Det føltes så utrolig godt da jeg hørte Støre si at nå var det slutt på meteren og munnbind. At nå var det å holde seg hjemme ved positiv test kun en anbefaling. Livet føltes lettere og jeg fant frem et dansebilde fra i fjor.
Det var som jeg pustet lettere da jeg gikk en tur med Charlie Chihuahua etter pressekonferansen. Var det virkelig over? Jeg har aldri brukt munnbind når jeg går runden på boligfeltet der vi bor, likevel føltes det som om pusten var lettere. Jeg strakte ansiktet mot himmelen og tenkte endelig!
Etterpå tok jeg en lang dusj for liksom å vaske vekk virus jeg aldri har hatt. Så tok jeg med meg Gamle Gubben Grå og dro avsted. Dette var en dag som kom til å skrive seg inn i historiebøkene. Den vil jeg ikke bruke til husarbeid.
Jeg tilhører minst tre risikogrupper, men har i grunn aldri vært engstelig for å bli smittet. Ikke fordi jeg ikke tror det kan skje, mer fordi jeg ikke liker å ta bekymringer på forskudd.. Men jeg vet mann og barn har vært engstelige for meg. De likte ikke at jeg arbeidet på sykehuset i starten av pandemien. De likte det ikke noe bedre da jeg plutselig var en av de som testet mulig smittede. Nå kan de slutte å bekymre seg.
Og jeg kan slutte å bekymre meg for han som har vært så redd for viruset at han mer eller mindre har sittet i selvvalgt isolasjon fra 12. Mars 2020. Det er rundt 700 døgn.
Jeg tenkte å be han med meg ut i dag, men nyheten om at verden atter er trygg må nok synke inn litt før jeg får lokket han med ut. Han har blitt mer og mer engstelig etter som månedene og årene har gått. Vaksiner og mutasjoner som gir mindre sykelighet har ikke hjulpet på det. Jeg håper nyheten har begynt å synke inn, at han sover godt i natt.
Jobben jeg var så glad for å få nærmer seg sikkert slutten nå. Jeg er ansatt i TISK-teamet. De som driver med Testing, isolering, smittesporing og karantenesetting. Vi har alt sluttet med karantene og smittesporing. Når vi nå og slutter med isolering er det bare testing igjen. Det er litt trist. Jeg har likt både jobben og folka. Men når en dør lukkes så åpnes en ny er det noe som heter. Jeg håper det åpner seg nye muligheter. Jeg kan ikke sørge over at en pandemi går mot slutten
Antall sidevisninger raser, og det tror jeg ikke bare er for meg. Jeg trodde blogg skulle bli mer interessant, mer variert og mer spennende når alle rosabloggerne forsvant og voksne mennesker med et litt større interessefelt overtok arenaen. Sånn i teorien burde alt ligge til rette for det. Potensialet er der, og det potensialet er det vi som bloggere med hver vår unike historie som har.
Litt surt da å se at det er et blogginnlegg om en reise for å få gjort en neseoperasjon er det som topper bloggtoppen med nesten tre ganger så mange sidevisninger som bloggeren på andre plass. Trodde vi var ferdig med neseoperasjoner her i 2019.
Samtidig som jeg ikke er så opptatt av neseoperasjoner ser jeg helt klart at temaet er litt mer spennende enn å lese om at det finnes hunder i bygda som har løpetid, og deres innvirkning på en stakkars hannhund.
Eksotiske reiser har alltid gitt klikk. Jevnlige oppdateringer og flotte bilder av sol og hav gir oss inntrykk av å være med på turen. Men kanskje er ikke en Harrytur til Strømstad liksom det som drar hundrevis av lesere…
Lavkarbofrokoster, ukemenyer og oppskrifter på kjøttkaker er kanskje heller ikke revolusjonerende lesing.
Sykdom og skader gir klikk, og er skam og si det interessant lesing. Men kanskje ikke når ulykken ligger to år tilbake i tid, og vi har hørt om den noen ganger tidligere. Eller folkens, har der lyst til å høre meg skildre ankelbruddet mitt enda en gang? Ikke det? Nei jeg tenkte så. Ikke har jeg noe ønske om å pådra meg en ny skade bare for å få opp lesertallene.
Innredning og interiør er interessant lesing. Jeg elsker slike reportasjer og sluker alt jeg kommer over av interiørblader. Men jeg begynner å bli lei av utstillingshjem. Av barnerom hvor alt, selv lekene harmonerer i de rette fargetonene og har sin faste plass på eksakt riktig millimeter i hylla, Minner lite om rommene til mine barn da de vokste opp. Minner lite om virkelige rom i virkelige hjem. Hvor er bloggerne som viser frem hjemmene sine slik de er? Gjerne ryddige og nyvaskede – men gjør det så mye om vi ser at det bor mennesker og ikke utstillingsdokker der?
Vet dere at det finnes mennesker i dette blogguniverset som sitter klokka 01.21 en fredagskveld og poster blogginnlegg om engelske strikkeoppskrifter???? Jeg snakker om at blogg kan bli variert og spennende, men engelske strikkeoppskrifter midt på natta må være for spesielt interesserte.
Og mens vi er inne på det der med spesielt interesserte. Hvem dør av spenning over å få greie på hvem som skal ta bildene i ei kokebok som ikke er skrevet ennå, men som kommer ut i god tid før du skal gjøre julehandelen? Hvis du er en av de som allerede nå har gjort deg ferdig med samtlige julegaver jula 2022 med å sende bestilling på x antall uskrevne kokebøker fra Alta. Les gjennom innlegget Trusler, troll og politianmeldelser…en gang til og tenk så nøye etter om det er ei kokebok fra samme kokebokforfatter storfamilien ønsker seg for tredje året på rad? Det er ikke sikkert alle er like blodfan som deg.
Gullkorn fra barnemunn er alltid trivelig lesing. Men mine barn er 24, 26 og 30. De kommer muligens fremdeles med gullkorn, men det er kanskje ikke jeg som får høre dem. Lenge siden en av de krabbet opp på fanget mitt for en koseprat.
Sukk, ikke alt for mye inspirasjon å spore hos toppbloggerne, men jeg har fått ide til et innlegg i det minste. Følg med, følg med. Det handler ikke om hunder med løpetid, ikke om neseoperasjoner heller.
Gamle Gubben Grå og jeg har som kjent vært sammen i over 30 år. Opp gjennom årene har jeg nok kalt han relativt mye forskjellig. Ikke alle kallenavnene har vært like positivt ladet. Ikke alle kallenavnene har vært positivt ment.
Når jeg så her om kvelden sa at han var Luksusmannen min så han litt avventende på meg. Selvsagt måtte det en forklaring til.
Forklaringen er såre enkel. Gamle Gubben Grå er luksusmannen min fordi han bringer luksusen inn i hverdagen min. De fleste tilfeller her I Drømmehuset deler vi like brodering på. Det er svært få ting som den ene har mer ansvar for enn den andre. Jeg vasker mer gulv, men det er ikke mitt ansvar å vaske gulv. Han måker mer snø, men plager snøen meg er det like mye mitt ansvar å måke
Men to ting har liksom bare umerkelig blitt at det er Gamle Gubben Grå som gjør og sjelden eller aldri meg. Det ene er å varme rundstykker til søndagsfrokosten. Det andre, og det har oppstått den siste måneden, er at det er Gamle Gubben Grå som hver kveld stikker innom soverommet og skrur på varmelakenet vårt en halvtimes tid før vi kryper til køys.
Varme rundstykker til søndagsfrokosten og ferdig oppvarmet seng. Er ikke det hverdagsluksus så vet ikke jeg. Derfor har Gamle Gubben Grå blitt luksusmannen min. Altså mannen som gir meg luksus i hverdagen.
Vivian tok opp et vanskelig men viktig tema på bloggen sin i går. Døden.
Jeg var 27 år da jeg sto med mitt døde, barn i armene. Gamle Gubben Grå var 30. Ambulansen hadde dratt uten å ta oss med. Ikke Tiril, det døde barnet heller. Legevaktslegen hadde stadfestet dødsfallet, fylt ut sine papirer og reist han og. Han sa vi måtte ringe begravelsesbyrået, at de hadde døgnvakt.
Vi var et ungt par på 27 og 30. Døden var noe fjernt. Noe som skjedde gamle mennesker, mette av dage. Og da var det noen “voksne” som tok seg av alt det praktiske. Nå sto vi i en rekkehusleilighet med en død baby. Ei lita jente på snart tre år ville snart komme tuslende ned trappa og møte døden for første gang. Vi var plutselig “de voksne”.
Litt senere samme dag. Mamma og Pappa hadde hentet storesøster. Begravelsesbyrået hadde kommet. Jeg hadde skiftet på Tiril for siste gang. Lagt henne og bamsen hennes ned i kista. Gamle Gubben Grå hadde skrudd på lokket. Jeg bar kista med barnet mitt i ned trappa, men klarte ikke bære henne ut av huset og ut i bilen til begravelsesbyrået. Ut i likbilen. Begravelsesagenten ordnet det.
Nå satt vi i stua og skulle forberede seremonien sammen med den dyktige agenten fra begravelsesbyrået. Et av de første spørsmålene var Bisettelse eller begravelse? Svaret kom raskt fra oss begge. Jeg sa bisettelse. Gamle Gubben Grå sa begravelse. Den klok begravelsesagenten sa at vi kunne vente med å ta stilling til det, men gi beskjed i løpet av et par dager.
Så satt vi da litt senere samme dag. Bisettelse eller begravelse? Hvor mange unge par på 27 og 30 tar den samtalen? Vi hadde ikke gjort det. For å forstå den andres synspunkt ble det snakk om hva vi tror skjer etter døden. Hvorfor vi tenkte som vi gjorde rundt bisettelse og begravelse. Det var en god samtale, og vi fikk et avklart forhold til hva den andre ønsket når vedkommende døde. Vi fikk og snakket om våre tanker om døden. En samtale kanskje mange flere par burde ta?
Livet fortsetter. Selv om vi har erfart at døden ikke alltid kommer bare når livet har vært langt er ikke døden noe daglig tema i hjemmet vårt. Men temaet dukker opp fra tid til annen. En storesøster og to lillebrødre med en død søster og en stein på kirkegården har noen ganger spørsmål vi voksne må ta oss tid til å svare på på en god måte. La de forstå at døden kan ramme alle, uansett alder, uten å skape frykt hos barna for at de, vi eller andre de er glad i skal dø. La døden være et naturlig tema uten å skape dødsfrykt.
33 år gammel kommer døden på ny inn i livet mitt på en slik måte at jeg må reflektere over egen dødelighet. En av mine aller beste venner gjennom de siste 20 årene dør. Hun jeg delte alle tanker og opplevelser med i ungdomstiden. Vi som hadde vært forlovere i hverandres bryllup. Hun var en ung mor. Etterlot seg mann og en ung datter. Hun var som meg, elsket livet. Hadde det bra. Men livet skjer, og døden kommer når en minst ønsker det. Jeg forsto at det kun var tilfeldigheter som avgjorde. Det kunne like godt være meg som ikke var mer. Jeg reflekterte mye over egen død, egen dødelighet etter at venninnen min døde. Jeg konkluderte med at jeg ikke er redd for døden. Det jeg er redd for er å ikke leve. Altså, det å ikke få fortsette livet. Ikke være med på livet videre.
Det fører tankene videre til noe som blir tatt opp i kommentarfeltet inne hos Vivian Frykten for å bli glemt, og frykten de etterlatte har for å glemme. At man bare skal bli “dama på bildet”. Et minne som langsomt blekner.
Det er vel to av de tingene som skremmer ved døden. I det minste for meg. Det å ikke være en del av livet. Ikke få med meg livet videre – få med meg det som skjer. Se barn og kanskje barnebarn vokse opp. Være en del av livet deres. Og det å bli glemt. Bare være et blekt minne. Og hva er det i så fall de vil huske? Vil de huske det jeg ønsker å bli husket for?
Mamma døde for tre år siden. En gammel dame som sovnet inn. Jeg var der. Døden var ikke skremmende. Den var fredelig.
Med ujevne mellomrom dukker det opp bilder på familiegruppa på Snapchat eller messenger. Barn og barnebarn deler bilder av en Mamma og Mormor i forskjellige settinger. Påskeskirenn på hytta. Julebakst med fire generasjoner. Kommentarfeltet fylles med hjerter og kommentarer som viser at hun er langt fra glemt. Det er godt å se. Mamma er ikke bare dama på bildet. Hun lever videre i minnene til barn og barnebarn. Spesielt rører det meg når jeg leser barnebarnas kommentarer, eller når det er de som deler bildet. Jeg vet at minnet om Mamma vil leve videre også når jeg og min generasjon er borte.
Jeg håper og tror at minnet om meg også vil leve videre når jeg ikke er mer. Jeg er ikke så redd for å bli glemt. Jeg frykter ikke døden. Døden er fredfull når den kommer som ventet. Jeg går ikke rundt og er engstelig for brå død. Ikke det at jeg ikke tror jeg kan bli revet vekk brått og uventet. Det kan vi alle. Det er ikke alltid det er de eldste som dør først. Men jeg vil heller ha fokus på å skape meg gode dager enn å frykte morgendagen.
Jeg er ikke redd for å dø. Men jo mer jeg tenker på døden, jo sterkere blir ønsket om å leve. Ønsket om å sanse alt livet gir oss. Alt fra solfylte februardager med skinnende hvit snø, gode samtaler med de jeg elsker, til gode opplevelser – som en stille stund på trammen en sensommerdag.
Kanskje vil refleksjoner rundt døden gjøre at en og reflekterer over hva som er viktig i livet.
Jeg tok en tur på Kuben, byens kjøpesenter i dag. Jeg skulle se etter en bursdagsgave. Og så hadde jeg store planer om en kaffe-latte.
Da jeg kom frem til Pasta kafe, ble fristelsen for stor. Det ble ikke kaffe, men burger. Kuben-burger med søtpotet.
Det er Gamle Gubben Grå sin skyld! I går dro han ut for å handle middag. Jeg var rimelig tydelig på at han selvsagt kunne kjøpe hva han ville, men at jeg hadde veldig lyst på burger. Det er tydelig at vi ikke akkurat er nyforelsket lenger, for han kom hjem med lasagne. Ferdig lasagne, billigste type. I min verden er det vel bare grøt og spaghetti med ketchup som er lenger ned på lista over middager jeg kan ha lyst på. Så i dag ble det altså burger og cola.
Jeg hadde så vidt fått maten på bordet og satt og virkelig koste meg da det plutselig ble betraktelig mørkere. Strømmen hadde gått på hele senteret.
Som dere ser er det ganske lyst på kaffeen, så jeg fortsatte rolig måltidet.
Etter litt kom det en stemme over høyttaleren som kunngjorde at det var utløst en brannalarm, men at vi skulle avvente videre beskjed. Jeg spiste, og avventer. Man forlater ikke rn god burger bare på grunn av en liten brannalarm.
Men etter litt var det ingen bønn. Da gikk den store brannalarmen, og stemmen over høyttaleren ba oss evakuere bygningen. Selv om det smertet meg dyrt då forlot jeg burgeren og de deilige søtpotetene og gikk raskeste vei ut.
Så ble vi stående og vente da. Jeg kunne selvsagt dra hjem og ikke stå der å kope. Men bilen min sto i parkeringshuset. Altså på toppen av den evakuerte bygningen. Jeg regna med at jeg ikke fikk lov å gå og hente den. Det er langt å gå til Vågård.
Etter en stund kom brannbilen, og når barske menn hadde undersøkt bygget fikk vi alle endelig gå inn igjen.
Jeg fant igjen burgeren min og begynte så smått å fortsette måltidet.
Etter et par bitt gikk strømmen på ny. Det kom ikke noen ny melding over høyttaleren så jeg spiste litt til i påvente av at strømmen snart skulle komme tilbake.
Det gjorde den ikke, så etter en stund satte jeg kursen mot bilen.
Da jeg kom til rullebånd opp til parkeringshuset fortalte en høflig vakt meg at jeg ikke kunne bruke den veien, men måtte gå ut av bygget og rundt til utkjørselen for bilene.
Jeg snudde og gikk mot utgangen. Utenfor en av de mørklagt butikkene var det en ansamling av en del folk. Jeg forsøkte å komme forbi samtidig som jeg forsøkte å opprettholde meteren. Det var ei dame der som snakket med hele kroppen mens ordene fosset ut. Prakteksempel på spreder av dråpesmitte.
Jeg tror ikke hun arbeider på senteret, men litt sjef synes hun nok hun var, for hun høgg øya i meg og ba meg gå ut. Det var ikke noe handel nå. Jeg svarte, mulig litt Bryant, at jeg var på vei til parkeringshuset og nettopp hadde fått beskjed om å gå ut og rundt.
Damen hadde tilhørere og trodde hun var utrolig tøff for hun ga seg ikke. “Ble du sur?” så halvhøyt til publikumet sitt; “Hu ble sur!” Deretter skrek hun etter meg “Javrl, så kan rumpa di brenne opp” Jeg gadd ikke fortelle henne at brannen liksom var avlyst for en halv time siden.
Så var det å forsere to etasjer med mørklagt parkeringshus og finne bilen og sette kursen mot en matbutikk. Litt action er jo bra
Det er det som er så kjekt med hund. Selv om du egentlig ikke er så lysten på tur så må du ut. Vel, i dag tror jeg muligens det var Charlie Chihuahua dom hadde minst lyst på tur Han sov lenge, og viste tydelige tegn på at hsn ville snu flere ganger. Den litt lengre turen i går satt nok godt i kroppen på flere enn meg.
Vi tok en betraktelig kortere runde i dag. Men ut må man jo når det er så fint som i dag. Sol og blå himmel. Man merker og at det sakte går mot vår.
Å!!! Jeg klapper begeistret i hendene. Selv om dagen ennå ikke helt har blitt dag kjenner jeg smilet bre seg i ansiktet mitt. Jeg vet jo at jeg alltid kan stole på Bunny. Det var ikke en god bloggdag på meg i går. Jeg rast nedover i antall sidevisninger og selvsagt og nedover på bloggtoppen. Fra 10.plass i går er jeg atter nede på12. plass i dag. Og når det går nedoverbakke md meg, hva er vel mer naturlig enn å studere toppbloggerne og se hva de skriver om for å få litt inspirasjon. For hva skriver man egentlig om for å bli en toppblogger i dag? Det er da begeistringen vekkes! Bunny har spørsmålsrunde!!!!!
Ellers er det lite inspirasjon å hente. Gamle rabattkoder hos ellos. Ukemenyer, lavkarbofrokoster og røkt svinekam med kålrotstappe. (Jeg må skrive mer om mat.) Jeg har ingen planer om å selge Drømmehuset, og ingen planer om å stenge kommentarfeltet. Lite inspirasjon å hente hos Ida Wulff.
Lillelørdag og slankesuppe er liksom ikke helt meg. Jeg er liksom ferdig med festlivet i helgene, og slankesuppe…. Vel det frister ikke meg. Ville vel ødelegge hele imaget til denne bloggen hvis jeg begynte å skrive om slankesuppe. Ikke kommer jeg til å kaste meg over de flotte hekleteppene Vibbedille skriver om heller. Jeg har nok med temperaturteppet mitt, og det drar ikke sidevisninger i den grad som de fantastiske kreasjonene til Vibbedille.
Jeg smiler sårt over det vakre “Mamma-kjede” Monica har gitt til mammaen sin. Kunne godt ha gitt det til Mamma i morsdagsgave hvis hun fremdeles hadde vært i live. Sårt er det og å lese Vivian, Mamma på hjul, sin kjærlighetserklæring til mann og barn. (Jeg feller en liten tåre når jeg leser den.)
Jeg føler en ro over å se at Kokkejævel er tilbake på toppen. Det var trist å se i går morges hvor han lå og sparka med beina på ganggulvet mens han hylte at han ikke orket en runde til. Men litt sutring og marsipan og han er tilbake på topp.
Så var det Bunny og spørsmålene da. De som har lest denne bloggen en stund vet at det betyr at jeg “stjeler” spørsmålene fra bloggeren som har spørsmål på sin blogg, og så svarer jeg på de sett med mine kjerringståsted. Siden Bunny har lånt spørsmålene fra Vera Lynn regner jeg med at det er helt innafor.
Spørsmål 1: Kan du nevne en ting som de aller fleste ikke vet om deg? Noe de fleste ikke vet om meg?… Jeg har ikke så mange hemmeligheter. Noen ganger er jeg kanskje litt for åpen. Jeg kan bli litt vel hekta på helt enkle spill som Tetris er den eneste hemmeligheten jeg eventuelt vil avsløre her.
Spørsmål 2: Hvor befant du deg på kvelden den 31 desember 1999? Om kvelden var jeg på jobb. Gamle Gubben Grå og ungene var hos Svigermor og Svigerfar. Men Gamle Gubben Grå reiste hjem til Krøderen til jeg kom hjem fra jobb rett før midnatt. Det nye milleniumet gikk vi inn i sammen med naboene i en markering på “lekeplassen” nede i veien.
Spørsmål 3: Er det virkelig sant at tiden leger aller sår? På en måte leger tiden de fleste sår. Hvis du ønsker at den skal gjør det. Ikke alle, men de fleste. Det gjelder å ikke pirke vekk skorpa hele tiden. Man kan jo holde et sår åpent og hudløst hvis en går inn for det – og det er det noen som gjør. Noen sår gror ikke fordi de er for dype, og få ikke ro og tid til å leges fordi andre pirker i de hele tiden. Eller fordi det er sår som berøres såpass ofte i livet at de ikke får tid til å leges. De fleste sår gror med tiden. Men ingen sår gror uten å etterlate seg små eller store arr.
Spørsmål 4: Er det viktig for deg å ha et stort sosialt nettverk eller et lite antall nære venner? Jeg trenger gode venner. De fleste av de har jeg hatt i mange mange år. Det er viktigere for meg å ha noen få gode venner enn å sole meg i glansen av en svær bekjentskapskrets.
Spørsmål 5: Har du noen gang kjørt i ambulanse? Ja. Jeg har kjørt i ambulanse flere ganger. Sist da jeg knakk ankelen i april i fjor. Jeg kjørte og i ambulanse fra Ringerike til Drammen etter Datter nummer 2 som ble overflyttet til sentralsykehuset en dag gammel. Og jeg kjørte i ambulanse fra Riksen til Ringerike etter hjerteoperasjonen på 80-tallet. Jeg har og hatt en dag hvor jeg hospiterte i en ambulanse i Oslo i studietida.
Sånn nå vet du litt mer om meg. Nå kommer jeg sikkert til å klatre oppover bloggtoppen rakettfart.
Jeg regner med at dere formelig dør av spenning etter å høre hvordan det går med Temperatur-teppet mitt. Joda, jeg driver fremdeles og strikker ei rille om dagen med farge etter hvor mange grader det er klokka12 her på Vågård.
Hver garnfarge representerer et intervall på fem grader. Altså null til minus fem grader har en farge. Minus fem til minus til en annen farge osv.
Jeg synes fremdeles etter tre uker at prosjektet er morsomt. Litt spennende hvordan det blir. Hvilken farge som blir dagens farge. Og for å skryte litt, så synes jeg det blir ganske fint.
Nå skal ikke jeg påstå at turene jeg og Charlie Chihuahua er like lange hver dag jeg har fri. Det hender vi bare tusler oss den vante runden i nabolaget. Men i dag, en strålende februardag , med sol, blå himmel og varmegrader, ja da måtte vi ut på en litt lengre tur.
Turen gikk til Eggemoen, og tanken var en liten runde. Jeg har slitt ganske mye med ryggen og den venstre hofta i det siste. Ikke så smart å utfordre ryggen for mye. Vel, det ene skrittet tok det andre og innen vi kom tilbake til bilen viste skrittelleren at vi hadde gått over 7 km.
Jeg kjente hofta godt. Ankelen og. Det var snødekke og is på stiene. Greit å gå, men litt sånn knøvlete. Jeg kjente det greit i beina og ryggen, kan du si.
Etter at vi kom hjem og hadde fått i oss litt mat ble det en liten strekk under pelspleddet på sofaen. Synes vi hadde fortjent det begge to.
