kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Dette går ikke! Jeg er helt nede på en 29. plass på bloggtopplista.   Hu journalisten som liksom ville gjøre en greie på at denne halvgamle kjerringa var toppblogger mister litt av poenget sitt.  Like greit, da kan jeg kanskje benytte anledningen når journalisten kommer til i stedet å snakke om Rødts fantastiske politikk og hvorfor vi trengs på stortinget.

Men 29. plass….. Nei, det blir jo nesten som å være listefyll. Og listefyll det er jeg jo ikke. Går jeg inn for noe, går jeg helt og fult inn for det. Problemet er vel at jeg innimellom går inn for litt for mye. Kan ikke fikse alt.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Toppbloggeren skriver om døden, og frykten for å miste.
Jeg lette lenge etter tittel og innfallsvinkel på dette innlegget.  Etter å ha lest innlegget hans får jeg mest lyst til å holde rundt han, gi han en god bamseklem og fortelle han at alt kommer til å gå bra.

Men både han og jeg vet så alt for godt at ingen kan gi slike garantier.  Ingen kan garantere at et barn skal få leve opp. Ingen kan garantere at katastrofer ikke kan gjenta seg. Ingen kan garantere at vi ikke vil møte sorg i livet.
Så bamseklemmen og mine forsøk på trøst ville fort bare gjort  det vonde vondere. Tomme løfter om evig liv er ingen trøst for den som frykter døden.

Jeg går ikke rundt og tror at katastrofer skal inntreffe. Men frykten ligger der et sted, langt der inne.  Det skal ikke så mye til å vekke den til live.  En ungdom som kommer litt sent hjem,  melding på radio om en  trafikkulykke på et sted jeg tror en av mine kan være…….
Vissheten om at livet er skjørt og at de vi er glad i kan bli revet fra oss så alt for fort ligger alltid der innerst inne.

Når døden har tatt fra meg noe av det kjæreste jeg har hatt, og bare minnene og bildene er tilbake.  Ja da blir bildene og minnene noe av det kjæreste jeg har.  Bildet av Datteren, snart   tre år, som stolt storesøster sitter med Tiril på fanget står innrammet på skjenken i stua.  Det vitner om at i familien vår var det en gang to flotte jenter.  Det gjør at Tiril fremdeles er en del av familien, er med oss videre.
Anders og Tiril har i likhet med sine søsken hvert sitt album.  Det er ikke så ofte jeg blar i de albumene lenger.  Men når jeg gjør det er det med vemod.  Ikke sorg, men vemod.  Albumene og bildene er noe av det kjæreste jeg har.  Jeg vet at jeg kan hente frem minnene om barna når jeg har behov for det.

Man kan aldri sikre seg mot døden.  Selv på de største Universitetessykehusene skjer uventede dødsfall. Midt blant landets fremste ekspertise kan skjebnen slå til og ta fra deg noen du er glad i. Jeg vet. Jeg har erfart det og.

Helsepersonell kan ikke trylle. Da ambulansepersonellet ankom rekkehuset den gangen for 26 år siden, møtte jeg de i gangen med en død baby i armene. “Dere kommer for sent” sa jeg mens tårene rant stille nedover ansiktet. De kom for sent, alt for sent. De prøvde ikke en gang, ikke en gang for vår skyld. De forsto at jeg alt hadde forstått.

Så dro de. Lot meg og Gamle Gubben Grå sitte tilbake med en død baby og ei storesøster på snart tre som merkelig nok ikke hadde våknet ennå.  Et ungt foreldrepar på 27 og 30 satt rådløse, i sorg og sjokk med en død baby mellom seg og ventet at en livsglad 3 åring snart skulle komme springende ned trappa. Vi ble voksne den morgnen. Og Gamle Gubben Grå som ikke hadde hatt et eneste grått hår kvelden i forveien fikk sølv i håret innen begravelsen uka etter.

Jeg kan ikke vandre rundt i stadig frykt for at døden skal ta fra meg de jeg er glad i.  Døden tok Tiril. Døden tok Anders. Og døden har tatt andre jeg har vært glad i. Noen av de i likhet med Anders og Tiril så alt, alt for tidlig. Jeg har erfart at døden kan legge mitt liv i ruiner, ikke bare en gang.  Jeg lever med vissheten om at det kan skje igjen.  Men jeg går ikke rundt og frykter at det skal skje. Jeg vet og at hvis nye katastrofer skulle ramme ville jeg på forunderligvis komme gjennom det og.  Man kommer alltid gjennom det på et vis – det finnes ingen annen vei.

Folk sier jeg er sterk. Men det er ikke snakk om styrke. Det er bare snakk om å fortsette å leve, selv når alt er bare trist. Overleve minutt for minutt til minuttene har dannet dager, uker eller år. Overleve minutt for minutt til du igjen en dag plutselig har kommet deg gjennom den svarte skogen av sorg og du ser at det begynner å lysne i skogen.

For fem år siden fikk jeg denne klokka. Klokka er et håndfast bevis for at jeg hadde arbeidet 25 år ved røntgenavdelingen på sykehuset. Jeg var stolt og glad da jeg mottok klokka under en jubilant-middag på Klækken Hotell. I innlegget CV;n min.skildrer jeg hvordan jeg følte det den gang for fem år siden.

Nå har jeg vært på røntgen i over 30 år. De tre siste årene har jeg vært mye sykemeldt. En kropp begynner å bære preg sv flere tiår i helsevesenet. Men jeg er fremdeles like glad i arbeidsplassen min, like stolt av å være en del av sykehuset.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I morgen er jeg tilbake der jeg hører hjemme. I morgen tar jeg på ny på meg de hvite klærne og går på jobb. Etter tre uker med sykemelding skal jeg forsøke å arbeide 50%.

Jeg både gleder og gruer meg. Gleder meg fordi det er det jeg aller helst vil. Komme meg tilbake i jobben jeg elsker. Men jeg gruer meg og, for hvis det er en av de dagene ryggen er på sitt verste så blir det vondt, vondt, vondt.

Jeg krysser fingrene og håper på en god dag.

Til tross for over 1.300 sidevisninger er jeg bare på en 26. plass.  Hva er det toppbloggeren helt der oppe på toppen av lista har som ikke jeg har?

Toppbloggerem helt der oppe på bloggtoppen skriver om en skrikende baby.
Jeg ser at en halvfeit chihuahua kanskje ikke helt gjør samme nytten i et blogginnlegg.  I tillegg tror jeg både Charlie Chihuahua, Gamle gubben Grå og Yngste Sønn er glade for at jeg ikke gikk rundt og sang klokka 03.17 i natt.
Når jeg tenker meg om, er jeg ikke sikker på om det var fotografering Gamle Gubben Grå hadde tydd til hvis jeg gikk rundt og gaula på den tid av døgnet heller.
Klokka 03.17 lå jeg og kastet meg rundt i senga og forsøkte å finne en god stilling.. Jeg gjør det flere ganger hver natt, for ligger jeg for lenge i samme stilling er det vondt, vondt, vondt.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Når vi var inne på temaet fotografering i sted.  Hadde Gamle gubben Grå vært modig nok til å ta bilde av meg når jeg tisset (eller dumdristig nok) hadde bildet garantert ikke havnet på bloggen.  Jeg er også usikker på i hvor stor grad slike bilder drar lesere, både hos Kokkejævel og hos meg…

Jeg studerer bildene på innlegget til Kokkejævel.
Ok, alle vet at kropp og naken hud selger.  Men jeg er usikker på om det egentlig er tilfelle med mann 43i bare bokser, og enda mer i tvil om slike bilder av kjerring 54 ville lokke lesere til bloggen.  Det kunne fort ha motsatt effekt.

Ikke det at jeg har behov for å valse rundt halvnaken.  Jeg har alltid likt meg best med klær på.  Kall meg gjerne sjenert,

Jeg har ikke beveget meg mye utenfor Drømmehuset i helga.  Været har liksom ikke helt innbydd til tur.   Ikke ryggen heller, men den pleier å ha godt av at jeg trasker på ulendt underlag.

Ny uke, nye muligheter.  Jeg skulle ønske jeg nå kunne ha hastet av sted til jobb, men i stedet venter legetime og ny sykemeldingsperiode.  Antakelig gradert.  Jeg tror jeg kan klare å arbeide litt, noen timer noen dager. Hadde vært greit hvis jeg kunne ha visst hvilke dager som er de gode dagene, slik at jeg kunne plotte de inn i kalenderen og jobbe de dagene.

Vær forsiktig lille barn hva du gjør

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Vær forsiktig lille barn hva du gjør

For vår Bent i det  Høie ser,

alt som her i landet skjer

Vær forsiktig lille barn hva du gjør

 

Vær forsiktig lille hånd hvor du tar

Vær forsiktig lille hånd hvor du tar

For vår mor hu  Erna  ser,

alt som her i landet skjer

Vær forsiktig lille hånd hvor du tar 

Vær forsiktig lille fot hvor du går.

Vær forsiktig lille fot hvor du går

for regjeringa som har oss kjær

vet jo alltid hvor vi er

Vær forsiktig lille fot hvor du går

Jeg synes det er litt i tiden å blåse støv av denne for lengst utdaterte søndagsskolesangen, ja og omskrive den litt.  For de kommende ukene er det viktig at vi alle er forsiktige og følger lydig de smitteverns råd myndighetene gir.

Jeg håper og alle ser det litt absurde i at jeg som Rødt medlem harselerer med det behovet den borgerlige regjering har for å kontrollere “massene”. Det var jo slike beskyldninger han pent antrukket Høyre-mannen beskyldte meg og “kommunist-kammeratene mine”  for å ville innføre hvis vi kom til “makta” under forrige høsts valgkamp.

Foreløpig er det forskrift og anbefalinger. Men myndighetene har signalisert at hvis vi ikke tar oss sammen og følger anbefalingene  kan det fort bli lover og påbud. Jeg forstår hvorfor, men ser fremdeles ironien i at den borgerlige regjeringa er de som setter i gang tiltak de i årevis har kritisert andre for.

Man skal kanskje ikke være for snar til å dømme andres valg av styreform når man ikke var der i den tiden og på det stedet når valget ble tatt. Etterpåklokskap er jo alltid mye enklere.  Jeg sier ikke dette for å unnskylde alle feil som har blitt gjort i land som er styrt av såkalte kommunister eller andre på ytterste venstre fløy. Maktmennesker som misbruker sin makt finnes i alle politiske forgreninger.

Nå ble det litt dystert her, så vi tar en sang

Når nettene blir lange,

og kulda setter inn

da sier snille Erna-mor

til ungeflokken sin:

Hvis alle vasker henda,

og holder meteren

skal alle snart få feire jul igjen. 

Heisann og hoppsann og fallerallera 

for julaften da skal alle få det bra.

På fredag tikket det inn en melding fra ei venninne jeg ikke har hatt så mye kontakt med i det siste.  Det er lenge siden vi har snakket noe videre sammen, men vi holder oss jo litt lettere oppdatert via sosiale medier og noen meldinger i ny og ne.   Meldingen var ganske kort. Hun fortalte at hun skulle arbeide på lørdag, og at jeg jo kunne ta en tur innom hvis jeg hadde tid.  Hun arbeider på kaffe’, og hva kan passe bedre en lørdag formiddag enn et kaffe’ besøk? For Gamle Gubben Grå og jeg har det ofte vært ett av ukas høydepunkt.
Nå var det verken overskudd eller tid til kaffe’ besøk i går, men jeg sendte melding og spurte hvordan hun arbeidet uka som kommer, så kunne jeg jo stikke innom en tur en av de dagene.

Etter litt meldingsutveksling ble jeg sittende igjen med en glad-følelse i kroppen.  En glad følelse på min venninnes vegne.
Venninna mi har noen helseutfordringer som gjør at hun stiller langt bak, nesten helt bakerst i køen, når arbeidsgivere er på leiting etter nye arbeidstakere.  Hennes erfaring fra arbeidslivet har vært korte og sporadiske, de rette instanser har heller ikke anstrengt seg alt for mye for å få henne i arbeid eller finne arbeidsoppgaver hun kan klare over tid.  Hun har såpass omfattende helseutfordringer at det var enklere for det offentlige å gi henne stempelet ufør en gang på 1980-tallet, enn å hjelpe henne med å finne sin plass i samfunnsmaskineriet

Jeg er en forkjemper av velferdsstaten.  Jeg er glad vi har et sikkerhetsnett for de som faller utenfor.  Men jeg tror alle har et behov for å føle at de deltar.  At de har en jobb å gå til. At de er en del av et fellesskap.  Føle på den stoltheten som venninna mi sikkert følte på når hun kunne sende melding om at hun skulle jobbe på lørdag.  Stoltheten og gleden hun føler når hun legger seg i kveld og veit at “I morgen skal jeg på jobb!.  Det er noe og noen som venter på meg. Noe som ikke fungerer like bra hvis ikke jeg dukker opp.”
Jeg tror det er en god følelse.

For et par uker siden var folka fra Kirkens Bymisjon på møte i Hovedutvalget. De informerte om arbeidet de gjør her i byen, og om kaffe’en som ga folk som av forskjellige grunner har falt utenfor arbeidslivet muligheten til å ta sine første famlende skritt tilbake.  Og det er nettopp i Kirkens Bymisjon sin kaffe venninnen min har fått sin mulighet.  Det gir meg troen på at dette kan bli bra, veldig bra.  Og ikke bare nok en nedtur som noen uheldige opplevelser med arbeidslivet har vært.  Her får hun oppfølging av folk som virkelig ønsker at hun skal lykkes, og lar henne ta de skrittene hun må i sitt tempo.

Jeg kommer garantert til å slenge innom kafeen en dag til uka.  Jeg gleder meg til å se ei stolt venninne bak disken.

Ja, jeg vet det  var i går folk liksom var ute og spøkte, g gjenferd, flaggermus og edderkopper hadde sin storhetstid.  Men denne edderkoppen var tiltenkt slektas markering av grøss og gru, og den skulle først være neste helg.
Selvsagt blir det ikke noe av.  Smitteverns regler gjør at vi ikke kan samle storfamilien  Mulig vi finner på noe digitalt.  Vi må tenke litt.
Nå er ikke grøss og gru på skjerm kanskje like gøy som litt familiehygge ute i høstmørket , men vi kan være ganske så kreative.

Men tilbake til edderkoppen – og broren som jeg har tenkt å perle når jeg får strøket denne.
Det er vel innafor selv i disse korona-tider at ei halvgal, gammel grandtante sniker seg ut en mørk november-natt og plasserer to sprivaska edderkopper i postkassa til to små grandnevøer?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

22. plass i går, 23. plass i dag.  Det går opp og ned her i livet.
Toppbloggeren koser seg forhåpentligvis i bobla si, og har ikke kommet med noe nytt så derfor tar jeg tradisjon tro for meg bloggen på plass nummer 100.

Det er Powerlady som innehar plass nummer 100 i dag, og for ei dame!
Jeg har ikke vært innom denne bloggen før tror jeg, så jeg måtte lese meg opp litt i om-delen.  Hun er 42 år, mor til to voksne barn og en seks-åring. Hun er gründer, jobber som bedriftsutvikler, styreleder og rekrutterer..  I tillegg har  hun hatt MS, men er blitt frisk.  For ei dame!  Ikke rart hun er full av energi, og kaller seg Powerlady!  Ikke minst er jeg imponert over at hun har blitt frisk av MS. Jeg trodde det var en kronisk sykdom som ikke lar seg kurrere.  Det er også helbredelsen av MS NRK dokumentaren, “Håpets marked” tar opp.  Powerladys helbredelse har kommet etter behandling i Russland, og slik behandling er langt fra gratis.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Som dere sikkert forstår er det Powerlady som skal være gjest på God Morgen Norge.  Dere trodde vel ikke at det var denne kjerringa her?
Click-bite, sier du?  Vel, kommer ikke på bloggtoppen uten slike triks.  Men er det i grunn noen nyhet at jeg tar og “låner” hele eller deler av overskriften til den bloggeren jeg skriver om?

Powerlady synes dagene raser av gårde i et voldsomt tempo.  Hun føler at hun ikke rekker over mer enn 10% av alt hun har planer om å gjøre.
Jeg har vært sykemeldt i tre uker, og dagene raser ikke av gårde her i Drømmehuset.  Men jeg kjenner meg igjen i det å ikke få gjort mer enn 10% av det jeg har lyst til. Det er ikke viljen det står på her heller.

Ryggen er bedre.  I det minste når jeg er snill mot den.  Regner med å komme gradvis tilbake i arbeid fra uka av.
Powerlady har som mål fra januar 2021 skal hun ta hele hverdagen tilbake.
Jeg setter meg ikke slike mål lenger.   Var utrolig stolt og fornøyd da jeg klarte å komme meg tilbake i full jobb i april. Selv om jeg fremdeles drømmer om å komme tilbake til det livet jeg elsker, livet hvor dagene var fulle av aktiviteter fra jeg sto opp om morgenen før klokka seks og  til jeg stupte i seng rundt midnatt (hvis jeg ikke hadde nattevakt, da.  Da droppa jeg det der med søvn.) ja så innser jeg at jeg ikke er 29 år lenger og må lytte litt mer til de signalene kroppen gir.  Hvis jeg skal sette meg noen mål, må det være å lage meg en hverdag hvor aktivitetsnivået er på et slikt nivå at kroppen tåler det.

Det er mange måter å hente energi på i hverdagen.  Powerlady skriver at hun får masse energi av å bidra og hjelpe til der det trengs. Det kjenner jeg meg igjen i.  Jeg får utrolig mye påfyll av energi av å drive med politikk.  Kall meg gjerne naiv, men jeg tror jeg kan ha en påvirkning om enn liten på samfunnsutviklingen.  At jeg kan være med på å forme samfunnet litt mer i den retningen jeg og Rødt mener er riktig.  Et samfunn med mindre forskjeller, og hvor ikke alt og alle verdsettes ut fra kroner og ører.

Dokumentaren “Håpets marked” hvor Powerlady deltar sendes i morgen klokka 21.20. Hun synes serien er bra.
Tematikken med folk som tar opp lån, lager spleis eller på annen måte finansierer eksperimentell behandling av alvorlig sykdom, gjerne i utlandet, er at samfunnstema  som interesserer.
Ikke alle slike behandlinger er vellykket.  Ikke alle ting kan kureres. Kronisk sykdom, som MS, er for alltid.  Jeg forstår at man er villig til å prøve ALT for å bli frisk.  Men jeg liker ikke hvis noen tjener gode penger på å selge syke folk falske håp.
Og hvis disse dyre behandlingene virkelig virker. Hvorfor har vi ikke det samme behandlingstilbudet i det offentlige norske helsevesenet?  Er det fordi norske leger ikke har kunnskapen? Er det fordi de mener virkningen ikke er der? Eller er det fordi hver behandling er for dyr til at myndighetene mener vi kan ta oss råd til denne behandlingen i Norge? Kost-nytte verdi om du vil.
Jeg tror jeg skal forsøke å få med meg denne dokumentaren.

Powerlady har nok tidenes uke foran seg.  Dokumentar på NRK i morgen.  Besøk på Gos Morgen Norge på fredag.
Jeg får nøye meg med lokalavisen…..

Jeg vet hvor de svarte tankene bor.  Jeg vet hvordan de kan sive ut som en svart tåke og omslutte hele deg. Jeg er ikke der nå. Men jeg har vært der. Jeg kan komme dit igjen. Det kan du og….

Når man er uheldig og brekker et bein, hinker man rundt på krykker. Folk rydder plass for deg, bøyer seg raskt og tar opp ting du måtte miste og henter alt du ber om mens du sitter som en konge med beinet på en stol.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Får du en alvorlig sykdom, kreft eller hjerteinfarkt, dukker og mange opp, eller du får tilsendt hilsener, blomster og sjokolade.

Men når mørket omslutter deg, og du er dum nok til å være åpen. Fortelle at du sliter psykisk, ja da får du noen hjerter i kommentarfeltet. God bedring. Men ellers ingen ting. Ingen spør hvordan det går. Ingen besøker deg av redsel for at også de skal bli omsluttet av den svarte tåka. Når de møter deg på gata skifter de fortau av redsel for at depresjon skal være mer smittsomt enn korona. Her holder det ikke med 1 meter, munnbind eller sprit. Spesielt ikke sprit, selv om det er den medisinen mange som sliter tyr til når alt annet er prøvd.

Så vi forteller ikke at vi sliter. Vi forteller ikke at livet føles svart og håpløst. Vi skylder på influensa eller en vond rygg.

Jeg skriver ikke dette for å bli hyllet for min åpenhet, eller for å få klikk og avansere på bloggtopplista.  Jeg skriver fordi det er viktig å få en større åpenhet rundt psykisk uhelse.

Psykisk uhelse…. selv jeg har problemer med å skrive psykisk sykdom når innlegget kan assosieres med meg og mine følelser.

Psykisk syk….  Man får fort tanker om galehusets høye murer og mørke ganger.  Hvem vil assosieres med Hannah Green i “Jeg lovet deg aldri en rosenhage”?

Jeg er ikke psykisk syk. Jeg skal ikke skryte på meg det. Jeg er stor og tøff. Kjerringa som fikser alt!  Verden ligger for mine føtter, og hvis valget går over all forventning sitter jeg på Stortinget fra neste høst. Hva har jeg å klage for? Hva vet jeg om å slite psykisk?

Jeg er og idioten. Idioten som jeg føler alle ler av bak ryggen på. Noen ganger er jeg så håpløs i egne øyne at jeg tror alle ler av meg også når jeg ikke snur ryggen til.

Jeg pleier ikke å dukke ned i mørket.  Jeg pleier ikke å la det omslutte meg. Jeg forsøker så godt jeg kan å lete etter lyset, finne det positive i livet. Om det så bare er streif av sol på en ellers grå himmel.

Men noen dager er tøffere, mørkere og vondere. Det er ikke en slik dag for meg i dag. Kanskje er det du som har det slik denne gangen. Jeg tror mange av oss har slike dager.

La oss strekke ut hånda til de som er omsluttet av mørke. Gi de en klapp på skuldra eller en skulder å gråte på.  Vi har alle våre tøffe dager, om vi ligger øverst på bloggtopplista eller på plass nummer 22.

Jeg pleier sjelden å være på Mega, selv om det er den matbutikken som ligger nærmest oss. Kiwi ligger nesten bare rett over gata. Men her om dagen var jeg innom for å se om de hadde krabbekjøtt siden det var utsolgt på Meny.

På vei ut av butikken sto det ei utstillingsdukke med en strikkekjole eller sid tunika. Den var rålekker! Det er en klesbutikk som ligger  bortgjemt i kjelleren på Mega, jeg har ikke vært der på årevis selv om de har klær i store størrelser. Jeg måtte ned trappa for å ta en titt.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Monas butikk som butikken heter var full av lekre klær, sko og vesker. Til min overraskelse så jeg at også kafeen der nede i kjelleren var åpen. Den gikk konkurs for et par, tre år siden. Men er tydeligvis åpen nå. Sikkert med nye eiere.

Det ble ikke noe kaffe på meg. Men du verden hvor mye fint det var hos Monas! Den kjoletunikaen fant jeg og. Ikke var den så veldig dyr heller. Rundt 500 kroner. Jeg synes ikke det er dyrt, for de klærne jeg har kjøpt på denne butikken har vært av god kvalitet og har holdt seg godt.

Men de hadde ikke større størrelse enn M. som i denne modellen tilsvarer 46 -48. Jeg bruker 50 -52. Nedtur…

Jeg ble stående å se en stund på kjolen. Den så da ikke så liten ut, det var en vid modell. Alle sier at jeg har gått ned så mye, og jeg har jo merket det på enkelte klesplagg…  Det kunne jo ikke skade å prøve…

Jeg hater å gå inn i prøverom og prøve klær som jeg har lyst på, men som viser seg å være for små.  Det blir liksom en nedtur  og jeg pleier å føle meg som en vandrende flodhest etter slike opplevelser.  Men å gå inn i prøverommet og prøve noe du forventer at er for lite kan da umulig gi like stor nederlagsfølelse?

Vel, jeg prøvde – og den passet! Snakk om opptur! Jeg fikk plass i et klesplagg i str 46!-48!  Og ikke bare plass, det satt som et skudd!  Det har ikke skjedd siden en gang på 1990-tallet! Jeg antar at jeg ikke behøver å fortelle at kjolen ble med hjem.

Dere som har fulgt med på denne bloggen en stund vet at jeg liksom har gått og ventet på en henvendelse fra Kagge forlag.  Jeg mener det må da bare være et tidsspørsmål før forlaget tar kontakt og trygler denne kjerringa om å gi ut bok.

Og i dag, i dag var ventetiden endelig (nesten) over.
For i dag fikk jeg mail fra en forfatter som skal gi ut bok på Kagge forlag til neste år.  (Ja, litt nedtur.  Det er jo jeg som skal gi ut bok. ) Denne forfatteren, spurte om tillatelse til å sitere meg og bloggen min i en bok hun skriver om kvinnehistorie.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Jeg mener  når man blir skrevet inn i historiebøkene allerede mens man er i sin beste alder, ja da har man oppnådd noe stort. Nå var det egentlig ikke meg, men Datteren forfatteren ønsket å sittere. Et sitat jeg fortalte om i blogginnlegget “Mamma, kan en mann bli statsminister???”som jeg skrev i 2017.

Tenk, Datteren, dette geni av en ung kvinne kom allerede i en alder av fem år med uttalelser forfattere flere tiår senere ønsker å sittere. Hun ligner nok ikke så lite på moren sin, Datteren.

Det viser seg at Gro Harlem Brundtland ved flere avdelinger har fortalt en anekdote om et barn som har stilt spørsmål ved om en mann kunne bli statsminister. Dette som et bevis på hvor likestilt landet vårt er. Forfatteren, Hege Duckert, hadde lenge fundert på om det var en anekdote eller om spørsmålet virkelig en gang var blitt stilt. I sin søking på svar ramlet hun over blogginnlegget mitt, og ønsket å sittere det i boka.

Jeg tok en telefon til Datteren for å høre om hun ønsket å bli sittert i en bok om kvinnehistorie.  Det kunne hun jo godt, selv om hun ikke husket at hun hadde stilt spørsmålet.

Vi fikk oss en lang prat om feminisme og likestilling. Og humret også over et par andre historier fra Datterens oppvekst. For eksempel da hun kom hjem fra skolen skikkelig opprørt. Skolen drev med kvinneundertrykking kunne hun fortelle Gamle Gubben Grå og meg. Noe hun mente jeg umiddelbart måtte ta opp med skolen.  Hva denne undertrykkingen gikk ut på? Jo, læreren mente at hun og de andre jentene ikke trengte å løpe like fort som guttene for å kvalifisere seg til idrettsmerket…

Etter praten med Datteren sendte jeg mail tilbake til forfatteren om at hun kunne sittere bloggen og Datteren. Så må jeg vel følge litt med til neste år og skaffe meg ei bok om Kvinnehistorie når den kommer i handelen.