Andre juledag moret jeg meg med litt lett lektyre.   Tredje juledag begynte jeg på en av bøkene jeg fikk i julegave. Dessverre ikke førsteopplaget, men likevel interessant. Jeg er absolutt ikke ferdig med boka. Den må leses nøye, og innimellom stopper jeg opp for å reflektere over det jeg leser. Kanskje lese et avsnitt eller to høyt for Gamle Gubben Grå. Dra noen politiske refleksjoner for de familiemedlemmene som er uheldige nok til å være i min umiddelbare nærhet.

Store deler av samfunnet ønsker fortsatt sosialdemokratisk politikk. Problemet for partiet er at de samme velgerne ikke opplever at Arbeiderpartiets folk er de rette til å fremme slik politikk. 

Avsnittet er hentet fra boka, og jeg tror det stemmer. Jeg tror at veldig mange av velgerne ikke innerst inne tror at Høyre og Erna er svaret på alle de alvorlige samfunnsutfordringene vi står ovenfor i dag, men likevel har de heller ikke tro på at de som er i Arbeiderpartiet kan klare å få gjennomført den politikken som folk ønsker. En politikk som verner om velferdsstaten og arbeider for et samfunn med mindre forskjeller.
Jeg forstår hvorfor velgerne forlater Arbeiderpartiet, bare så gruelig synd at de går til Fremskrittspartiet. For blå-blå politikk som dyrker individet og spiller på en splitt og hersk poltikk med en de og oss tankegang hvor de sterkeste overlever ikke er det som kan få oss ut av de utfordringene vi står til knes i.

Men dette skulle ikke handle om Frp. Dette skulle handle om Arbeiderpartiet. Det er tydelig nok av utfordringer å ta tak i innad i partiet skal jeg tro forfatterne av denne boka.

Jonas ble mer utpekt som ny leder enn valgt, leser jeg i boka. Og på nytt blir jeg sittende å reflektere over det jeg leser. Hvorfor var det så viktig for Jens Stoltenberg og få vennen Jonas til å overta ledervervet etter han?  Kolberg var egentlig kritisk. Ap velger sine ledere, man utnevner de ikke. 
Jens var en mann som i motsetning til Støre kjente partiet og partikulturen. Han kunne alle de skrevne og uskrevne reglene om hvordan ting gjøres i partiet. Hvorfor var det så viktig for han å plassere vennen, som egentlig ikke hadde den bakgrunnen som skulle til i den rollen? Hva er det egentlig de driver med disse karene som møtes med jevne mellomrom i ly av å være ungdomskamerater. Nicolai Tangen, Han sønn til Gro, Jonas og Jens. Hvorfor tror de at de kan sitte der på sine små middager å fordele alt fra partilederverv til stillingene som sentralbanksjef og leder for oljefondet?

Det er lett å gi Støre skylda for Arbeiderpartiets fall. Og ja, oppslutningen har sunket fra over 40% til under 15% på hans ledelse. Men det blir i mine øyne feil å gi Støre alene skylda for det. Det er jo på mange områder politikken trofaste Ap velgere ikke kjenner igjen. Politikken og evnen til å klare å gjennomføre den. Men kanskje står det mer på viljen til å gjennomføre mer enn evnen. For er vi sikker på at de som leder partiet i dag virkelig ønsker seg en sosialdemokratisk politikk?

Stoltenberg 1 regjeringen var tidenes mest populære Arbeiderpartiregjering – i Høyre. De delprivatiserte Telenor og Statoil  og innfører Helseforetaksmodellen.

Dette sitatet er også hentet fra boka. Det stemmer jo. Det er ikke typisk sosialdemokratisk politikk verken å privatisere statlige selskaper eller å styre sykehusene våre ut fra bedriftsøkonomiske prinsipper i stedet for ut ifra helsefaglige prinsipper.
Støre viderefører jo bare den politikken Stoltenberg (og til dels Gro) var initiativtagerne til.
Pekte Stoltenberg ut sin etterfølger for å forsikre seg om at Arbeiderpartiet ville fortette å føre Høyre-politikk? Det sies at en av de som kunne ha vært aktuell som kandidat til ledervervet den gang var Trond Giske, som vel må sies å stå for en litt annen politisk retning med mer gjenklang i grasrota enn den politikken som føres av partiet i dag.

Det blir en liten pause i boklesingen mens Gamle Gubben Grå, Eldste Sønn og jeg tar en liten samtale om hvem v tror vil overta ledervervet etter Jonas. Vi er relativt sikre på at det ikke er så langt frem i tid. Mest sannsynlig allerede på landsmøtet i april. Spørsmålet er bare om noen er dumme nok til å overta som partileder og statsministerkandidat på det tidspunktet.
Jeg mener skuta går for fulle seil rett mot klippene. Grunnstøtinga er ikke til å unngå. Er det reelt å tenke seg at noen vil overta roret de siste meterne inn mot steinene og være den som har ansvaret når Arbeiderparti-skuta havarerer i fjæresteinene med tidenes dårligste valg i september?
Er det ikke mer realistisk å tro at noen først ønsker å overta roret etter valget. Være den som (kanskje) klarer å samle restene å bygge partiet sterkt igjen?

Som dere skjønner så finner jeg boka utrolig interessant, til tross for de delene som mangler. Den starter mange refleksjoner, og jeg kommer nok til å bruke litt tid på denne boka, men du hvor engasjerende jeg finner den.