Det var jo ikke sånn det skulle bli…. Jeg sitter og ser ned på bunken med papirer. Bruker. Pasient. Trygdemottaker. Nav. Pensjonskassa Lærings og mestringssenter. Hva har disse ordene med meg å gjøre? Jeg er jo kjerringa som fikser alt. Hvorfor daler disse brevene ned i postkassa mi?
Jeg har lyst til å krølle papirene sammen, rive de i fillebiter og kaste de i peisen. Brenne de opp. La de forsvinne så jeg slipper å forholde meg til de. Men de har ligget en stund på skjenken i hjørnet av spisestuen. Jeg har oversett de lenge nok. Jeg må lese de sette meg inn i problematikken. Ta grep. Jeg pleier å være flink til det når det gjelder alle andre. Hvorfor er det så vanskelig når det gjelder meg selv?
Brevet fra Lærings- og mestringssenteret er det enkleste. De vil jo bare lære meg å mestre sykdommen min.
Men før jeg kan lære meg og mestre noe som helst må jeg lære meg å akseptere at jeg har fått en diagnose. En diagnose det er viktig at jeg lærer meg å leve med.
Jeg har en hel haug med diagnoser allerede. Jeg har lært meg å leve til tross for dem. Jeg har aldri vært snill mot meg selv, eller lyttet til kroppen min. Nå har jeg fått en diagnose Diabetes 2, som gjør at jeg må gjøre nettopp det. Lytte til kroppen min og ta hensyn til den. Jeg hater det!
Jeg ble født med en haug diagnoser. Hjertefeil, klumpfot og skjeløyd så det holder. Gjennom livet har det kommet flere diagnoser. Jeg kan ikke holde på å tenke på de og ta hensyn, da hadde jeg ikke fått gjort annet. De, legene; eller andre forståsegpåere sa jeg ikke kom til å leve opp. Andre sa at jeg aldri kom til å lære å gå normalt, Atter andre påsto at jeg kom til å bli blind. Vel, de har ikke fått rett så langt!
Kurset de har innkalt meg til er om litt over en uke, og det er nok best å møte. Uteblitt fakturaen på polikliniske timer nærmer seg tusen-lappen.
Men den ene av de dagene har jeg time hos fastlegen. Den andre skal jeg ta bilder av pasienter – ikke være pasient. Jeg har egentlig ikke tid..
Jeg blir anbefalt å ta med meg pårørende. Hvorfor det? Det er jeg som er syk, eller jeg er ikke syk. Jeg har bare fått en diagnose jeg skal ha resten av livet. Ikke noe å bry seg om. bare nok et stempel. Jeg har stempler, diagnoser, nok fra før. Jeg kommer ikke til å komme drassende med Gamle Gubben Grå eller en av ungene. Glem det!! Jeg kommer alene! For jeg kommer selvsagt til å møte opp.
Så var det brevet fra Nav. Det kom for en stund siden. Det ber meg bare om å ha en plan klar. Det nærmer seg maksdato for sykepenger, og de ønsker ikke at jeg skal stå uten inntekt, eller rettere sagt stå med veldig redusert inntekt. Jeg bør være takknemlig for at de sender brev og informerer meg i god tid. Men det er ikke takknemlighet jeg føler. Ser jeg ut som en Naver? Og hvorfor føler jeg det å motta støtte i så fall så stigmatiserende, så negativt? Jeg er jo en stor forkjemper av velferdsstaten og det sikkerhetsnettet som er der.
Eller slik jeg forstår brev og nettside er det ikke noe sikkerhetsnett der for meg. Jeg er for frisk. Jeg arbeider 60%, men for å få rett til Arbeidsavklaringspenger må jeg ha en reduksjon på minst 50%. Så jeg er altså for syk til å arbeide fullt og for frisk til å få trygd? Rimer ikke med at regjeringen ønsker arbeidslinja. Komme seg opp om morgenen og alt det der. Jeg får lyst til å drite i hele sykemeldingen, bite tennene sammen og gå på så lenge det går. Har jeg flaks ville det gått en måned eller tre, så ville alt bli svart Kanskje for godt.
Arbeidsgiver har tilretteleggingsplikt. når en arbeidstaker trenger tilrettelegging på grunn av skade, sykdom har arbeidsgiver plikt til å tilrettelegge om nødvendig finne andre arbeidsoppgaver. Jeg har fremdeles masse arbeidskapasitet selv om jeg ikke makter fem dager på rad på CT med 32 pasienter i snitt pr dag. Men samtidig vet jeg av erfaring at arbeidsgiver ofte gjør det de kan for å komme seg unna tilretteleggingsplikten.
Jeg har som tillitsvalgt kjempet den kampen for flere medlemmer. Jeg har nådd frem hver gang, men veien dit har innimellom vært litt vel tøff. Hvem er der for å kjempe for meg? Og vil den være like tøff som jeg måtte være?
Og jeg vil ikke bli noen ny pølsekoker. Jeg vil ha meningsfylte arbeidsoppgaver. Det synes jeg jeg fortjener. Jeg har arbeidet på denne arbeidsplassen i snart 30 år. Alltid full stilling, som regel mye mer.
Brevet fra Pensjonskassa etterlot flere spørsmål enn svar. Kan jeg få pensjon fra pensjonskassa selv om jeg ikke er minst 50% syk? Hvis jeg for eksempel fortsetter å arbeide 60%, kan da Pensjonskassa gi meg pensjon for 40%? Det ble jeg ikke helt klok på…
Og forsikring Jeg har en sånn uføreforsikring gjennom forbundet jeg har betalt på i snart 30 år. Er det noe igjen der å hente for en utslitt kropp?
Så mange spørsmål. Så mye jeg må sette meg inn i, og det er jeg som må ta grep. Og jeg må gjøre det nå.
Det er nesten nifst at du kan straffes økonomisk nå for å ha holdt ut i 60% stilling… det bør dessverre være maks 50. Opplegget regjeringer fra begge sider har snekret sammen gjennom mange år, er blitt helt vanvittig tåpelig.
En dame i deltidsjobb friskmeldte seg for å unngå å gå over et år, for AAP hadde hun ikke råd til… stod på i jobben i over et halvt år til og ødela helsen enda mer, ny sykmelding, etc. En ond sirkel som absolutt ikke bedret helsen.
Tenker på deg. Jeg er jo selv 40 % trygdet. Fikk det til. Men et spørsmål. Har du KLP på din arbeidsplass?
Nei. Sykehusene har egen pensjonskasse. Men det burde jo gå an å få til i vår pensjonskasse også…
ja, jeg søkte 40 % trygd gjennom KLP og fikk det. Brukte ikke NAV i det hele tatt. Gjør et forsøk hos deg! I sykehusets pensjonskasse. Sjekk om regelverket!
Det er nok det som er riktig vei å gå Skal sjekke ut regelverket
Jeg kan gi deg ett råd: Kjemp med og ikke mot. Hvem kommer til å takke deg for at du slet deg ut på jobben?
Ok, ett råd til da: plukk én stein om gangen. Det er så kjekt å etterpå kunne si check.
Et siste råd: ta med deg gamle gubben grå. I gode og onde dager!
Jeg kommer ikke til å kjempe meg tilbake i full stilling som turnusradiograf. Det kommer ikke til å gå, og jeg har lyst til å bli gammel. Det er jeg sikker på.
Da misforsto du meg, tror jeg. Det virker som om du vil overse diagnoser, plager og mulige konsekvenser. Det blir lettere hvis du erkjenner at du har diabetes, du trenger hjelp, du har muligheter gjennom systemene. Det gjør deg ikke verken mindre eller til et dårligere menneske. Både du og de rundt deg fortjener å ha deg i så god form som mulig, lengst mulig.
Jeg har innsett at jeg har Diabetes, og tatt mange grep. Kutta ut Coca Cola som jeg har vært avhengig av. Slutta å spise smågodt. Dropper sukker i teen. Det er mer det å godta at jeg er diabetiker, hjertesyk osv jeg kjemper mot. Jeg har en diagnose. Jeg er ikke en sykdom. Sikkert litt vanskelig å forstå helt hva jeg mener
Jeg forstår deg så inderlig godt og føler med deg. Bare husk på at du er ikke en diagnose , du er så mye mye mer💜
Mine utfordringer er peanuts mot dine. Og nei, ingen er en diagnose, men det er vel følelsen av å bli behandlet som en diagnose og et problem som er utfordringen
Kan du ikke sykmelde deg 100% og søke deg inn på et sted -rehabiliteringssted -der du kun kan fokusere på deg selv og slippe alt annet. For det er tydelig at du har bruk for en livsstilendring! Og det er en god måte å gjøre det på.
Og ja, jeg er enig med Solveig, ta med deg gubben grå!
Jeg har ikke tid til det må du skjønne 🙂
Jeg skal nok fikse livsstilsendringene som må til. Og Gamle Gubben Grå er fin til så mye, men ikke til å være med på slikt.
Ta en telefon eller tre i morgen, Brit. Til pensjonskassa og til forsikringsselskapet du er uføreforsikret i.
Man blir gal av å gå og lure på hvilke rettigheter og muligheter man har, og ofte er det løst med å bare ta den telefonen.
Når du _vet_, er det lettere å ta grep, forhåpentligvis.
Ja, jeg skal sende noen mailer i dag. Undersøke litt. Få senket skuldrene. For jeg må ha sikkerhet for økonomien.