I dag gikk turen med hundene på Steinsfjordisen. Tanken var å la hundene løpe litt uten bånd på den store islagte fjorden. Nå ble det ikke så mye løping på disse hundene. De holdt seg stort sett ved beina våre. De er jo godt voksne hunder, mest for pensjonister å regne. Men det ble i det minste en tur. Som dere ser, lite med vårstemning på mine kanter. Det var i grunn surt på isen, selv om det ikke var alt for mange kuldegrader. Rundt minus 5. Snor litt på fjorden.
Tåka lå lavt, flott fotolys egentlig. Jeg gikk i grunn bare å ventet på at det skulle sprekke opp. Det gjorde det da vi gikk mot bilen. Tåka ble erstattet av mer og mer blå himmel, men da hadde jeg ikke mer strøm på mobilen.
I går kveld var jeg på et folkemøte mot solkraftverk på Ringerike. Det er snakk om tre solkraftverk som har søkt konsesjon hos NVE for å starte opp. Kommunestyret skal vedta en prinsipiell holdning til om vi er for eller i mot solkraftverk på bakken i sitt møte i slutten av februar.
Dette har ikke noe med solpanel på tak å gjøre. Det tror jeg de fleste er for, men å hugge ned store skogområder, gjerde inn området med høye gjerder og montere store solcellepanel der. Bildet jeg tok av filmen som ble vist er dårlig, men følger dere linken under kan dere se hva slags solkraftverk det er snakk om
En av de som risikerer å få et av de planlagte solkraftverkene i sin umiddelbare nærhet hadde tatt seg en tur til Sverige og filmet ett av Solgrid, selskapet som har tenkt å etablere solkraftanlegget, sine solkraftannlegg der. Dette kraftverket er omtrent på samme størrelse som det som er planlagt i skogen på Sokna. Dette anlegget skal da anlegges i et skogsområde som er mye brukt av lokalbefolkningen som deres nærskog.
På Ringerike er det søkt om konsesjon for tre slike kraftverk. Et fjerde er på planleggingsstadiet. Sier vi som politikere ja til solkraftanlegg i saken som skal opp til behandling, vil NVE mest sannsynlig gi alle konsesjon. Sier vi tydelig nei vil de avslå søknadene. NVE er relativt opptatt av hva man mener lokalt.
Dette var ikke et debattmøte for eller mot solkraftanleggene. Dette var et møte arrangert av en gjeng som ønsker å stoppe raseringen av deres natur for å anlegge slike anlegg. I stedet for at de forskjellige aksjonsgruppene mot de forskjellige anleggene skal sloss mot hvert sitt anlegg, og kanskje si bygg der i stedet, så har de slått seg sammen og sagt at de ikke ønsker slike innlegg i kommunen. En smart holdning spør du meg.
De fremmøtte ble servert kaffe, kake med tyttebær og fra moene som nå skal omskapes til kraftverk og hjemmelaget blåbæris fra samme sted. En dyktig aksjonsgruppe som kalte seg amatører som verken likte å snakke i forsamlinger eller stikke seg frem. De var bare enkle mennesker som var glad i naturen i sitt nærområde.
Blant de 40 fremmøtte var det flere lokalpolitikere. Både Sp, Frp. Pensjonistpartiet, INP og Rødt var representert. Arbeiderpartiet, Høyre, SV, MDG, Venstre og Krf glimret med sitt fravær. Alle vi partiene som hadde møtt opp signaliserte at vi var mot planene og kom til å være tydelige på det både i Formannskap og Kommunestyre. Hva de andre partiene vil stemme vet vi ikke. Vi som møtte har ikke flertall uten å få støtte fra en del av de andre partiene.
Når jeg fikk ordet oppfordret jeg de i aksjonsgruppa til å møte opp på Rådhuset i forkant av møtene i Formannskap og Kommunestyre. Det å se en samling engasjerte innbyggere som tydelig tilkjennegir hva de mener om en sak gjør inntrykk på politikere. Du er litt vanskeligere å stå på talerstolen å være for en sak hvis galleriet i salen er fylt av mennesker som er i mot. Det er og litt vanskeligere å stemme for å ødelegge nærskogen til de som sitter og følger med og som du må stå til rette for i etterkant av møtet. Det er og viktig å vite at de er flere enn “en håndfull”, som man ofte blir møtt med når man hevder at de går i mot det folket mener.
Dette er en viktig kamp. Den er jeg villig til å delta i. Vi kan ikke rasere naturen vår på denne måten for at selskaper langt unna kommunen skal få maks profitt på eksport av strøm til Europa. Den lokale gevinsten er på noen tusenlapper i økte skatteinntekter fra grunneierne som leier ut arealet sitt, og muligens en kvart stilling til vedlikehold.
Strikkekjerring ligger på plassen over bloggen min på topplista også i dag. Hennes siste innlegg har fått tittelen 7 år senere. Det handler om et sjal hun begynte å strikke på i 2018 og som først nå er ferdig, 7 år senere.
Jeg har garantert flere halvferdige strikketøy som har ligget like lenge, og sikkert lenger og. Jeg har ingen planer om å rote rundt nede i kjelleren for å dra frem de for fotografering. Langt mindre for å gjøre de ferdig. Det er bare å innse, det kommer nok aldri til å skje. Får jeg ånden over meg kan det hende jeg rekker de opp og tar vare på garnet. (Eller bare kutter trådene, drar de av pinnene og samler kun på restegarnet.)
Men innlegget heter 7 år senere. Jeg leter meg tilbake på bloggen min til januar for 7 år siden. Januar 2018 var da jeg møtte veggen for første gang.
Dette innlegget skrev jeg dagen etter at jeg hadde innsett at jeg trengte en pause og hadde ringt og bestilt time hos legen for å få en sykemelding. Eller egentlig lyver jeg når jeg sier at jeg dagen før hadde innsett det. Det var sjefen min som hadde tatt den beslutningen. Hun hadde nærmest beordret meg til å sykemelde meg. Hun hadde sett det jeg ikke ville se selv. Hun kom med den anbefalingen en onsdag. Torsdag hadde jeg tillitsvalgtsdag, og hadde full møtedag i Drammen. Da de møtene var over ringte jeg fastlegen og bestilte time. Den telefonsamtalen tok jeg på parkeringsplassen utenfor administrasjonsbygget i Drammen.
Så kjørte jeg til sykehjemmet der Mamma hadde vært på avlastningsplass noen uker og hentet henne. De hadde ringt søsteren min. Mamma hadde fått plass på et av kommunens sykehjem, og måtte overføres dit, helst på timen. Sykehjemmet Mamma hadde vært på var på veien hjem fra Drammen. Så de var ingen omvei. Men sykehjemmet Mamma skulle på da ligger på Nes i Ådal. Det var å forbi Drømmehuset, og så 50 km videre oppover. Mamma satt klar da jeg ankom sykehjemmet. De hadde pakket sakene hennes, og hun satt klar i fellesrommet og ventet. Noen andre hadde antakelig alt fått rommet hennes. Vel, det ble en liten omvei på 10 mil, pluss at jeg måtte hjelpe Mamma å pakke ut og finne seg til rette. Jeg hadde forlatt Drømmehuset litt over 6 om morgenen. Jeg ankom Drømmehuset igjen klokka 22. Neste dag var batteriet flatt både på kjerring og bil.
Jeg sov meste parten av den dagen. Dagen etter delte jeg innlegget Tenke på meg selv…. Bildet over hadde jeg fått tilsendt fra en kollega da det ble kjent at batteriene var litt vel tomme på denne kjerringa. Det var vel flere enn sjefen som hadde sett at jeg var litt sliten.
Først og fremst tenke på meg selv…… Det høres så egoistisk ut. Men jeg vet at min kloke kollega har et poeng. Når tenkte jeg på meg selv sist? Prioriterte MEG – ikke bare alt som engasjerer meg. Det hjalp ikke med startkabler og batterilader på bilen. Det hjalp ikke med nytt batteri engang. Som bilen trenger jeg service og pleie. Hjelp av noen som kan og vet. Jeg må bare klare å be om den hjelpen. Jeg liker ikke å be om hjelp. Jeg liker å fikse alt selv. Men nå orker jeg ikke… Jeg må gi slipp og la noen andre hjelpe meg – det er ikke lett.
Dette skrev jeg 20. januar 2018. Når jeg leser det i dag 7 år senere har jeg ingen problemer med å huske hvor fortvilet og sliten jeg var.
Det var ikke bare denne kollegaen som viste omtanke. I innlegget Store jenter gråter ikke kan dere lese om all den omtanken jeg ble møtt med når jeg kastet inn håndkle. Det rørte meg.
Alt dette var for 7 år siden, og var starten på slutten på det travle, engasjerende livet jeg elsket. Mye har skjedd på de syv årene. Nå er jeg uføretrygdet og utenfor arbeidslivet. Veien dit har tatt 7 år. 7 år som til tider har vært relativt tøffe. Det har vært tungt å gi opp det livet jeg elsket. Helseutfordringene har i grunn ikke blitt noe mindre. Jeg har fått påvist både Diabetes og høyt blodtrykk, og pådratt meg et komplisert ankelbrudd som gjør at ankelen ikke er like god som den var.
Jeg har blitt flinkere til å sette meg selv litt høyere på prioriteringslista. Jeg er ikke så sliten hele tiden, og når jeg kjenner at det begynner å tære litt for mye på kreftene har jeg mulighet til å lade batteriene. Jeg smiler mer, jeg ler oftere. Det hektiske, engasjerende livet jeg elsket er borte. det samme er jobben som radiograf og det å være en del av det samfunnet et sykehus er. Savnet etter alt det kjenner jeg på av og til. Men livet er fremdeles engasjerende. Jeg får brukt meg selv på en god måte. Ikke så mye som før, men nok til at jeg føler at jeg bidrar, at jeg er med., at jeg ikke er skjøvet helt ut på sidelinja.
Jeg har aldri hatt noe ønske om å bli ufør. Jeg skulle jobbe til jeg var 62, minst. Eller jeg hadde egentlig tenkt å slå rekorden til kollegaen min som arbeidet 41 år på sykehuset. Da måtte jeg ha holdt på til 2031 og vært 65 år. Slik ble det ikke.
Jeg har fått innvilget uføretrygd fra 1.2.2025. Det er i morgen. Så i morgen begynner en ny epoke i mitt liv. Ikke starten på slutten, slik jeg føler at januar 2018 på mange måter var, i det minste for mitt yrkesaktive liv. I morgen er den første dagen i en ny periode. Så er det opp til meg å gjøre den perioden engasjerende og fylle den med innhold som gjør meg godt.
Jeg må si jeg er litt overrasket nå. Senterpartiet viser overraskende muskler og trer ut av regjering. Det står det respekt av!
På den måten blir det 8 ledige statsrådsposter som Jonas Gahr Støre må finne folk til, og jeg klarer ikke å la være å fabulere over hvem som skal fylle de postene. Rokkeringer på de Arbeiderparti statsrådene som sitter i regjering er vel heller ikke utenkelig.
Finansministeren må erstattes. Her tipper jeg at Jan Christian Vestre får tillitten. Han går “statsministerskolen” i Arbeiderpartiet. Er helt klart en av de mest lojale mot Gahr Støre og jeg vil anta at han har litt peiling på økonomi. Antakelig mer kunnskap om økonomi enn Vedum har.
Tipper jeg riktig så blir Helseministrposten ledig. Den stillingen innehar jo Vestre i dag. Dette er og en tung ministerpost. Jeg tipper på Tonje Brenna. Det er nok smart av Støre å gi Brenna en ministerpost som aspirerer til en fremtidig statsministerjobb. Da er helseministerposten et godt valg. Hun er vel ikke så populær blant folk som Arbeidsminister, så et skifte her kan jo være smart. Noe som ses på om en forfremmelse.
Dermed blir Arbeidsministerposten ledig. Trettebergstuen. Hun kjenner fagfeltet godt, og er en drivende god politiker.
Utviklingsministerposten blir og ledig. Anne Beathe Tvinnreim som har posten i dag er fra Senterpartiet. Hva med å sette inn tidligere leder for AUF Astrid Hoem? Denne ministerposten gis jo som regel til unge kvinner som skal høste politisk erfaring som statsråd, og Hoem har utviklingsstudier ved Universitetet i Oslo.
Barne- og familieminister Kjersti Toppe er også fra Senterpartiet. Jeg tar en tipp på at Hadia Tajic kan være aktuell der. Hun har garantert alt ringt Støre, eventuelt fått kretsen sin til å dynge ned Statsministeren med SMS for å fortelle hvor fortreffelig hun er som minister. Journalistvennene hennes stilte spørsmål ved navnet hennes eksplisitt under Støre sin pressekonferanse tidligere i ettermiddag. Selv tror jeg nok det er andre ministerposter Tajic ser for seg. Som for eksempel justisministerposten. Hun har en kronikk i dagen Aftenposten hvor hun kritiserer avtroppende justisminister Mehl
Justisminister en mann som kan være minister fra dag 1. Skal vi si Raymond Johansen? Jeg aner ikke om han kan noe som helst om juss, men har følelsen av at slikt ikke er så viktig for Johansen…
Forsvarsminister hadde jo vært en passende stilling til Jens Stoltenberg nå til over valget. Som nylig avgått generalsekretær i NATO må han sies og ha både kunnskap og kontaktene som skal til for å trygge oss i en urolig verden.
Landbruks- og matminister Her er det flere kandidater. Jeg må bare sette et navn. Faller ned på Rigmor Aasrud.Kanskje mest fordi hun er fra nabokommunen Jevnaker.
Kommunal- og distriktsminister Føler meg litt usikker her, kanskje finnes det en avgått AP ordfører jeg ikke kjenner til. Men hva med å sette inn Trønder-høvdingen Trond Giske her? Få han til å reise rundt i distriktene og drive distriktspolitikk og valgkamp frem mot valget? Han har jo god kontakt både med grasrota og distriktene. De fleste landsdeler er vel representert i hans lokallag? Ja, jeg vet at Hadia Tajic nok vil hevde ganske høylytt at hun aldri vil sitte i en regjering med Trond. Men da tror jeg at Støre vil svare med iskald stemme at da respekterer han den avgjørelsen, og så kan Tajic vinke farvel til en ny ministerpost. Sånne drama-queen-nykker orker ikke Større forholde seg til.
Forsknings- og høyere utdanningsminister stillingen tipper jeg slås sammen med Kunnskapsministerposten. Kari Nessa Nordtun er garantert i stand til å ta seg av hele utdannings- og kunnskapsfeltet.
Dette er bare mine kjerringtanker. Det kan tenke Jonas tenker helt annerledes, Han er jo tross alt ingen kjerring. Likevel er jeg litt spent på om hvor mange riktige jeg får. Vi får fasten en gang i neste uke.
Dette bildet er fra et møte Motvind hadde her på Ringerike i fjor. Da advarte de om at det kunne komme vindmølleparker også her i distriktet. Enn så lenge har jeg heldigvis ikke hørt om slike planer i vår kommune, men ingen vet hvilke samtaler vindkraftselskapene har med lokale grunneiere.
Det siste året har vi debattert mulighetene for å etablere kjernekraftverk her i kommunen, kommunestyret har bedt om en utredning av muligheter og forhåpentligvis også ulemper ved en slik etablering. Nå venter er kamp om hvor vidt vi skal etabler solkraftanlegg her i kommunen. To har alt søkt om konsesjon og skal behandles politisk i løpet av kort tid. Det har vært holdt informasjonsmøter for befolkningen for et par, tre uker siden. Høringsfristen for å komme med innspill er om en drøy uke, I dag er det et nytt folkemøte. Denne gangen arrangert av en aksjonsgruppe som er blitt dannet av de som er i mot at naturen skal raseres for å erstattes med flere mål med solpanel.
Solkraft på tak og såkalte “gråe” arealer som over parkeringsplasser har vel få noe i mot. Men her snakker vi om å hugge ned flere tusen mål totalt for å erstatte det med solpanel. Alt for å skaffe mest mulig kraft slik at vi kan eksportere mest mulig kraft til kontinentet, og de som eier solkraftverkene kan tjene gode penger.
Kommunen kommer ikke til å tjene gode penger. Litt økte skatteinntekter fra de grunneierne som leier ut grunn til solkraftverkene. Lokalsamfunnet som helhet kommer heller ikke til å tjene stort. Det er snakk om at de vil forsøke å bruke lokale bedrifter til vedlikehold. Det blir vel snakk om noen arbeidstimer, kanskje til nød dager, i løpet av ett år. Ikke et eneste årsverk. Det er ikke rart folk er forbanna. Ofre mye skog og ikke få noe igjen. Eller jo. De som ønsker å bygge solkraftverk på Sokna skal visst koste på bygda ei gangbru over Sogna, elva i bygda. Ofre soppskog og friluftsområde mot ei bru. Pass på å sørge for gode avtaler for vedlikehold og oppgradering av den brua langt inn i fremtiden, sier jeg bare. Jeg har debattene rundt Borglund hengebru friskt i minne. Borglund hengebru ligger i Soknedalen, hvor man nå prøver å blidgjøre folk med å lokke med løfte om ei ny gangbru over elva. Vel, folk virker ikke direkte fornøyd med det tilbudet.
Selvsagt skal jeg på det møtet som skal være i kveld. Dit skal også Motvind. De har erfaring i å kjempe mot at skog og natur skal vike for vindmøller. De er sikkert ikke mer positive til at naturen må vike for solkraftverk.
Strikkekjerring har vært ute og luftet hunden leser jeg. Gått tur i perfekte turvær, uten snø og med litt frost i bakken. Jeg sukker stille for meg selv, eller ikke så helt stille. I grunn sukker jeg relativt høyt. Å gå tur uten snø kan jeg bare drømme om. Det samme å kjøre på bare veier eller å gå tur ute i skogen utenfor de brøytede veiene. Slike goder må nok jeg se langt etter minst et par måneder til.
Strikkekjerring er ikke alene om å kunne gå på barmark. Jeg ser bilder her på blogg både fra nord, sør og vest hvor dere vandrer av sted på tur uten den minste antydning til snø og is. Eller kanskje ligger det en snøflekk her og der, eller man ser noen hvite fjelltopper i det fjerne. Her hos meg er piggskoa på bare jeg skal ut med søpla.
Jeg klager ikke, jeg bare påpeker fakta. For tiden er det forresten ikke så ille føre. Mer snø enn is, og de store veiene er stort sett bare for snø. Litt slapsete på mindre trafikkerte veier, som utover mot Høvdingen eller andre fylkesveier, men heldigvis ikke noen farevarsler verken for mer snø eller vanskelige kjøreforhold de nærmeste dagene.
Var det ikke jeg som skulle lete etter det positive denne vinteren? Da må jeg slutte med å sitte å klage over været. Jeg vet hvor jeg bor, og snø på denne tiden av året er som det skal være på mine kanter. Det mest positive jeg klarer å tenke akkurat nå, ja bortsett fra at det ikke er noen farevarsler i overskuelig framtid, er at vi snart er ferdig med januar.
Da Gamle Gubben Grå og jeg lette etter våren i Nevlunghavn tok jeg bilde av dette treet på magiske Mølen. Enkelte dager synes jeg det bildet på mange måter symboliserer meg. Kanskje ikke helt hvordan jeg ser ut, jeg er langt fra så slank. Men ellers. Litt vindskeiv, litt sliten, har helt klart sett mine bedre dager, men det er her fremdeles. Klamrer seg fast og står der i alt det gråe. Nesten på trass. I dag er en slik dag.
Jeg sov dårlig i natt. Noen netter er slik. Kroppen er vond, og når den ikke helt finner hvile kommer gjerne tankekjøret. Det er sjelden de mest konstruktive tankene som kommer i de grå ulve-timene midt på natta.
Til slutt sto jeg opp. Like godt å starte dagen som å ligge og vri seg og la tankene herje. Klokka hadde så vidt passert 06.00. Lenge før klokka var 8 var jeg alene i Drømmehuset. Jeg kjente godt at overskuddet manglet, men jeg tenkte at sofa og pelspledd ikke var smart riktig ennå. Så det ble tur med hundene, og etterpå pusset jeg alle stuevinduene. Det gjelder å holde seg i gang til søvnen får overtaket og man stuper over ende på sofaen.
Jeg kom aldri dit, for hele tiden dukket det opp nye ting jeg måtte ordne. Så i dag har jeg krummet nakken og tatt oppgavene på løpende bånd. Gamle Gubben Grå kom hjem etter å ha gjort noen ærend, og trengte hjelp til noe på PCn. Høvdingen ringte og trengte noen til å handle og gjøre noen ærend. Noen ringte og fortalte at vedkommende ikke kunne delta på et møte i morgen fordi hen hadde ødelagt et ben og ventet på en operasjon, så noen andre måtte steppe inn. Så var det noen som trengte sjåfør – og plutselig var det på tide og lage og spise middag, ny tur med hundene og så var kvelden her.
Jeg er ikke noe mindre sliten nå enn jeg var da jeg sto opp. Likevel er jeg på en merkelig måte fornøyd med dagen og fornøyd med meg selv. For du verden hvor mye jeg har fått utretta i dag! Nesten som i gode, gamle dager.
Som treet på Mølen står jeg vindskjev og pjuskete i alt det gråe. Jeg har helt klart sett mine bedre dager, men jeg står fremdeles oppreist. Har ikke latt meg knekke, og har ikke falt over ende. Tror jeg vet om ei kjerring som kommer til å sove godt til natta.
For meg som har brukt mye tid og krefter opp gjennom årene på parkering og da spesielt på ansattes parkering ved norske sykehus er det ikke rart at denne artikkelen falt i interesse. Jeg kjente engasjementet koke, selv om dette er en sak som verken påvirker meg eller som det er forventet at jeg skal finne en løsning på.
Men selv om det ikke angår meg har jeg ingen problemer med å føle med de ansatte på Ahus. De må regne med å bruke opp mot to timer på å komme seg ut av parkeringshuset etter endt arbeidsdag!
Jeg husker godt hvordan det var å være i arbeid. Dagen var langt fra slutt når man forlot arbeidsplassen på ettermiddagen. Kanskje skulle man hente barn i barnehage, kjøre barn på trening, delta på foreldremøte, handle mat, lage middag, hjelpe barn med leksene. Ja, dere vet selv hvor travle ettermiddagene kan være både med og uten barn.
Tenk deg da at du sliten etter arbeidsdagen og litt stressa for alt du fremdeles må rekke før du kan ta kvelden, og så bruker du to timer bare på å komme deg ut av arbeidsplassens parkeringshus!!! Hadde det vært meg hadde jeg klikket i vinkel, og fråden rundt kjeften hadde ikke vært langt unna.
Det er som sagt ikke min oppgave å løse den utfordringen. Det er jeg glad for. Like vel kan jeg ikke la være å tenke at dette må da kunne løses på en langt mer smidig måte. Håper og at de som driver og planlegger parkering ved sykehuset i Drammen som åpner snart har tatt en liten studietur til Ahus for å finne ut hvordan det ikke skal gjøres.
I dag er det en av de evinnelige ukemeny-bloggene som ligger på plassen over meg på topplista. Altså er det tid for mat også på denne bloggen. Jeg orker ikke tenke utenfor matboksen eller kommentere oppskrifter som ofte går i repeat. I år kommer det stort sett til å komme oppskrifter på mat vi har laget i Drømmehuset når disse bloggene kommer på plassen over min. Jeg vet at noen av leserne mine setter pris på disse innleggene. Jeg ble jo tross alt nominert til årets matblogger ved årets Gryxen Awards.
I dag byr jeg på salat, Nærmere bestemt Bønnesalat med peppermakrell og reddiker. Oppskriften er hentet fra Magasinet 11. januar 2025.
Start med å kutte endene av 250 g grønne bønner, og kok dem i lettsaltet vann 4-5 minutter. Sil så av kokevannet g la de bli lett avkjølt.
Skrell en sjalottløk, og kutt den fint.
Bland bønner og løk med 1 ss olivenolje,1 ts eplesidereddik, salt og pepper i en bolle.
Skyll og tøk en hjertesalat og skjær den i skiver.
Skjær en bunt reddiker i skiver.
Fjern skinnet på 2 peppermakrellfileter, og skjær de i biter.
Lag en dressing av å røre sammen 2 dl creme fraiche 1,5 ss djonsennep saften fra en sitron, salt og pepper.
Anrett salaten på 4 tallerkener, og fordel bønne/løk-blandingen samt reddikene over. Legg biter av makrell på toppen, og drypp med dressing.
I oppskriften står det at en skal pynte med litt dill. Det droppet Gamle Gubben Grå som laget denne salaten her i går. Det står og at den skal serveres med brød ved siden av. Det glemte Gubben, selv om vi hadde hvitløksbaguetter i fryseren. Vi ble mette nok likevel. God middag var det, slik det som regel er når det er Gamle Gubben Grå som kokkelerer.
Jeg kom over en kronikk i dag som satte tankene i gang hos meg. Den er skrevet av Stig Jakobsen, sjefredaktør og daglig leder, Avisa Nordland og handler om hvor bortskjemte vi nordmenn er og hvilke forventninger vi har til at det alltid er noen andre som skal ordne opp når vi møter på små og store utfordringer i livene våre. Noe av det samme som jeg forsøkte å sette ord på i innlegget Ansvarsfraskrivelse er den nye trenden, bare at Stig Jakobsen gjør det så mye bedre.
Han skriver at vi er som husets tenåring som forurettet spør; «Hvorfor må jeg rydde rommet?» selv om det vitterlig er både hans rom og hans rot.
Hvis det kommer 30 cm nysnø om natta er det ikke lenge før klagestrømmen tar av hvis ikke samtlige sentrumsgater er brøytet innen klokka 7 om morgenen. Her i huset ryker det nesten av Gamle Gubben Grå når snøplogen måker veien her, som jo er bra, men legger igjen en haug med snø i innkjørselen vår. Noe det virker som om Gubben mener er helt utilgivelig. Hvem skal måke innkjøringa mi!!!??? Joa. Jeg skjønner at det er irriterende når han har stått ute og måkt en time eller to og akkurat har kommet inn og hengt av seg yttertøyet når plogen kommer, men slik er livet. Jeg er glad for at veier og gater blir brøyta.
Faller vi på glattisen er det kommunen, huseier, skoprodusenten eller noen andre sin feil Den siste vi klandrer er oss selv som valgte å gå ut på glatt føre uten brodder. Yr hadde ikke stedt ut gult farevarsel, hvordan skulle vi kunne tenke oss til at det kunne være glatt?
Enkelte unge arbeidstakere føler seg krenket hvis arbeidsgiver forventer at de skal møte opp på jobb ved arbeidsdagens start når de unge, nyansatte mener at jobben kan gjøres like godt i pysjbukse hjemme i sofaen. Da er det klaging over at arbeidsgiver ikke tilpasser seg dem, og liten forståelse for at det er de som må tilpasse seg arbeidslivet.
Hvis barnet ditt ikke eier oppdragelse, mobber andre, forstyrrer undervisningen, kommer stadig for sent, gjør ikke leksene så er det lærerens feil. Det samme hvis poden ikke får toppkarakterer. Den håpefulle og hans foreldre har overhode intet ansvar verken for oppdragelse av eget barn eller barnets læringsutbytte.
Hver eneste homp man møter på livsveien finner man noen andre man kan gi skylda for. Man forventer at noen andre enn en selv ordner opp. Noen med ansvar. For det å forstå at en selv har ansvar er i våre grader så utrolig vanskelig for enkelte. Det eneste ansvaret folk ser ut til å være villige til å påta seg er ansvaret for å klage.
