Det har vært en lat Palmesøndag i Drømmehuset. Ikke de store sprellene, men jeg har startet terrasse-sessongen. Sittet ute i sola og kost meg med helgas papiraviser.
Jeg har og tatt meg tid til litt refleksjoner. Et yndet tema på blogg er jo hva vi bør gjøre for å få fler lesere til blogg.no for å sikre platformen den økonomien eierne trenger for å legge penger i konseptet.
Noen har vært opptatt av hva folk bør og i enda større grad ikke bør skrive om. Andre har tatt til orde for at vi bør være den reneste Kardemomme by. Hvor alle bare er snille og greie med hverandre og ikke stiller spørsmål ved det andre bloggere skriver om. Ikke noen kritiske røster, ingen som tar til motmæle. Et ekkokammer hvor vi applauderer og fyller kommentarfeltet med hjerter og du et fantastisk samme hva en blogger lirer av seg. Og sist men ikke minst, du må aldri finne på å sette et kritisk blikk på hva en medblogger har skrevet i en eller flere av dine egne blogginnlegg. Da er du raskt en motbydelig mobber.
Jeg har tenkt litt over dette temaet mens jeg har kost meg med å lese andre blogger. Hva er det egentlig jeg liker med de bloggene jeg leser? Hvorfor bruker jeg relativt mye tid her inne?
Jeg har kommet at for meg er det ikke så viktig hva folk skriver om, selv om jeg liker at man tar opp temaer som kanskje er litt mer interessante enn rene dagboknotater. Nå kan det være interessant å lese om hverdagen til mennesker man av en eller annen grunn følger bli litt kjent med personen bak bloggen. Så da er det ofte selve språket og fortellerstilen som gjør at det fenger.
Nettopp ordet dagbok er stikkordet i dette innlegget. For blogg er ikke dagbok. Jeg skrev dagbok i mange, mange år da jeg var ung. Nedten hver eneste kveld fra slutten av barneskolen til jeg var ferdig med studiene noterte jeg ned tankene mine og hva jeg hadde opplevd den dagen i den ene dagboka etter den andre. Noen av dagbøkene hadde lås, og i det minste da jeg gikk på ungdomsskolen var vel noe av det verste som kunne skje at noen andre fikk tak i og leste i dagboka mi.
Når man skriver og publiserer på blogg så hvem som helst i hele verden kan lese det man skriver, ja da bør det ikke være tanker og ord man ikke ønsker at noen skal lese. Da burde man golde seg til dagboka og låse den trygt ned i nattbordskuffen. Ikke publisere ordene på det store internettet.
Det er så lett å tenke at vi skriver bare for oss her inne, oss her i bloggblokka. Men jeg skal vedde på at nesten samtlige her inne har følgere som aldri etterlater spor i kommentarfeltet. Noen av de er folk du ikke nødvendigvis ønsker at skal vite dine innerste tanker. Senest på torsdag, på kommunestyremøte kom det en representant fra ett av de andre partiene boet til meg og begynte å snakke om bloggen min. Godt voksen mann på over 70. Ikke det jeg tenker på som den typiske bloggleser. Jeg har mange eksempler på at folk nevner bloggen uten at jeg har tenkt på at den eller drn Jan ha snappet opp at jeg blogger og har interesse av å følge meg.
Det er jeg bevisst når jeg trykker publiser. Jeg må tåle å kunne stå for det jeg skriver, enten kritikken kommer i kommentarfeltet, i pausa på kommunestyremøte eller i andre sammenhenger. Og jeg må og tenke på at dette kan bli diskutert av folk jeg vet hvem er når jeg ikke er til stede. Jeg fikk en sms for et år siden. Den var fra en som jeg arbeidet sammen med for host over 20 nesten 30 år siden og knapt har sett siden. Han nevnte at jeg hadde gjort ordet kjerring til en hedersbetegnelse. Jeg forsto selvsagt at han måtte ha snubla over bloggen.
Som sagt jeg er alltid bevisst at når jeg trykker publiser er det akkurat det jeg gjør, publiserer. Da er det ingen vei tilbake. Da er det ord og formuleringer jeg må kunne stå inne for og forsvare.
Blogg er ikke dagboka di. Det er heller ikke noe du deler kun med de som klapper og sender hjerter. Et blogginnlegg kan vekke reaksjoner hos leserne både positive og negative. Det bør du tenke på før du trykker publiser. Før du publiserer.
I sted satt jeg ute i sola med papiravisene. Ting jeg leste i de ga grunnlaget for refleksjonene som førte til innleggene Hvor dum kan en bli?og Dobbeltmoral På samme måte vil noe av det jeg leser hos en eller flere av toppbloggerne være bakgrunnen for refleksjoner som fører til morgendagens første blogginnlegg fra denne kjerringa.
Noen fremstiller meg som slem som kan sette et kritisk lys på det de har skrevet I “dagboka” si. Men er jeg egentlig slem når jeg reflekterer over det noen har valgt å publisere? Det jeg sier et jo at det du skrev fikk meg til å tenke reflektere. Det du skrev rørte meg på en eller annen måte. Positivt eller negativt. Men det nådde inn. Er ikke det hensikten med all publisering? Å nå frem til publikum?
Så kjære medblogger. Skriv om hva du vil. Men vær klar over at det du skriver når flere enn du tror. Og husk at det alltid vil være positivt å få leserne til å tenke over det de leser – selv om de ikke alltid vil være enige i det de leser.
Prøver å holde tunga rett i munnen, men sannelig kan man få seg noen overraskelser. Da er det greit å kunne stå for det man har skrevet.
Jeg tror man bør det hvis man publiserer noe.
Jo, for flere kan det være en slags dagbok på nett , og det er jo vidt forskjellig hva man deler, og hva som er hensikten til den enkelte ved å blogge. De fleste her inne har nok andre å ta hensyn til som stopper de å dele tekst og bilder de gjerne kunne tenkt seg å dele… En dagbok kan man jo også skrive av ulike grunner , som hjelp til å huske minner, sortere tanker og følelser, en dagbok er mer enn bare hemmeligheter… Når det gjelder å sette et kritisk lys på det som skrives her inne så tenker jeg det må være lov og jeg synes ikke du har trakket over noen
Det er helt greit at man bruker blogg som dagbok, men man må huske på at det er noen som leser dagboka og at man ikke har kontroll på hvem det er. Man publiserer – akkurat som når man publiserer noe i et blad, en avis en bok. Man vet ikke hvem leseren er – og man må da tåle at noen reflektererover det som blir skrevet.
God morgen……Blogg er ikke dagbok..
Men jeg tror faktisk folk bare nevner det noen ganger, nei…..”jeg skriver bare “dagbok” jeg..
Og hvis folk gidder å lese det jeg skriver er det bare morsomt…”
Innerst inne så vil dem bli sett, men tør ikke si det høyt!
Men jeg tenker hvis folk bare vil ha dagboka si, hvorfor er det mange linker i et innlegg da..?
Sånn sitter jeg og studerer, hehe…
Det går an å ha en digital dagbok uten å publisere den på nett. Skrive filer og lagre for fremtiden i egne mapper.
Man ønsker å bli lest, ellers er det ingen grunn til, å publisere livet sitt.
Som en som bare leser blogg så syns jeg noen av bloggerne her bruker for mange innlegg på å skrive om listeplasseringer, hva kan vi gjøre for å bli «bedre» bloggere osv. Det er jo ikke så veldig interessant for en som bare leser blogg å lese den typen innlegg. Jeg forstår at av og til kan det være nyttig å få innspill fra leserne, men veldig ofte virker det som om det er bloggerne selv som diskuterer dette seg imellom. Litt dårlig sammenligning kanskje, men det ligner litt på et personalmøte på jobb der det diskuteres hva som kan gjøres for å få solgt mer varer.
Ellers så syns jeg også at bloggerne skal være forsiktig med å definere hva folk bør lese. Hva som har substans osv. Vi er alle forskjellige, på forskjellige steder i livet, og har ulike preferanser for hva vi ønsker å lese på fritiden. Hvis man har en krevende jobb, mye å holde styr på fritiden, følger med på nyheter på mobilen flere ganger om dagen, så er man ikke nødvendigvis overfladisk fordi om man ikke orker å debattere tunge samfunnsspørsmål på blogg når kvelden endelig er der.
Jeg er enig i at vi skal være forsiktig med å si hva leserne bør og skal lese.
Jeg regner med at folk i likhet med meg leser det de vil lese. Og at de hopper over, velger vekk det som ikke er av interesse.
Dette handler mest om hva folk publiserer, og atman skal være klar over atman har lesere som kanskje ikke blogger selv – eller gir seg til kjenne i kommentarfeltet
Jeg er enig med deg i at vi ikke trenger å skrive dagbok på bloggen, og etter de siste dager mange innlegg fra flere om innhold på bloggen, så har jeg reflektert over hva jeg selv skriver og deler, og jeg måtte inn og sjekke mine egne innlegg.
Om det fortsatt er sånn at jeg føler det er greit å ha delt det jeg har delt, også om hvem som helst skulle lese de. Og jeg føler selv at jeg ikke har utlevert mer enn jeg takler å stå for uansett hvem som leser, men det er noe jeg hele tiden tenker på egentlig når jeg poster innlegg. For en må kunne takle det som kommer.
Og det er flott at det settes lys på innholdet på blogg.no, Jeg synes bare det har blitt vel mye fokus på det nå, og på en slik måte at nesten alle tas over en kam. Men det er mine tanker og følelser rundt det. Tror kanskje ikke jeg er den eneste som har reagert litt på det.
Når det er sagt, så har det også ført til at jeg har gått inn og lest bloggere som jeg ikke har vært innom før, for jeg må jo finne ut om alle er så ” intetsigende” som det høres ut som. 😉
Så det kommer som regel alltid noe positivt ut av å sette søkelyset på ting, om vi selv velger å ta det positivt etter først å ha reagert med andre følelser 😀
God mandag i påskeuka!
Du har rett. Det har kanskje vært litt mye fokus på det.
Men blogg er jo mye, og ingen ting er feil – bare man er bevisst, som du, at man ikke publiserer mer enn man kan stå inne for.
Jeg synes det er fint at folk skriver om hva man har gjort i løpet av dagen og slikt, – man trenger jo ikke å dele alt likevel. En fin måte å bli bedre kjent med bloggeren og kanskje få tips til steder å besøke. 🥰 Ha en fortsatt fin påske! ☀️🐣
Enig i at det er flott at folk skriver om hva de gjør, og gir gode innspill til alt fra turforslag til mat og hobbyting.
Det jeg prøver å påpeke er at man må være klar over at folk leser det man skriver – det er ikke dagboka i nattbordskuffen.
Enig!!
Bloggen er en offentlig utgivelse på lik linje med magasiner, bøker, osv, så vi er dermed nødt til å håndtere både kritikk og spørsmål i hht det som fremkommer. 😉
Fint at noen er enig med meg…