Så dalte jeg ned fra en 42. plass i går til en 52. plass i dag. Kokkejævel er fremdeles på topp. Kokkejævel skriver om ukens plan. Den er å skrive på denne boka han har planer om å skrive. Ja hver eneste arbeidsdag unntatt i dag hvor han skal ta noen varebestillinger er satt av til bokskriving. Sånn er det når man er bedriftseier og kan la arbeiderne tjene pengene for deg. (Kommunistspira kunne ikke dy seg. )
Så hva er så mine planer for uka?
For en gang skyld ser det ut som om jeg har en ganske rolig uke.
Jeg var en tur på jobben i går og fikk tatt unna litt kontorarbeid. i dag har jeg fri, er sykemeldt. I morgen har jeg kontordag, men siden jeg fikk unna mye i går håper jeg det blir en kort dag,
Torsdag er det møtedag i Drammen. Da har vi tillitsvalgte møter med ledelsen, og man samler flest mulig møter på disse dagene. På kvelden er det et folkemøte om Hønefoss skole sin skjebne, og jeg må vel dit.
Fredag skal jeg jobbe som radiograf.
Lørdag er lørdag, og jeg tipper det blir en tur ut til Høvdingen, i tillegg skal huset shines for helga.
Søndag kommer Svoger og vi skal gå på skøyter. Da skal jeg lage en fantastisk dag for han, må tenke ut bål-mat, fikse skøyter og ikke minst ordne godt vær.
Forhåpentligvis får jeg tid – og overskudd til å pleie bloggen litt og. Det er en grunn til at jeg stadig ramler under midten av bloggtopplista, og det er at jeg ikke leverer gode nok blogginnlegg. (eller mange nok() Jeg driver med to innlegg jeg tror blir rimelig bra, men de krever litt tid. Tar pauser når det stopper litt opp. Men følg med. Snart kommer det noen litt bedre innlegg enn disse kokke-innleggene
Det var med en viss spenning jeg logget meg inn på bloggtopplista i dag. Jeg var jo spent på om min bombardering av bloggen med nye blogginnlegg hadde gitt resultater. Det hadde det. Jeg er oppe på en 42. plass med over 1000 sidevisninger i går. Bra, etter å ha ligget under en 50. plass i flere dager i strekk og vært nede i rundt 400 sidevisninger måtte jeg jo ta grep. (Eller ha en fridag med litt overskudd så jeg fikk tid til å blogge.)
Men det jeg var mest spent på var hvem som lå på topp.
Jeg hadde nemlig tatt en snik-kikk på det siste innlegget til Kokkejævel og Isabell Raad i går kveld, sånn bare for å forberede meg. Isabell hadde en sminkevideo….. Jeg tenkte det kunne bli litt vel utfordrende for meg og Gamle Gubben grå og spille inn sminkevideo, men muligens kunne det gitt mange klikk….
Heldigvis var det Kokken som var på toppen.
Kokkens innlegg er morsdagshilsenen til Kjærest på morsdagen i går. Overskriften, “Alle gode ting er tre” som viser til blomsteroppsatsen han har kjøpt til Kjærest symboliserer at alt blir bra til slutt. To ganger har de mistet. Den tredje gangen vil alt bli bra. Alt bli som man har drømt og håpet om. Alle gode ting er tre.
Det er lenge siden jeg likte det uttrykket.
Mamma pleide ofte å si det om oss ungene. Vi er tre i søskenflokken. Også hos Gamle Gubben Grå er det tre søsken som vokste opp sammen. Så når vi da har hatt et familieliv med Datter, Eldste Sønn og Yngste Sønn har nok flere ganger de eldre på begge sider kommet med denne floskelen “Alle gode ting er tre”:
Men alle gode ting er ikke tre, selv om vi er utrolig glad i de tre ungene vi har. For hva med Anders og Tiril? Vi ville jo også gjerne hatt de i blant oss. Alle gode ting er fem… Eller nei, vent. Alle gode ting er ikke et antall barn eller annet. Alle gode ting er å få vandre sorgløs gjennom livet, noe som er de færreste forunt.
Mange gruet seg til morsdagen. Det skrev jeg om i går kveld Savn etter det som var eller det som kunne ha vært blir ofte forterket på slike merkedager. Jeg følte veldig på savnet etter Mamma.
Savn og sorg er, så utrolig vondt det enn er å innrømme, en del av livet. Jeg tror det er sunt og føle på savnet og sorgen en gang i blant. Ikke dyrke den, ikke la den være altoppslukende for lenge, men la den slippe frem nå og da, Minnes det som var, de gode øyeblikkene, de gode opplevelsene. Tenke litt på hvordan det kunne ha vært. Ta seg den tiden til litt refleksjon – og så gå videre å bære med oss minnet om de som var i våre hjerter.
Dagen i dag bringer frem mange følelser hos mange. Det har jeg forstått ved å klikke meg inn på forskjellige innlegg på sosiale medier.
Jeg har lest om mødre som er skuffet fordi deres morsdagsfeiring ikke er like storslått og fin som det de ser andre har på sosiale medier. Morsdagskortene var ikke like fine, morsdagsgavene ikke like eksklusive og frokosten hadde ikke agurkskiver som var skåret i hjerteform.
Jeg tenkte på de hjemmelagde morsdagskortene vi lagde da jeg var liten, og lurte på når folk ble så kravstore? Jeg har aldri ønsket meg dyre gaver på morsdagen, aldri forventet det heller. Hyggelig at ungene husker dagen. En telefon eller en sms holder for meg. I dag kom alle hjem. Datter og Yngste Sønn hadde spleiset på en stor bukett tulipaner. Eldste Sønn hadde bakt både sjokoladekake og gulerotkake, og jeg ble nesten rørt til tårer.
Noen savner en mor som ikke er her lengre. Den sorgen føler jeg og på. For morsdag har liksom alltid vært den dagen vi feiret Mamma. Det var alltid bløtkake på morsdag da jeg var barn, og etter at vi ble voksne har alle barn og barnebarn vært samlet ute hos mine foreldre og feiret Mamma.
Så har vi englemammaene. De som har et eller flere barn i himmelen. Jeg er selv en englemamma. To små engler har forlatt meg. Savnet etter de er kanskje ikke så stort i dag. Det er 17 og 26 år siden de døde, og jeg har jo tre flotte unger her hos meg. Men jeg har den største forståelse for at denne dagen kan være sår for mammaer som ikke har barn her lengre.
Men det er en gruppe mødre jeg tror dagen er ekstra sår for, og som kanskje ikke så mange tenker på.
Det er mammaene som ikke har fått mulighet til å være mamma slik de ønsker. Mammaene hvor barnevernet av forskjellige gode eller mindre gode grunner har overtatt omsorgen for barna.
Jeg kjenner en del av de mødrene, og jeg vet at samme hva årsakene er, samme om de er enig i omsorgsoverdragelsen eller har sloss mot den med alle midler, så er de fremdeles mødre som bærer med seg tanken på barna i sine hjerter resten av livet.
Mange av de får aldri et hjemmelaget morsdagskort, en blomsterbukett eller en hjemmelaget kake.
Mange av de får aldri noen morsdagshilsen. Nei, barna deres har ofte en fostermor eller en adoptivmor som får gaver og kort. Den som har overtatt morsrollen er den som hedres på morsdagen. Og det er helt greit at de feirer og setter pris på den som har vært derfor dem i oppveksten, den som er morsfiguren. De er sikkert strålende mennesker som har fortjent hver eneste kake, blomst og kort. Dette innlegget er ikke ment som en kritikk verken av barnevernet eller foster-/ adoptivforeldre. Misforstå meg rett.
Men hvis du er en av de voksne som har en biologisk mor der ute et sted. En mamma du har liten eller ingen kontakt med. Send en vennlig tanke i kveld til hun som skjenket deg livet. Og enda bedre, send henne en liten hilsen, en sms eller på annen måte. Det koster så utrolig lite men ville glede noen utrolig mye.
Gamle Gubben Grås onkel Pelle, eller Hans Per som han egentlig het, døde tidlig i høst etter en tids sykeleie. Siden han var barnløs er det Gamle Gubben Grå og hans søskenbarn som har ryddet og tømt leiligheten til Pelle. Og som den samleren Gamle Gubben Grå er (leses Skrotnisse) er det en del ting som har havnet her i Drømmehuset. Noen ganger til min glede, andre ganger kanskje mer til fortvilelse. Gamle Gubben Grå har det i å se verdier i det alle andre ser på som skrot. Ting som derimot har en verdi, kan han fort finne på å donere til Fretex eller loppemarked. Jeg fikk redda et ostefat fra Willeroy og Boch til en verdi til rundt 600 kroner fra Fretexposen. Det skal snart pryde kjøkkenveggen på hytta.
Noe av det han kom hjem med, og som jeg ikke tror har den helt store verdien var fem kaffekopper uten skåler eller asjetter. Det sto “Far sjøl i stua”, “Mor sjøl i stua”, “Til erindring” og “Gratulerer” på dem. Siden de var hvite med gulldekor, tenkte jeg at jeg kunne finne på noe og bruke de til i stua vår. Stua vår er holdt i hvitt og gull. Jeg plasserte de på hylla øverst på anretningsbordet (Som egentlig er bordet Pelles bestefar pleide å sitte å barbere seg ved. Toalettbordet til Gamle Gubben Grås oldefar. Her i huset går møbler i generasjoner) Oppe i koppene plasserte jeg hvert sitt telys. Det ble ganske fint, og slik har det stått ett par ukers tid.
I dag skulle jeg på ny tenne lys i stua. Det er grått og trist ute. Men da sto det bare fire kopper på hylla. Jeg stusset litt over det, og spurte Gamle Gubben Grå om det ikke hadde vært fem kopper. Jo det mente han og. Han hadde tenkt på det samme da han for litt siden fylte opp med telys. Merkelig.
Jeg sjekket bilder jeg hadde tatt da jeg drev å plasserte disse koppene. Jo, det var fem. Men nå var det bare fire.
Vi håper Yngste Sønn kan løse det mysteriet når han kommer hjem….
Det var jo ikke sånn det skulle bli…. Jeg sitter og ser ned på bunken med papirer. Bruker. Pasient. Trygdemottaker. Nav. Pensjonskassa Lærings og mestringssenter. Hva har disse ordene med meg å gjøre? Jeg er jo kjerringa som fikser alt. Hvorfor daler disse brevene ned i postkassa mi?
Jeg har lyst til å krølle papirene sammen, rive de i fillebiter og kaste de i peisen. Brenne de opp. La de forsvinne så jeg slipper å forholde meg til de. Men de har ligget en stund på skjenken i hjørnet av spisestuen. Jeg har oversett de lenge nok. Jeg må lese de sette meg inn i problematikken. Ta grep. Jeg pleier å være flink til det når det gjelder alle andre. Hvorfor er det så vanskelig når det gjelder meg selv?
Brevet fra Lærings- og mestringssenteret er det enkleste. De vil jo bare lære meg å mestre sykdommen min.
Men før jeg kan lære meg og mestre noe som helst må jeg lære meg å akseptere at jeg har fått en diagnose. En diagnose det er viktig at jeg lærer meg å leve med.
Jeg har en hel haug med diagnoser allerede. Jeg har lært meg å leve til tross for dem. Jeg har aldri vært snill mot meg selv, eller lyttet til kroppen min. Nå har jeg fått en diagnose Diabetes 2, som gjør at jeg må gjøre nettopp det. Lytte til kroppen min og ta hensyn til den. Jeg hater det!
Jeg ble født med en haug diagnoser. Hjertefeil, klumpfot og skjeløyd så det holder. Gjennom livet har det kommet flere diagnoser. Jeg kan ikke holde på å tenke på de og ta hensyn, da hadde jeg ikke fått gjort annet. De, legene; eller andre forståsegpåere sa jeg ikke kom til å leve opp. Andre sa at jeg aldri kom til å lære å gå normalt, Atter andre påsto at jeg kom til å bli blind. Vel, de har ikke fått rett så langt!
Kurset de har innkalt meg til er om litt over en uke, og det er nok best å møte. Uteblitt fakturaen på polikliniske timer nærmer seg tusen-lappen.
Men den ene av de dagene har jeg time hos fastlegen. Den andre skal jeg ta bilder av pasienter – ikke være pasient. Jeg har egentlig ikke tid..
Jeg blir anbefalt å ta med meg pårørende. Hvorfor det? Det er jeg som er syk, eller jeg er ikke syk. Jeg har bare fått en diagnose jeg skal ha resten av livet. Ikke noe å bry seg om. bare nok et stempel. Jeg har stempler, diagnoser, nok fra før. Jeg kommer ikke til å komme drassende med Gamle Gubben Grå eller en av ungene. Glem det!! Jeg kommer alene! For jeg kommer selvsagt til å møte opp.
Så var det brevet fra Nav. Det kom for en stund siden. Det ber meg bare om å ha en plan klar. Det nærmer seg maksdato for sykepenger, og de ønsker ikke at jeg skal stå uten inntekt, eller rettere sagt stå med veldig redusert inntekt. Jeg bør være takknemlig for at de sender brev og informerer meg i god tid. Men det er ikke takknemlighet jeg føler. Ser jeg ut som en Naver? Og hvorfor føler jeg det å motta støtte i så fall så stigmatiserende, så negativt? Jeg er jo en stor forkjemper av velferdsstaten og det sikkerhetsnettet som er der.
Eller slik jeg forstår brev og nettside er det ikke noe sikkerhetsnett der for meg. Jeg er for frisk. Jeg arbeider 60%, men for å få rett til Arbeidsavklaringspenger må jeg ha en reduksjon på minst 50%. Så jeg er altså for syk til å arbeide fullt og for frisk til å få trygd? Rimer ikke med at regjeringen ønsker arbeidslinja. Komme seg opp om morgenen og alt det der. Jeg får lyst til å drite i hele sykemeldingen, bite tennene sammen og gå på så lenge det går. Har jeg flaks ville det gått en måned eller tre, så ville alt bli svart Kanskje for godt.
Arbeidsgiver har tilretteleggingsplikt. når en arbeidstaker trenger tilrettelegging på grunn av skade, sykdom har arbeidsgiver plikt til å tilrettelegge om nødvendig finne andre arbeidsoppgaver. Jeg har fremdeles masse arbeidskapasitet selv om jeg ikke makter fem dager på rad på CT med 32 pasienter i snitt pr dag. Men samtidig vet jeg av erfaring at arbeidsgiver ofte gjør det de kan for å komme seg unna tilretteleggingsplikten.
Jeg har som tillitsvalgt kjempet den kampen for flere medlemmer. Jeg har nådd frem hver gang, men veien dit har innimellom vært litt vel tøff. Hvem er der for å kjempe for meg? Og vil den være like tøff som jeg måtte være?
Og jeg vil ikke bli noen ny pølsekoker. Jeg vil ha meningsfylte arbeidsoppgaver. Det synes jeg jeg fortjener. Jeg har arbeidet på denne arbeidsplassen i snart 30 år. Alltid full stilling, som regel mye mer.
Brevet fra Pensjonskassa etterlot flere spørsmål enn svar. Kan jeg få pensjon fra pensjonskassa selv om jeg ikke er minst 50% syk? Hvis jeg for eksempel fortsetter å arbeide 60%, kan da Pensjonskassa gi meg pensjon for 40%? Det ble jeg ikke helt klok på…
Og forsikring Jeg har en sånn uføreforsikring gjennom forbundet jeg har betalt på i snart 30 år. Er det noe igjen der å hente for en utslitt kropp?
Så mange spørsmål. Så mye jeg må sette meg inn i, og det er jeg som må ta grep. Og jeg må gjøre det nå.
Isabell Raad er fremdeles på bloggtoppen. Hun har skværet opp med Mads Hansen.
Jeg er på en 56. plass, og har det ikke med å skvære opp med folk i tide og utide. Ikke det at jeg har så mange det er grunn til å skvære opp med heller. selv politiske motstandere mener jeg at jeg stort sett behandler med respekt. Men det er et menneske jeg godt kunne tenke meg å møte til debatt selv om jeg er usikker på om vi kom til å skvære opp. Det er Anne Karin Bratten, direktør i arbeidsgiverforeningen Spekter. Før, for lenge siden, i 2018 da jeg fremdeles var en blogger som hadde få lesere skrev jeg et innlegg som er delt og lest mange tusen ganger.
Et åpent brev til Bratten I innlegget inviterer jeg dama til en kaffe-latte for å diskutere kvinners samfunnsansvar og 0%stillinger. Jeg hørte aldri noen ting. Hvis noen klarer å få til det møtet, så kan Anne Kari Bratten få en mulighet til å skvære opp med meg.
En gang, i innspurten av valgkampen i 2015 hisset jeg på meg en del av kommunepolitikerne med dette leserinnlegget men det mener jeg at vi har skværet opp i. Og kanskje bidro innlegget til at vi nå i 2019 for første gang fikk en kvinnelig ordfører her i kommunen. Er vi heldig får hun i løpet av perioden representere kommunen uten å ha med den mannlige varaordføreren som støttekontakt . Er vi heldige vil hun også etter hvert fremstå som en sterk og selvstendig ordfører og ta den plassen hun har krav på, selv om den mannlige varaordføreren kanskje får vondt i tærne. (Stiletthæler er tingen, Kirsten!)
Jeg hissa på meg Sian, Stopp islamiseringen i Norge i høst noe som du kan lese her
Da fikk jeg svar av selveste lederen i Sian, både i lokalavisa og her på bloggen. (Og i sms, mailer og kommentarfelt) Her ser dere hva SIan kaller meg (Leserinnlegget er i grunn pent i forhold til kommentarene på sms og mail… ) og, nei. Jeg har ingen behov for å skvære opp med Lars Thorsen.
Isabell snakker pent om podkasten til Mads Hansen, og skriver at hun kommer til å fakturere han for det. Jeg er usikker på om jeg kommer til å fakturere Lars Thorsen og Anne Kari Bratten for å snakke om de i dette innlegget. ..
isabell Raad er tilbake på bloggtoppen. Hun har en variant av “disse bildene kom ikke på bloggen” innlegg. Hun poster en hel del bilder hun er litt uheldig på, og forklarer noe om hvor vanskelig det kan være å få til det “perfekte” bilde. Hvor mye hardt arbeid det ligger bak de glamorøse bildene hun vanligvis poster.
Jeg har sagt det før, men kan gjerne gjenta det. De bildene som jeg overhode ikke er fornøyd med poster jeg IKKE på bloggen. De sletter jeg!
Men i overskriften snakker hun om sitt “glamorøse” liv. Jeg poster gjerne bilder fra mitt glamorøse kjerringliv.
Det første bildet Isabell poster er av henne i et gullbadekar med ei vinflaske. Det finnes overhode ingen bilder av meg i et badekar, med eller uten vinflaske! Hadde noen vært så modige eller dumme å ta et slikt bilde ville kameraet eller mobilen blitt knust umiddelbart for deretter å ha blitt druknet i det før nevnte badekar..
Jeg poster derfor et bilde av mitt glamorøse gjestetoalett.
Det neste bilde Isabell poster er et bilde tatt under en frokost på hotellet. Hun sitter med skikkelig duck-lips som omkranser en pome-frittes bit, halvlukkede øyne og klørne (neglene) klare til hugg.
Godt råd, Isabell. Ta bilde av maten – ikke deg selv. Du kan jo godt ta noen feriebilder du ikke selv er med på…
Jeg fotograferer ofte mat. (Hvis jeg husker på det før jeg gafler den i meg) Men jeg tar aldri bilder av meg selv mens jeg spiser.
Noen ganger er bilder bedre i teorien enn i praksis. Bildetover er et slikt eksempel. Det bildet hadde jeg sett for meg lenge. Det er tatt på nyttårsaften på hytta. Jeg kjøpte inn champagneglass før vi dro på hytta bare for at dette bildet skulle bli perfekt. Jeg hadde sett det for meg lenge. Nattsvart stjernehimmel, kanskje lyst opp av en rakett eller tre, bålpanna i bakgrunn og champagneglasset med boblende musserende vin i forkant.
Dette var det beste jeg klarte å få til. Men det var magisk å stå der i vinternatta, se på stjernene og rakettene og nippe til den musserende vinen.
Isabell har et bilde hun har kalt i farta. Det er tatt i bevegelse, og mulig hun synes det er noen kroppsdeler eller ansiktsuttrykk som ikke er helt som hun tenkte seg. Litt usikker…
Jeg er ofte i farta. Her illustrert ved parkeringsplassen på den lokale Kiwi-butikken. Her kan jeg komme som første kunde klokka 7 om morgenen etter å ha kjørt Yngste Sønn, eller rase inn rett før stengetid klokka 23 etter en lang møtedag. Noen ganger er jeg både den første kunden om morgenen, og den siste kunden om kvelden.
Isabell har et bilde fra stranden. Hun ser gammel ut, ansiktsuttrykket og vinkelen bilde er tatt i bidrar til det. I tillegg avslører klærne mer enn de dekker til.
Jeg tar sjelden bilder av meg selv på stranden. Og jeg er også mest glad i å være på stranden når ingen andre er der. På høst, vinter og tidlig vår. Dette er fra min yndlingsstrand på en grå høstdag. Ikke akkurat glamorøst.
Neste bilde hos Isabell er et herlig bilde av henne og moren på terrassen på hotellet. De har i følge Isabell latterkrampe. Jeg har ingen bilder av meg og Mamma hvor vi har latterkrampe. Mamma var like lite glad i å bli tatt bilde av som meg. Men jeg har en bunke gamle oppskrifter fra noen gamle ukeblader. De minner meg om Mamma og en kokebok hun hadde hvor hun hadde limt inn utklipp av oppskrifter fra ukeblad fra denne tidsepoken.
“You’re doing great, honey!”.kaller Isabell sitt neste bilde. En selfie hvor lyssettingen ikke var helt heldig.
Om jeg kanskje ikke er “doing great”, så er jeg vel blitt ganske stor….
Nydelig er hennes kommentar til et bilde ved bassenget hvor både ansiktsuttrykk og kropp ikke viser seg fra sin beste side. Litt sånn som jeg på dette bildet. Jeg er jo bare nydelig.
Isabell viser et nærbilde i bikini. Jeg vet ikke helt hva hun er misfornøyd med.
Jeg har ingen bilder av meg i bikini. Kan ikke huske sist jeg eide en bikini…. Men jeg og den rosa hagegynga mi får vel tankene hen på sommer og sol.
“Sovna litt” kommenterer Isabell om et bilde hvor hun har lukket øynene mens hun poserer i ei trapp.
Jeg tror jeg fremdeles var våken da jeg tok dette bildet på toalettet på byens kjøpesenter Men når man ser på øynene er det nok ikke lenge før jeg faller i dyp søvn….
Noen ganger er man så spent når bildet er tatt “Blei det bra” som Isabell har kalt sitt bilde.
Dette er et av bildene som ikke ble bra. Motivet var fint, men jeg klarte ikke å få maks ut av det. Jeg forsøkte forskjellige vinkler, redigering og greier, men ingen jeg ble fornøyd med.
Nå har du sett litt av mitt glamorøse liv – jeg har til og med en “gull-hjort” i stua….
Sånne dager som i går med møter fra tidlig morgen til sent på kveld tar på. Så i dag er jeg helt utlada. Sofa og pelspledd, men jeg er så sliten at jeg ikke klarer å sove. Alle musklene verker og er då stramme at det er vanskelig å finne roen. Har ikke energi til noe.
Egentlig forsvant energien rundt klokka 20 i går. Omtrent da vi gikk over fra “orienteringer” til å behandle sakene som skulle opp. Ikke fornøyd med egen innsats i går. Men jeg tror ikke resultatet på de sakene jeg var på talerstolen på hadde endt annerledes om jeg hadde klart å holde et bedre innlegg. Vi tapte begge.
Gamle Gubben Grå dro en snartur på hytta. Ett par sekunder vurderte jeg å bli med, men lot det være. Måtte ha beveget meg…
Jeg kreket meg opp fra sofaen til slutt. Gikk en liten tur med hundene og tok en dusj. Må jo forsøke å få litt ut av dagen.
Kokkejævel er tilbake på toppen for andre dag på rad. Jada, jeg fikk med meg at han var tilbake på toppen i går og at jeg i går som i dag var solid plassert under nummer femti på lista. Femtiseks i dag. Husker ikke helt hva det var i går. Jeg hadde ikke tid til å kommentere en ensom kokk i storbyen. Jeg forlot Drømmehuset klokka 7, var først en tur i Drammen og deltok i to drøftingsmøter som tillitsvalgt før jeg dro tilbake til Hønefoss. Der tilbragte jeg 9 timer på rådhuset på formøte og kommunestyremøte. Når jeg endelig slapp ut fra rådhuset var det for seint å svinge innom den lokale Kiwibutikken. Den stenger jo allerede klokka 23. Tida før 7 brukte jeg på å finpusse argumentasjon både til drøftingsmøter og kommunestyremøte. Tida etter at jeg kom hjem nærmere midnatt brukte jeg til å flate ut under pelspleddet på sofaen i stua og snakke litt med Gamle Gubben Grå før jeg tok Charlie Chihuahua under armen og tusla til sengs sånn litt før klokka 01.00. Blogging ble nedprioritert.
Kokkejævel skriver om drittværet der nord, og selvsagt er det politikernes feil. Alt som er galt er jo politikernes feil. Skulle en sjelden gang en politisk beslutning føre til noe positivt er det garantert noen andre som får æra. Politikerforakten brer seg i samfunnet og noen ganger, som i går i kommunestyresalen, forstår jeg det utrolig godt.
Kokkejævel skriver om regjeringen, og at tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark er skylden i det dårlige været. Her i kommunen er det tvangsnedleggelse av skole som er temaet. Og det fører til både stiv kuling med orkan i kastene i lokalavisens spalter og kommentarfelt, så vel som i den politiske debatten inne på rådhuset.
At man legger ned barneskoler her på Ringerike er ikke noen nyhet. Det har skjedd konstant siden Arbeiderpartiet og Høyre slo seg sammen. Borglund, Heggen, Åsbygda, Ringmoen; Stranden; Vegård; Kirkeskolen; Eikeli og nå Hønefoss skoler er nedlagt (Har jeg glemt noen?)
De andre skolene er historie, men på Hønefoss går det fremdeles elever. Sentrumsskolen skal stenge fra høsten av når den nye skolen helt nord i byen står klar, og elevene blir delt på to skoler i hver sin ende av byen.
Det siste året har jeg knapt kunnet åpne lokalavisa eller gå over torget en lørdag uten å møte på foreldre og andre støttespillere med hjerte for skolen som avdekker feil i saksutredninger, samler inn underskrifter eller deler ut papirhjerter.
Vedtaket om å legge ned Hønefoss skole ble fattet i 2014. Kampen, eller omkampen om du vil, startet etter en litt uheldig behandling av skolegrensene høsten 2018. Når man brukte matematikk, telte elever i stedet for kilometer når man avgjorde hvilke elever som skulle til skolen i nord og hvilke elever som skulle til skolen i syd fikk noen små barn veldig lang og trafikkfarlig skolevei. Foreldre og andre støttespillere begynte å grave i saken, se på saksfremlegg og sammenligne med fakta. De fant feil på feil på feil på… Ja, jeg tror dere forstår.
Til slutt førte avdekningen av feil og mangler i et stort omfang til at kommunens kontrollutvalg ba fylkesmannen om å foreta en forvaltningsrevisjon av en del områder i saken. Da denne forvaltningsrapporten forelå fant Kontrollutvalget den så alvorlig at de anmodet kommunestyret om å behandle hele saken på nytt. Det var det vi skulle ta stilling til i går, og det var grunnen til at kommunestyret gled ut i de små timer. Ikke rakk vi mer enn halve sakslista heller. Vi har heldigvis bestemt at de sakene vi ikke har startet å behandle før klokka 22 må overføres til neste kommunestyremøte. Det er bra, hvis ikke hadde vi vel sittet der fremdeles.
Det å ta opp skolesaken til ny behandling slik kontrollutvalget foreslo mener jeg hadde vært en god ide. Man hadde fått en ny behandling etter masse bråk, folk kunne fremdeles være for eller mot. Kanskje hadde skolen blitt vedtatt nedlagt også etter ny behandling. Men man hadde forhåpentligvis fått en bedre og mer utfyllende saksutredning å fatte den beslutningen på. Dessverre ville ikke flertallet i kommunestyret gå med på det. Så forslaget, anmodningen fra kontrollutvalget om å se på saken på nytt ble nedstemt med 22 mot 21 stemmer.
Om de som stemte mot gjorde det av dumskap eller ondskap, skal jeg ikke ha noen formening om. Jeg antar de stemte slik fordi de mente det er riktig og ikke behandle saken på nytt. Men hvorfor de ikke kunne være med på en ny behandling bare for å skape mer ro i saken, forstår jeg ikke.
Vel flertallet har talt – og jeg bøyer meg for det.
For de som tror at vi nå legger debatten om Hønefoss skole død, slikker våre sår og går videre, Glem det! Til neste uke har Ordfører og administrasjonen invitert til folkemøte om Hønefoss skole, og på neste kommunestyremøte skal vi behandle et innbyggerinitiativ om fremtiden til skolen. (Blir nok nok et langt møte…)
Hei dere!
Isabell Raad er fremdeles på bloggtoppen. Jeg er fremdeles på en 49. plass.
Gårsdagen startet tidlig for Isabell. Hun sto opp klokka 8.
Jeg startet også dagen tidlig. Som vanlig ringte vekkerklokka 05.30. Å klare og karre seg ut av dynehaugen klokka 8 kaller ikke jeg å stå opp tidlig. Da begynner jeg å arbeide når jeg jobber som radiograf. Er jeg tillitsvalgt er jeg som regel halvveis til Drammen.
Isabell skulle være på VG huset klokka 10. Hvorfor kommer hun muligens tilbake til i et senere innlegg.
Jeg skulle være på Rådhuset klokka 9. Jeg er ikke like hemmelighetsfull som Isabell. Hovedutvalget for Helse, Omsorg og Velferd skulle på befaring. Vi stua 7 av Hovedutvalgets 9 faste medlemmer, 2 varaer, en kommunal-sjef og en fra administrasjonen i en minibuss og dro av sted.
Vi dro først til Tyribo, ett av kommunens gjenværende sykehjem. Kommunen vår mener at sykehjem er en gammeldags ordning. Her skal de eldre bo hjemme så lenge som overhode mulig og enda litt til . Må de eldre på død og liv (bokstavelig talt) på en institusjon med heldøgnsbemanning får de aller nødigst og etter lang ventetid tildelt plass i en omsorgsleilighet.
Jeg kjenner til Tyribo fra før og jeg gledet meg ikke til gjensynet. Mamma bodde på Tyribo de siste månedene hun levde, og jeg er svært kritisk til mye av behandlingen hun fikk der. Det vekket til live noen minner som ikke var gode å gå i de korridorene og titte inn på et beboerrom identisk til rommet hvor Mamma døde.
Ikke kjente jeg meg helt igjen i det bildet Kommunalsjefen og ledelsen forsøkte å formidle. Sykepleier 24/7 og mat til alle døgnets tider hvis beboeren ytret ønske om det….
Vel, ledelsen ved sykehjemmets fremstilling var mer realistisk enn kommunalsjefen sin. Og det kan jo hende at noe har skjedd siden Mamma var her. Det har jo gått over ett år. Det jeg tok med meg videre er at grunnbemanningen fremdeles er for lav. At det er problemer med å rekruttere nok sykepleiere og at det til tross for det blir utført utrolig mye god omsorg hver dag på våre sykehjem.
Neste stopp var Hvelven. Det er en enhet som det heter for de med dement. Nå er vel de aller fleste som er så “heldige” å komme gjennom nåløyet og får plass ved ett av våre sykehjem i større eller mindre grad demente, men dette er liksom “kompetansesenteret” og den enheten som har skjermet enhet for denne brukergruppen.
Hvelven er en mye nyere bygning. Det er flotte beboerrom med egne terrasser. Jeg har vært her ved tidligere anledninger som politiker. Dette er liksom ett av glansbildene kommunen viser frem når vi får prominente gjester på besøk og vil vise frem hvor gode vi er på eldreomsorg. Sist jeg var her var en seanse hvor Høyre hadde med seg en representant fra Helsekomiteen på Stortinget og vi i Rødt hadde med oss Bjørnar Moxnes. Omvisningen på Hvelven den gang var oppvarming til et folkemøte om eldreomsorg nede i sentrum litt senere den kvelden.
På Hvelven er det sykehjem i første etasje og bemannede omsorgsleiligheter i underetasjen. Brukergruppen er omtrent den samme i begge etasjer, selv om de som er sykest nok i utgangspunktet får plass på sykehjemmet. Men hvis jeg forsto det riktig er det ikke ofte at de i omsorgsleilighetene her blir overført opp trappa til sykehjemmet. De har like mye bemanning i begge etasjer, den samme pleiefaktoren, og tilbudet blir omtrent idiotisk. Forskjellen på plass i en omsorgsleilighet med bemanning og en sykehjemsplass er betalingen. På et sykehjem blir beboeren trukket en viss prosentandel av trygden sin i betaling for mat opphold, vask av tøy, medisiner ja alle utgifter bortsett fra eget tøy. I en omsorgsleilighet med bemanning betaler beboeren husleie, betaler for vask av rom og klær, for medisiner, for mat for praktisk bistand og bruker fremdeles fastlegen sin og ikke tilsynslegen på institusjonen.
Et av temaene som ett av medlemmene i Hovedutvalget tok opp under befaringen er hvilket tilbud som lønner seg økonomisk for den enkelte bruker. Konklusjonen ble at det for en med en alderspensjon sånn midt på treet ble det omtrent hipp som happ. For de med høy pensjon ble det rimeligere å bo i omsorgsleilighet med bemanning enn på sykehjem For de med minstepensjon blir omsorgsleilighet med bemanning et dyrere alternativ.
Da jeg trakk denne konklusjonen under debatten som oppsto under befaringen var kommunalsjefen rask med å skyte inn at minstepensjonistene kunne søke om bostøtte for å få ned kostnadene. Det formidlet ikke meg. Jeg synes tvert i mot det utsagnet var ekstra provoserende. Tenk deg et menneske som har levd et nøysomt liv, klart seg selv hele sitt voksne liv uten tilskudd fra det offentlige. Så skal det være nødt til å søke bostøtte på slutten av livsløpet for å ha råd til å motta den omsorgen kommunen aller nødigst innvilger deg! Jeg blir virkelig provosert. Det har noe med verdighet å gjøre! (Ja, jeg forstår at kanskje ikke beboeren kommer til å forstå så mye av kommunens økonomiske krumspring, men for meg er ikke det en formidlende faktor)
Nå var vi blitt sultne, så vi satt oss inn i minibussen igjen og dro av sted til Omar. Omar er sjefen på kommunens sentralkjøkken, Ringerikskjøkken, og disket opp med lasagne, salat og bagetter mens han orienterte oss om virksomheten.
Det var godt med lunsj. Det var jo over to timer siden vi hadde fått kaffe og kaker ute på Tyribo. Politikere er en rase som trenger jevnlig påfyll i det minst av kaffe. Hvis ikke kan vi fort bli litt ampre å ha med å gjøre, ikke minst gjelder det for undertegnede.
Etter orienteringen og maten var det på med hvite frakker, plastbeskyttelse på skoene og hårnett. Vi måtte jo få en omvisning.
Også her har jeg vært før. (Jeg har muligens sittet i dette hovedutvalget litt lenge) I utgangspunktet er jeg i mot slike sentralkjøkken. Jeg tror at mat bør ha kortest mulig avstand fra steikepanne til tallerken. Jeg skulle ønske man fikk matlukta tilbake i våre institusjoner. Når det er sagt, så er jeg imponert over Ringerikskjøkken. Jeg tror maten er av aller beste kvalitet, både koketeknisk og innholdsmessig. Så her blir det litt sånn politiske teorier og ønsker mot hva som er fornuftig i praksis. Jeg hadde ingen kritiske spørsmål. Det kan jeg ikke huske at noen andre hadde heller.
Etter omvisningen var det tid for kaffe og sjokoladekake. Omar har forstått det!
Etter besøket på Ringerikskjøkken labbet vi over plassen og bort til Menova a/s. Der ble vi møtt av den overentusiastiske lederen der allerede ute på plassen. Menova er et kommunalt eid aksjeselskap og er leverandører av arbeidsmarkedstjenester til NAV, som er vår hovedoppdragsgiver. Ringerike og Hole kommune eier henholdsvis 93 og 7 prosent av aksjene i selskapet. Det er altså en arbeidstrenings bedrift som får folk ut i arbeid, eller en arbeidsplass for mennesker som trenger en VTA plass (varig tilrettelagt arbeidsplass) De har vaskeri som vasker tekstiler for alle institusjonene i kommunene, en god del hoteller og andre bedrifter. De pakker og kjører ut jobbfrukt, og de har et monteringsverksted.
Til behandling i Hovedutvalgets møte som vi skulle ha på kvelden etter befaringene skulle vi avgjøre hvorvidt de også skulle overta ansvaret for arbeidstreningen/ aktivitetstilbudet for de minst fungerende av de psykisk utviklingshemmede i kommunen vår også. Det tilbudet som frem til i dag er Aurora.
Jeg er kritisk til Menova a/s. Ikke iførste omgang til set arbeidet de utfører, men til hvordan eierskapet er organisert. Et kommunalt aksjeselskap gir ikke kommunen, altså eierne den samme beslutningsmyndigheten til å ta beslutninger som det alminnelig kommunal drift av tilsvarende tjenester ville gitt oss. Her er det styret i selskapet som tar beslutningene, ikke de folkevalgte organene.
Jeg hadde en del kritiske spørsmål, ikke minst til overtakelsen av Aurora. Men det var ikke jeg som var den med flest kritiske spørsmål.
Etter besøket på Menova kjørte vi videre. Vi tok en sving oppom Heradsbygda og så på byggingen av Heradsbygda omsorgsenter som etter planen skal stå klart sommeren 2021 før vi kjørte tilbake til rådhuset.
Etter en liten pause, litt mat og selvfølgelig mer kaffe var vi klare for månedens møte i Hovedutvalget i Helse Omsorg og Velferd.
Isabell brukte ettermiddagen til å delta i Debatten på NRK for å debattere kroppspress og influenseres påvirkningsmakt. Om hvilket ansvar de har som forbilder for mange.
Vi debatterte verken kroppspress eller hvilket ansvar vi har som forbilde for mange på møtet vårt. Nå tror jeg lokalpolitikere oftere blir skjelt ut eller latterliggjort enn at de blir beundret eller regnet som forbilder,
Jeg skal ikke gi dere et fyldig møtereferat. De som er spesielt interesserte kan se hele møtet her
Høydepunktene mener jeg er under orienteringer hvor jeg etterlyste tallene for utskrivningsklare pasienter fra sykehuset. Kommunen har en god del såkalte “overliggere”, og dette påfører kommunen ganske store utgifter.
Selvsagt debatten om Aurora og Menova. Der ble det avstemning over hvor vidt de ansatte på Aurora på sikt skal overføres til Menova a/s. SV, SP, KrF og Rødt stemte for å ivareta også de fremtidige ansattes arbeidsforhold. Ap, V, Hø og Frp var ikke så opptatte av arbeidstakernes rettigheter. Noen synes kanskje det er litt merkelig at ikke Arbeiderpartiet har fokus på arbeidstakernes arbeidsvilkår, men her i kommunen er ikke det veldig overraskende. Dessverre var vi fornuftige i mindretall. Litt bittert, for hvis Sp sitt andre medlem ikke hadde hatt forfall slik at Ve sin representant møtte som vara – ja da hadde vi fått flertall for vårt syn.
Et annet høydepunkt var da vi skulle diskutere hvilke politiske representanter som skal sitte i et strukturutvalg som skal opprettes. Det ble en merkelig debatt hvor man debatterte hva som var bakgrunnen for at dette utvalget skulle settes ned, og hva dette utvalget egentlig skulle gjøre. Til slutt leverte jeg et utsettelsesforslag. Jeg ba om at saken kom til behandling på neste møte. Da med et tydelig mandat og et bedre saksfremlegg. Forslaget mitt ble enstemmig vedtatt.
Etter endt møtet svingte jeg oppom Rødts Grand Old Man her i kommunen og hentet en T-skjorte. Må jo ha noe å ha på meg på kommunestyre møte i morgen. Fikk og med meg skjerfet til han unge fyren fra SV: Hvordan det har havnet oppe hos Grand Old Man er jeg litt usikker på….
I dag må jeg finne tid til å forberede meg til kommunestyremøte i morgen. Jeg må og forberede meg på en drøfting på jobben i morgen – og skulle vel strent tatt vert en tur i Oslo på et forberedende møte før fylkestingsmøtet i Viken i neste uke. Men der tror jeg jeg bare får sende inn innspillene mine til møtet, eventuelt delta på telefon.
