I innlegget Å heve seg over det… skrev jeg om mobbing med utgangspunkt i mitt eget liv.  I innlegget Hvor var lærerne? skrev jeg om at det blir for lett å skylde på lærerne når voksne mennesker ikke evner eller gidder å fortelle ungdommene sine hvordan man skal og ikke skal oppføre seg.  Det er heller ikke lærernes skyld at voksne mennesker hamrer løs på tastaturet uten tanke for hvordan man skal oppføre seg – også på nett. Det er du selv som har ansvaret for dine egne handlinger.

Den andre myten jeg har lyst til å ta et oppgjør med er at det alltid er så synd på disse som velger å mobbe.
At det er de som er de virkelige ofrene, og at vi som ble mobbet i grunn bare burde være glade og takknemlige for at vi var der slik at de kunne ta ut all sin frustrasjon og fortvilelse på oss.  Snakk om bulshit!

 De evner ikke å passe inn i samfunnet og har store problemer med å samarbeide på arbeidsplassene og i det sosiale liv. 

Skriver en av mine lesere i kommentarfeltet.
Hadde det bare vært så enkelt. At det egentlig var de som mobbet som kom tapende ut av det på sikt, ja da hadde det kanskje vært verdt all fornedrelsen, alle tårene og blåmerkene på leggene.  Men det er ikke alltid slik. Det er langt fra slik.

Av de som mobbet meg gjennom hele skoletiden har det gått relativt bra med de fleste.
Et par av de, og de var nok blant de som kom fra hjem med utfordringer, har det ikke gått så bra med.
Men flere av de har toppjobber i dag.  De har ingen problemer med å passe inn i samfunnet eller samarbeide i arbeidslivet eller sosialt. Flere av de er lokale samfunnstopper.

På samme måte som jeg har en viss oversikt over hvordan det gikk med mobberne, vi bor jo i en liten by, har jeg og oversikt over hvordan det gikk med flere av de som ble utsatt for mobbingen den gang da. Noen av oss har det gått helt greit med, sånn som med meg.  Men mange har hatt problemer med å finne sin plass i samfunnet og i arbeidslivet. Relativt mange når jeg tenker etter.

Eller, de har vel funnet sin plass i samfunnet. Den er nederst i bordet blant de som er mindre verdt. Den plassen de fikk tildelt av mobberne som så seg overlegne dem i ett og alt den gang da.

Det kan selvsagt være et sammensatt bilde som gjør at de havnet der. Arv og miljø og forutsetninger på så mange plan.
Men jeg vet om mange eksempler hvor resten av søskenflokken har klart seg bra, men denne som av en eller annen grunn ble utpekt som mobbeoffer på ungdomsskolen aldri har klart å reise seg og riste av seg det stempelet.

Jeg kan gi dere et eksempel.
Jeg satt på torget en dag, Koste meg i sola med en kaffe-latte og en iskrem sammen med ei jeg har kjent siden ungdomsskolen. Plutselig stivner hun litt, kryper sammen på stolen, bøyer seg mot meg og hvisker “Å nei, der kommer Xxxx Xxxx!  Håper han ikke slenger noe dritt når han får øye på oss.”  
Jeg ser meg rundt. Xxxx Xxxx er en av de som virkelig var grusom i ungdommen.  I hodet mitt hører jeg både stemmen hans og den setningen han alltid lirte av seg når han så meg på ungdomsskolen eller på videregående.  Det tar litt tid før jeg kjenner han igjen, men jo det er han. Den pene mannen i blazer og pike’ trøye som kommer gående over torget.
Han går forbi bordet vårt uten en kommentar eller å sende et blikk i vår retning.
Min samtalepartner ser lettet ut “Han så oss heldigvis ikke.”  

Jeg ser på henne, snur meg og kaster et blikk på mannen som nå er på vei nedover Storgata. Jeg ville ha syntes at det var utrolig rart om den pent antrukket mannen i midten av 50 åra skulle ha stoppet opp ved et kaffebord og kommet med sårende, spydige kjerringer i samme alder som satt og koste seg med en kaffekopp. Vi satt ikke alene på torget. Folk ville glo og reagere.
“Når var sist Xxxx Xxxx slang en dritt-kommentar i din retning?” spør jeg  samtalepartneren.
“Husker du ikke??” Hun ser på meg med store øyne. Tårene spretter frem og stemmen blir tykk når hun fortsetter. Og så kommer en historie jeg har hørt mange ganger før. Om den dagen i skolegården da hun hadde den nye jakka hun var så stolt over å ha fått…..  Hun nevner et par anledninger til Begge fra skoledagene.  Mulig hun er litt usikker på i hvilken rekkefølge de var, hvilken av hendelsene som var sist.

Jeg stopper talestrømmen. Avbryter henne. De hendelsene du refererer til ligger rundt 40 år tilbake i tid!  40 år! Jeg kaster et blikk nedover Storgata, men mannen er borte nå. Har vel nådd bygget han skulle til, eller bilen sin. Mulig Xxxx er en like stor drittsekk nå som da, men jeg tviler på at han går og slenger dritt til kjerringer på torget. Hun gir meg litt motvillig rett i det.

Ofrene i en mobbesituasjon er den som blir mobbet. Det er de du skal ha medlidenhet med.
Det kan være hundre gode grunner til at en mobber blir en mobber. Mange formidlende omstendigheter. Men det er mange, mange med minst like kompliserte bakgrunner som ikke lar det gå ut over sine medelever.
Og jeg tror at de med den tøffeste ballasten vel så ofte havner som mobbeoffer som mobber.
Veldig mange av de som mobber andre unge kommer fra velfungerende hjem, de bruker mobbing for å hevde seg selv, få ut frustrasjon eller i de aller fleste tilfellene – som ren tidtrøyte. De går videre med livene sine og fungerer greit.

Mens mange av mobbeofrene sitter igjen med arr på sjelen, ødelagt selvtillit, mindreverdighetsfølelse og lever opp til stempelet mobberne gå dem De forblir den tapende part.

Jeg skriver ikke dette for å få medfølelse.
Det har som sagt gått bra med meg. Jeg har levd et spennende liv med mange gode opplevelser, har både Drømmehuset. Gamle Gubben Grå og tre flotte unger.

Jeg skriver dette for å få slutt på alle som går rundt å finner på gode og mindre gode unnskyldninger for at noen unge velger å bli mobbere. Det er ikke lærernes feil. Det er ikke alltid en tøff barndom. Ansvaret for sine egne handlinger, for sine valg må den enkelte ta selv. Når man har kommet i ungdomsskolealder burde de fleste ha opparbeidet en viss kunnskap om hva som er ok oppførsel ovenfor andre mennesker.