I dag leste jeg en artikkel i lokalavisa. En kvinne i 40 årene blir intervjuet. Hun er med i serien lokalavisa har som kalles “noen kjappe” hvor intervjuobjektene svarer på noen kjappe spørsmål. På spørsmålet Hva er ditt verste skoleminne? svarer hun
Jeg hadde mange tunge år, og ble kalt stygge ting. Jeg trakk meg unna og støttet meg mer til voksne for å få trygghet. De vonde årene preget meg i mange år, og førte til trøstespising. Jeg glemmer aldri en episode da hele klassen var på «Ti i skuddet» i Oslo. Jeg ble trukket ut som vinner av en T-trøye og måtte fram på scenen. Da ropte en i klassen at jeg må huske å be om ekstra stor trøye.
Kvinnen som forteller dette er 45 år. Jeg antar at dette var da hun gikk på ungdomsskolen. Det var som regel ungdomsskole klasser som dro på tur til 10 i skuddet. Det vil si at denne hendelsen ligger tretti år tilbake i tid. Vi forstår og at mobbing og sårende, slemme kommentarer har preget denne kvinnen langt ut over skoleårene.
Slike historier gjør noe med meg. Det kunne vært meg.
Tiden min på ungdomsskolen og gymnaset var ganske lik det denne kvinnen fortalte om. Det var langt fra mine beste år for å si det mildt.
Kommentarene var maaange, de var langt fra pene og jeg var aldri en del av gjengen. Jeg ønsket bare å få lov å være i fred.
Det ønsket ble aldri etterkommet. Det var alltid noen som kjedet seg eller hadde en dårlig dag, og det gikk alltid ut over meg.
Jeg hadde min egen lille “gjeng” med mennesker som i de andres øyne var like håpløse som meg.
Men ellers var jeg fritt vilt.
Hvordan tror dere det var å bli holdt fast mens noen dro ned buksa di midt på skolegården i storefri?
14 år gammel og strippet til under trusa foran en hel ungdomsskole.
Vasket med svamp dynket i gammel melk fra søppeldunken og gammelt krittstøv?
Sparket til leggene var konstant blåe i et halvt års tid. Oppnås med daglige spark med månestøvler.
Skolebøker og sekker ødelagt fordi sekken ble fylt av markspiste steinsopp eller gammel melk.
Alltid denne forbannede gamle melken. Jeg kan i dag over 40 år senere lukke øynene og kjenne lukta av sur, gammel melk og krittstøv. Gjerne innblandet litt sånn fliser etter blyantspissing.
Jeg vet utmerket godt hvordan det smaker og.
Kommentarene.
De gikk ikke på at jeg var for stor. Heller tvert i mot.
Jeg var svært tynn, et vandrende skjelett.
Egentlig kanskje en modellkropp, men det var det ingen som påpekte.
Jeg gjemte meg i store ullgensere.
De kunne ikke si at jeg var dum, for jeg var skarpere enn de – skolelys, streber, smisker….. Det finnes verre uttrykk og.
Stygg.
Jeg fikk høre så mange ganger at jeg var stygg og at ingen noen gang ville bli glad i meg.
Det ble en opplest sannhet som jeg til slutt trodde på selv.
Når jeg ber folk heve seg over dumme, ondsinnete og slemme kommentarer vet jeg hvor vanskelig det er.
Jeg vet hvordan de dumme kommentarene kan kverne rundt i hodet ditt i timer og dager, ja faktisk i måneder og år.
Hvordan de kan formørke en ellers solfylt dag, innhente deg så fort du ikke er i aktivitet, så fort du lukker øynene – eller prøver å lukke øynene.
Det er nettopp fordi jeg vet hvor ødeleggende kommentarer kan være at jeg ber deg heve deg over dem.
For din egen skyld.
For hvis du lar kommentarene ta styringa, da har mobberne vunnet.
Da har mobberne oppnådd det de ønsker – og det synes jeg ikke mobberne fortjener.
Mine mobbere ødela ungdomsskoletida og delvis årene på gymnaset.
Jeg bestemte meg i hvileåret etter videregående at det holdt. De skulle ikke få ødelegge flere år.
Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør.
Jeg har aldri tilgitt dem, men jeg bærer ikke på tanker om hevn. De er mennesker jeg overhode ikke ønsker å tenke på. For meg kan de godt opphøre å eksistere.
De valgte å mobbe.
De valgte å komme med kommentarer. De valgte
å sparke leggene mine blå. De forsto kanskje ikke konsekvensene av det de gjorde, men likevel var det deres valg.
De kunne valgt annerledes.
Jeg ønsker ikke hevn, men jeg ønsker heller ikke å tilgi.
Å tilgi vil jo i grunn si at det er greit.
Og det er ikke greit å mobbe andre.
Så er det alt det pisset om at mobberne kan ha det vanskelig selv. Slite med psykiske problemer. Ha det tøft hjemme.
At man liksom prøver å bortforklare handlingene.
Prøver å fremstille mobberne som de egentlige ofrene.
Ofrene er de som blir utsatt for mobbing. Punktum!!!
Det finnes haugevis av mennesker med en dårlig oppvekst, med en tøff barndom som ikke blir mobbere av den grunn.
Det finnes haugevis av mennesker med psykiske utfordringer som ikke blir dronninga eller kongen av nettroll.
De velger å hevde seg ved å tråkke på og såre andre.
Det er et valg de tar – og som alle andre må de ta ansvaret for sine egne valg, sine egne handlinger.
Jeg ber deg ikke vende det annet kinn til.
Min erfaring er at hvis du vender det andre kinnet til, så får du deg en rett venstre der og.
Jeg ber deg ikke synes synd på mobberne.
Det er ikke synd på dem som velger å være slemme mot andre. Joda, det kan være formidlende omstendigheter når barn mobber barn.
Men når du har passert myndighetsalderen med et par tiår og sitter ved tastaturet og troller, vel da blir det ansvarsfraskrivelse å komme trekkende med en tøff barndom.
Grunnen til at jeg ber deg heve deg over mobberne er fordi du ikke skal la mobberne ødelegge dagene dine.
Man kan ikke styres andre handlinger.
Men man kan jobbe med hva deres ord og handlinger gjør med en selv.
En kan prøve å være bevisst på å dytte tankene vekk når de begynner å kverne.
Jeg vet at noen her vil mene at jeg ikke kan skrive om mobbing. Jeg er jo utpekt til sjefsmobberen her inne.
Et stempel jeg føler er urettferdig fordi jeg aldri har vært noen mobber. Jeg har aldri ment å mobbe noen – og de gangene noen har følt seg mobbet har jeg bedt om unnskyldning. ikke bare en men relativt mange ganger.
Hvis noen velger å bruke dette innlegget som et grunnlag for eget innlegg hvor de nok en gang hamrer løs på meg og kaller meg en mobber så får de gjøre det. Det er deres valg. Det blir ikke noe mer sant av den grunn.
Jeg kan ikke forestille meg et slikt ungdomsliv som du har hatt. At ikke lærere eller andre voksne grep inn er helt utrolig. Idag skjer det også og da spesielt på sosiale medier.
Det ser ikke ut som om det er mulig å gå en slutt på mobbing i samfunnet vårt.
Lærerne var vel inne på et lærerværelsr grått av røyk.
Før i tiden grep dessverre ikke voksne inn og barn og ungdommer kunne styre på som de ville uten at noen stopper dem. Jeg tenker at slike mennesker som totalt mangler empati er de virkelig store taperne når det kommer til slutt. De evner ikke å passe inn i samfunnet og har store problemer med å samarbeide på arbeidsplassene og i det sosiale liv. Det absolutt viktigste vi MÅ lære våre barn er å bry seg om og vise hensyn og respekt for andre og ikke minst si fra når de ser noe skje. Eldstemann reiste seg opp en gang på skolebussen da han gikk på videregående og sa fra da noen andre ungdommer plaget en annen. Det ble stopp med plagingen på bussen og jeg kunne ikke vært stoltere av ham. Det er så utrolig mange mennesker som er ødelagt for livet av mobbere dessverre.
Det ble ikke tapere av tre hele årskull på ungdomsskolen…
Jeg syns det har gått litt inflasjon i ordet «nettroll». Ja, det sitter en del mennesker rundt omkring og heller ut av seg dritt på nettet, men folk har også altfor lett for å stemple meningsmotstandere ol for nettroll. Det blir en form for lett manipulasjon. «Hvis du sier sånn og sånn som jeg ikke liker, så er du et nettroll.» Ingen liker å bli kalt for nettroll, så man blir på en måte bundet og kneblet og tier heller stilt hvis en ikke er sterk nok til å heve seg over det, og sånn har motparten fått det som hen ville.
Er jo rnig med deg i at mange er lett krenket og tyr til beskyldninger om trolling mår det egentlig er uenighet om sak.
Med nettgalleriet mener jeg de som tar mannen i stedet for ballen.
Mobbing er noe dritt. I forbindelse med en samling jeg var på hørte jeg dette foredraget/showet: http://www.adhd-inspirasjon.no/forestillingen-jaevelungen/
Det er helt forferdelig det han forteller, men i hans historie var det lærerne som mobbet ham. Jeg er helt sjokkert. Tårene trillet når han fortalte hvordan han ble behandlet. Og han er ikke gamle karen heller, så verden har ikke blitt noe snillere.
Jeg satt i FAU da ungene gikk på skolen. Skolen var i følge rektor en “mobbefri skole”, altså en skole hvor ingen mobbet eller ble mobbet. Slikt hadde lærerne og rektor høyt fokus på og ble slått ned på umiddelbart.
Så hadde vi leid inn en ekspert på mobbing om å snakke om temaet for lærere og foreldre. (Det var få som møtte opp av foreldrene, men jeg tror lærerne hadde møteplikt.)
En av lærerne var ikke helt enig med foredragsholderens definisjon på hva som var mobbing. Tok et eksempel fra egen hverdag hvor en jente hadde kommet litt vel sent inn i salen til gymtimen. Han sa navnet og klassen. Alle i salen visste hvem han snakket om. Ei jente i klassen til Datteren. Hun var usikker jentunge med en god del utfordringer både faglig og på andre måter. Hun var absolutt ikke en av gjengen. Men hum var utrolig pen. Læreren fortalte at han hadde sagt “Nemmen, endelig kom du og Barbie” Klassen hadde ledd, og det samme gjorde rektor og en del av lærerne i salen.
Jeg var målløs. Det var foredragsholderen og, et par minutter. Før han fortalte den læreren i klartekst at det var å mobbe. Og at en lærer som mobba, og en rektor som finner det festlig…. Ja det gjør jo at alle elevene ser et godkjent stempel på slik oppførsel. Det ble litt stilt i salen.
Jeg var sjokkert.
Jeg klarte i mitt hode å finne 1.000 gode grunner for at denne ungdomsskolejenta ventet til hun var alene i garderoben med å kle av seg. Jeg hadde sett det vaktsomme blikket hennes når jeg var med klassen på utflukter og andre sammenhenger. Sett henne krympe seg når hun kjente at noen mønstret henne.