kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Det er utrolig mange innlegg her på blogg om mat for tiden. Hele fire av de ti over meg på bloggtoppen skrev om mat i går.
Eller det er ikke sant. Tre av de skrev ikke om noe som helst.  Det er litt forsmedelig at jeg blir danket ut av tre gamle matinnlegg. Spesielt fordi jeg skrev om mat jeg og! I innlegget Livet leker…. skrev jeg helt klart og tydelig om at jeg både lagde og spiste lapskaus.
Jeg hadde riktignok ikke noen bilder. Men når middagen her i Drømmehuset blir servert etter klokka 21 om kvelden, så er det liksom spising og ikke fotografering som står forrest i pannebrasken.

Så i dag starter jeg dagen med et innlegg som i det minste har bilde av mat. Riktignok et arkivbilde av en for lengst spist croissant, men mat er mat ikke sant?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det gledet meg i går å se at Monica var tilbake på blogg. Velkommen tilbake, du har vært savnet!

Av de ti bloggene som ligger over meg på bloggtopplista er det tre jeg vil dvele litt ved i dag.
Den første er Doc & Dask Dask forteller at hun har funnet drømmemannen i Doc.  Han hadde nemlig tatt hele helgevasken og laget middag til hun kom hjem i går.
Hadde jeg opplevd det her i Drømmehuset hadde jeg trodd jeg hadde kommet til feil hus. Ja, hvis jeg hadde kommet hjem til et nyvasket hus, altså. Det med ferdig middag opplever jeg ofte. Vaskefiller derimot tror jeg Gamle Gubben Grå er allergisk mot.

Den andre bloggen jeg vil dvele ved er Tom i Toms matprat.
Han har noen sterke historier han forteller mellom matpraten.  Det står respekt av det han har fått til i livet, og det står respekt av at han er så åpen om fortiden sin.

Den siste blogginnlegget jeg vil kommentere er innlegget til Olehartattordet Hans innlegg fikk meg til å le høyt da jeg leste det i går formiddag. Du vet en slik latter som starter langt nede i magen og som gjør deg så utrolig godt.  Det er sjelden jeg ler sånn.
Det litt dumme var kanskje at Ole nok ikke hadde planer om å få meg til å le når han skrev innlegget,

Det finnes nå en liten sensor som du kan montere i pipa.  Den forteller feievesenet når det er på tide å feie pipa. Det gjør at feievesenet slipper å klatre opp og feie en hel haug med rene piper, og kan komme når det trengs i stedet. Smart innretning spør du meg.
Innretningen gir og beskjed om når temperaturen i pipa blir så høy at det er fare for pipebrann.
En sensor som øker din egen trygghet og effektiviserer feiervesenet. En positiv nytenkning slik jeg ser det.

Slik ser ikke Ole på det.
Han tilhører jo konspiraasjonsteoretikerne som ikke tror på noe han ikke selv har skrevet.
Han kobler denne sensoren sammen med forbudet mot vedfyring som er på trappene i EU.

Det er der latteren kommer frem. For dere forstår noen ganger har denne kjerringa litt vel god fantasi. Jeg ser det hele for meg.
Fredagskveld i heimen. Taco på bordet. Far, mor og to barn rundt bordet. Fyr på peisen og gullrekka på TV.
Så plutselig, blålys og sirener. Inn kommer en myndig brannmann og slukker effektivt peisbålet. Ikke noe vedfyring her nei!

Eller en romantisk middag for to.  Vin i glasset, tente stearinlys, god mat og selvsagt fyr på peisen – og vips blir idyllen brutt av en brannmann som slukker både peisbålet og forelskelsen…..

Det som fikk latteren til å boble i meg var tanken på noen av mine enslige venninner. (Muligens ikke bare de enslige når jeg tenker meg om)
Du vet kvinner på førti og femti pluss som lever litt kjedelige hverdagsliv.
Så kommer fredagen. De trekker opp vinflaska, finner frem ostepoppen og tenner opp i peisen.
Så lener de seg godt tilbake i sofaen og bare venter på at brannmannen skal komme stormenes. Langt bedre underholdning en fredagskveld enn det både NRK og TV2 kan by på…..

Kvelden har kommet, og jeg har dumpet ned foran PC’n.  Gamle Gubben Grå har søkt tilflukt i kjellerstua. Kjerringa er så full av engasjement at hun snakker på utpust og innpust om alt fra sykefravær til høyhus i ei herlig røre. Her er det best å holde avstand.

Det har vært en engasjerende dag, jeg sitter her sliten og trøtt men med et smil om munnen. Det er slike dager jeg liker.
Har vært på møte i AMU (arbeidsmiljøutvalget) i dag.  Jeg er politisk oppnevnt medlem, og jeg liker det vervet riktig godt.  Arbeidsmiljøsaker er jo ting jeg har arbeidet mye med opp gjennom årene som tillitsvalgt. Dette har jeg kunnskap om, og da blir vervet interessant og jeg synes jeg kan bidra på en god måte.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter AMU hadde jeg et par timer fri. Fikk i meg litt mat, og skravla litt med Eldste Sønn. Han ringte for å høre hva jeg ønsket meg til jul. Det har jeg i grunn ikke tenkt så mye på. Det er over tre måneder til jul, og selv om jeg har begynt å kjøpe gaver er det nok lenge før jeg kommer opp med konkrete ønsker for meg selv. Men jeg skal skjerpe meg å tenke ut noe. Eldste Sønn liker å være tidlig ferdig med sine juleinnkjøp.

Så var det tid for et planleggingsmøte i forkant av neste ukes kommunestyremøte.
“Høyhuset ved Fossen” eller detaljregulering for Lloyds marked skal jo opp til andregangs behandling.
Jeg er ikke den som sitter stille i en krok på et slikt møte heller.  Selv om jeg helt klart ikke var den som snakket mest.

Nå har jeg kommet hjem, laget, servert og spist middag. Lapskaus. Laget av litt rester, en pose lapskausblanding og noen kjøttpølser.
Greit, godt og enkelt.
Jeg har et par leserinnlegg i lokalavisa jeg skal lese. Endelig begynner Arbeiderpartiet å mene noe om Lloyds marked.
Så må jeg se gjennom sakene til kommunestyret litt bedre.

Og så er det vel ikke så lenge før jeg finner senga. Kjenner jeg er litt trøtt nå som jeg setter meg rolig ned.

I går ga Putin beskjed om at 300.000 russere kunne vente seg en rask innkalling til fronten.
Russere som ikke føler for å gå i krigen for lederens stormannsgalskap bestiller enveisbiletter ut av landet. Alle fly, blant annet til Tyrkia, er fullbokket, og “hvordan forlate Russland” er det søket som toppet gårsdagens liste over søk på nett i landet.
Russerne tok til gatene i over 30 byer for å demonstrere mot lederen sin og mobiliseringsplanen. Over 1.000 demonstranter ble arrestert, og kan regne med en snarlig avreise til fronten.

Det toppbloggerne her i nabolandet er opptatt av er mat.
Av de ti bloggene over meg på lista har 5 innlegg om mat.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Putin kom i går med klare hentydninger om at han ikke var redd for å bruke atomvåpen.
Han understreket at det ikke var en bløff.  Han vet at det er det vestlig presse vil hevde, at han bare bløffer.

Toppbloggere forbigår den overhengende faren for tredje verdenskrig i stillhet. De har viktigere ting å skrive om.
De skriver om tannpuss, perler, egen helse og sugerør, hvis de skriver noe i det hele tatt. Ja, og om mat da.

Jeg tror ikke Putin bløffer.
Hvorfor skulle han det?  Hva har Putin å tape på å starte en atomkrig? Eller vi får håpe Biden er litt mer fornuftig og ikke svarer med samme mynt slik at vi unngår en atomkrig, men jeg føler meg ikke sikker på det. Er ikke alltid det er rasjonell tankegang borte i USA heller.
Men tilbake til Putin.
Hva har Putin å tape på å bruke atomvåpen?
Er det noen som tror at denne galskapen kommer til å slutte så lenge Putin er i live?
At Putin plutselig skal trekke styrkene sine ut av Ukraina og si, Det var dumt av meg, jeg beklager, og så ta med seg stridsvogner og de soldatene som fremdeles er i live og rusle hjem?

Putin har en drøm om et gjenforent Sovjetunionen.  Det er mulig han har innsett at han ikke kommer til å få oppleve det, men fred og forsoning, glasnost og perestrojka er liksom ikke i Putins natur.
Han vil heller skrive seg inn i historiebøkene som en tøff kriger, en handlingens mann enn en forsoner som arbeider for fred.

Jeg tror Putin ruster for “Den store finalen.” Det gjør meg bekymret.  Jeg tror ingen helt vet hva den mannen er i stand til.

Jeg blir ikke betrygget av at en såkalt ekspert at mobiliseringen vi ta tid å organisere. At det vil ta tid å lære opp styrkene som mobiliseres.
Jeg er usikker på den teorien. De som skal sendes til fronten som kanonføde er de som har en bakgrunn fra forsvaret. Hvor mye opplæring trenger de for å dø?

Jeg føler meg ikke beroliget av at Støre i dag vil fortelle Putin at ingen er ute etter Russland, eller at Stoltenberg kaller uttalelsene om atomvåpen for retorikk, og at Putin har snakket om atomvåpen flere ganger men ikke brukt de til nå. Tomme trusler  er konklusjonen til Nato-sjefen. En atomkrig vil og gi katastrofale følger for Russland er begrunnelsen hans for det standpunktet.

Hvem sier at Putin bryr seg om Russland, eller det russiske folket?
Putin bryr seg om seg selv, sine egne mål og drømmer.
Hans eneste måte å komme ut av denne krigen er seier eller en ærefull død.

Putins forbilde er Stalin Han betraktet Stalin som en stor statsmann som ledet omdanningen av Russland fra et tilbakeliggende jordbruksland til en moderne industrimakt og som sto i spissen for seieren over Tyskland under «Den store fedrelandskrigen». (Andre verdenskrig) Han ønsker i likhet med forbildet å fremstå som en en eksepsjonell politiker, og at han vil ha en enorm betydning for det 20. århundres historie.
Stalins litt mindre hyggelige sider, som at han var en massemorder og despot, tror jeg Putin bare ser på som positive trekk. Tegn på styrke.

Putin ruster seg til “The Grand Finale” i nabolandet.  Russere flykter landet for ikke å bli kanonmat ved fronten.
Vi skriver om mat og sugerør og fortsetter livene våre som før.
Er det et tegn på at vi ikke bryr oss? “Det er sørgelig, stakkars dem”  eller er det et tegn på stoisk ro “Ceep calm and carry on” ?

“Bare jeg er meg, se opp for etterligninger”  sto det på russekortet mitt da jeg var russ i 85.  Allerede da var jeg bevisst at jeg var annerledes – og at det var ok.
OK for meg, for det var langt fra ok for alle andre.
Det som var annerledes var da som nå skremmende.  Og da som nå var hets og mobbing en måte å få de som var skremmende annerledes til å bli mer lik en selv.

Som ung var nok målet mitt å få være meg selv, og selv om jeg var annerledes få lov til å være det i fred. Få suse med mitt og ikke gjøre så mye av meg. Leve mitt liv i fred. Bare det var en kamp i Hønefoss på starten av 80-tallet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det å stikke seg frem, søke oppmerksomhet var langt fra min plan.  Jeg ville bare få lov til å være i fred.
Jeg lite ikke å snakke i store forsamlinger.
Å stå på en scene å deklamere et dikt av en kjent forfatter med amatørteateret var ok. Det samme og lese et bibelvers i kirken.
Men å ta ordet og si noe fra mitt eget hode, om det så bare var å gi svaret på en av lærerens spørsmål, det var ikke noe jeg likte. (Selv om jeg som regel var sikker på hva svaret var.)

Litt senere i ungdomstiden hadde jeg og ei venninne et ønske om at Vi skulle ikke sitte på gamlehjemmet og angre på ting vi ikke hadde gjort.  Å muligens angre på et par ting vi ikke burde ha gjort, hadde vi planer om å arkivere i boksen Livserfaringer. 

Vi hadde langt fra noen utsvevende ungdomstid. Vi prøvde aldri narkotika. Jeg skal ikke hevde at vi ikke drakk alkohol eller at vi aldri var fulle, men vi var aldri sanseløse fulle. Vi oppførte oss i grunn veldig bra.
Det med å ikke angre på ting vi ikke hadde gjort gikk mer på å tørre ting som virket litt skummelt, som å by opp han gutten til dans eller be han med på kino.
Jeg tror noe av det “sprøeste” vi gjorde på den tiden var at vi til tross for elendig form og manglende skiferdigheter turte å oppta plass i skiløypene på Krokskogen, og at vi tok en sommerferie på Skjold i Øverbygd, indre Troms.

Innstillingen om at vi ikke skulle sitte på gamlehjemmet å angre på ting jeg ikke hadde gjort gjorde at jeg turte å flytte på hybel på Kongsberg som 20 åring, uten å kjenne noen i byen.
Det gjorde og at jeg turte å gjøre litt sprøe ting som å sende brevet til han fyren jeg aldri klarte helt å glemme.
At jeg uten å ha en god plan bestilte noe som viste seg å være halve salen på  “Eddies lille bakeriteater” og fylte det med venner for å se en avdanka norsklærer jeg hadde hatt sansen for (som lærer) på ungdomsskolen.
At jeg tok sommerferien 1989 i Harstad som assistent på røntgen.

Muligens et par, tre andre ting som ikke var så lurt og. Som er arkivert i boksen “livserfaring” slik venninna mi og jeg hadde bestemt.
Jeg kommer ikke på noe som er verdt å nevne på blogg.

Etter vært som jeg ble eldre og visere ble jeg flinkere til å følge magefølelsen. Gjøre det jeg hadde lyst til uten å tenke på hva andre måtte mene, tro eller si. Tørre å stikke hodet frem.
Jeg tror få av de som kjente meg som veldig ung så for som meg som aktiv politiker eller tillitsvalgt, at jeg skulle entre talerstoler lekende lett eller tørre å sende inn leserinnlegg jeg selv har skrevet til lokalavisa.

Det at jeg gradvis har skjøvet på mine egne grenser og turt å gjøre ting som føltes utenkelig da jeg var yngre er jo det som har ført til at livet mitt har vært så givende, engasjerende og hektisk. Det har gitt meg mange opplevelser som jeg virkelig ikke ville vært for uten.

Når jeg snakker om at man skal skyve på sine egne grenser og tenke mer på hva man selv ønsker enn hva alle endre måtte mene tenker jeg ikke alltid på talerstoler og verv.
Det handler jo like mye om andre ting.
Som å ta med seg tre unger og reise alene med tog gjennom Europa til en leilighet du har leid fordi du synes en robåt på et bilde var så idyllisk.
Det handler om å kjøre til Vestlandet bare for å gå tur på Kongeveien eller “Den store nedturen”.
Eller å tapetsere gjestetoalettet med storblomstret sjokkrosa tapet.

Jeg tror de fleste av oss har ting vi tenker at “kan jeg det da? Hva vil folk si?”
I visse boligfelt kan det være nok å velge en litt sprek farge på gardiner eller å drikke Prosecco på terrassen på en tirsdag før folk snakker.
Min erfaring er at det går helt bra! Mulig folk snakker noen ganger. Men bryr du deg egentlig om hva folk som ikke har bedre ting å ta seg til enn å slarve om gardiner og stetteglass måtte mene?

De gangene jeg har gjort ting som jeg først tenker at “Kan jeg det da? Hva vil folk si?”  har jeg aldri angret.
Mulig har ikke alle mine gode ideer vist seg å være like gode i praksis.  Jeg vet om en nattlig utflukt til Kollsåstoppen som var langt fra en god ide, men det ble en utrolig god historie jeg kan smile av når jeg tenker tilbake.

Selvsagt har jeg som de fleste andre ting jeg angrer på at jeg ikke gjorde, sjanser jeg ikke tok, men det er bare en eller to.  Kanskje klarer jeg å se at de og hører hjemme i boksen for livserfaringer innen jeg når skjels år og alder.  Det er fremdeles alt for tidlig å skrive mine memoarer.
Min klare oppfatning til deg er gjør det du har lyst til, det du føler for uten å la hva andre måtte tenke, mene, hviske om være det som begrenser deg.  Det er de sprøe innfallene og det å skyve på litt grenser som gir de virkelig gode opplevelsene.
Det er ditt liv. Du bestemmer.

Straks leggetid.  Det har vært en begivenhetsrik dag, selv om jeg knapt har vært utenfor Drømmehusets fire vegger. Jeg har blitt forkjølet og har vel brukt opp en hel tørkerull i løpet av dagen bare på å tørke snørr.
Likevel var ikke det med begivenhetsrik dag ment ironisk.

Formiddagen var i grunn kjedelig. Jeg prøvde å lure meg unna så mye husarbeid som mulig uten at Gamle Gubben Grå skulle surne helt.
Ved 14 tiden hadde jeg gjort såpass mye at jeg kunne ta en strekk på sofaen under pelspleddet med god samvittighet.  Jeg er forkjølet, og det har Gamle Gubben Grå fått med seg. Vekk meg til middag sa jeg og trakk pleddet over hodet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Gamle Gubben Grå er snill, så han vekket meg et par timer senere, eller mulig tre, til nydelig stekt fårefilet.
Og da oppdaget jeg at denne kjerringa virkelig var i vinden. Det hadde rent inn med mailer og telefoner mens jeg sov. Telefonen var selvsagt på lydløs. Jeg ønsket ikke å bli forstyrret mens jeg hvilte.’

Det var telefoner fra familie, en politiker og en telefonselger. De to første ringte jeg opp igjen til etter middag. Den siste, altså telefonselgeren, får ringe tilbake selv hvis han vil snakke med meg.

Det var mailer om politikk, noen reklameinnlegg, ett medmenneske som tror at jeg kan løse problemer, og tro det eller e: En forespørsel om et bloggsamarbeid!

Som alle slike bloggsamarbeid er det utrolig spennende og veldig, veldig hemmelig.  Selv om jeg selvsagt skulle ønske at jeg kunne dele dette med dere så tror jeg dere forstår at dere må leve i spenning litt til.

Som den erfarne forhandler jeg er har jeg brukt kvelden til å vurdere hva som er realistisk å oppnå, og utarbeide et forslag til hvordan jeg kunne tenke meg et slikt samarbeid. Jeg skal sove litt på det i natt, og så skal jeg sende det over i morgen. Så tenker jeg vi kommer til en løsning begge parter kan bli  fornøyd med.  Jeg har noen virkelig gode ideer.

Mailen fra medmennesket som trenger hjelp er ikke glemt.
Den vil og bli besvart i morgen. Om jeg er den rette til å hjelpe vedkommende, om jeg har energi og tid til å engasjere meg eller om jeg heller skal gi hjelp ved å finne noen andre som kan bidra har jeg ikke helt bestemt meg for.

Føler meg levende i kveld. Føler at livet er pulserende, hektisk og spennende. Akkurat slik jeg liker det.

Da jeg leste gjennom de siste innleggene til de bloggene som ligger over meg på bloggtopplista i dag kom jeg til å tenke på en historie fra Bibelen. 13 år på søndagsskolen gjør at jeg er rimelig god på fortellinger fra den boka. Så i dag starter jeg med noen Gudsord. Kall det en andakt om du vil.

De skriftlærde og fariseerne kom til Jesus med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham.

Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Det er tre ting jeg ønsker å påpeke.
For det første: Hvor var mannen? Jeg går ut fra at det var en mann med i bildet. Kvinnen var grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd – og det var vel ikke noe hun drev med alene? Det var vel en mann hun hygget seg sammen med. Mente ikke Moses at slike menn også burde steines til døde?

Dere trenger ikke svare. Kvinner er horer, menn er virile.

For det andre.
Her snakker vi om fariseerne og de skriftlærde. Fariseerne var representanter for en av de viktigste jødiske retningene på den tiden Jesus levde.. De regnes som forløpere for det som kalles rabbinsk jødedom. Fariseerne stammet fra folket, hadde vanlige yrker og ble ledet av skriftlærde lovfortolkere, rabbinere.
På Jesu tid opptrådte de skriftlærde som en egen stand og politisk gruppe. På grunnlag av studier av Toraen og tradisjonen fastla de det som skulle være jødisk lov og rett, halakha, og som dommere la de frem dette i Det høye råd.

Jødedommen, som jo er forløperen til kristendommen, hadde lover som påla at for eksempel kvinner som var tatt i ekteskapsbrudd skulle steines til døde.  Hvis man leser Bibelen bokstav for bokstav, ord for ord, kapittel for kapittel, finner man alt fra barnedrap, til voldtekter rasisme og relativt mye annet bestialsk.  Jeg har lest Bibelen, jeg har ikke lest Koranen.  Men jeg har liten tro på at den er så veldig mye verre.  Så kanskje er det ikke Islam som religion man bør kritisere. I likhet med at man som kristen verken driver med barnedrap eller steining er det ikke alle islamister som utøver alle regler Koranen pålegger dem.

Ingen av toppbloggerne har skrevet om steining, islam eller ekteskapsbrudd nå. Det var en helt annen grunn til at jeg kom til å tenke på denne historien fra Johannes evangelium.  Det var dette bibelverset som rant meg i hu:

«Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.»

Tom legger kortene på bordet og forteller at han er straffedømt og har sonet en fengselsstraff. Det er en tøff historie Tom forteller gjennom flere historier fra sitt liv. Det står respekt av å velge å være åpen, og det står respekt av den endringen han har gjort. Han har tatt tak i livet sitt. Gjort de endringene som måtte gjøres og gått videre, til tross for tidligere feiltrinn.

I innledningen til innlegget skriver han noe jeg biter meg merke i;

Grunnen til at jeg forteller flere av disse historiene, er så jeg kan ha kontroll selv. At ingen andre kommer ut med det før meg. Historiene skriver jeg også for å vise at det går an å rette på livet etter man har gjort litt galt, eller opplevd en del dritt.

Denne historien sitter langt inne å skrive. Er ganske så flaut syns jeg, og skjemmes over det.

Men i løpet av helgen ble det hintet i kommentarfeltet angående dette. Og da er det på tide for meg å komme med denne historien selv.

Tom har sonet sin straff, gjort opp for seg. Gått videre med livet sitt, fått orden på det.  Da skal ikke et eller annetmer eller mindre anonymt nettroll sitte og hinte om gamle synder som for lengst er sonet i kommentarfeltet.

Hvem og hva slags folk er det egentlig som leser og kommenterer blogg?
Jeg har et inntrykk av at den gjennomsnittlige bloggleser for tiden er godt voksen.  Er det ikke da på tide at man oppfører seg som et voksent menneske?

Vi er alle ansvarlige for hva vi skriver på nett. Også i kommentarfeltet. Hvordan ville du som er tøff i trynet og hinter om andres innerste hemmeligheter følt det hvis noen kringkastet dine hemmeligheter, dine for lengst glemte eller fortrengte synder? Har du gjennom eget liv levd så plettfritt, så hederlig, så kjedelig at det ikke finnes en eneste liten synd?

Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først.

På Jesus tid hyllet man ikke ungdommen og foraktet alderdommen slik som i dag.  Da ble de eldste sett på som de viseste. Det er derfor historien forteller at de eldste gikk først.  De eldste er og de som har levd lengst, og derfor kanskje har mest dårlig samvittigheten. Jo lengre du har vandret her på jorden, jo mer sannsynlig er det at du har trått feil en gang eller flere

Hvis målet mitt var å komme på toppen av bloggtoppen hadde jeg ikke sittet oppe på hytta og skrevet om eldreomsorg.  Da hadde jeg skrevet om mat. Hele 6 av de 14 bloggene som er over min på bloggtopplista har skrevet om mat. Det blir 43% det!!
At mennesker velger å flykte fra den kommunale eldreomsorgen har da overhode ikke den samme interesse hva Gamle Gubben Grå og jeg spiste til middag.

Vel, middagen i går var såre enkel; Da vi kom ned til Bagn på vei hjem fra hytta stakk Gamle Gubben Grå innom bensinstasjon for å fylle opp kaffekoppen.  Da han kom ut igjen hadde han med seg to baconburgere og to cola. Rask, og god middag. Muligens ikke så sunn, men det har liksom blitt en tradisjon med burger på Bagn på vei hjem fra hytta.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har ingen planer om å sitte her å kommentere alle de 14 bloggene som ligger over meg på lista, selv om jeg vel alt har kommentert 6 av de. Det er reiser, strikketøy og konserter. Det er interiør, ukas små øyeblikk og noe svada om regjeringen av han som alltid linker til egne blogginnlegg når han kommer med kildeopplysninger som skal understreke at han har rett i alle sine konspiratoriske tanker. “Inn i mitt hode” nynner jeg for meg selv mens jeg egentlig koser meg over det mangfoldet som rår her i bloggblokka. Jeg liker mangfold! (Selv om jeg kanskje synes det var litt mye matprat på denne lista i går.)

Like koselig er det ikke når jeg oppdager at det har blitt stille fra Monica. Dama som har kommet med flere innlegg om dagen i flere år nå, gjerne både tre og fire, ja noen ganger flere enn det, har ikke kommet med noe nytt innlegg siden fredag.
I sitt siste innlegg skriver hun

Jeg trekker meg tilbake for en stund, jeg skal fokusere på livet, noen klarer faktisk og ødelegge alt og jeg akter ikke å gå i noen kjeller på grunn av en motbydelig mobber.

Jeg tror de fleste her inne vet hva og hvem hun sikter til.  Vi har sittet på gjerdet og latt det skje. Ikke ønsket å “blande oss”. Sett en annen vei og skrevet våre innlegg om mat og eldreomsorg.

Kjenner du et lite stikk av dårlig samvittighet? Det gjør jeg.  Ikke bare et lite stikk heller. Jeg burde stilt opp for Monica. Plukket fra hverandre de dårlig kamuflerte hentydningene og avkledd hen som den ondsinnede mobberen hen er. I stedet sendte jeg kommentarer til Monica om at hun jo bare kunne la være og lese innleggene hans.  Akkurat som det lar seg gjøre…

Sannheten er at jeg var feig.
Eller kanskje feig er feil uttrykk. Mer sliten. Sliten av å lese så mye dritt om meg selv som jeg gjorde fra den kanten en god periode. Så lenge jeg er mellom 10 og 15. plass på blogg.no lar hen meg være nesten i fred. Bare et par henvisninger i uka til den blodrøde kjerringa fra voldsvenstre. Det klarer jeg fint å leve med, som regel får jeg det ikke med meg. Nettopp fordi jeg ikke leser samtlige innlegg fra den bloggen. Det er jo stort sett det samme gamle oppgulpet på repaet.
Jeg utgjør ingen trussel mot han som kronprins på bloggtoppen og da lar han meg være i fred.  Ja, jeg skrev han og kronprins. Jeg orker ikke late som om jeg anonymiserer en person. Alle skjønner jo likevel hvem jeg skriver om.

Når det var jeg som var gjenstand for alle kommentarene, alle løgnene, ble det som en besettelse å lese akkurat denne bloggen. Saumfare teksten for å finne ut om han har skrevet noen nye løgner om meg i dag, eller kommet med noen hentydninger som er mer eller mindre kamuflerte. Mulig leste jeg enkelte ganger mer mellom linjene enn det som var der.
Sånn tror jeg Monica også har hatt det.

Verden er sjelden svart og hvit. Det finnes ikke en engel og en djevel i denne saken. Begge har bidratt til at denne konflikten eller “bloggkrigen” har utviklet seg. Som unger i sandkassa har de begge sittet og skreket “Hen slo først!” 
I stedet for å være opptatt av hvem som startet og gang på gang ramse opp på bloggen sin sin versjon av hvordan og hvorfor ting har utviklet seg, kan dere ikke bare sette en strek over det som har vært og la den andre være i fred?
Jeg forventer ikke at dere skal bli perlevenner, men er det mulig at dere begge to kan forsøke å oppføre dere som voksne folk?

Konflikten som har pågått lenge har tatt fra Monica blogg-gleden, leser jeg. Det er trist. Da har den konflikten gått for langt. Det tror jeg de fleste av oss kan være enige om, samme hvem side av konflikten vi “holder med”:

For mange av oss her inne, meg selv innbefattet, betyr bloggen mer enn vi kanskje liker å innrømme.
Da jeg møtte veggen i 2018 var det å hver dag begynne dagen med å knotte ned et blogginnlegg den eneste faste rutinen jeg hadde. Selv om jeg da ikke var blant nummer 100 på bloggtopplista, knapt hadde lesere og ble sjeleglad om jeg en sjelden gang fikk en kommentar var det bloggen som liksom ble grunn til å stå opp om morgenen.

Skal vi finne oss i at folk blir mobbet vekk fra den gleden bloggen har gitt dem?
Jeg synes ikke det.

Hvis noen leser dette og føler at jeg tråkker dem så hardt på tærne som jeg prøver, kommer det garantert til å komme et hatsk innlegg fra den kanten i dag. Det kommer til å handle om  den blodrøde kjerringa fra voldsvenstre som forsøker å kneble andre bloggere, ikke respektere ytringsfriheten og gjør alt for å komme på bloggtoppen. Vel hen får skrive hva hen vil. Det er faktisk ytringsfrihet her i landet og jeg respekterer den. Det er heldigvis også frihet til å la være å lese ytringer man ikke har interesse av å lese.

Jeg håper Monica finner tilbake til blogg-gleden, og at det snart kommer et nytt innlegg fra henne.
Vi trenger mangfoldet her på blogg.no, og Monica er i likhet med alle andre her inne en viktig stemme.

Ute skinner sola. Det kommer til å bli en nydelig dag. Jeg har mange planer på programmet. Skal i et møte med NAV, og i et møte for å få innspill på hva folk tenker om fremtiden til Hønefoss sykehjem. Håper og å få tid til en skikkelig tur med Charlie Chihuahua (bare det late dråget får stått opp).

Det er så mye snakk om strømstøtte til hytter og fritidsboliger.  Ja, turistnæringen og en mengde tettsteder i fjellheimen kan nærmest legge ned med en gang hvis staten ikke straks og med en gang tar strømregninga for folk på hytta også.

Vi har vært på hytta i hele helga. Dro opp på fredag ettermiddag, og ned igjen i kveld rundt 50 timer senere. Selv om det heller ikke er flust med penger på kontoene her i huset tok vi oss råd til ei helg på hytta.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det kunne vi gjøre med verdens beste samvittighet, ja hadde det ikke vært for at Yngste Sønn var igjen hjemme i Drømmehuset tror jeg helt sikkert at vi hadde spart strøm på å reise på hytta.

Neida, vi har ikke sittet i en iskald hytte i stummende mørke og spist tørt knekkebrød rett fra pakka.
I går var det så varmt i hytta at vi måtte gå ut på plattingen å kjøle oss ned etter middagen.
Middagen var perfekt stekte hjortemedaljonger med en fløtesaus tilsatt masse sjampinjong. Rosenkål og potetstappe hører med. Ja, jeg hadde med egen kokk.
Etter at vi fikk opp den nye “lampa” var det virkelig lyst i stua. Og nei vi har ikke lidd noen nød – og ikke brukt en eneste kilowatt med elektrisk strøm.

Vi har faktisk ikke elektrisk strøm på hytta i det hele tatt.
Tre gassbluss og et enkelt solpanel som brukes til leselys på soverommet, arbeidslys på kjøkkenet og til å lade mobilen til en litt aktiv blogger er alt som skal til.  Hyttehelga blir bra helt uten innlagt strøm.

Undrenes tid er tydeligvis ikke forbi. Vi er på hytta og Gamle Gubben Grå står opp nå!??! Klokka er ikke riktig 7!!?? Og jeg som trodde jeg skulle få morgenstunden for meg selv. Det gjør ikke så mye, Gubben er ikke drn som bråker mest. Gi han en sigarett så holder han seg i ro. Det skal vel både sigaretter og både en og kanskje to kopper svart kaffe til før han liker å bli snakket til eller føler for frokost. Jeg har god tid til å blogge i fred.

“Regner det som et helvete ute?” spør Gamle Gubben Grå misnodig likt med at han tenner den første sigaretten og dumper ned i lenestolen.  Han tenker nok på den ikke alt for trivelige turen vi hadde ut på toalettet før vi gikk og la oss i går kveld. Fra god, nesten for varm hytte var overgangen stor til stuppmørk september natt med kaldt, vått regn som gjorde t-skjorta våt på vei til do. Man sovner i det minste godt etter en slik ekspedisjon.”Nei”, svarer jeg. “Det er opphold. Ser ut til å bli en fin dag!”

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg håper det har vært lite regn hjemme på Hønefoss i natt og, tenker jeg. Jeg har akkurat lest toppsakene på nettavisene, og lokalavisa kan melde om at en mann i 70 åra er savnet fra en av våre institusjoner.  Sprek fysisk, men ikke i stand til å finne veien tilbake. sktiver lokalavisa.  Ut fra hvilken institusjon det er  tipper jeg det er en som er der på avlastning. Jeg føler med han som har forsvunnet. Jeg håper de finner han snart. Han forsvant rundt klokka 15 i går. Siste oppdatering på lokalavisa er fra litt over midnatt. Da var han fremdeles ikke funnet. Letemannskapene skulle fortsatte letinga i natt, men mørket gjorde ikke letinga noe lettere.

Jeg så jo selv hvor mørkt og svart det var ute rundt midnatt.  Å finne en person i mørket er ikke lett. Man vet jo heller ikke om mannen ønsker å bli funnet, eller om han vil gjemme seg for letemannskapene hvis han ser de. Kan være mye som foregår i hodet på en som har stukket av fra en institusjon. Man vet ikke om han har gått seg en tur, og gått seg bort. Eller om ideen hans var å rømme, komme seg vekk fra et sted han ikke ønsker å være. Komme seg hjem. Samme hva grunnen er føler jeg med den savnede og hans pårørende.

Eldreomsorg ja, i morgen er det møte hvor befolkningen kan få komme med sine innspill på hva som skal skje med Hønefoss sykehjem.  Jeg håper folk møter opp og har meninger. Jeg skal dit mest for å lytte.

Men det er viktig at folk får med seg at vi trenger minst 200 nye sykehjemsplasser de neste 12 årene. 200 sykehjemsplasser er hvis vi skal ha en dekningsgrad på 9. En dekningsgrad på 9 betyr at 9% av de over 80 bor på sykehjem. Gjennomsnittlig har norske kommuner en dekningsgrad på 12. Nasjonale føringer anbefaler 25. Vi planlegger for en dekningsgrad på 9. Rådmannen var i sitt saksfremlegg inne på tanken om at vi kunne klare oss ned en dekningsgrad på 7,7 tror jeg det var. I det minste langt nede på 7 tallet.

“Satse på hjemmetjenesten” snakker de så fint om. Men selv med en dekningsgrad på 9, selv om vi bygger de 200 nye sykehjemsplassene, trenger vi en styrking av hjemmetjenesten ned 40 årsverk! Hvor skal vi finne alle de pleierne?

“Alle vil bo hjemme så lenge som mulig.” hører jeg og. Ja, selvsagt vil de det! Og jeg er da absolutt ikke for å stenge folk inne på sykehjem som kunne ha klart seg hjemme på en trygg og god måte. “Alle vil være friske og raske, og bare sovne stille inn når den tid kommer” pleier jeg å svare da. “Men livet blir ikke alltid slik man ønsker. Noen ganger er det ikke mulig å bli boende hjemme. Noen ganger oppleves det ikke trygt nok, enten av den som trenger bistand eller av pårørende som sliter seg helt ut.” Vi kommer alltid til å trenge en god del sykehjemsplasser.  En dekningsgrad på 9 mener jeg er et minimum. Jeg skulle ønske vi kunne ligge på rundt 12, på landsgjennomsnittet. Å håpe på en dekningsgrad på 25 mener jeg er urealistisk. Så mange sykehjemsplasser har vi verken økonomi til å bygge eller drive.

Jeg vil ha sykehjem i det nedlagte sykehjemmet. Jeg klarer ikke å se at bygget som var et sykehjem for mindre enn ett år siden nå bare bør jevnes med jorden… Det blir spennende i morgen å se hvor mange som møter opp, og høre hva folk mener.

Sorry, jeg vet at jeg fort snakker på innpust og utpost når det er snakk om eldreomsorg, det engasjerer meg. Men, nå er det tid for frokost her på hytta. Gamle Gubben Grå ser forholdsvis våken ut og har tent stearinlysene på spisebordet! Egg og bacon skal stekes og bordet dekkes. Vi snakkes!

Charlie Chihuahua snorker borte i sofaen, Gamle Gubben Grå inne på soverommet. Bare jeg er våken. Passer på tente stearinlys og at det ikke slukker i peisen. Det siste er kanskje ikke så farlig. Er ikke så kaldt, men kos med litt peisflammer når det går mot kveld.

Jeg fikk plukket tyttebær, men tror ikke det blir rørte tyttebær til kvelds. Det viser seg at vi ikke har sukker her oppe på hytta. Gidder ikke kjøre til bygda bare for det. Får ta med tyttebærene hjem og røre syltetøy der.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Unner Gamle Gubben Grå hvilen. Han har stått og kløyvd vinteren med øks og trillet inn flere trillebårlass.  Men håper han står opp snart. Jeg begynner å bli sulten.

Mulig du tenker at da er det vel bare for kjerringa å starte med niddagen. Og det skulle jeg gjerne ha gjort. Men… vi skal ha hjortemedaljonger til middag. Relativt dyrt og fint kjøtt.  Gubben er relativt nøye på at slikt kjøtt skalvære riktig stekt.  Kjernen skal være akkurat passe rosa. Jeg er ikke så flink til å time sånt. Ofte blir kjøtt jeg steker for stekt. Nei, denne middagen er det best å overlate til Gamle Gubben Grå. Da vet jeg at den er i de beste hender. Jeg venter gjerne litt til på et perfekt måltid.

I innlegget Hyttelivet leverer.. skrev jeg at vi hadde hengt opp ny lampe. Det var noen som for en stund siden ga nort et kjærrehjul som var gjort om til lysekrone ved at det var festet 5 lysholdere på drt, og 3 fester for kjetting. Dette syntes jeg at, med noen små forbedringer, ville passe perfekt på hytta. Så jeg slo til.

Kjerrehjulet var blått, smijernsdetaljene svarte og kjettingen sinkfarget. Jeg ønsket meg hjulet i hvitt, metallet i kobberfarge, og selvsagt kjetting i kobber til å henge lampa opp i.  Jeg har tenkt ut detaljene og Gamle Gubben Grå har stort sett stått for malinga. Jeg har bare hjulpet til litt med å male lysholderne.

I dag ble lampa hengt opp, og i ettermiddag tente jeg lysene.  Jeg ble så fornøyd!

Nå sitter jeg her og koser meg og leser om Peder Aadnes, en kunstmaler fra 1700-tallet. Mulig jeg skal unne meg et glass rødvin mens jeg venter på middagen?

Nå ser jeg at det holder på å slokne i peisen. På tide å slenge inn et par klubber. Har man fyringsvakt, så må man ikke la ilden slukne.