Dette går ikke! Jeg er helt nede på en 29. plass på bloggtopplista.   Hu journalisten som liksom ville gjøre en greie på at denne halvgamle kjerringa var toppblogger mister litt av poenget sitt.  Like greit, da kan jeg kanskje benytte anledningen når journalisten kommer til i stedet å snakke om Rødts fantastiske politikk og hvorfor vi trengs på stortinget.

Men 29. plass….. Nei, det blir jo nesten som å være listefyll. Og listefyll det er jeg jo ikke. Går jeg inn for noe, går jeg helt og fult inn for det. Problemet er vel at jeg innimellom går inn for litt for mye. Kan ikke fikse alt.

Toppbloggeren skriver om døden, og frykten for å miste.
Jeg lette lenge etter tittel og innfallsvinkel på dette innlegget.  Etter å ha lest innlegget hans får jeg mest lyst til å holde rundt han, gi han en god bamseklem og fortelle han at alt kommer til å gå bra.

Men både han og jeg vet så alt for godt at ingen kan gi slike garantier.  Ingen kan garantere at et barn skal få leve opp. Ingen kan garantere at katastrofer ikke kan gjenta seg. Ingen kan garantere at vi ikke vil møte sorg i livet.
Så bamseklemmen og mine forsøk på trøst ville fort bare gjort  det vonde vondere. Tomme løfter om evig liv er ingen trøst for den som frykter døden.

Jeg går ikke rundt og tror at katastrofer skal inntreffe. Men frykten ligger der et sted, langt der inne.  Det skal ikke så mye til å vekke den til live.  En ungdom som kommer litt sent hjem,  melding på radio om en  trafikkulykke på et sted jeg tror en av mine kan være…….
Vissheten om at livet er skjørt og at de vi er glad i kan bli revet fra oss så alt for fort ligger alltid der innerst inne.

Når døden har tatt fra meg noe av det kjæreste jeg har hatt, og bare minnene og bildene er tilbake.  Ja da blir bildene og minnene noe av det kjæreste jeg har.  Bildet av Datteren, snart   tre år, som stolt storesøster sitter med Tiril på fanget står innrammet på skjenken i stua.  Det vitner om at i familien vår var det en gang to flotte jenter.  Det gjør at Tiril fremdeles er en del av familien, er med oss videre.
Anders og Tiril har i likhet med sine søsken hvert sitt album.  Det er ikke så ofte jeg blar i de albumene lenger.  Men når jeg gjør det er det med vemod.  Ikke sorg, men vemod.  Albumene og bildene er noe av det kjæreste jeg har.  Jeg vet at jeg kan hente frem minnene om barna når jeg har behov for det.

Man kan aldri sikre seg mot døden.  Selv på de største Universitetessykehusene skjer uventede dødsfall. Midt blant landets fremste ekspertise kan skjebnen slå til og ta fra deg noen du er glad i. Jeg vet. Jeg har erfart det og.

Helsepersonell kan ikke trylle. Da ambulansepersonellet ankom rekkehuset den gangen for 26 år siden, møtte jeg de i gangen med en død baby i armene. “Dere kommer for sent” sa jeg mens tårene rant stille nedover ansiktet. De kom for sent, alt for sent. De prøvde ikke en gang, ikke en gang for vår skyld. De forsto at jeg alt hadde forstått.

Så dro de. Lot meg og Gamle Gubben Grå sitte tilbake med en død baby og ei storesøster på snart tre som merkelig nok ikke hadde våknet ennå.  Et ungt foreldrepar på 27 og 30 satt rådløse, i sorg og sjokk med en død baby mellom seg og ventet at en livsglad 3 åring snart skulle komme springende ned trappa. Vi ble voksne den morgnen. Og Gamle Gubben Grå som ikke hadde hatt et eneste grått hår kvelden i forveien fikk sølv i håret innen begravelsen uka etter.

Jeg kan ikke vandre rundt i stadig frykt for at døden skal ta fra meg de jeg er glad i.  Døden tok Tiril. Døden tok Anders. Og døden har tatt andre jeg har vært glad i. Noen av de i likhet med Anders og Tiril så alt, alt for tidlig. Jeg har erfart at døden kan legge mitt liv i ruiner, ikke bare en gang.  Jeg lever med vissheten om at det kan skje igjen.  Men jeg går ikke rundt og frykter at det skal skje. Jeg vet og at hvis nye katastrofer skulle ramme ville jeg på forunderligvis komme gjennom det og.  Man kommer alltid gjennom det på et vis – det finnes ingen annen vei.

Folk sier jeg er sterk. Men det er ikke snakk om styrke. Det er bare snakk om å fortsette å leve, selv når alt er bare trist. Overleve minutt for minutt til minuttene har dannet dager, uker eller år. Overleve minutt for minutt til du igjen en dag plutselig har kommet deg gjennom den svarte skogen av sorg og du ser at det begynner å lysne i skogen.