Det kan skje den beste…

Jeg vet hvor de svarte tankene bor.  Jeg vet hvordan de kan sive ut som en svart tåke og omslutte hele deg. Jeg er ikke der nå. Men jeg har vært der. Jeg kan komme dit igjen. Det kan du og….

Når man er uheldig og brekker et bein, hinker man rundt på krykker. Folk rydder plass for deg, bøyer seg raskt og tar opp ting du måtte miste og henter alt du ber om mens du sitter som en konge med beinet på en stol.

Får du en alvorlig sykdom, kreft eller hjerteinfarkt, dukker og mange opp, eller du får tilsendt hilsener, blomster og sjokolade.

Men når mørket omslutter deg, og du er dum nok til å være åpen. Fortelle at du sliter psykisk, ja da får du noen hjerter i kommentarfeltet. God bedring. Men ellers ingen ting. Ingen spør hvordan det går. Ingen besøker deg av redsel for at også de skal bli omsluttet av den svarte tåka. Når de møter deg på gata skifter de fortau av redsel for at depresjon skal være mer smittsomt enn korona. Her holder det ikke med 1 meter, munnbind eller sprit. Spesielt ikke sprit, selv om det er den medisinen mange som sliter tyr til når alt annet er prøvd.

Så vi forteller ikke at vi sliter. Vi forteller ikke at livet føles svart og håpløst. Vi skylder på influensa eller en vond rygg.

Jeg skriver ikke dette for å bli hyllet for min åpenhet, eller for å få klikk og avansere på bloggtopplista.  Jeg skriver fordi det er viktig å få en større åpenhet rundt psykisk uhelse.

Psykisk uhelse…. selv jeg har problemer med å skrive psykisk sykdom når innlegget kan assosieres med meg og mine følelser.

Psykisk syk….  Man får fort tanker om galehusets høye murer og mørke ganger.  Hvem vil assosieres med Hannah Green i “Jeg lovet deg aldri en rosenhage”?

Jeg er ikke psykisk syk. Jeg skal ikke skryte på meg det. Jeg er stor og tøff. Kjerringa som fikser alt!  Verden ligger for mine føtter, og hvis valget går over all forventning sitter jeg på Stortinget fra neste høst. Hva har jeg å klage for? Hva vet jeg om å slite psykisk?

Jeg er og idioten. Idioten som jeg føler alle ler av bak ryggen på. Noen ganger er jeg så håpløs i egne øyne at jeg tror alle ler av meg også når jeg ikke snur ryggen til.

Jeg pleier ikke å dukke ned i mørket.  Jeg pleier ikke å la det omslutte meg. Jeg forsøker så godt jeg kan å lete etter lyset, finne det positive i livet. Om det så bare er streif av sol på en ellers grå himmel.

Men noen dager er tøffere, mørkere og vondere. Det er ikke en slik dag for meg i dag. Kanskje er det du som har det slik denne gangen. Jeg tror mange av oss har slike dager.

La oss strekke ut hånda til de som er omsluttet av mørke. Gi de en klapp på skuldra eller en skulder å gråte på.  Vi har alle våre tøffe dager, om vi ligger øverst på bloggtopplista eller på plass nummer 22.

 

 

 

11 kommentarer
    1. God morgen! Det er bra. Sinnet mitt er lyst og lett! Men jeg tror at det er viktig å være ute i naturen hver eneste dag! Sitte inne og gruble løser ingenting!

    2. Jeg er enig med deg. Det er utrolig viktig å få en mer åpenhet rundt psykiske lidelser. Jeg vokste opp med ei mor som var schizofren, noe hun var til hun døde i 2019. Jeg skremte mine omgivelser med min åpenhet. Folk visste ikke hva de skulle si til meg. Min far sa til meg da jeg fire år, at dette er en sykdom, og det er ikke vår feil. Den kommentaren satte seg i ryggmargen. Kloke ord. Ønsker deg en fortsatt fin lørdag.

    3. Ang det å ikke spørre om hvordan det går – jeg har fått høre fra en som sliter psykisk at h*n ikke vil man skal spørre. Hvis vedkommende tilfeldigvis har en god dag/periode så vil en sånn «hvordan går det» minne dem på at de egentlig ikke har det bra… så jeg har blitt vant til å ikke spørre…

    4. En venn ble lagt inn på psykriatrisk avd . Kom en og annen hilsen , ingen blomster.
      Annen venn lagt inn på kreftavd , operert og fikk beh for kreft. Blomsterhavet var flott og stort. Blomstene kom og kom . Masse hilsninger .

      Begge kom hjem , Gjett hvem som fikk hilsninger og god bedring hilsen daglig?

      Tenk så trist det er at psykisk sykdom ikke får mere lys på seg.

      Lurer på hvordan dette skal løses. Det er bare små blaff av og til , perioder med skjerpings ……men så dør det ut igjen.

    5. Snakket akkurat med søsteren min om det samme i går. Vi har alle slitt litt innimellom, og kanskje måttet sykmeldes en periode. Og da har folk veldig vanskelig for å ta kontakt. Jeg regner med det skyldes usikkerhet, ikke nødvendigvis at de er rett mørket skal “smitte” (selv om det også kan være grunnen). Folk vet ikke hva de skal SI, når man er ærlig og åpen om sånt. Det er liksom vanskeligere å hjelpe OG å si god bedring når det er sånne saker. Men vi må bare ta tak, og begynne å oppføre oss som at dette er like vanlig som en influensa, for det ER det! Ha en fin dag, et godt innlegg dette <3

      1. Jeg er enig. Det e ikke sikkert at det er redsel for å bli “smittet”. Det kan like gjerne være usikkerhet rundt hvordan man skal oppføre seg. Om vedkommende som er syk ønsker kontakt, og i så fall om vedkommende ønsker kontakt akkurat med “meg”. Man vil jo ikke trenge seg på folk heller…spesielt i slike tilfeller.
        Ikke er det greit å vite hva man skal si heller. Skal man snakke om at livet er litt vondt og vanskelig, eller skal man snakke om alt mulig annet ?
        Men jeg tror man fort kommer langt med å bare være der. Lytte hvis den som er syk ønsker å prate, og tulle og fjase hvis det er det vedkommende trenger akkurat da.Både tårer og latter kan kurrere, noen dager er blanding av begge deler det beste.
        Lag deg en fin søndag.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg