På fredag tikket det inn en melding fra ei venninne jeg ikke har hatt så mye kontakt med i det siste. Det er lenge siden vi har snakket noe videre sammen, men vi holder oss jo litt lettere oppdatert via sosiale medier og noen meldinger i ny og ne. Meldingen var ganske kort. Hun fortalte at hun skulle arbeide på lørdag, og at jeg jo kunne ta en tur innom hvis jeg hadde tid. Hun arbeider på kaffe’, og hva kan passe bedre en lørdag formiddag enn et kaffe’ besøk? For Gamle Gubben Grå og jeg har det ofte vært ett av ukas høydepunkt.
Nå var det verken overskudd eller tid til kaffe’ besøk i går, men jeg sendte melding og spurte hvordan hun arbeidet uka som kommer, så kunne jeg jo stikke innom en tur en av de dagene.
Etter litt meldingsutveksling ble jeg sittende igjen med en glad-følelse i kroppen. En glad følelse på min venninnes vegne.
Venninna mi har noen helseutfordringer som gjør at hun stiller langt bak, nesten helt bakerst i køen, når arbeidsgivere er på leiting etter nye arbeidstakere. Hennes erfaring fra arbeidslivet har vært korte og sporadiske, de rette instanser har heller ikke anstrengt seg alt for mye for å få henne i arbeid eller finne arbeidsoppgaver hun kan klare over tid. Hun har såpass omfattende helseutfordringer at det var enklere for det offentlige å gi henne stempelet ufør en gang på 1980-tallet, enn å hjelpe henne med å finne sin plass i samfunnsmaskineriet
Jeg er en forkjemper av velferdsstaten. Jeg er glad vi har et sikkerhetsnett for de som faller utenfor. Men jeg tror alle har et behov for å føle at de deltar. At de har en jobb å gå til. At de er en del av et fellesskap. Føle på den stoltheten som venninna mi sikkert følte på når hun kunne sende melding om at hun skulle jobbe på lørdag. Stoltheten og gleden hun føler når hun legger seg i kveld og veit at “I morgen skal jeg på jobb!. Det er noe og noen som venter på meg. Noe som ikke fungerer like bra hvis ikke jeg dukker opp.”
Jeg tror det er en god følelse.
For et par uker siden var folka fra Kirkens Bymisjon på møte i Hovedutvalget. De informerte om arbeidet de gjør her i byen, og om kaffe’en som ga folk som av forskjellige grunner har falt utenfor arbeidslivet muligheten til å ta sine første famlende skritt tilbake. Og det er nettopp i Kirkens Bymisjon sin kaffe venninnen min har fått sin mulighet. Det gir meg troen på at dette kan bli bra, veldig bra. Og ikke bare nok en nedtur som noen uheldige opplevelser med arbeidslivet har vært. Her får hun oppfølging av folk som virkelig ønsker at hun skal lykkes, og lar henne ta de skrittene hun må i sitt tempo.
Jeg kommer garantert til å slenge innom kafeen en dag til uka. Jeg gleder meg til å se ei stolt venninne bak disken.
Samtidig så bør dere jobbe for å regelrett forby utnyttelse av sosialklienter og andre på NAVstønader i arbeidslivet. Privat arbeidsliv, vel og merke. De blå er helt på vidda når de tillater det der. Clas Ohlson har tatt inn en haug ..de får aldri jobb der, sjefen baserer seg på tilkallingsvikarer som dekker opp for faste jobber, litt ulovlig når vedkommende setter opp vaktlister for flere uker i strekk…hvem vikarierer de for? Svar: Ingen. Sjefen skal kun ha muligheten for å ikke gi jobb i stilelre perioder. Og nå sikrer de seg hauger av gratis arbeidskraft fra NAV.Samme gjør Rema og mener de gjør en samfunnsnyttig jobb, for opplæring koster jo. Blæh!. Jeg har sett en ansatt bruke et par minutter på å forklare en kar how to do, og ikke noe mer. Dermed er det ingen som har en sjanse på å få jobb på disse stedene, og det går veldig ut over unge som ikke finner jobb, eller ender opp med å sjonglere mellom flere tilkallingsvikarjobber. Alt for å sikre budsjettene. Kiwi og Coop tar også inn folk, men der ser det ut til at noen får jobb også etterhvert. Alle kan ikke være høyt utdannede byråkrater på offentlig lønn.
Jada, gamla legger merke til ting og tang. Mye bedre at kommunen finner småting friske sosialklienter kan jobbe med. Det er nok å ta av. Da blir det mer for fellesskapet, fordi det er fellesskapet som betaler sosialhjelpen. De blå har uttalt at alle uten unntak skal jobbe for sosialhjelpen. Men når man vet NAV hiver sjuke folk ut av AAP og over på sosialhjelp, så er ikke disse noe mer arbeidsdyktige..
Så..velferdssamfunnet er ikke hva det var! Ondskap satt i system, kort og godt.
Jeg er å hjertens enig med deg. Mange arbeidsgivere, både i det offentlige og det private, bruker “gratis” arbeidskraft på forskjellige tiltak. Når tiltaksperioden er over er det rett ut. Arbeidsgiverne i disse tilfellene har i bunn og grunn aldri vurdert å ansette vedkommende. De vil bare ha en gratis arbeider en stund for å i beste tilfelle gi han en 0% stilling. (Det du kaller tilkallingsvakt)
Den venninna jeg forteller har vært inne på slike tiltak. Håpet har blitt tent, men hver gang har det vært slutt når NAV ikke dekker lønna og gir de tilskudd i tillegg. Dette er i beste fall “arbeidstrening” men i de fleste tilfellene mer ren utnytting.
Grunnen til at jeg heier på Kirkens Bymisjon, selv om de og får støtte fra det offentlige, er at jeg erfarer at de organiserer arbeidet slik at de som får en sjanse får det under forutsetninger som de kan klare. Og at de får den støtten og den tiltroen at de faktisk klarer. Så vidt jeg har forstått er det heller ikke et tilbud man kun får i en viss tid, men at manblir der så lenge behovet hos arbeidstakeren er der.
Her må jeg få kommentere litt. NAV har mange ulike tiltak for folk som trenger alt fra litt til veldig mye hjelp for å komme ut i arbeid. Arbeidsgivere er ikke så opptatt av økonomisk støtte som av oppfølging av arbeidssøkeren. Jeg tror det er ofte her det skorter. NAV har ikke ressurser, eller prioriterer ikke den viktige oppfølgingsoppgaven. Min erfaring er at hvis en arbeidsutprøving skal bli vellykket og skal ende opp i et ordinært arbeidsforhold, må man bruke tid, oppfølging, oppfølging og oppfølging. Har man vært utenfor arbeidslivet mer enn seks måneder er veien tilbake nesten umulig å gå. I hvert fall alene. Man trenger gode arbeidsgivere, som forstår dette. Enten de heter Kirkens Bymisjon eller noe annet.
Jeg er enig med deg i at med god oppfølging og et system rundt arbeidstakeren (og arbeidsgiveren) som virkelig støtter opp rundt å få folk tilbake i arbeid så fungerer det ofte veldig bra.
Med arbeidstakere som skal tilbake til den arbeidsgiveren de har hatt i en årrekke, har jeg mange eksempler på at dette fungerer greit. Når villighet er til stede hos arbeidsgiver, så vel som arbeidstaker.
De jeg snakker om her, er mennesker som aldri har kommet inn i det ordinære arbeidslivet på grunn av funksjonsnedsettelser osv. Jeg tror man er flinkere nå på å få de unge ut i aktivitet i stedet for å gjøre de til passive trygdemottakere.
Min kritikk gikk ikke i grunn ikke til NAV. I motsetning til hva det ser ut som “folk flest mener” er mine erfaringer med NAV både som arbeidstaker og tillitsvalgt udelt positive.
Kritikken gikk mer på arbeidsgivere, som tar inn folk på tiltak uten at de i realiteten har noe ønske om at det skal kunne føre til fast ansettelse.
Kirkens Bymisjon tar i mot de som ønsker, og lar de bidra på sine premisser. Jeg tror det kan gi mennesker den stoltheten og tryggheten vi alle trenger.
Det er flott. Jeg kunne fortalt mange solskinnshistorier fra Ringerike der solide arbeidsgivere har gitt folk uten CV en sjanse, og deretter satset på dem alene. Kanskje etter ganske mange år med oppfølging. Så bildet er ikke ensidig.
Neida. Bildet er ikke ensidig.
Og når det ikke lykkes er det ikke alltid arbeidsgiver har feilet heller.
Ikke lett <3 Ser bare på oss som hører dårlig! Skriver man dette i CVen så får man ikke sjans på jobb! Du blir plukka vekk før man får vist seg frem og hva man kan……….
Det er trist.