I dag måtte jeg et stykke ned på blogglista for å finne noe å reflektere over. Faktisk måtte jeg helt ned på plass nummer 27 før jeg kjente det romstere i hodet og klø i tastaturfingrene.  Harry-handling, strikkeoppskrifter, matoppskrifter og ishockeydommere er liksom ikke det denne kjerringa interesserer seg mest for.
Men på plass nummer 27 begynte hjernen å fungere og tankene surre. Stemmer dette? Er det alltid slik? Er dette gode råd? Hvem er denne bloggeren?

Bloggen jeg kaster meg over i dag er bloggen Psykopati og kjærlighet.  Jeg har vært inne på bloggen før, men aldri funnet den interessant nok til at jeg har kommet meg gjennom et helt innlegg. Man klikker videre når man begynner å kjede seg og innlegget er langt, ikke sant?
Vel, denne gangen leser jeg hele innlegget.

Innledningen er bra.  Det skrives om en reell volds-episode.  Jeg har googlet og sjekket.
Bloggeren, hadde passert stedet hvor knivstikkingen fant sted kort tid før hendelsen, og mener han sanset at noe var i gjære.

Hvorvidt voldsofferet var en tilfeldig mann eller hvorvidt han kjente voldsmennene, vet jeg ikke. Jeg vet derfor heller ikke om jeg selv (eller noen andre som passerte akkurat på den tiden) var i fare. Var mennene bare ute etter å angripe noen, eller ventet de på en bestemt person?

Men jeg sanset stemningen mellom dem. Bare ved å gå gjennom deres energifelt, så forstod jeg at det bygget seg opp til vold. Jeg merket deres bevegelser, kroppsspråk og blikk, helt uten at jeg i utgangspunktet var på vakt.

Jeg pleier  å stoppe å lese når jeg kommer til begrep som “personers energifelt”. Det blir litt vel åndelig for denne kjerringa som har fått betegnelsen “For pragmatisk til å kunne være med i Rødt” av en som ikke delte mitt politiske ståsted. (Jeg har aldri funnet ut om det var ment som en fornærmelse eller kompliment.) Men denne gangen fortsetter jeg. Om ikke annet kan jo “energifelt” være noe jeg kunne knotte ned et blogginnlegg om.

I neste avsnitt skriver bloggeren om en “klient-samtale”.
Jeg blir litt nysgjerrig på hva slags bakgrunn bloggeren har. Er han en psykolog, psykiater eller annen terapeut? Jeg klikker meg inn på “om meg” delen på bloggen. Men alt jeg får greie på er at ha heter Daniel og er fra Oslo.

Jeg leser videre.
Nå skildrer han en arbeidskonflikt denne klienten står oppe i.  Arbeidskonflikter er et tema jeg har en del kunnskap om. Som tillitsvalgt har jeg vært støttespiller og med på å forsøke og løse ganske mange.  Det har og vært en av de oppgavene jeg mener jeg har vært relativt god til.

Historien er relativt gjenkjennbar. En kollega har over tid irritert en annen kollega, som så til slutt har fått nok og satt vedkommende på plass klart og tydelig.  Den som da har fått sitt pass påskrevet har så gått til lederen og “sladret”. Nå er begge kollegaene, og tillitsvalgt, innkalt til et møte hos leder.
Dette har jeg vært med på en del ganger.

Jeg er enig i konklusjonen om at det er lite trolig at en slik hendelse vil få innvirkning på arbeidsforholdet.  Litt avhengig av hvordan den samtalen  går, men en god leder ønsker at lufta skal renses. Begge parter få komme med sin versjon, og aller helst at de kan be hverandre om unnskyldning, ta hverandre i hånda og gå videre.

Litt lenger ned i innlegget kommer noe jeg derimot ikke automatisk er enig i.

Vi som mennesker har en tilbøyelighet til å tro på den første som forteller oss noe. Vi er av natur mer skeptisk når motparten etterpå kommer med sin versjon, nettopp fordi det var en annen som “åpnet døren” og gjorde oss oppmerksom på situasjonen. Nummer to må derfor jobbe dobbelt så hardt for å overbevise oss, selv om han/hun er den uskyldige part.

Er det alltid slik?  At vi alltid tror mest på den første som forteller sin historie?
Når jeg har meklet i slike konflikter har jeg alltid vært interessert i å høre begge parter sin versjon. Jeg vet mange konflikter har endret karakter når man har boret litt i dem.
Om en leder tror mest på den første som kommer stormende inn på kontoret hennes eller nummer to har og en del å si med hvilken oppfatning lederen har om den enkelte arbeidstaker i forkant.  En god leder kjenner folka sine, og ser mer av det som foregår enn mange tror.

Selvsagt er denne kollegaen klienten til Daniel har kommet i konflikt med en psykopat.  Jeg tenker på noe jeg har lest en gang.

– Det er vel nesten like mange psykopater som det er ekser, i alle fall hvis det er litt kjipe brudd,

Sitatet over er fra Dag Øyvind Engen Nilsen som er psykolog og forfatter av boken Psykopattesten.
Psykopati er et omstridt begrep for en personlighetstype som kjennetegnes ved løgnaktighet, manipulering og misbruk av andre mennesker.
Norske professorer har anslått at 10 000 personer i Norge, i hovedsak menn, oppfyller kriteriene for diagnosen psykopat. Det er med andre ord langt færre psykopater enn ekser i Norge, og også langt færre psykopater enn det finnes vanskelige kollegaer.

På dette tidspunktet begynner hjernen min virkelig å jobbe.  Hvordan kan Daniel være sikker på at kollegaen til klienten er en psykopat? Han har jo bare hørt den enes versjon av historien?

Og enda mer skeptisk blir jeg jo mer jeg leser.

Hvis en kollega eller en venn er ufin en gang, så kan det være en tilfeldighet. Men skjer det to ganger, så er det et mønster. Allerede her bør vi begynne å eksponere vedkommende, løpe til sjefen, eller – hvis det er snakk om en ny venn, fortelle våre andre venner om vår oppfattelse av vedkommende. Vi må lære oss å være i forkant. Det handler om selvbeskyttelse, og at vi kan være sikre på at en p/n venn eller kollega alltid vil gi oss alvorlige problemer lenger ned i veien.

Snakk om forutinntatthet! Hva slags “behandler” kan for alvor komme med slike bastante uttalelser? Hvis man mener at en venn eller kollega har oppført seg ufint er ikke det da best å ta det opp med vedkommende? Det kan jo være snakk om en ren misforståelse.

Vel jo mer jeg leser jo mer hoderystende uenig blir jeg.

Kunnskapen vi nå har om psykopati, kan vi bruke mot dem, ved å starte en svertekampanje innen de rekker å summe seg.

Hva slags person kan komme med et slikt råd? Svertekampanje? Dette er jo oppskriften på hvordan lage konflikter, hvordan forsure et arbeidsmiljø.  Og erfaringen min tilsier at et slikt råd heller vil gi “klienten” større problemer enn å løse de vedkommende allerede er.

Neste råd er like hårreisende galt. Hva slags person kan komme med slike råd?

Vær nådeløs. Gjør en stor sak ut av det hvis narsissisten begår en profesjonell eller etisk feil. Bruk harde ord. Og gjør det tidlig. “Du har jobbet her i ti år, og påstår du er så god, også begår du en slik amatørblunder?”. Gjør det gjerne foran deres felles kolleger,

En uenighet, litt hissig meningsutveksling mellom kollegaer vil svært sjelden få følger for et arbeidsforholdet, men å starte svertekampanjer og å drive med direkte uthenging kan fort få det. I det minste skaffe deg mange problemer og et lite koselig arbeidsmiljø.

Dette er i det minste det min intuisjon forteller meg, og jeg liker å stole på den.

Nederst i blogginnlegget står kontaktinformasjon og følgende melding med uthevet skrift.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger).

Nå blir jeg virkelig nysgjerrig på hva slags kompetanse Daniel sitter på for å tilby slike konsultasjoner.  Og hvorfor har han ikke skrevet noe om sin kompetanse i “om meg” feltet på bloggen? Ville ikke det være smart for å vise mulige klienter hvilken kompetanse han innehar?

Jeg googler litt. Han heter Daniel Sundkvist og er utdannet sykepleier. Han har og gitt ut to bøker om kjærlighet og psykopati. Han ble selv utsatt for psykopatisk forførelse. Ikke bare en men tre ganger.
Igjen faller psykolog Dag Øivind Engen Nilsen sine ord ned i hodet mitt.

– Det er vel nesten like mange psykopater som det er ekser.