tatt ut 45, og Norsk Lektorlag har tatt ut ti. Alle disse jobber ved skoler i Bergen.
Disse nesten 60 lærerne har så vidt jeg har forstått streiket i hele sommer, uten at det har vært så stor mediedekning av denne streiken. En mulig grunn til det kan jo være at det er sommerferie på skolene. Hvem bryr seg om lærerne i juni, juli og halve august uten å komme med de sedvanlige gamle vitsene om den lange sommerferien de har.
Nå starter skolene igjen til uka, og lærerorganisasjonene varsler opptrapping av streiken.
Ikke så rart. De fleste streiker blir som regel trappet opp lenge før de har pågått i to måneder. Samtidig skjønner jeg godt hvorfor lærerne ikke har varslet noen opptrapping før.
Det er som sagt få som bryr seg om lærerne i juni, juli og halve august,
Det jeg derimot ikke forstår er hvorfor ingen har forsøkt å få slutt på denne streiken i løpet av de to månedene den har pågått?
For det er vel ikke slik at KS, altså arbeidsgiversiden også har to måneders sommerferie?
Og hvis de har det, hvorfor er det ikke noen som lager vitser om de og deres lange ferie?
Det var deilig å komme ut på terrassen i dag morges og se at gartneren alt var i gang med plenklippingen. Som jeg skrev I innlegget Jeg har revet en vegg… så er jo drømmen min å skape Drømmehuset om til et “herskapshus”. Da er det jo helt på sin plass med egen gartneren, ikke sant? Vel i dette tilfellet heter “gartneren” Late-Kai eller “Lan den andre” litt avhengig av hvem av Drømmehusets beboere du snakker med og nekter å gjøre annet hagearbeid enn plenklipping. Det er selvsagt husets robotklipper det er snakk om. Men utrolig kjekk investering. Vi har aldri hatt så fin plen, pluss at vi slipper å debattere plenklipping.
Siden gartneren tok seg av plenklippingen satte jeg i gang med å vaske badet. Vaskehjelp eller tjenestepike har ikke dette herskapshuset, så vask av bad er merkelig nok alltid min oppgave.
Når badet var gulvene rent begynte jeg å kjenne det i ryggen og tenkte det var på tide med litt roligere aktiviteter. Nei, jeg la meg ikke på sofaen. Jeg satte meg ned å pakket inn julegavene jeg kjøpte forrige uke. Da er jeg liksom i gang! Det er jo bare litt over 4 måneder til jul. De ferdig innpakkede julegavene la jeg i en kurv. Ds holder forhåpentligvis innpakningen seg penere enn om jeg skulle stue de vekk i et skap. Plutselig kan jeg jo finne på å hurtig-rydde vef å dytte mer inn i det skapet. Og ved å samle de i rn kurv risikerer jeg ikke at de blir glemt slik at jeg stress-kjøper nye julegaver i desember. I år har jeg tenkt å ha stålkontroll på julestria. (Lurer på hvor mange ganger jeg har tenkt det).
Etter den litt rolige stunden med julegave-pakking var det på tide å bevege seg igjen. Da Yngste Sønn kom hjem i går og så at jeg hadde begynt å rive vegger begynte han å hinte om Sinnasnekkeren og påpekte at jeg har en del påbegynte prosjekter på gang her i Drømmehuset. Snakket om at jeg ksnskje burde gjøre ferdig et prosjekt før jeg begynte på det neste. Så da fortsstte jeg med å male strøk to på drn sjenken jeg driver å pusser opp.
Nå har jeg hatt en velfortjent hvil i kurvstolen på trammen, men nå hører jeg vaskefilla rope på meg. Det er på tide å komme i gang igjen.
I dag da jeg våknet måtte jeg nærmest bryte meg ut av senga, Det er en del kroppsdeler som skriker litt i dag. Ble litt mye bøy og tøy og en del skritt på skittelleren i går, men du hvor fornøyd jeg var da jeg krøp til køys litt før klokka 23. Skikkelig fornøyd med dagens innsats.
Jeg startet dagen i går med å gå et par kilometers tur med Charlie Chihuahua før jeg satte i gang med å rive en vegg.
Det blir litt bruk av både rå muskelkraft og litt bøy og tøy når man river vegger, eller isoporstukatur da. Rett skal være rett.
Senere på dagen tok jeg en tur i skogen og plukket meg en stor bukett røsslyng. Den lyser så bra opp på bordet her nå. Det skal ikke så mye til for å få meg til å føle glede. En sølvbolle med røsslyng gjør nytten og sprer glede hos meg.
Det blir litt bøy og tøy også når man plukker lyng.
Etter denne skogsturen slang jeg meg på sofaen og ringte Datteren for å høre hvordan det sto til med henne. Vi kom som så ofte før inn på temaet kosthold og blant annet blåbær. Vi ble enige om at vi måtte ta en blåbærtur “en dag”.
Siden det sjelden er langt fra tanke til handling både hos Datteren og meg så befant vi oss ute i skogen på blåbærtur innen det var gått en time.
Å du hvor mye blåbær det var!!!
Vi plukket i halvannen time. Gikk maks 200 meter fra bilen og hadde vel 3 liter blåbær med oss hjem.
Datteren brukte blåbærplukker og fikk mest, men det ble en fin boks friske blåbær å putte i fryseren her og.
Matauk, hyggelig mor-datter-tid og litt mer trim i form av bøy og tøy. Rene kinderegget!
Datteren var så fornøyd med “fangsten” at jeg regner med at jeg kan få henne med på flere bærturer.
Etter blåbærturen ble Datteren med hjem til oss. Hun hadde lyst til å låne Charlie Chihuahua et par dager.
Da vi kom hjem til Drømmehuset var Gamle Gubben Grå i god gang med middagslaging, og Datteren takket ja til litt middag før hun og Charlie Chihuahua dro hjem.
Når kvelden gikk over i natt var jeg rimelig fornøyd med dagen. Jeg hadde fått gjort en god del, kost meg med familien og atpåtil “trimmet”. For det er ikke å stikke under en stol at jeg virkelig kjente at jeg har brukt kroppen. Det var godt å legge seg i går kveld, og det beste av alt; Jeg hadde dyna mi helt for meg selv. Ingen halvfet chihuahua som ligger oppe på dyna mi og breier seg.
Plassen på bloggtopplista derimot er ikke noe å være fornøyd med. Jeg er fremdeles på 12. plass og har enda færre sidevisninger enn i går. “Hus og hjem” trakk ikke en storm av lesere.
I dag har jeg en ny plan.
I dag skal jeg skrive om mat. Hele 3 av de 11 over meg på bloggtopplista i dag har innlegg om mat. Så når jeg senere i dag setter i gang med å lage Lammegryte med Afrikanske smaker skal jeg passe på og dele både oppskrift og bilder med dere.
Så følg med, følg med.
