Det ble ikke noen tur til Oslo på meg i dag. En drøy time med buss hver vei og 7 timer med møte fristet ikke når formen er som den er. Ikke har jeglyst til å sitte å være redd for å hoste hellet. Og hoste gjør jeg fremdeles ganske så mye.
Men og bevege seg litt og få litt frisk luft er alltid sunt. Spesielt når jeg har vært inne I nesten en hel uke. Så det ble en tur i Hønefoss med Charlie Chihuahua og Gamle Gubben Grå. Og ha, som du kanskje forstår fikk kjerringa endelig kaffe-latte!!
Det var litt surt i dag, og skyer for sola, men godt å bevege seg litt. Selv om det ikke ble mer enn 2,5 km på skrittelleren var det muligens nok, for da jeg satt i bilen på vei hjem kom en ny hostekule så jeg trodde lungene skulle vrenge seg. Greit at jeg ikke var I en møtekalender full av mennesker. Jeg kunne fort blitt alene tilbake.
Alle som følger med på denne bloggen har vel fått med seg at jeg er litt glad i gjenbruk. Finn.no og Fretex er mine favorittsteder når det kommer til interiør. Jeg liker interiør som ikke alle andre har, det er lettere å skape sin helt egne stil via bruktkjøp enn å gå i kjedebutikker.
I dag da jeg klikket meg i gjennom toppbloggerne ble jeg bare sittende å måpe. Så rå-kult!!!
Jeg snakker selvsagt om badet, eller rettere sagt dusjen til Doc og Dask
De har kledd veggene i dusjen med bølgeblikkplater, med glassvegg med svart metall og svarte lister er resultatet helt rått!!!
Som dere leste i innlegget Drømmeprosjekt….. er Drømmehuset mitt store prosjekt hvor nye ideer stadig dukker opp.
Badet ble pusset opp for 100.000 da vi flyttet inn. Totalrenovering etter at vi fant fukt og råte og er ikke noe som blir rørt med det første. Den rosa gjestedoen er jeg og veldig fornøyd med.
Men jeg har en drøm om et skikkelig vaskerom i det rommet i kjelleren som nå mer er en vaskekjeller. I min drøm av et vaskerom er det og en dusj. Behovet for to dusjer har blitt betraktelig mindre ettersom antall beboere i Drømmehuset har blitt redusert fra 6 på det meste til kun 3 nå – og Yngste Sønn er mulig og flyttet ut av redet før jeg får oppfylt drømmen om det vaskerommet. Men likevel…..
Så fasinert er jeg over bølgeblikkplatene på badet til Doc og Dask at jeg vurderer å riste liv i Yngste Sønn før klokka 8 en søndag morgen. Han er blikkenslager, og kunne fortalt meg alt jeg lurer på om hvorvidt dette prosjektet er smart og hva slags plater han synes jeg skal velge. Slik at jeg kunne kaste meg over finn.no, jage Gamle Gubben Grå ut på kjøretur med henger og kanskje ha kledd vaskekjelleren med kule bølgeblikkplater innen søndagsmiddagen blir servert.
Vel, jeg besinnet meg og lot Yngste Sønn få skjønnhetssøvnen sin. Tror ikke jeg ville ha vekket arbeidslysten hans med å piske han opp av sengen for å snakke om blogger og bølgeblikk en tidlig søndag.
Det er litt stille herfra for tiden. Jeg er fullstendig klar over at jeg nok ikke evner å erobre bloggtoppen med kun ett innlegg i døgnet, men noen ganger blir det bare sånn.
Det skjer liksom ikke så mye når man er i selvvalgt isolasjon. Ikke er kroppen i form til de helt store sprellene heller. Jeg er “bra”. Har litt hoste, og whisky-røst og kunne gått ut av isolasjon i dag, men har holdt meg hjemme. Kjenner jeg blir litt fortere sliten. Kjenner og at lunta er litt kort. Alltid et sikkert tegn på at denne kjerringa er for sliten.
Planen er at jeg skal dra til Oslo på et møte i Rødt i morgen. Bussen går klokka 9 i morgen tidlig, og jeg er neppe hjemme igjen før klokka 20 i morgen kveld. Må kjenne på hvordan jeg føler meg i morgen og hvor mye jeg hoster før jeg avgjør om jeg reiser. Kan fort bli en slitsom dag. Og er egentlig noen tjent med å ha denne kjerringa med på møtet hvis lunta er kort og hun kommer med syrlige “Brit uten filter kommentarer”?
Det er ikke bare i bloggverden det finnes lett-krenka folk. De finnes og i Rødt.
Må vel snart krype til køys…. Men hva skuer mine blåveis-blå øyne? Der kommer sannelig Gamle Gubben Grå med sjokolade til meg! Vi blogges!
Mulig det var flere enn meg som satte kaffekoppen i halsen i dag morges. Ja ikke selve kaffekruset da, men innholdet. Kokkejævel har rast oppover på lista igjen og er nå på en tredje plass. Han sluttet jo å blogge 10. mars. Har han likevel beæret oss alle med et aldri så lite blogginnlegg? Han lovet jo noe om noen oppskrifter….
Dere behøver ikke klikke innom Kokkejævel for å finne svaret på det spørsmålet, for svaret finner dere her. Bedre jeg får de klikkene enn han.
Nei, det har dessverre ikke kommet noe nytt fra Kokkejævel, slapp helt av. (Ser at den setningen mulig blir litt rar. Er det trist eller bra at det ikke har kommet noe nytt innlegg? Likevel tror jeg de fleste forstår hva jeg mener.)
Men i går hadde Kokkejævel og fruen ett års bryllupsdag, noe som selvsagt ikke gikk hus forbi på fb. sida og i nettbutikken.
Eller, det må da være feil. De giftet seg da vel på en lørdag. Da er vel ett års bryllupsdag på en søndag, ikke noe skuddår i år…. Jeg må nok lese litt bedre inne på fb siden til Kokkejævel.
Ja, det stemmer! Det er på søndag, altså i morgen de har bryllupsdag. Men tilbudene i nettbutikken varer hele helga.
I tillegg var det jo Vaffeldagen i går. Og selv om nettet og blogg.no var oversvømt av vaffeloppskrifter i går, syntes Kokkejævel det var betimelig å dele link til et blogginnlegg han postet 15. mars i fjor med sin oppskrift. Ingen ting er som Kokkejævel-vafler.
Nå er kanskje ikke det å dele oppskrift på vafler på vaffeldagen liksom så unikt og spesielt. Av de 20 øverst på bloggtoppen kan du lese om vafler i dagferske vaffelinnlegg hos Mat fra bunnen, Spis og spar, Mors middag, Solliv og Toms matprat. Det blir 25 prosent av toppbloggerne.
Hvis dere heller vil se noe sprekt og nytt ( i det minste for meg) innen matfronten, gå heller inn på Toms matprat og sjekk denne oppskriften her! Har dere sett noe så lekkert??? Og forholdsvis enkelt??? Jeg vet helt klart hva jeg skal imponere med når familien benker seg rundt påskebordet.
Før jeg kaster meg over toppbloggerne ønsker jeg at vi skal ta en titt nederst på lista. Eller nederst på den lista som synes på siden til blogg.no. De fra nummer 100 og oppover.
Før i tiden, sånn 2018, 2019 når rosabloggerne dominerte og du måtte ha langt mer enn 6.000 sidevisninger for å nå toppen måtte man ha rundt 90 sidevisninger for å synes på den lista. Jeg vet det, for målet mitt den gang var å være blant de 100. Jeg startet hver morgen med å lete etter navnet mitt fra plass 100 og oppover. Var jeg ikke blant de 10 nederste, ja da var jeg ikke på lista.
I det siste har antall sidevisninger på blogg generelt sunket merkbart, noe som har bekymret flere av oss. Ikke først og fremst på grunn av egne lesertall, men på grunn av engstelse for plattformens fremtid.
Jeg har fulgt litt med på de tallene. Hvor mye (eller lite) skal til for å komme på plass 100?
Den siste uka har det skjedd en endring.
Lenge har det holdt med litt over 30 sidevisninger for å komme på plass 100.
Men de siste dagene har man hatt over 40 sidevisninger på plass 100.
I dag 51….
Vet dere hva folkens? Jeg tror de som spådde at plattformen er på vei nedenom og hjem tok feil. At de som ønsket å ødelegge plattformen oppnådde det motsatte. For når antall sidevisninger for å komme på plass 100 øker, ja da øker jo langsomt antall sidevisninger på hele lista. Kanskje er det slutt på den tiden hvor en toppblogger lå milevis over alle oss andre. Men med et mangfold på lista hvor forskjellig blogger med forskjellig fokus skifter på å være på topp vil være en styrke for plattformen. Det vil dra lesere til plattformen, og med lesere annonsører og inntekter til eierne.
La oss fortsette det gode arbeidet. La oss heie hverandre frem, påpeke uenigheter men glede oss over mangfoldet.
Vivian skriver om åpenhet. Et flott innlegg.
Monica er ved godt mot etter operasjonen. Du vet vi heier på deg.
Bunny deler søte vandrehistorier og sier han har hatt mer trafikk og nye lesere på bloggen. Jeg tenker i mitt stille sinn at kanskje dette innlegget har bidratt til dette. I så fall synes jeg det er koselig.
Men jeg må helt ned på femteplass før jeg finner det innlegget som får det til å klø i tastaturfingrene. Vibbedille spør om leseren (altså meg) har et drømmeprosjekt, og så viser hun frem sitt drømmeprosjekt. Et helt magisk og fantastisk strikketeppe.
Vel, Vibbedille, for meg ser det teppet mer ut som et mareritt-prosjekt hvis jeg skulle begi meg i gang med det. 7 strømpepinner hvor det vel knapt er 7 masker innerst på hver lapp, intrikat mønster. Lapp etter lapp. Nei, helt klart et drømmeprosjekt av marerittkaliber. Jeg ville følt både frustrasjon og sinne og tviler sterkt på at jeg ville klart å fullfør mer enn maks en lapp.
Hva er så mitt drømmeprosjekt?
Jeg må tenke litt men jeg er sikker på at det ikke innbefatter verken garn eller strikkepinner.
Jeg tror jeg vil svare at drømmeprosjektet mitt er Drømmehuset. Å få det akkurat helt slik som jeg drømte om da vi kjøpte det. Både de realistiske og de relativt urealistiske drømmene. For drømmer skal være mer enn planer. Drømmer skal inneholde fantasier og kreativitet.
Hva som gjenstår spør du? Vi har jo bodd her i snart 15 år. Vi må jo begynne å bli ferdige nå?
Man blir aldri ferdig med å skape et drømmehus er svaret mitt på det.
Ja, jeg har fått Norges søteste do,
Drømmestua i gull og hvitt. Seinest i går påpekte jeg ovenfor Gamle Gubben Grå hvor fornøyd jeg er med den. Hvordan det fremdeles etter femten år kan fylle meg med glede bare å studere den gulhvite veggen, gull-lista og lampetten med den antikke lampeskjermen. Perfekt!.
Sånn kunne jeg fortsatt gjennom Drømmehuset, og ja vi har fått til mye og skapt det hjemmt vi ønsket oss og er stolte av.
Men fremdeles er det drømmer og ta fatt på.
Jeg skulle gjerne hatt brystningspanel i røkt eik, sånn gammel britisk type i hallen (eller gangen da)
Noen ordentlig Chesterfield stoler i biblioteket. (Ja vi har bibliotek. Et rom full av bøker i hvite Ivar-hyller fra IKEA kjøpt brukt på finn)
Et virkelig flott og praktisk vaskerom i vaskekjelleren.
Et ordentlig hobbyrom, snekkerverksted…
Skrivestue
Badstue
Vinkjeller…
Langsomt oppfyller jeg drømmeprosjektene. Noen endres. Noen nye kommer til.
Så det er vel Drømmehuset som er selve Drømmeprosjektet.
(Og plutselig ble jeg utrolig klar over at jeg ikke er klar for leilighet, selv om jeg har lekt litt med tanken det siste året)
Gulv har blitt vasket og jeg har vært ute på terrassen og feid vekk hauger med barnåler etter et juletre noen mellomlagret der ute. Ikke tvil om at kjerringa er i ferd med å kvikne til.
Jeg går i en heftig debatt med ei dame på radioen som frydefult og med små-latter forteller at nå går styringsrenta opp og vi med huslån kan vente oss opp til 7 renteøkninger innen vi sender tusenvis av nyttårsraketter mot himmelen (Ja de av oss som fremdeles har råd til det). Hun kommer med direkte feilinformasjon. Hun sier at lønnsveksten har vært større enn prisveksten de siste åra. Ja, for de i finansnæringen stemmer det. Men for store grupper av oss som liker å se på oss selv som “vanlige folk” sånn som radiografer, lærere og sykepleiere har det vært omvendt. Altså at vi har hatt en negativ lønnsvekst. En lønnsvekst som er lavere enn prisveksten de ro siste årene. Vi har altså de to siste årene fått dårligere kjøpekraft. Det hadde vi fått lenge før prisen på strøm, drivstoff og mat steg betraktelig. Og nå altså renteøkning annenhver måned eller så resten av året.
I 1998 kjøpte vi huset i skogen. Da vi ordnet med den finansieringen var renta relativt lav og vi skulle betale i underkant av 3.000 kroner i måneden i renter og avdrag. Det kan høres lavt ut i dag, men både boligpriser og lønninger lå på et helt annet nivå enn i dag. Huset kostet 550.000, og årslønna mi som radiograf lå vel på rundt 200.000 før ubekvemstillegg og overtid. Vi hadde to barn i barnehage og ei skolejente og jeg beregnet at vi kunne klare en renteøkning som medførte at vi kunne betale opp til 4.000 kroner i måneden greit.
I løpet av det første drøye året vi bodde i huset steg renta nesten hver måned. Akkurat slik man varsler at det vil skje nå. Til slutt passerte de månedlige utgiftene til boliglånet 7 000 kroner. Altsåmer enn en dobling av utgiftene fra vi tok opp lånet. Jeg husker jeg geein når jeg åpnet brevet med den siste varslede renteøkningen. Jeg lå våken mang en natt og bekymret meg for økonomien og tok all overtid jeg kunne få.
Vi kom gjennom det. Men det var litt kjipt en stund med litt vel trang økonomi. Mye”spaghetti uten saus” som ungene sa på 50-års laget til Gamle Gubben Grå at var standard middagen når jeg var på kveldsvakt. Det er nok mange som får en helt annen økonomisk hverdag hvis boligrenta dobler seg frem mot utgangen av 2025 slik de sier på radioen. Og du dama, jeg synes ikke det er noe å le av.
Jens Stoltenberg skal fortsette som Generalsekretær for NATO ett år til. Jeg har ikke noe tiltro på at renta blir noe lavere med han ved roret som sentralbanksjef. Spørsmålet er vel mer om jeg mener det er bra at han er Generalsekretær I NATO. Usikker. Selv om jeg forstår at det ikke er hensiktsmessig med et bytte akkurat nå. Stabilitet er nøkkelordet i den grad noe er stabilt i en ustabil verden.
Samtidig er jeg usikker på hva jeg mener NATO bør foreta seg. Krig er grusomt. Det finnes ingen vinnere, bare tapere. Og mens soldater og sivilbefolkningen er de som føler tapene sitter Putin trygt i sin bunker langt fra krigshandlingene. Feig rotte i sitt rottehull. Det er det som er så innmari. Man burde komme seg innpå Putin og fått eliminert han. Det tror jeg er vanskelig for ikke si umulig.
Gamle Gubben Grå ser på meg og rister på hodet. Tydelig at du er bedre, for så mye som du har skravla den siste halvtimen har du ikke skravla hele uka. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal tolke det utsagnet. Er ikke Gamle Gubben Grå bare glad for at kjerringa begynner å bli frisk igjen?
Formen bedres. Jeg har gått en liten tur med Charlie Chihuahua, gjort litt husarbeid og har planer om å få tatt en dusj. Det med dusjen vil nok gjøre underverker. Vaske vekk rester av febersvette og virus. Hodet er fortsatt tungt, og kroppen ber meg om å innta horisontalen med jevne mellomrom, men jeg ligger ikke bare sammenkrøllet under pleddet og synes synd på meg selv. Til tross for bok, strikketøy og mobil i umiddelbar nærhet har jeg begynt å føle på rastløshet og at jeg nesten har tilløp til å kjede meg. Det er et godt tegn. Å kjede seg er bra. Da har man energi til å bli kreativ.
Hører på radioen at en hel gjeng idrettsfolk hadde testet positivt. Fikk ikke med meg hvilken idrett og spisser ørene. Men så var det bare koronna de hadde testet positivt på. Ikke doping. Reflekterer litt over at verden begynner å bli normal igjen når selv jeg som ligger her og testet positivt på korona for bare få dager siden tenker på doping og ikke korona når jeg hører ordene idrettsutøver og testet positivt. Verden er i ferd med å kvikne til live akkurat som meg.
På nettavisa til lokalavisa leser jeg at Runar fra Høyre vil døpe plassen i Søndre Park for Nordens plass. Jeg tenker litt over forslaget. Klarer ikke å engasjere meg i det hele tatt. De kvadrstmeterne kan godt hete Nordens plass for meg hvis de må ha et navn. Tror jeg kan komme opp med hundre andre ting man og kunne kalt denne plassen. Glad det ikke er Nordens Torg tenker jeg før jeg klikker meg videre.
Vi har nemlig utrolig mange “torg” og flere skal vi få hvis utbyggerne får det som de vil (og det får de jo alltid til slutt, samme hva folk flest mener). Vi har Søndre Torg, Nordre Torg, Brutorget og Fossetorget. Pipetorget er under planlegging og hva var det nå det “torget” ved Hotellet/nye City gården som ble vedtatt på forrige kommunestyremøte skulle hete?
Med unntak av på Søndre Torg er det lite med torghandel og torgliv – selv om byen altså er full av “torg”. Navnet skjemmer kanskje ingen, men noen ganger kan det bli ganske misvisende.
Når vi er inne på torg og lokalavisa. Jeg leser og at Fontenehuset har planer om å flytte inn i Brutorget. Lokalavisa skriver:
Brutorget ligger ved siden av restauranten Sabrura, og har stått tomt en stund.
En stund!?! Snakk om underdrivelse fra lokalavisa sin side. Med unntak av utstilling av en pepperkakebyen i vinduene i desember de to siste årene har det aldri vært noe i de lokalene, som vel sto ferdige I 2018.
I områdereguleringsplanen for Hønefoss sentrum, den såkalte Byplan sier man at bruksarealer på gateplan skal ha publikumsrettet virksomhet som detaljhandel, bevertning, og kultur i dette området. Om Fontenehuset går under den definisjonen må jeg tenke litt på. Kjekt å få aktivitet i bygget, men det kan jo gi presedens for andre bygg og på den måten være med på å uthule byplan.
Jada, jada jeg fikk med meg at en god del politikere fra Høyre så vel som Arbeiderpartiet mente at Byplan er en elastisk plan som kan tøyes og strekkes i de retninger man måtte ønske. Jeg fikk og med meg at flertallet av kommunestyret mener vi trenger opplæring i hvordan vi skal tolke planen vi selv har vedtatt….
Som dere skjønner, kjerringa og engasjementet begynner å kvikne til live. På tide og gå i dusjen….
De siste dagene har det vært litt stille fra denne kjerringa. Formen har ikke vært på topp, og hodepine gjør at skjermtid ha blitt nedprioritert. Når jeg på morgenene har sittet og lest meg gjennom det siste innlegget fra nummer en på bloggtoppen og nedover har jeg kommet langt ned på 40 og 50 tallet uten å ha funnet noe som engasjerer meg nok til å få lyst til å skive et eget innlegg.
Jeg har konkludert at det mest sannsynlig er denne kjerringa som er helt uten engasjement, og ikke blogginnleggene.
Så tydelig har det visst vært at kjerringa har blitt snill og tannløs, at i går fikk jeg faktisk oppfordring fra en toppblogger
Bare så det er sagt, så må du bare ta for deg meg og mine innlegg. Jeg tåler nå vitterlig en støyt, og tar meg faktisk enda i å flire av det som fremgikk da jeg ble dette her til del ved forrige korsvei *hehe*
Godt å høre at det ikke bare er lett-krenka persilleblad på bloggtopplista.
Motivert av denne meldingen kastet jeg meg over bloggtopplista. Jeg tror alle forstår at det føles feil å kaste seg over Vivian sitt siste innlegg. Hun ber jo bare om å få lov til å vær svak. Monica gjør seg klar til en stor operasjon. Alt man kan si til det er jo Lykke til! Skulle jeg nok en gang havne langt ned på lista? Ikke fordi innleggene ikke engasjerer men fordi noen innlegg er for alvorlige til å kommentere på min måte.
Jeg så at en av persillebladene, eller muligens selve persillerota, var på en overraskende tredje plass. Bunny skriver bra, har ofte tema som provoserer meg og i juni 2020 klarte han å danke ut selveste Kokkejævel med dette innlegget. Mine tanker rundt det innlegget tilbake i 2020 kan dere lese her, og siden den junidagen har vi vært perlevenner. Eller muligens ikke.
Vel, Bunny er en blogg som etter min mening fortjener plassen langt der oppe. Og jeg gledet meg til å ta for meg innlegget hans å komme med en engasjert kommentar.
Litt skuffet ser jeg at det er et mat-innlegg. Bunny skriver om laks og pasta. Deler oppskrift fra Camillas hjemmelagde mat. Han som til vanlig er nesten mer oppgitt over alle matbloggene enn meg?!? Har Bunny, samfunnsrefseren som skryter av at han er rå, smågal og rett fra levra sunket så dypt at han har begynt å skrive mat-innlegg for å få klikk?
Selv om jeg ikke er spesielt opptatt av laks eller pasta, har egen kokk og en bokreol full av kokebøker tar jeg meg tid til å lese innlegget. Og etter som jeg leser smiler jeg mer og mer fornøyd. Bunny er den samme gamle samfunnsrefseren. Bilde og innledning benyttes kun for å få leseren på kroken. Få alle de som mesker seg med mat innlegg til å lese om noe viktigere enn ostesaus. Innlegget handler vel så mye om miljø, og microplast.
Jeg er dessverre ikke så opptatt av miljøet som det min politiske plassering på yte venstre skulle tilsi. Og i likhet med Bunny savner jeg plastsugerørene. En kaffe-latte smaker langt fra det samme gjennom et pappsugerør som nesten går i oppløsning innen jeg har kommet til bunns i kaffeglasset. Det ødelegger kaffekosen. Heldigvis går det greit å drikke kaffe-latte uten sugerør.
Hovedpoenget i Bunnys innlegg er at i det tilfelle han viser til lønner det seg økonomisk å kjøpe to små pakker med laks i stedet for en stor pakke. Med det til følge at han som forbruker får omtrent dobbelt så mye plast som må kastes eller resirkuleres da. Og jeg er enig med Bunny. Dette henger ikke på greip.
Det ville bli kjedelig her på blogg om Bunny og jeg var enig om ett og alt. Det ville vel heller ikke være helt meg om jeg ikke kom med et lite spark til Bunny i et slikt innlegg. Denne gangen sikter jeg ikke på skrittet, men nøyer meg med et lite spark på leggen.
Det er ikke “staten” som bestemmer prisen på laksen på Kiwi, enten den er pakket i 200 eller 400 grams pakker.
Her kan du bruke din forbrukermakt og velge butikkjeder hvor det lønner seg å tenke miljø. Promoter så hvilken kjeder det er på bloggen din med en oppfordring til å bruke disse kjedene. Regner med det ikke ville ta mange dagene før su på ny kan gå på Kiwi å kjøpe laks i 400 grams pakker og spare penger på det kontra småpakkene.
Jeg hoster til jeg spyr magesyre. Halsen føles som et åpent sår. Snørra renner konstant. Det verker i hele kroppen og jeg har dundrende hodepine. Kort oppsummert; Jeg er så syk som ingen har vært siden jeg var syk sist. De påstår det de andre her I Drømmehuset, at jeg er veldig flink til å synes synd på meg selv når jeg er syk.
Jeg gikk en liten tur med Charlie Chihuahua i sted. Så ikke et menneske, så det er innafor. Det var godt med frisk luft. Det er strålende vårvær ute og snøen krabber lenger og lenger vekk fra husveggen og mer og mer av den visne plena kommer frem. Det haster med å bli frisk så jeg kan nyte våren til fulle.
Det er jo ikke synd på meg. Jeg har “bare” korona. Noe jeg ikke er alene om i disse dager. Til uka er jeg sikkert frisk og rask igjen. Forhåpentligvis er jeg frisk nok til å være med på årsmøte i Oslo på søndag.
Det finnes folk som nok ville ha gitt mye for å kunne ha gått en tur alene med hunden rundt kvartalet. Når jeg skriver at jeg har vondt i hele kroppen, snakket vi om vondt – ikke om intense smerter dag etter dag, natt etter natt. Det er ikke snakk om smerteplaster og smertestillende for min del. Blir det for ille tar jeg en paracet og krøller meg sammen under pelspleddet ett par timer.
Som jeg skrev i innlegget Lite med krutt…. har jeg altså testet positivt på korona. Jeg tar det som en mann. Altså ligger jeg sammenkrøllet i fosterstilling på sofaen inntullet i både pelspledd og dobbeldyne og synes utrolig synd på meg selv.
Jeg mener, korona i mars 2022 er ikke hva det var for ett, for ikke å snakke om to år siden. Mens man i mars 2020 så for seg fullstappete intensivavdelinger, respiratorer og mulig død og i 2021 var usikker på hva som var mest dødelig av vaksine og korona er det ingen som hever på øyebrynet en gang når det deles bilder av positive koronatester på sosiale medier. Hvit brikke med to røde streker er så “last year”. Korona-smitte drar ikke klikk som det en gang gjorde. Utrolig irriterende her jeg ligger og hoster til jeg nesten spyr.
Hadde de to røde strekene dukket opp for bare et par, tre måneder siden hadde jeg satt alle Drømmehuset beboere i karantene. Gamle Gubben Grå hadde ikledd seg munnbind, hansker og rustning og forvist meg til gjesterommet med streng beskjed om å ringe og gi beskjed før jeg tuslet ut på do. Det hadde liksom blitt litt mer action da.
Men neida. Ikke en gang korona klarer jeg å få til “rett tid”. Ikke rart jeg aldri når bloggtoppen. En mager trøst at kongen, altså Kong Harald ikke noen bloggkonge, også testet positivt i dag. Jeg og kongen… Selv om jeg tror kongens positive test har mer nyhetsverdi enn min.
En ny hostekule får lungene nesten til å vrenge seg. Gamle Gubben Grå som sitter i andre enden av stua ser ikke opp fra boka en gang. Tviler på at jeg får han til å hente drikke, lage middag eller reise til byen å kjøpe marsipanegg. Sånne med frø.
Har jeg fortalt at jeg har hodepine? Og at halsen føles som sandpapir? Det er faktisk utrolig synd på meg…..
Hva skjer nå?? Hjelp, nå har jeg begynt å hallusinere også!! For der kom jammen Gamle Gubben Grå og satte en kanelbolle foran meg, og spør forsiktig om jeg vil ha kaffe.
