Det ble frokost med de sylta eggene jeg fant oppskrift på på Tomsmatprat. Flott gulfarge, nydelige på frokostbordet, men de tar til seg litt av eddik-smaken. Uten at det blir noen u-smak på egget.
Etter frokost tok Gamle Gubben Grå og gikk en tur med Charlie Chihuahua mens jeg tok oppvasken. Og så, så var det bare å innta solveggen!
Med bok, marsipan og litt Solo-super har jeg alt jeg måtte trenge. Dette ser ut til å bli en fin dag.
God morgen folkens! Jeg hadde tenkt å gi Solliv bildet av utedass i soloppgang som hun har mast så mye om i kommentarfeltet, men jeg forsov meg rett og slett. Våknet ikke før klokka var kvart på sju og da hadde sola for lengst stått opp.
La oss gå litt tilbake i tid og se på årsaken til at denne kjerringa ligger og drar seg til langt på dag, ja selv Gamle Gubben Grå var oppe før meg. I den historien har utedoen langt nede I lia en sentral rolle.
Når jeg I går ettermiddag begynte å ymte frempå om at vi hadde en måkejobb ned mot do foran oss, forsikret Gamle Gubben Grå at det trengtes ikke. Det var bare et tynt lag blaut snø som vi fint ville tråkke vekk på første tur. Jeg var litt usikker på det, men valgte å stole på mannen i mitt liv. Det var jo han som hadde fartet opp og ned til bilen og holdt på på den siden av hytta mens jeg styrte med å pakke ut mat, tenne opp i ovn og feie uteplass. Han hadde sikkert gjort en fornuftig vurdering før han sank sammen i godstolen med kaffe, marsipan og helgens påskekrim.
Ut på kvelden rustet jeg meg så med piggsko og Svigerfars gamle bambus-skistav som henger på trammen for å dra ut på ferden mot do. Vått gras med is og snø kan være sleipt, og en reprise av april i fjor med titan-nagler, rullestol, rullator og treningsleir frem til det var på tide å finne frem julepynten frister ikke.
Ved hyttehjørnet ble jeg stående å nøle. For meg så det ikke ut som “litt snø”, og det var heller ingen spor over den snødekte flaten ned mot do. Har du låst opp utedoen? roper jeg til Gamle Gubben Grå. Det hadde han selvsagt ikke. Han svever jo ikke over bakken han heller, selv om han er betydelig lettere enn meg setter han spor. Så da var det å vende i tide og få med seg nøkkelen til hegelåsen før jeg bega meg nedover lia.
Jeg har aldri forstått hvorfor det er så viktig at utedoen er låst hver gang vi forlater hytta. Det eneste som befinner seg der inne er to halvråe ruller med toalettpapir og ei vitsebok. Hvis noen vil bale seg gjennom snøen for å låne doen eller stjele dopapiret, be my guest! I tillegg til hengelåsen er det krok og slåe pluss den låsen hengelåsen sitter på, altså tre låser på en stakkars utedo. Man kunne jo forledes til å tro at det var kronjuvelene eller noe av virkelig verdi der inne..
Vel, jeg kom meg trygt frem. Sank bare ned i snøen til litt over ankelen. Mulig Gamle Gubben Grå hadde rett likevel, snøen var i det minste relativt rotten.
Samme hvor godt det var å komme frem, en utedo er intet blivende sted i lengden. Så etter en stund var det på tide å begi seg på hjemvei, oppover lia. Det gikk ikke like bra. Den råtne snøen tålte ikke vekta av ei diger dundre to ganger, og plutselig sto jeg med snø langt oppover tykkleggen på det venstre benet. For å få opp det benet måtte jeg ha all tyngde på skistaven og ikke minst det høyre benet. Og med all kjerringtyngden på høyre ben ville sikkert snøen gi etter også under den foten. Vel, jeg kom meg tilbake til hytta, selvsagt gjorde jeg det. Men det høyre beinet hadde fått seg litt mer belastning og noen vridninger som ikke var helt gode. Det beinet er jo ikke godt i utgangspunktet.
Det var ingen blid kjerring som kom tilbake til hytta. Gamle Gubben Grå fikk så hatten passet. Men akkurat da jeg var på toppen av min utskjelling ringte telefonen til Gubben. Det var Svigermor som ringte fra Spania. Reddet av gongongen! Jeg begynte med middsgslsgingen for å få ut resten av energien (leses sinnet).
Vel, det ble en bedre vei til do. Det ble middag, og en øl. Roen senket seg over fjellheimen. Og mens Gamle Gubben Grå satt med hodelykt fordypet i påskekrimmen gikk Charlie Chihuahua og jeg til sengs litt over klokka 22.
Jeg våknet rundt halv to av at Charlie Chihuahua peste og var urolig. Men når jeg satt meg opp og skrudde på lyset krøllet han seg sammen i pleddet og ville ikke ut av senga. Jeg ble liggende å høre på pekende hund og snorkingen fra overkøya, gled sånn halvveis inn og ut av søvnen. Men selvsagt begynte tankene raskt å kverne om at jeg kanskje burde ta meg en tur ut. Jo met man tenker slike tanker jo mindre blir ikke trangen. Så rundt kvart på tre var det ut på tur – og selvsagt spratt Charlie og ut av senga.
Mens jeg bega meg ut i vinternatten kun iført rosa crocs kastet Charlie Chihuahua seg over vannskåla før han lykkelig kom etter. Ut på tur med mor midt på natta! Så gøy!
Crocs og Evas drakt er alt som skal til for å få tømt blæra nattestid. Lite med folk på veien på den tid av døgnet, og jeg hadde ikke tenkt meg helt ned til utedoen langt ned i lia. Rundt denne enden av hytta er det bart
Vel, om ikke jeg hadde tenkt meg nedover lia så hadde Charlie Chihuahua det. Han som vanligvis holder seg tett ved hytteveggen og oss raste nedover lia I retning brønn. Jeg hadde ingen trang til å bli med.
Så da gikk det med et kvarters tid på å fotografere månen (dårlig bilde) og vente på at Charlie skulle dukke opp igjen. Noe må man jo bruke natten på. For de som lurer, vi har relativt stor og inngjerdet hyttetomt. Så jeg hadde kontroll på hunden. En Chihuahua er heller ikke en hund som stikker langt
Så når vi endelig var tilbake i senga Charlie og jeg, jeg fant en behagelig stilling til beinet og fikk igjen varmen ja da sovnet jeg godt og gikk glipp av hele soloppgangen.
Rett før vi skulle dra av sted ramlet det inn en snap fra en av søstrene. Hun er på hytta deres i Valdres. Bildet var av snøtunge grader, og teksten var “Påfyll❤”. Vel, det bildet ble ikke like hjertelig mottatt av undertegnede. Det er det der med å dra etter vinteren når jeg endelig er kvitt den.
Vi kom ikke lenger enn til Hallingby før Gamle Gubben Grå gjorde første stopp Diesel til under 20 kroner literen. Greit å fylle opp tanken. Der traff vi på en vi kjenner som har hytte like ved oss. Han trodde ikke det var noe særlig med snø. Om det var for å trøste meg han sa det vites ikke. Jeg tror at han kjenner til mine følelser for snø.
Det regnet hele tiden mens vi kjørte oppover langs Sperilen. Tåka lå nedover langs åssidene. Lite som minnet om april så vel som påskevær.
Neste stopp var oppe i Begnadalen. Der er det en bruktbutikk, og det var jeg som beordret stopp. Det var to grunner til det. Den ene var selvsagt bruktbutikken, den andre var at vi en stund hadde ligget bak en del biler som plutselig bremset litt uforutsigbart. Etter at en polo hadde akselrert forbr et par av bilene foran seg og to teslaer hadde tatt av på hver sin sidevei så vi grunnen til den litt merkelige kjørestilen. En italiensk Fiat (med italienske skilt) var nok litt usikker på kjøring på en regnvåt norsk landevei. Jeg tenkte sjåføren min kanskje hadde godt av en pause. Det hadde vært tilløp til litt småmumlende banning den siste tiden
Vel. Etter en tur innom bruktbutikken var jeg 140 kroner fattigere, og en stor pose med interiørblad ble med ut i bilen. Gjett om jeg skal kose meg med de når jeg kommer hjem! Jeg elsker interiørblader. Klipper ut gode ideer til Drømmehuset så vel som hytta og setter i permer. Og ja, det hender både titt og ofte at jeg realiserer noen av ideene.
Turen videre gikk bedre. Sjåføren hadde fått senket skuldrene, og regnet hadde nesten stoppet. Etter påfyll av kaffe på Bagn bar det oppover til Reinli og videre oppover fjellet til hytta.
Det ble mer og mer snø. Jeg skal ikke påstå at det var snøtunge graner som på bildet over eller det bildet søsteren sendte, mer et snødryss. Det ble stille i bilen. Hvor mye snø ville det ligge fra veien og ned til hytta? Hvor stor gravejobb ventet på oss?
Gubben tømte bilen, og jeg pakket inn i hytta og tente opp i peisen. Kostet og snø av terrassen slik at alt er klart til jeg skal kose meg i solveggen i morgen. Mulig noen må måke litt i veien ned til utedoen nede I lia, men jeg har ikke tenkt å mase på Gamle Gubben Grå om det ennå. Nå kom han akkurat og serverte meg kaffe og påskemarsipan.
I dag måtte jeg et stykke ned på blogglista for å finne noe å reflektere over. Faktisk måtte jeg helt ned på plass nummer 27 før jeg kjente det romstere i hodet og klø i tastaturfingrene. Harry-handling, strikkeoppskrifter, matoppskrifter og ishockeydommere er liksom ikke det denne kjerringa interesserer seg mest for.
Men på plass nummer 27 begynte hjernen å fungere og tankene surre. Stemmer dette? Er det alltid slik? Er dette gode råd? Hvem er denne bloggeren?
Bloggen jeg kaster meg over i dag er bloggen Psykopati og kjærlighet. Jeg har vært inne på bloggen før, men aldri funnet den interessant nok til at jeg har kommet meg gjennom et helt innlegg. Man klikker videre når man begynner å kjede seg og innlegget er langt, ikke sant?
Vel, denne gangen leser jeg hele innlegget.
Innledningen er bra. Det skrives om en reell volds-episode. Jeg har googlet og sjekket.
Bloggeren, hadde passert stedet hvor knivstikkingen fant sted kort tid før hendelsen, og mener han sanset at noe var i gjære.
Hvorvidt voldsofferet var en tilfeldig mann eller hvorvidt han kjente voldsmennene, vet jeg ikke. Jeg vet derfor heller ikke om jeg selv (eller noen andre som passerte akkurat på den tiden) var i fare. Var mennene bare ute etter å angripe noen, eller ventet de på en bestemt person?
Men jeg sanset stemningen mellom dem. Bare ved å gå gjennom deres energifelt, så forstod jeg at det bygget seg opp til vold. Jeg merket deres bevegelser, kroppsspråk og blikk, helt uten at jeg i utgangspunktet var på vakt.
Jeg pleier å stoppe å lese når jeg kommer til begrep som “personers energifelt”. Det blir litt vel åndelig for denne kjerringa som har fått betegnelsen “For pragmatisk til å kunne være med i Rødt” av en som ikke delte mitt politiske ståsted. (Jeg har aldri funnet ut om det var ment som en fornærmelse eller kompliment.) Men denne gangen fortsetter jeg. Om ikke annet kan jo “energifelt” være noe jeg kunne knotte ned et blogginnlegg om.
I neste avsnitt skriver bloggeren om en “klient-samtale”.
Jeg blir litt nysgjerrig på hva slags bakgrunn bloggeren har. Er han en psykolog, psykiater eller annen terapeut? Jeg klikker meg inn på “om meg” delen på bloggen. Men alt jeg får greie på er at ha heter Daniel og er fra Oslo.
Jeg leser videre.
Nå skildrer han en arbeidskonflikt denne klienten står oppe i. Arbeidskonflikter er et tema jeg har en del kunnskap om. Som tillitsvalgt har jeg vært støttespiller og med på å forsøke og løse ganske mange. Det har og vært en av de oppgavene jeg mener jeg har vært relativt god til.
Historien er relativt gjenkjennbar. En kollega har over tid irritert en annen kollega, som så til slutt har fått nok og satt vedkommende på plass klart og tydelig. Den som da har fått sitt pass påskrevet har så gått til lederen og “sladret”. Nå er begge kollegaene, og tillitsvalgt, innkalt til et møte hos leder.
Dette har jeg vært med på en del ganger.
Jeg er enig i konklusjonen om at det er lite trolig at en slik hendelse vil få innvirkning på arbeidsforholdet. Litt avhengig av hvordan den samtalen går, men en god leder ønsker at lufta skal renses. Begge parter få komme med sin versjon, og aller helst at de kan be hverandre om unnskyldning, ta hverandre i hånda og gå videre.
Litt lenger ned i innlegget kommer noe jeg derimot ikke automatisk er enig i.
Vi som mennesker har en tilbøyelighet til å tro på den første som forteller oss noe. Vi er av natur mer skeptisk når motparten etterpå kommer med sin versjon, nettopp fordi det var en annen som “åpnet døren” og gjorde oss oppmerksom på situasjonen. Nummer to må derfor jobbe dobbelt så hardt for å overbevise oss, selv om han/hun er den uskyldige part.
Er det alltid slik? At vi alltid tror mest på den første som forteller sin historie?
Når jeg har meklet i slike konflikter har jeg alltid vært interessert i å høre begge parter sin versjon. Jeg vet mange konflikter har endret karakter når man har boret litt i dem.
Om en leder tror mest på den første som kommer stormende inn på kontoret hennes eller nummer to har og en del å si med hvilken oppfatning lederen har om den enkelte arbeidstaker i forkant. En god leder kjenner folka sine, og ser mer av det som foregår enn mange tror.
Selvsagt er denne kollegaen klienten til Daniel har kommet i konflikt med en psykopat. Jeg tenker på noe jeg har lest en gang.
– Det er vel nesten like mange psykopater som det er ekser, i alle fall hvis det er litt kjipe brudd,
Sitatet over er fra Dag Øyvind Engen Nilsen som er psykolog og forfatter av boken Psykopattesten.
Psykopati er et omstridt begrep for en personlighetstype som kjennetegnes ved løgnaktighet, manipulering og misbruk av andre mennesker.
Norske professorer har anslått at 10 000 personer i Norge, i hovedsak menn, oppfyller kriteriene for diagnosen psykopat. Det er med andre ord langt færre psykopater enn ekser i Norge, og også langt færre psykopater enn det finnes vanskelige kollegaer.
På dette tidspunktet begynner hjernen min virkelig å jobbe. Hvordan kan Daniel være sikker på at kollegaen til klienten er en psykopat? Han har jo bare hørt den enes versjon av historien?
Og enda mer skeptisk blir jeg jo mer jeg leser.
Hvis en kollega eller en venn er ufin en gang, så kan det være en tilfeldighet. Men skjer det to ganger, så er det et mønster. Allerede her bør vi begynne å eksponere vedkommende, løpe til sjefen, eller – hvis det er snakk om en ny venn, fortelle våre andre venner om vår oppfattelse av vedkommende. Vi må lære oss å være i forkant. Det handler om selvbeskyttelse, og at vi kan være sikre på at en p/n venn eller kollega alltid vil gi oss alvorlige problemer lenger ned i veien.
Snakk om forutinntatthet! Hva slags “behandler” kan for alvor komme med slike bastante uttalelser? Hvis man mener at en venn eller kollega har oppført seg ufint er ikke det da best å ta det opp med vedkommende? Det kan jo være snakk om en ren misforståelse.
Vel jo mer jeg leser jo mer hoderystende uenig blir jeg.
Kunnskapen vi nå har om psykopati, kan vi bruke mot dem, ved å starte en svertekampanje innen de rekker å summe seg.
Hva slags person kan komme med et slikt råd? Svertekampanje? Dette er jo oppskriften på hvordan lage konflikter, hvordan forsure et arbeidsmiljø. Og erfaringen min tilsier at et slikt råd heller vil gi “klienten” større problemer enn å løse de vedkommende allerede er.
Neste råd er like hårreisende galt. Hva slags person kan komme med slike råd?
Vær nådeløs. Gjør en stor sak ut av det hvis narsissisten begår en profesjonell eller etisk feil. Bruk harde ord. Og gjør det tidlig. “Du har jobbet her i ti år, og påstår du er så god, også begår du en slik amatørblunder?”. Gjør det gjerne foran deres felles kolleger,
En uenighet, litt hissig meningsutveksling mellom kollegaer vil svært sjelden få følger for et arbeidsforholdet, men å starte svertekampanjer og å drive med direkte uthenging kan fort få det. I det minste skaffe deg mange problemer og et lite koselig arbeidsmiljø.
Dette er i det minste det min intuisjon forteller meg, og jeg liker å stole på den.
Nederst i blogginnlegget står kontaktinformasjon og følgende melding med uthevet skrift.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger).
Nå blir jeg virkelig nysgjerrig på hva slags kompetanse Daniel sitter på for å tilby slike konsultasjoner. Og hvorfor har han ikke skrevet noe om sin kompetanse i “om meg” feltet på bloggen? Ville ikke det være smart for å vise mulige klienter hvilken kompetanse han innehar?
Jeg googler litt. Han heter Daniel Sundkvist og er utdannet sykepleier. Han har og gitt ut to bøker om kjærlighet og psykopati. Han ble selv utsatt for psykopatisk forførelse. Ikke bare en men tre ganger.
Igjen faller psykolog Dag Øivind Engen Nilsen sine ord ned i hodet mitt.
– Det er vel nesten like mange psykopater som det er ekser.
……en av de største private overvåkningsskandaler i norsk etterkrigshistorie! Kjerringa fnyser av det hun leser i det ekstra nyhetsinnlegget inne på bloggen til Gry Henriksen. Overvåkning var vel å ta litt hardt i. Det må da være lov å ta en aldri så liten tur til Drammen for å studere… tja…. fuglelivet?
Det kan da ikke kalles overvåkning når man står (nesten) fullt synlig og observerer folk ute på en veranda, og litt senere publiserer samtlige observasjoner offentlig i innlegget Tidenes beste blogginnlegg? på egen blogg. Blogg er ikke dagbok, og heller ikke egnet som en overvåkningsrapport.
Ja, Kjerringa var misunnelig da Bunny og Gry dro til Bergen for å grave ned rådhuset. Det hadde vært så godt å få gjort noe konkret for å rette opp den uretten som er blitt gjort mot Vivian. Hun er rød, radikal og kanskje litt rebell, ikke sant? Men festlighetene oppe på den verandaen var hun ikke misunnelig på. Kjerringa ville bare være med hvis de fant på noe annet gøy – sånn som turen til Bergen.
Ikke kan kjerringa huske at hun noen gang har kommet med noe som ligner anger etter den inntrufne hendelsen. Å snakke om skam er helt klart ikke bare en overdrivelse, men direkte feil. Jeg har ikke noe å skamme meg over! hevder Kjerringa med fast stemme.
Chris Rock på steroider?? Kjerringa synes Gry minner mer om Will Smith der hun sitter og slår ut med armene mens hun gauler drikkeviser med høy og skingrende stemme. Det er bare så vidt Kjerringa ikke har fått seg en rett høyre opp til flere ganger etter at de kom til Hønefoss.
Egentlig er Kjerringa litt skuffet. Da Gry foreslo at de skulle reise til Hønefoss hadde Kjerringa regnet med litt action. Ikke det at hun hadde noe ønske om å grave ned rådhuset. Kjerringa er fornøyd med de oppgraderingene som er i gang, og har ingen ønsker om at det skal få en mer sentral beliggenhet.
Kjerringa er litt usikker på om det er noe på Hønefoss hun ønsker å grave ned. (Noen, muligens som kunne bli gravd ned litt – sånn fra livet og ned en dag eller tre) men ikke noe bygg eller installasjon…
Derimot er det mange av de politiske kampsakene som går litt sakte når man må forholde seg til politisk saksgang, høringsrunder, reguleringsplaner og ikke minst at flertallet i kommunestyret mener det samme som Rødt og innbyggerne når det kommer til endelig votering.
Kjerringa hadde sett det mer fornuftig hvis hun og Gry hadde brukt kvelden på for eksempel å anlegge Elvelangs fra Tippen til stasjon før noen rakk å bygge et høyhus midt i veien. Kjerringa var på byen i Hønefoss hver helg på store deler av 80-tallet og føler at hun ble ferdig med sånne kvelder en gang i forrige århundre.
Det virker ikke som om Gry er særlig lysten på å anlegge gangveier i kveld, så en plan har blitt lagt i Kjerringas hode. Hun har selvsagt sine kontakter i utelivsbransjen. Når de nå snart forlater 2 brødre og tar veien til videre til neste pub vil Gry raskt få skyss tilbake til Drammen. Når den vanligvis så seriøse Rødt-politikeren forteller bartenderen at hun har problemer med en beruset blondine uten noe sted å sove i byen som har forfulgt henne hele kvelden, regner med hun at to uniformerte politibetjenter raskt og effektivt vil transportere kvinnen til arresten. Og siden arresten på Hønefoss for lengst har blitt nedlagt, må nok Gry belage seg på en ny tur til Drammen hvor den nærmeste arresten ligger.
PS, Gamle Gubben Grå har fått utallige hevendelser om han har noen kommentar. Hans svarer som de fleste andre politiker-ektefeller “Ingen kommentar!”
De som lytter godt kan derimot høre han mumle for seg selv “Det er ikke første gangen jeg hører den såkalte seriøse Rødt-politikeren synge drikkeviser med tvilsom lyrikk…”
Påsketur, for vi skulle på påsketur
Var liksom ikke så mye som minte om påske når Charlie Chihuahua og jeg var på tur i dag. Regnet strømmet ned, og været minnet mer om høst enn vår eller vinter.
Det var ikke vanskelig å få med Gamle Gubben Grå på at vi utsetter å reise på hytta til i morgen. Regnet som siler ned her kommer sikkert som snø oppe ved hytta. Den ligger på tregrensa oppe på fjellet i Valdres. Tror den ligger litt i underkant av 1.000 m.o.h.
I morgen stopper nedbøren,og det klarner opp utover ettermiddagen i følge yr. På langfredag er det spådd sol og klar himmel fra morgen til kveld, før det skyer litt til igjen på påskeaften. Altså kan vi dra opp i morgen. Nyte hele Langfredag på hytta, og så bestemme om vi reiser ned på Påskeaften, første eller annen påskedag.
Jeg har lyst til å være med på Påskenattsmesse i Norderhov kirke. Det er en fin tradisjon jeg har vært med på flere ganger før. Ja Røde Brit føler seg hjemme i kirken selv om en fyr fra KrF. uttalte høyt og tydelig “Jeg trudde jeg sku drite i buksa da jeg så deg her i kirken”. Vel, det sier kanskje mer om KrF medlemmet enn om meg. Jeg vet stort sett hvilken språkbruk som passer seg i en kirke.
Men vi får se an været. Er det nydelig påskevær ofrer jeg gjerne kirken for solveggen på hytta. Det er ett år siden jeg var der sist, knekt ankel, rullestol, rullator og hele høsten på treningsleiren gjorde at utedoen nede i lia og dermed hytta måtte klare seg uten meg. Det finnes kirker i Sør-Aurdal og. Det er ingen gudstjenester i påske i Reinli Stavkirke, som er rett ned i lia fra hytta. Men kanskje jeg kunne få lurt med meg Gamle Gubben Grå på påskedagsmesse i Hedal Stavkirke. Hadde sikkert også vært en opplevelse…
Tenker og funderer litt. Er jo greit å få med seg litt av påske budskapet også. For påske et jo mer enn kyllinger, marsipan, solveggen og påskekrim.
Vivian har pyntet til påske. Jeg får kritikk i kommentarfeltet når jeg skriver om fargede egg og annet husarbeid. Ikke at det går inn på meg. Men jeg føler liksom ikke for å løpe rundt å fotografere påskepyntet hus akkurat nå. (Det er heller ikke så veldig mye å fotografere)
Monica skriver om livet som tørrlagt rusmisbruker og hvor… Ja vi har lest det meste av det før, flere ganger bare i går faktisk.
Doc og Dask har fått sprøyte i rumpa. Er nesten helt sikker på at jeg ikke bør kommentere rumpa til Dask…
Vibbedille liker lappeteppe med bestemorsruter. Det var liksom heller ikke den helt store nyheten.
Martine reklamerer for hudpleieprodukter, sukk utrolig lite interessant for denne kjerringa.
Så kommer jeg til Bunny. Han oppsummerer dagen sin med linker til alt han har publisert før i går, og så benytter han anledningen til å rakke ned på en eldre kvinne som har vært død i snart 25 år.
Jeg var 13 år i 1979 da Mor Teresa fikk fredsprisen. Den gamle, rynkete nonnen med sandaler gjorde sterkt inntrykk på unge Brit. I 1979 var det nok mer trolig at jeg skulle bli nonne enn kommunist. 9 år på søndagsskolen og jevnlige oppmøter med tekstlesing i Hønefoss Kirke sammen med speiderne var en viktig del av oppveksten min.
Bunny har funnet en YouTube video som han mener beviser at Mor Teresa ikke var den helgenen hun ble kanonisert til i 2016. Som jeg nevnte i innlegget Tidenes beste blogginnlegg? så var det der med Bunny og kildekritikk.
Ingen røk uten ild, er det noe som heter – og Bunny har ofte snublet over biter av sannheter som han vrir og vrenger på slik at det passer med hans verdensbilde.
Jeg blir såpass nysgjerrig at tanken om å skrive innlegg om påskepynt bare for å provosere en av leserne mine straks forsvinner. I stedet vil jeg renvaske en av mine ungdoms idealer. Bunny kødder ikke med mine helter uten at jeg tar til motmæle!
Dette kan fort bli et langt innlegg, så fyll opp kaffekoppen. Det er påske. Du har tid til å lese mer enn tre-linjers innlegg med 20 bilder fra påskefjellet.
Hvem var Mor Teresa?
Hennes fødenavn var Agnes Gonxha Bojaxhiu. Hun var født 26. august 1910 i Uskup i Det ottomanske riket (nå Skopje, Makedonia). Hun vokste opp i en katolsk familie av Albansk herkomst. Hun gikk på en katolsk grunnskole og ble sterkt påvirket av jesuittmenigheten Jesu hellige Hjerte. Og for den som lurer, kilden jeg henter disse opplysningene fra er Store Norske leksikon.
Jesuittordenen. Jeg tenker først på Dan Browns bok Da Vinci-koden. Det er mange år siden jeg leste den, men der var det noe om jesuittordenen. Jeg vurderer to muligheter for mer innsikt om temaet. Enten å spørre Gamle Gubben Grå, eller å fortsette å lese meg opp på Store Norske leksikon. Jeg velger det siste, det går som regel raskere enn å spørre orakelet Gamle Gubben Grå. (Jeg må jo spørre han hva han vet om Jesuittordenen, sånn bare for å teste han. Han holder fremdeles et foredrag i bakgrunnen om en fransk mann som sto nær kongen..¨ Jeg har sluttet å lytte. Som vanlig mektig imponert over hva den mannen vet..)
Vel, Jesuittene ble grunnlagt på 1500-tallet hadde og har relativt stor politisk, religiøs og økonomisk innflytelse i den Katolske kirken. De har en sinnrik organisering – som nok gir mye makt til de på toppen. Det er litt av et hierarki hvor jeg kan få inntrykk av at det er relativt lang avstand fra de som for eksempel arbeider som misjonærer i slummen i Calcutta og de som sitter på toppen av pyramiden i organisasjonen. Både når det gjelder liv og lære.
Norges Grunnlov av 1814 hadde et forbud mot jesuitters adgang til riket. Forslag om å fjerne denne bestemmelsen oppnådde ikke det nødvendige to tredjedels flertall i Stortinget i 1897 og heller ikke i 1925, men ble først opphevet den 1. november 1956.
Jesu hellige hjerte var et nytt begrep for meg. I katolsk fromhetstradisjon symboliserer Jesu hellige hjerte kjærligheten som driver Jesus til å sone verdens synder og gi menneskene nytt liv. Et stort antall religiøse ordener er viet Jesu hjerte. De hadde ofte andakter til Jesu hjerte ved blant annet
Jeg forstår at en slik menighet som Jesu hellige hjerte kan ha stor påvirkningskraft på et ungt barnesinn. Så det var kanskje ikke så rart at hun som 12 åring etter eget utsagn fikk et kall fra Gud om å vie sitt liv til å hjelpe de fattige.
Atten år gammel sluttet hun seg til den irske nonneorden Loretosøstrene og reiste til India som lærer.
Etter tyve år følte hun et nytt kall om å forlate klosteret og gå ut i slummen og leve blant de fattige.
To år senere grunnla hun ordenen Missionaries of Charity, «Nestekjærlighetens misjonærer», som hjalp fattige og syke i Calcutta. Deres hovedarbeidsområde er drift av sykehus, hospitser for døende, skoler og barnehjem. De er aktive i 133 land (pr. 2012). Den første institusjonen ble åpnet i Calcutta (nå Kolkata) i 1950, etter at Moder Teresa hadde fått tillatelse til å starte den nye kongregasjonen. Nå er Wikipedia kilde for mine skriverier.
Med assistanse fra indiske embetsmenn fikk hun ta over et nedlagt hindutempel, som ble gjort om til Kalighat hospice for døende. Snart etter opprettet hun enda et hospice, Nirmal Hriday («Det rene hjerte»), et leprosarium kalt Shanti Nagar («Fredens by») og et barnehjem. Kongregasjonen tiltrakk seg nye kall og økonomiske bidrag, og i løpet av 1960-årene ble det åpnet barnehjem og leprosarier over hele India.
I 1965 gav pave Paul VI henne tillatelse til å spre ordenen til andre land. Nye hus ble åpnet en rekke steder; først Venezuela, Roma, Tanzania og deretter i mange land i Asia, Afrika og Europa.
Kongregasjonen etablerte et hus i Bergen i 2005. Søstrenes arbeid består av besøk på asylmottak, fengsler og aldershjem, og hjelp til narkomane, alkoholikere og hjemløse.
I begynnelsen av 1970-årene var Moder Teresa blitt verdenskjent. Malcolm Muggeridge laget i 1969 dokumentarfilmen Something Beautiful, og i 1971 gav han ut boken ved samme navn. Muggeridge har fortalt at de filmet under svært dårlige lysforhold, og regnet med at filmen ville være ubrukelig. Da den ble fremkalt viste det seg at belysningen var helt perfekt. Muggeridge mente selv av dette skyldtes et «guddommelig lys» fra Moder Teresa; mer skeptiske medlemmer av filmteamet tilskrev det til en ny type Kodak-film som ble brukt. Uansett konverterte Muggeridge senere til katolisismen.
I 1979 mottok hun Nobels fredspris. Da uttrykte hun ordenens misjon slik:
«Å vise omsorg for de sultne, de nakne, de hjemløse, de vanføre, de blinde, de spedalske, alle dem som ikke føler at de er ønsket, elsket eller tatt seg av i samfunnet, mennesker som har blitt en byrde for samfunnet og blir skydd av alle.»
Jeg forstår ikke helt hvorfor Bunny skulle ha interesse av å rakke ned på ettermæle til ei som hadde som livsoppgave å vise omsorg for alle de som ikke føler at de er ønsket, elsket i samfunnet, mennesker som har blitt en byrde for samfunnet og blir skydd av alle. For er det ikke noe av det Bunny skriver så mye om? At han som vaksinemotstander og islamkritisk føler at han ikke er ønsket i samfunnet?
Da hun i 1979 mottok Nobels fredspris ønsket hun ikke å delta på den seremonielle banketten. I stedet ba hun om at de omkring 6000 amerikanske dollar den ville kostet skulle sendes til fattige i India. Under prisutdelingen ble hun spurt hva man kan gjøre for å fremme verdensfred, og hun svarte «gå hjem og elsk din familie».
Også etter at hun fikk Nobels fredspris fortsatte hun sitt virke. Nå var hun jo blitt enda mer berømt.
I 1982 klarte hun å overtale israelere og palestinere, som kjempet i Beirut, til å inngå en våpenhvile som varte lenge nok til at 37 psykisk utviklingshemmede pasienter ved et sykehus kunne evakueres. Hun er en av ytterst få personer som har oppnådd å få innvilget en slik våpenhvile.
Mor Teresa døde 5. september 1997.
Den indiske regjeringen innvilget statsbegravelse med fulle æresbevisninger, noe som normalt bare gis til presidenter og statsministere.
Hun ble saligkåret 19. oktober 2003 av pave Johannes Paul 2, og hun fikk da tittelen Den salige Teresa av Calcutta. Hennes saligkåringssak ble åpnet før det hadde gått fem år fra hennes død, ettersom pave Johannes Paul 2 mente det var riktig å fravike den generelle regelen.
For å bli saligkåret trengs et dokumentert mirakel. I 2002 anerkjente paven et mirakel. Den indiske kvinnen Monica Besra hadde blitt kurert for en kreftsvulst i underlivet, etter å ha bedt om Moder Teresas forbønn og lagt en medaljong med bilde av henne over svulsten. Hun hevdet selv at en lysstråle kom ut fra bildet og fjernet svulsten. Kommisjonen tok ikke stilling til dette, men konstaterte at det ikke fantes noen medisinsk forklaring på at en svulst som var dokumentert med røntgenbilder og andre metoder plutselig forsvant.
I desember 2015 kunngjorde Vatikanet at hun skulle helligkåres i en seremoni i september 2016, etter at et andre mirakel har blitt anerkjent. En brasiliansk mann med hjernesvulst skal ha blitt mirakuløst helbredet etter at familien bad Teresa gå i forbønn for ham før han ble frisk uten at legene kunne forklare det som hadde skjedd.
Mor Teresa er altså blitt en helgen.
Så til kritikken mot Mor Teresa som Bunny er så opptatt av 25 år etter hennes død.
Det er særlig tre personer, den indiske legen Aroup Chatterjee og de britiske journalistene Christopher Hitchens og Tariq Ali som har presentert kritikken. Kritikken har i stor grad blitt presentert gjennom journalistenes dokumentarfilm Hell’s Angel og deres bok The Missionary Position: Mother Teresa in Theory and Practice, samt Chatterjees bok The Final Verdict. Christopher Hitchens har beskrevet hennes kongregasjon som en kult som fremmet lidelse, og ikke gjorde noe for å hjelpe de fattige.
Den eneste av de jeg finner så mye interessant om er Chritoppher Hitchens.
Hitchens var kjent som en markert samfunnsdebattant og for sin ateisme, antiteisme, antifascisme og anti-monarkisme.
Hitchens regnet seg opprinnelig som en marxist og trotskist, men begynte å bryte med den etablerte politiske venstreside etter det han kalte en «lunken reaksjon» fra vesten i kontroversen rundt Sataniske vers, samt venstresidens omfavnelse av Bill Clinton, og antikrigsbevegelsens motstand mot NATOs intervensjon i Bosnia og Hercegovina på 1990-tallet.
Han ble senere en liberal hawk, og støttet George W. Bushs krig mot terror etter terroraksjonen den 11. september 2001. Likevel definerte han seg aldri som konservativ, og begrunnet støtten til krigen som en solidarisk handling til blant andre kurderne i Irak, samt motstand til totalitarisme og religiøs fundamentalisme.
Han gav også støtte til de danske karikaturtegnerne som avbildet Muhammed i Jyllands-Posten.
Hitchens støttet også sin kollega Salman Rushdies kontroversielle bok, Sataniske Vers, og fordømte Ayatollah Khomeinis fatwā mot Rushdie.
Hitchner er ingen hvem som helst. Ikke en som sitter å skriver mer eller mindre fornuftige tekster publisert blant likesinnede i ekkokammer på nettet.
Hans sterke religionsmotstand og hans svært direkte og konstruktive kritikk mot politikere ga ham innflytelse innenfor media, og politikk. I 2009 ble han plassert som nummer fjorten på Forbes’ liste over «de 25 mest innflytelsesrike liberalere i amerikanske media». I 2011 plasserte magasinet Time Hitchens som den åttende mest innflytelsesike personen i verden.
Men det er vel ikke så overraskende at en ateist og sterk religionsmotstander skriver en flengende kritisk bok om en 85 år gammel, syk nonne som har oppnådd en berømmelse han nok mener hun ikke fortjener. Jeg mener 85år gamle nonner pleier ikke å ta til motmæle i sterke i ordelag – og en slik bok fra en innflytelsesrik forfatter og samfunnsdebattant ga nok en solid sum inn på konto.
Annen kritikk jeg ser blir fremmet om Mor Teresa er at hun da Indira Gandhi suspenderte borgerrettighetene i India i 1975 uttalte seg fordelaktig om det. Dette ble sett som er resultat av båndet mellom henne og Kongresspartiet, og hun ble kritisert fra mange kanter, inkludert i katolsk media utenfor India.
I 1981 mottok hun Legion d’Honneur fra Haitis diktator Jean-Claude Duvalier, og uttalte seg positivt om ham; hun sa blant annet at han «elsket de fattige». Etter at Duvalier ble avsatt viste det seg at han hadde stjålet flere millioner dollar fra det fattige landets statskasse. Altså var han nok ikke så glad i de fattige som det Mo Teresa trodde.
Kanskje var hun bare litt naiv? Han sa han elsket de fattige, og hun så ingen grunn til å tvile på hans ord.
Charles Keating, som i 1980-årene stjal mer enn 252 millioner dollar i Savings and Loan-skandalen, donerte 1,25 millioner til Moder Teresas arbeid. Hun skrev til retten og ba om nåde for ham, og da anklageren ba henne betale tilbake pengene nektet hun å gjøre dette. Jeg vil anta at hun mente at hennes arbeid blant de fattige trengte pengene mer enn en relativt rik finansnæring.
Da redaktøren for det britiske legetidsskriftet The Lancet, Robin Fox, besøkte Calcutta i 1991, beskrev han den medisinske behandlingen på kongregasjonens institusjoner som «tilfeldig». Søstre og legmedhjelpere uten medisinsk utdannelse måtte ta medisinske avgjørelser på grunn av mangelen på leger. Han kritiserte spesielt at man ikke skilte mellom kurerbare og terminale pasienter, slik at de som ellers kunne overlevd ble liggende uten nødvendig tilsyn. Av positive ting nevnte han at hygienen var god, at sårstell ble profesjonelt utført og at søstrene var omsorgsfulle. Men han var sjokkert over mangelen på hjelp til smertelindring.
Som en med mange år i helsevesenet ser jeg helt klart at det Robin Fox kritiserer helt klart er mangel på kompetanse. Altså mangel på leger og sykepleiere. Det kan være et rekrutteringsproblem å få nok kompetent personell til å arbeide for en ideell organisasjon i India. En organisasjon som nok ikke har de feiteste lønningene. Det er ikke alle helsepersonell som ser på jobben som er kall.
Man bør og huske på at Mor Teresa begynte sitt virke som lærer (ikke helsepersonell) etter et par måneders opplæring hos noen nonner i Irland som 18 åring.
Min konklusjon; Å fremstille Mor Teresa med djevelhorn og som direkte ond slik Bunny gjør i YouTube-videoen i sitt innlegg faller totalt på sin egen urimelighet.
Jeg ser heller ikke hvilken interesse Bunny har av å sverte ettermæle til en gammel nonne som ville væt 112 år i år hvis hun hadde levd. Man kan ikke dømme folk ut fra hva som føles riktig mange år etter at de levde.
Noen husker kanskje at jeg ble så begeistret for de sylta egga til Toms matprat for en tid tilbake? I går prøvde jeg ut oppskriften, og i dag måtte jeg sjekke resultatet Det ble så bra, så nå skal jeg teste å lage blå og rosa egg og. Dette var gøy!
Etter å ha sjekket eggene mine tok jeg en tur ut i hagen. Rake plen kan jeg bare glemme. Det ligger fremdeles is i skyggepartiene. Men jeg kunne så smått begynne å renske litt opp i kjøkkenhagen. Og vet dere hva jeg fant? Jo, under vissent løv og gras viste de første spede spirene av gressløk seg! Det gjorde godt å se de spede spirene.
Inne igjen satte jeg en bolledeig.
Så ble det tid til litt sånn husarbeid som må gjøres men knapt ses mens deigen og bollene hevet seg store.
I dag har jeg virkelig samlet husmor-poeng! Jeg tror jeg unner meg en liten strekk på sofaen før jeg lager middag.
Orklasjefen fikk plutselig, og muligens litt uventet påskeferie i dag. En riktig god og lang påskeferie. I likhet med meg er han nå uten fast arbeid.
Jeg vet ikke om han melder seg arbeidsledig hos NAV i løpet av påsken. Jeg tviler. For det første har han hatt litt i overkant av 8 millioner I årslønn., og med et sted mellom 4 og 500.000 inn på konto hver måned etter at skatten er betalt tror jeg liksom ikke at kontoen er tom siste uka før lønningsdag slik vi andre kan oppleve fra tid til annen.
Rundt en halv million etter skatt, hver måned! Jeg må skrive setningen et par ganger for å ta inn over meg beløpet størrelse. 500.000 etter skatt hver måned. Det er mange penger. Sikkert mer enn det mange av de ansatte i Orkla-konsernet tjener i året før skatten er trekt.
Man forsvarer ofte disse høye lederlønningene med at de har en utsatt posisjon. At de kan risikere å måtte, slik Orklasjefen måtte i dag, gå på dagen. Da er det kjekt at man kan bygge seg opp en buffer slik at man har noe å leve av frem til en får seg en ny sjefsjobb. Jeg kan til en hvis grad forstå argumentet. Men, man trenger ikke tjene over 8 millioner I året for å ha råd til å sette litt på sparekontoen til dårligere tider.
Forresten holder ikke argumentet vann. For disse lederne har i likhet med Orklasjefen forhandlet frem avtaler for hva som skal skje hvis de “må gå på dagen”. I dette tilfelle var det en oppsigelsestid på 6 måneder. Altså, selv om han må gå på dagen, har han oppsigelsestid frem til midten av oktober. Han får selvsagt som alle andre lønn i oppsigelsestiden. Men han trenger ikke møte på jobb. 6 måneders betalt påskeferie, kaller jeg det. Og med rundt 500.000 utbetalt i måneden og i underkant av en million I feriepenger i juni (de er jo opparbeidet i 2021) kan han nok ha en god og bekymringsløs påske-somner-høst-ferie. Trenger ikke stresse med meldekort til NAV eller å sende et behørig antall jobbsøknader
Når høsten kommer og det stunder mot jul, trenger ikke han selv om han fremdeles skulle være uten arbeid å bekymre seg for å ha nok penger til en skikkelig julefeiring. For I avtalen han har fremforhandlet er det ikke bare et halvt års oppsigelsestid, han har i tillegg krav på ett års etterlønn. Det vil si at han fortsetter med å få en halv million inn på konto hver måned frem til en god stund etter kommunevalget høsten 2023.
Han har altså full lønn i et og et halvt år etter at han måtte gå på dagen. Hva var argumentet for de høye lederlønningene igjen? Altså lønna på drøye 8 millioner. Var ikke det å ha mulighet for å legge litt til side hvis man plutselig sto uten inntekt? Plutselig og plutselig. Med full lønn 500.000 kroner etter skatt i måneden i halvannet år etter at du fratrer stillingen vil jeg si du har rimelig god tid til å områ deg på før du må begynne å leve på sparepengene.
Jeg tenkte ikke på å fremforhandle noen avtale om etterlønn da jeg tiltrådte radiograf stillingen på sykehuset for over tretti år siden. Jeg var bare glad for å få jobb der jeg ønsket. Ikke tror jeg det hadde vært mulig heller. Fast jobb, billig bolig og garantert barnehageplass når jeg trengte det var mer enn bra nok for meg. Det tror jeg er mer enn mange nyutdannede radiografer kan drømme om i dag.
Heller ikke da jeg begynte å arbeide i korona-teamet i kommunen var fallskjerm og sluttpakke et tema. Det var en midlertidig stilling til pandemien og arbeidsmengden avtok. Jeg fikk den arbeidskontrakten jeg mente var mest hensiktsmessig ut fra min situasjon.
En halv million utbetalt etter skatt hver måned i halvannet år. Det er jo slike summer og slike avtaler at det virker mer og mer uforståelig jo mer man tenker på det.
Og fremdeles er det noen som mener vi har et land med små forskjeller.
Trenger du en god latter? Trenger du å le så tårene triller, ja da skal du lese dette innlegget her. Dette er så mesterlig skrevet at jeg bare må bøye meg i støvet. Gry er dronninga på blogg, selv om man må helt ned på 15. plass før man finner henne. Dette Gry, kan bare gå en vei. Rett mot toppen!
Jeg er misunnelig. Selvsagt er jeg det! Ikke fordi Gry skriver om Bunny og ikke om meg. Jeg har fått innlegget mitt, og lo godt av det. Men nei, jeg er misunnelig fordi jeg vil også være med på galskapen.
Det begynte allerede da Bunny og Gry dro til Bergen forrige uke for å grave ned Bergen Rådhus samme med mannen til Vivian. Jeg satt her på Hønefoss og leste om galskapen og tenkte Jeg vil og være med!
Men innen jeg fikk satt meg i bilen og frest opp Hallingdal, over Hardangervidda og videre til Bergen var de ferdige med gravinga. Det å rydde opp har liksom aldri vært min sterke side, forresten er det kjedelig. Så jeg nøyde meg med å stå litt på avstand sammen med Rødt sine representanter i Bergen bystyre og riste lett rystet på hodet over dette angrepet på demokratiet.
Jeg har mange bekjente og gode venner i Drammen. En del av de leser bloggen min. Ikke nekt! Jeg vet det selv om dere aldri legger igjen en eneste kommentar. Ja, en tid tror jeg til og med noen tok seg betalt for blogglesing og leste bloggen min midt i arbeidstida. Vel, nok om det.
Jeg mottok et tips om at en viss blond skjønnhet var blitt observert på en terrasse på Fjell sammen med en fyr i kanindrakt.
Det er ikke slik at jeg har spioner satt ut for å følge med fyren på Fjell, men latteren til blondina hørtes helt til Gulskogen-kanten der min informant bor. Så han tok seg en tur for å se hva dette var for leven.
Drammen er jo bare et steinkast fra Hønefoss, og jeg har kjørt turen i søvne mang en gang. Så, etter en drøy time var jeg fremme på Fjell.
Men hva skulle jeg gjøre nå?
Som de fleste sikkert har fått med seg, er ikke Bunny så veldig glad i meg. Så det å bare dukke opp der oppe på verandaen virket som en dårlig ide’. Jeg kunne jo risikere å bli sendt hodestups ned på bakkeplan igjen. Bunny fremstår som en handlingens mann. Faren for at jeg fikk hilse på mine venner på røntgen på Drammen sykehus fremsto som mer sannsynlig enn at det ble bloggtreff på en veranda på Fjell.
Men jeg har flere kammerater i Drammen.
Jeg har jo gode kontakter inn i det politiske miljøet. I tillegg til Bystyregruppa til Rødt, kjenner jeg flere politikere fra andre partier og selveste Stortingspresidenten som jo er radiograf. Det var selvsagt ikke noe problem for meg å få gjennomslag for et hastevedtak om å tillate bønnerop fra moskeen i Drammen.
ALLAAAAHU AAAAKBAAAAAARRR!!!
Ljomet det ut over Drammen by ved 8.30 tiden søndag morgen. Laylat al-qadr, skjebnenatten var over, eller noe sånt. Samme det. Bare vi fikk testa lydanlegget i moskeen etter dette hastevedtaket.
Og jeg skal si det ble liv oppe på den verandaen på Fjell!! Jeg og informanten min fulgte med i kikkert fra trygg avstand. Det hadde virket litt dødt der de siste timene etter at det hadde vært høylytt festing i flere døgn.
Jeg er glad for at mine kammerater i Drammen bystyre så bort fra de 37.000 underskriftene mot bønnerop fra moskeen . Det var jo tross alt bare i underkant av 90 av de som kom fra innbyggere i Drammen kommune. Resten av de kom fra Askim, Oslo, Jevnaker og Karasjok.
Sharia loven i Drammen kan Bunny og Gry se langt etter. Det er bare skremselspropaganda fra den kanten. Det er bare 14% av muslimene i Norge som ønsker Sharia lover her i landet, og ingen av de sitter i bystyret i Drammen. Riktignok har MDG sendt inn et slikt forslag i et forsøk på å bevise folk om at de ikke bare er opptatt av miljøvern, men det kommer aldri til å bli vedtatt. MDG og forslagene deres er som vanlig helt virkelighetsfjerne. De har og fremmet forslag om å forby bilkjøring i Drammen. Forby bil i Drammen! En by som er verdenskjent fordi den er et stort veikryss, og hvor det mest kjente landemerke er motorveibrua. Snakk om fjern gjeng.
Men tilbake til verandaen på Fjell.
Gjennom kikkerten kunne jeg se hvordan de to mennene forsøkte å tulle blondina inn i et svart silkelaken. Høres fornuftig ut. Hun kunne jo risikere å ikke få komme med toget så innsmurt som klærne hennes var etter en ukes tid på tur. En del grus og sand fra Bergen pluss litt sølte drikkevarer og spy etter fire dagers helgefyll i Drammen setter sine spor.
Et øyeblikk vurderte jeg å tilby skyss ned til togstasjonen, men besinnet meg. Hun bannet og svor så felt der inne i lakenet at jeg ikke kunne kjøre rundt med henne midt i kirketiden en tidlig søndag. Strømsø kirke ligge tross alt bare 850 meter fra Drammen stasjon. Jeg vil ikke ødelegge mitt gode navn og rykte heller. Også i den gjengen har jeg mine bekjente.
Bunny og Gry vil sloss mot islamiseringen av Norge. Et godt råd fra meg er pust med magen. Litt mindre Prosecco, og litt mer kildekritikk når dere finner informasjon på nett. Så skal jeg få mine kammerater i Drammen til ikke å teste høyttaleranlegget før neste gang dere fester på verandaen der oppe på Fjell uten å ha bedt meg med.
