Er du en klemmer? En sånn som kaster deg rundt halsen på folk og gir de en god klem hver gang dere møtes? Hvor det å gi en klem er like naturlig som et håndtrykk, eller et helt vanlig “Hei.”?
Vi folk er veldig forskjellige der.
Jeg er ikke en som tar initiativet til den klemmen, men har ikke så mye i mot andres hilse-form. Kan godt både ta i mot og gi en klem, jeg. Selv om det er sjelden jeg tar initiativet til det. Ja, hvis det ikke er Gamle Gubben Grå da. Han får en del klemmer. Spesielt nå.
Nei, jeg klemmer heller ikke på ungene i tide og utide. Vi har andre måter å vise at vi er glad i hverandre på.
Jeg husker Yngste Sønn sine ord for en god del år siden. Jeg skulle levere han i barnehagen. han var vel rundt 5 år. Jeg pleide å gi han et kyss på kinnet når jeg forlot han der. Sånn Hade-bra-suss. En dag stoppet han rett utenfor døra og så hardt på meg. “Ikke noe smask!” sa han med streng, og litt engstelig stemme. Jeg forsto. Han var blitt stor, og ville ikke ha noe “smasking” av Mamma rett foran kammeratene.
Den var grei. Man skal respektere andres intim-sone. Også sine barns.
Dette er ikke ment som noen kritikk av klemmerne blant oss. Vi mennesker er forskjellige. Den ene måten å være på er ikke mer riktig enn den andre.
På samme måte som med klemming er det forskjell på hvor nært vi ønsker å ha andre mennesker. Jeg er et menneske som er veldig åpen og kan fortelle de fleste det meste. Deler greit om livet mitt på blogg til både kjent og ukjent.
Andre er mer reserverte og kunne ikke drømme om å “brette ut sjela si” på samme måte.
Når det er sagt har jeg et veldig bevisst forhold til hva jeg deler, og det er flere ting i livet mitt som aldri vil havne på blogg.
Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som er riktig grad av åpenhet. Hva man må fortelle andre, hvem man må fortelle hva til og hva man kan, bør eller skal holde for seg selv.
Det jeg kanskje synes enkelte kan være litt mer bevisste på er kanskje hvor man forteller hva.
Jeg fikk en gang servert alle detaljer rundt et samlivsbrudd. Alle!
Eller i det minste alle detaljene fra den ene partens side.
Jeg hadde overhode ingen interesse av så detaljerende kunnskap.
Hvem som fortalte meg alt? Et totalt ukjent menneske som satt bak meg på en lengre togtur.
Nei, hun betrodde seg ikke til meg. Hun snakket i telefonen med noen. Men siden hun satt under en meter fra ørene mine var det ikke lit å unngå at jeg fikk med meg store deler av samtalen, enda jeg forsøkte å konsentrere meg om boka jeg leste i.
Jeg satte heller ikke pris på den detaljrike beskrivelsen av underlivssopp og behandlingsmåter som damen ved nabobordet på en kaffe’ ga den hun drakk kaffe med. Jeg forsøkte faktisk å nyte en god kopp kaffe og et kakestykke rett ved siden av.
Kanskje er det min intimsone som gjør at jeg reagerer på samlivsbrudd servert på toget og underlivssopp til kaffekosen. Andre kan se på det som helt naturlig å ta slike samtaler i all offentlighet.
Vi folk er forskjellige. Jeg setter meg ikke til doms over andres åpenhet eller mangel på sådan. Folk får fortelle det de ønsker og holde for seg selv det de ikke ønsker å dele. Jeg er der gjerne for en god prat hvis folk vil prate, men jeg driver ikke forhør hvis folk ikke har lyst til å dele, eller har lyst til å prate om andre temaer.
Kan jeg få komme med et siste hjertesukk i sakens anledning? Altså om åpenhet og egen og andres intimsone.
Vær litt lydhør ovenfor samtalepartner. Kanskje samtalepartner ikke har lyst til å høre om dine helseplager eller alt som har vært trist, leit og vondt i livet ditt akkurat i dag. At det ikke var derfor du ble bedt i 50-års lag, eller ba deg med på en fortauskafe en solrik sensommerdag. Kanskje vedkommende bare har behov for en prat om alt og ingenting, le litt og få et avbrekk fra ting i sitt eget liv.
Og en ting til slutt. Tenk litt på hva en samtale egentlig er. Forskjellen på dialog og monolog. Man har fått utdelt to ører og bare en munn. Jeg har hørt at noen mener at det kommer av at man skal lytte mer enn man snakker.
Jeg er en som kanskje synder litt der. jeg snakker ofte litt vel mye. Samtidig vet jeg at jeg kan være en god lytter.
Jeg har mange års erfaring som klagemur. Såpass mange år at jeg kanskje begynner å bli litt trøtt av de menneskene som kommer med de samme klagene for hundrede gang. Skal vi forsøke å glemme det som skjedde i 1983 nå og gå videre?
Folk er forskjellige. Det er helt greit. Vi må respektere at noen er mer åpne enn andre, og at noen vil være mer reserverte. Det jeg kanskje synes er like viktig som å ha respekt for at folk er forskjellige med hensyn til hva de ønsker å dele er at folk er og forskjellige i forhold til hva de ønsker å vite.
At selv om du synes det er uproblematisk å dele, så er det ikke sikkert at samtalepartneren din har interesse av å vite. At du tråkker over andres intimsone med din åpenhet.
Folk er forskjellige.
Vi er klemme familie! Men klemmer jo ikke folk jeg ikke kjenner. Men vi er jo alle forskjellige. Godt innlegg i fra deg i dag og nyt helgen.
Takk! Her nytes det@
Jeg er i utgangspunktet ikke noen klemmer jeg heller. Men har begynt å klemme litt mer i voksen alder. Vi har ikke vært sånn klemmete hjemme vi heller. Mamma var LITT, men ikke sånn pågående 😀 Når vi var voksne ble det litt sånn når vi kom og når vi dro. Noen synes jeg det er veldig rart å skulle klemme.. Det med hva man sier til folk, enig med deg. Man bør kjenne seg fram på hvem som vil høre hva. Jeg deler en del med de nærmeste, når det er naturlig. Men er nok ikke sånn som trenger å SI alt mulig til alle. Folk skjønner en del selv også…
Jeg klemmer nok mer etter at jeg har blitt voksen. Det har blitt mer vanlig, men jeg deler bare ut klemmer på eget initiativ når jeg mener noen trenger det.
Det å være åpen er fint, men det å føle seg litt frem på hva den du snakker med egentlig ønsker å vite. Og ikke minst i hvilke setting man er i. Det er ikke alt du behøver å dele med en tilfeldig bordpartner på et femti års lag.