CV;n min.

På ildet ser dere CVn min. Armbåndsuret jeg fikk på en høytidelig festmiddag denne uken. 25 år i samme bedrift.  Jeg var langt fra alene om å få klokke.  i var ganske mange  En ti til femten stykker kan jeg tenke meg. I tillegg var det tre ansatte som fikk smykkesett fordi de hadde vært ved bedriften i 40 år. 

 

Jeg har til tider vært litt skamfull over CV min. Man skal jo liksom gjøre karrière i våre dager.
Jeg begynte greit.  Grunnskolen ble fullført med gode karakterer. Og så var det tre år på gymnaset – som det het på den tiden, og selv om karakterene nok ikke var like strålende som på ungdomsskolen beholdt jeg ryktet som streber og skolelys..
Etter et år hvor jeg arbeidet som praktikant og stoffselger og ett år som jeg  prøvde meg som brilleknuser (leses Grunnkurs optikk) kom jeg endelig på rett hylle da jeg begynte på Radiografhøgskolen.  Både fagkrets og studiemiljø passet meg utmerket, og de tre årene på høgskolen gikk som en røyk. Tre av de dessidert beste årene i mitt liv.

Så slutta jeg på Høgskolen en fredag, og mandag ventet ny fast stilling som radiograf på Ringerike Sykehus.  Den 18.juni var det 25 år siden – og jeg er fremdeles i samme stilling. 

Noen vil kanskje kalle meg lite ambisiøs. Noen vil kanskje tro jeg er resignert  og bare venter på den dagen da jeg endelig kan heve pensjon og slippe å arbeide.  Men fra meg har det i de siste årene vært et bevisst valg.  Jeg har vært på Ringerike Sykehus mer enn halve livet mitt.  Jeg er stolt av, og glad i arbeidsplassen min.  Jeg har virkelig lyst til å fortsette å arbeide der. Jeg har lyst til å være med på laget. Arbeidsplassen har blitt en viktig del av min identitet.

Selvsagt er det ikke like lystbetont å gå på jobb hver dag. Selvsagt har det vært både vakter og perioder som har vært tyngre og vanskeligere å komme i gjennom enn andre. Jeg har og søkt på andre stillinger, men så har det vært det å forlate det kjente og trygge da… Hvorfor forlate en arbeidsplass hvor du virkelig trives for å kaste deg ut i noe ukjent?  Skal jeg ta det spranget, må det være en stilling og en utfordring som jeg virkelig brenner etter å gjøre.

Til alle unge som føler presset om å gjøre karrière, om å bli noe stort om å stige i gradene.  Det er ikke et nederlag å bli på samme sted hvis du trives med det du gjør.

En av de som fikk smykket for 40 års arbeidsinnsats hadde begynt på arbeidsplassen som 16 åring.  Rett fra ungdomsskolen hadde hun begynt på kjøkkenet som kjøkkenhjelp, men i løpet av de førti årene som hadde gått hadde hun hatt en mengde arbeidsoppgaver. alt fra kjøkken og systue til gruppeterapi Og hun hadde betydd enormt mye for enormt mange

, Stolt og glad kjente jeg klumpen i halsen da jeg mottok armbåndsuret fra administrerende direktør.  Det armbåndsuret er CV n min.  Jeg kommer til å bære det med stolthet og glede.  

2 kommentarer
    1. Jeg har tilbragt mye tid på forskjellige sykehus de siste årene. Alt for mye tid egentlig, men det er en ting som gjør at sykehus er til å holde ut: Menneskene som jobber der! Det beste som finnes når du kommer sliten og liten inn til nye undersøkelser er erfarne folk. Folk som med hele kroppsholdningen sin viser at dette kan vi, dette kommer ikke til å ta mer tid enn nødvendig. Folk som har sett mye og som du ikke trenger å forestille deg for. Jeg har et favorittsykehus! Selv om det er et sted ingen har lyst til å komme er det noe iboende godt med hele stedet. Jeg har tenkt mye på hvorfor det er slik, og en av pleierne jeg snakket med oppsummerte det slik: Så du merker det du også? Slik er det for oss som jobber her også. Det er jo nesten ingen som slutter og søker seg til andre sykehus. Med andre ord – erfarne folk. Kontinuitet! Det blir kvalitet av sånt.

    2. Hornblower: Takk Ja, jeg tror pasienter føler trygghet av å ha erfarne pleiere og annet helsepersonell rundt seg. På samme måte som vi helsepersonell blir tryggere når vi ser at det er kjente og erfarne mennesker rundt oss for eksempel på et traumemottak.(Når det kommer inn en alvorlig skadet pasient)
      Jeg kan ta et eksempel; 22.juli for noen år siden var en spessielt travel og traumatisk kveld på Ringerike Sykehus. En av våre mest erfarne kirurger ankom sykehuset etter å ha kjørt fra Horten, da han ankom katastrofemottaket var den første han fikk øye på en av våre mest erfarne mottakelse sykepleiere. Og hans første tanke var”Flott, da er alt i de beste hender.”

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg