Middagen ble litt mislykka, men fult ut spiselig. (Men muligens ikke så fotogen). Det første brettet med hjemmelaget tortillachips ble litt val brune. Nærmest brent. Det er fort gjort å glemme tiden. spesielt når man ikke husker å starte kjøkkenklokka. Den som teller ned steketiden og piper når ting skal ut av steikeovnen. Jeg husket det på det andre brettet, så det ble bra.
Ostesausen smakte litt, men bare litt, mel – det var bare jeg selv som turte å påpeke det. Burde ha kokt litt mer før jeg tok i osten sa Gamle Gubben Grå. Han har sikkert rett i det. Burde og ha brukt en annen ost enn revet fra Tine. En med mer smak. For eksempel cheddar eller en den grønne osten som jeg kjøpte for en tid tilbake. Kommer den osteselgeren tilbake til Hønefoss skal jeg sikre meg en riktig så stor bit.
Men sett bort fra litt svidde tortillachips og litt lite smak på ostesausen så var det godt. Jeg ble mett – og det er vel hovedsaken?
Det hender jo ellers i livet og det. At ikke alt går etter planen, at en må improvisere litt, eller ta til takke med slik ting ble.
Går jeg ett år tilbake i tid var jeg helt i oppstarten av treningsleiren. Jeg ville sloss for ansettelsesforholdet mitt og jeg skulle tilbake i minst 70% stilling.
Jeg ga opp kampen om ansettelsesforholdet, selv om jeg hadde retten på min side og var utrolig klar over det.
Men å ha rett og å få rett er to forskjellige ting.
Å sloss mot uforstand og direkte vrangskap ville ta krefter jeg ikke hadde.
Treningsleiren fortalte meg i klartekst at arbeidsevnen var nedsatt. Mer nedsatt enn jeg likte å innrømme ikke en gang for meg selv.
Livet mitt er relativt annerledes nå enn det var for ett år siden. Jeg savner å være i arbeid. Jeg savner mitt gamle liv. Men samtidig har jeg innsett at kroppen min har det mye bedre når jeg har mulighet og tid til å hente meg inn igjen mellom slagene.
Går vi 10 år tilbake i tid. Høsten 2012. før jeg ødela kneet. Før jeg ødela ankelen. Før jeg møtte veggen for første gang.
Jo, da trodde jeg nok at jeg skulle stå i jobben til jeg ble 67. i det minste 62,
2012. Jeg var i 40 åra og hadde unger i tenårene. Bare Datteren hadde så vidt begynt på voksenlivet.
For 20 år siden var jeg i sorg. Anders, sønn nummer tre, var dødfødt. Det er rundt 20 år siden vi fulgte han til grava i disse dager. For andre gang i livet fulgte jeg ett av barna mine til graven. Det var ikke sånn jeg hadde tenkt det. Det var ikke det vi hadde planlagt. Men det var slik livet ble. Begravelse en torsdag. Barnedåp for en niese på søndag. Tre dager mellom de to begivenhetene. Og ja, jeg var fadder. Det var avtalt på forhånd. Det er som sagt ikke alltid livet går slik du har planlagt. Men livet fortsetter og du må bare gjøre det beste ut av det.
For tretti år siden var vi en familie på tre. Vi hadde nok planer om å bli flere. Hvor mange og hvor raskt var vel ennå ikke bestemt.
Vi var i 20-årene og hadde livet foran oss. Det vi hadde planer om var å flytte ut av sykehusleiligheten og kjøpe vår egen bolig.
Drømmen var nok en stor villa relativt sentralt.
Men vi endte opp med en rekkehusleilighet. Det var det vi hadde råd til. Drømmer og realiteter er som sagt ikke alltid det samme.
Men du hvor stolt og glad jeg var da vi overtok nøkkelen til vår egen leilighet. Og jeg trivdes godt i leiligheten. Det var stort sett momenter utenfor selve leiligheten som gjorde at vi begynte å se oss om etter noe nytt fem år senere. Ja og litt mer plass. Vi var blitt en familie på fem + hund.
For førti år siden. Jeg var 16. Begynte på gymnaset den høsten. Jeg skulle bli lege. Eller noe annet med lange studier på universitetet. Skolenerd og toppkarakterer.
Vel karakterene ut av videregående var langt fra av de dårligste, men overhode ikke gode nok til å spankulere rett inn på medisinstudiet. Ikke var jeg så interessert i det lenger heller.
Jeg ble radiograf etter hvert. Et yrke jeg trivdes godt med. Savnet aldri å være lege.
For femti år siden….
Jeg var seks. Leste allerede godt. Irriterende godt syntes Storesøster som begynte på skolen den høsten.
Irriterende når lillesøster som ikke går på skolen har knekt lesekoden før deg.
Hun der kommer nok til å bli prest, pleide faren min å si. Det ble jeg aldri, og det tror jeg vel egentlig han er fornøyd med.
Livet skjer, og utvikler seg helt annerledes enn man tror.
Hva som skjer de neste ti, tretti og femti årene er ikke godt å vite. Ingen kjenner morgendagen.
Men jeg er fremdeles nysgjerrig på hva livet har i vente til meg og gleder meg like mye til neste episode som jeg gjorde da jeg var 6 eller 26.
