Du er alltid så sur…..

“Du er alltid så sur::” ordene til Yngste sønn kverner rundt i hodet mitt der jeg ligger  og prøver å sove i går kveld.  Alltid så sur… Innerst inne vet jeg at han har rett. Jeg har vært mye sur og irritert i det siste – og det har gått ut over de her hjemme.   Jeg lever på mange måter akkurat det livet jeg ønsker, en jobb jeg er utrolig glad i , og som jeg synes er både spennende og engasjerende. Et gryende politisk engasjement som jeg og har stor glede av og finner passe utfordrende og veldig engasjerende. På mange måter har jeg kommet dit jeg ønsker å være, men jeg har ikke kommet dit gratis. Og alt engasjementet gjør seg ikke selv. Jeg jobber hardt og mye og selv om det er lystbetont og morsomt så blir jeg til tider sliten, veldig sliten. Da blir jeg sur og grinete og det går ofte ut over mine nærmeste.

Jeg snur meg rundt i senga. De røde tallene på klokkeradioen lyser rødt i mot meg  02.15.  “…alltid sur….”   I morgen skal jeg ikke være sur. I morgen skal jeg være den elskelige, blide, morsomme mammaen og hustruen jeg innerst inne ønsker å være.

Ny dag og nye muligheter.

Våkner litt over klokka 7.  Alt for tidlig å stå opp.  Snur meg rundt, kryper godt sammen og lukker øynene, snart er jeg i drømmeland igjen.. Bang. Der får jeg en rett høyere fra Gamle Gubben Grå som ligger ved min side. Det var da som… Kjenner blodtrykket stige, er det ikke mulig å la en stakkar få sove litt en stakkars frilørdag?  Jeg snur meg mot Gubben og skal til å slå tilbake, og når han våkner gi han inn. Det må da være mulig å ta litt hensyn!!!!  Men jeg slår ikke. Ordene fra i går kveld kommer kvernende tilbake “Alltid så sur…” Jeg ser ned på min bedre halvdel, mannen jeg har delt halve livet med.  Han ligger på ryggen og sover. Snorker litt ujamnt og rykker litt i hender og føtter i ny og ne. Langt borte i drømmeland et sted.  Jeg legger meg rolig ned igjen. Forsøker å finne roen og søvnen en time til eller to, … Men nei nå har Gamle Gubben Grå virkelig fått tak på snorkinga og de ufrivillige rykningene.  Jeg gir opp og står opp. Er jo egentlig morgenmenneske – og nå har jeg huset for meg selv.

Deilig stille morgenstund skrur på radioen, varmer meg en kopp te og nyter morgenstille hus. Bare meg oppe … ja, og så Kjøteren da. Våralltid våkne Kjøter som er blitt både gammel og til tider nervøs. Han begynner brått å bjeffe infernalsk. Det er noe ute i hagen, eller ute på boligfeltet, eller han innbiller seg at det er noe der, Naboens katt, en hundellufter, en bil på gata utenfor eller en flue som flyr forbi og et løv som faller til bakken.  Han roer seg når jeg roper på han og vi får en liten kosestund, men med en gang jeg konsentrerer meg om tekoppen igjen, blir han såret og begynne rå bjeffe igjen, nNy kosestund, kløing på magen, stryking småsnakking med mild stemme   Rolig logrende hud, men så frt han ikke har min fulle oppmerksomhet….  Tre ganger gjentar dette seg. Fire…blodtrykket begynner å stige…”Sat…. drittbikkje.” Min reddende engel, eller rettere sagt, Kjøterens reddende engel, Eldste sønn står opp og forsvinner ut med Kjøteren.

Puls og blodtrykk synker raskt tilbake til normalt nivå.  Raskt får jeg unna litt husarbeid. Eldste Sønn og Kjøteren kommer inn igjen Sønn har hentet dagens aviser. Ny tekopp, et par brødskiver.  Dagens høydepunkt.  Halvveis i siste avisen kaster jeg et blikk på klokka. Straks halv 11. Dagen er enda ung..  Halv 11!!! jeg lovte jo å være hos Datteren halv 11 for å kjøre henne på jobb.  Hvor er bilnøklene? Lommeboka? Telefonen?  Så i rasende fart til Datteren mens blodtrykket atter stiger….

Etter å ha kjørt Datteren på jobb stikker jeg innom et loppemarked. Em yndet hobby både for meg og Gamle Gubben Grå.  tar en runde, ikke de helt store loppefunnene. Men litt blir det jo. Tar en telefon til Gubben og lurer på hvor han er, og han er ikke vond å be om en tur på loppemarked. Koselig formiddag.  Pulsen og blodtrykket når normalnivå, muligens helt nede i hvilepuls så bra har jeg det.  (Selv om jeg kjenner blodtrykket stige litt når Gubben sier han har kjøpt en kartong med gamle ølglass, men synker igjen når han ikke har tenkt å kjøpe den nesten-antikke kassa med nesten-antikke ølflasker…)

Hjemme igjen er jeg roligheten selv og koser meg med mine egne småsysler. Nesten så jeg små-nynner mens jeg holder på. 

Klokka 17 spør jeg Yngste sønn om han snart kan begynne med middagen.  Han svarer raskt at det skal han.  Flinke gutten. Det samme svarer han da jeg spør på nytt klokka 18,…. og klokka 19…….  Først når jeg har eksplodert klokka 20 kommer han opp for å lage middag.

“Det hadde vært morsommere å hjelpe til hvis du ikke var så sur støtt” sier han når middagen blir servert i god tid før klokka 22.00……

 

 

Fridag

Fridag  eller ikke, opp i otta må man. Guttene skal jo på skole og jobb.

Eldste Sønn rakk som vanlig bussen, og Yngste Sønn måtte kjøres. Tok med meg speilreflekskameraet da jeg kjørte han og tok meg en liten foto-tur samtidig. Det var en klar fin høstdag. Ja, høstdag. Det er september, så da er det høst – enten man liker det eller ikke.

På Ask kapell sin kirkegård fant jeg denne bautaen til minne om en tidligere lærer ved Stranden skole.

På en dag som i dag, da lærerstreiken er over, er det jo greit å minne om hvilken status lærerne en gang hadde i samfunnet. Siden Stranden skole  nå også dessverre er historie er denne bautaen en bauta over vår nære fortid på mer enn en måte.

Hjem for frokost, avislesing og litt husarbeid før jeg bega meg ut i skogen igjen. Denne gangen på leting etter sopp. Til tross for at det er et alle tiders sopp år, ble det liten fangst, og jeg rusla hjem etter en drøy halv time. 

På kvelden var det møte i SOL for å se om det var liv laga å få stilt liste til neste kommunestyrevalg.  Det var det, mener vi, men gode kandidater ønsker ikke lengre å ha en så aktiv rolle.  Sørgelig.  Kjenner at lufta gikk litt ut av meg ved den beskjeden.

MEN når det er sagt har jeg stor tro på prosjektet SOL fremdeles. Fortsatt er det mange dyktige folk med, og med litt mobilisering og kanskje noen nye navn + et godt program med tydeliggjøring av våre viktige saker har vi fremdeles en god sjanse til å gjøre et godt valg.

Nok en aktiv dag.

Lå og koste meg under dyna til Gamle Gubben Grå dro på jobb klokka 07.00, det er jo tross alt søndag.  Men så var det opp og hopp for meg og, og 08.00 var jeg klar til dyst på jobben.

Da arbeidsdagen gikk mot slutten, og jeg og kveldsvakta satt og skravlet litt, dukket plutselig Gamle Gubben Grå opp i vaktromdøra. Han hadde skjært seg stygt på jobben og var på vei til legevakta.. Jeg tilbød meg å bli med han, men han mente han var stor gutt, så jeg skiftet og satt på parkeringsplassen og ventet til han var ferdig på legevakta. (Jeg er jo en omsorgsperson innerst inne…)

Mens jeg satt der og blomstret kom en tillitsvalgts kollega, også hun etter endt arbeidsdag. Vi fikk oss en hyggelig prat, og fikk luftet litt av frustrasjonen vi bærer på – og usikkerheten vi alle føler om hva som skjer med den kjære arbeidsplassen vår i fremtiden. Hvilke funksjoner vil være igjen på Ringerike Sykehus når det nye sykehuset i Drammen står ferdig?

Gamle Gubben Grå kom, og vi dro via bensinstasjon hvor bilen min fikk velfortjent påfyll av bensin og olje. Så kjørte jeg hjem. Hjemme sto Eldste Sønn klar med skjerfet rundt halsen og en litt oppgitt mine. Det er hjemmekamp for HBK i dag. Fikk kjørt han på kamp, og tok med meg hunden og gikk en tur med den. Mens jeg gikk tur ringte Datteren og vi fikk oss en hyggelig prat.

Hjem, litt husarbeid og så ringte Eldste Sønn. Kampen var ferdig, og han måtte hentes.  Hentet en fornøyd gutt i byen. HBK hadde slått Bærum 2 -1 og fått velfortjente og sterkt etterlengtede tre poeng. 

Hjemme hadde Yngste Sønn endelig begynt å lage middag, og vi rakk middag før klokka 22.00 og yngste Sønn kunne ikke forsto hva jeg stressa med….

Vips så var enda en uke forbi….

Da har enda en uke løpt av sted, lørdagsfreden samlet seg over heimen og jeg sitter her med rødvinsglasset og har tid til litt blogg skriving.

Forrige søndag var jeg på loppemarked med Datteren før jeg dro til Ål. Styret jeg er med i skulle  ha styresamling søndag kveld og styremøte på Sjukestuggu på mandag.  Jeg var ikke spesielt glad over å bruke denne fridagen på jobb..  Når man kun har fri annen hver helg i sommermånedene blir frihelgene veldig verdifulle. Dette var en av mine få frihelger, men allerede klokka 17 måtte jeg sette kursen oppover Hallingdal.

 

Siden man har åpnet nye Rv 7 mellom Sokna og Ørgenvika, slapp jeg å kjøre gjennom min gamle hjemkommune Krødsherad, og sparte nesten 20 minutter på turen oppover dalen. Ankom hotellet i passe tid. 

Det ble en hyggelig kveld, med god middag og munter allsang.  Det er utrolig hvor mye moro en kan få på grunn av ei gammel skolesangbok….

Mandag var det omvisning på Sjukestugu før styremøtet.  Jeg blir alltid like imponert over sjukestugu hver gang jeg er her oppe. 14 spesialisttjenester, og et godt samarbeid mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er  Sjukestugu et godt eksempel til etterfølgelse for mange.  Interessant var også Øystein Lappegard sin forskning om Sjukestugu og hvorfor pasientene var så fornøyde.

 

Etter styremøtet bar det nedover dalen igjen  Et kort stopp for å kjøpe cola og tisse litt på Flå, tok jeg meg tid til  og rakk allikevel møtet i Sol med god margin. 

Ikke de helt store sakene til kommunestyremøtet til torsdag, så møtet var raskt over.  Eneste saken som virkelig engasjerte meg var aktivitetsplikt for sosialklienter. Her var selvsagt vi og Sentrumskammeratene uenige i formannskapet.  Men undre over alle undre skjedde, Ap endret syn før kommunestyremøtet, og vårt standpunkt fikk flertall..

 

Tirsdag var det bursdagen min.  Den ble feiret med en total fridag. Ingen jobb. Ingen møter.  Rørleggeren kom og demonterte do og vask på gjestetoalettet jeg skal pusse opp, men været var alt for fint til å starte der.  Det ble sopptur og tyttebærtur før middag og kakespising sammen med Gamle Gubben Grå og guttene.  Masse hilsener, masse telefoner og noen gaver. Kort sagt en alle tiders dag.

 

>Onsdag var det midtvakt på jobben.  Dvs 10 – 18.  Fikk unna litt kontorarbeid etter at arbeidsdagen var over, og vips så var den dagen historie.

 

Torsdag er møtedagen min. Forlot heimen litt før 7.00. I dag var Drammen målet.  2 møter i Drammen, og ett møte i Hønefoss før det på ny var tid for litt kontorarbeid.

En SMS fikk meg til å tenke på at jeg hadde avtalt å dra på sopptur med ei venninne denne ettermiddagen.  Litt raskt arbeid, og man rakk det viktigste før vi dro avgårde på sopptur.  Jeg plukket en stor kurv full av rødskrubb mens venninna mi løp bak og plukket alle soppene hun så. (Hun tar alt med til moren som sorterer spiselig fra uspiselig.  Jeg satser på de få soppene jeg kan.

Vi ga oss ikke i skogen før skyggene ble lange og sola gikk ned i vest. Først ved 21.30 tida var vi atter hjemme hos meg. Venninna ble selvsagt bedt inn på kaffe, og skravla gikk. Først da klokka var over 01.00 kom jeg meg i seng.

 

Litt vel trøtt da klokka ringte fredag morgen, men jeg kom meg opp, fikk vekket guttene og fikk de avgårde på bussen begge to. (Kryss i taket). Rakk jobben selv og. Ikke verst.

Etter en hektisk arbeidsdag kom jeg utslitt hjem, kjeftet og smellte før jeg totalt utslitt sovnet på sofaen rett etter en litt sen middag.

 

I dag har det vært en ny arbeidsdag, en kjapp tur med hunden, deilig middag – og nå rødvin og kvalitetstid foran PCen  mens Gamle Gubben Grå og guttene ser film i kjellerstua.

 

 

 

 

Fant ut hvor mye politikken betyr for meg….

Mandag var dagen for interessekonflikter i min litt schizofrene hjerne. Jeg skulle så gjerne ha vært to steder på en gang….

For det første hadde jeg aftenvakt med verdens beste kollega. Vi er et godt vakt-team, og vanligvis er våre aftenvakter, til tross for at de ofte er travle nok, noen av hverdagens høydepunkter.  Samtidig skulle vi ha møte i den politiske lista jeg er medlem av for å avgjøre hvor vidt vi stiller felles liste også ved neste års kommunevalg Vi er et listesamarbeid mellom SV; Rødt og en del partiløse sosialister. Jeg er vel lederfiguren for disse partiløse.  Jeg hadde i forkant av møtet fått høre at SV ville trekke seg ut av samarbeidet, og jeg var spent på hva Rødt ville. 

Ikke noe mer Solidaritetslista kunne fort bety ikke noe mer politikk på meg. 

Noen av oss partiløse hadde snakket om å stille liste alene hvis ingen av de andre ville være med, men jeg forsto at det ville bli litt av en jobb både med å få folk nok til å stille liste, og med å samle 300 underskrifter for å få lov til å stille liste.  Jeg forsto og at mesteparten av den jobben måtte jeg gjøre selv.  Hadde jeg tid og energi til å starte den prosessen?

Selvsagt kunne jeg melde meg inn i ett av de andre partiene. Jeg ville nok bli tatt godt i mot både i SV og Rødt, og kanskje flere andre partier.  Men jeg liker den partiløse statusen.  I SV som er mitt gamle parti føler jeg meg ikke helt hjemme her i kommunen. Det er noe med personkjemien mellom meg og enkelte sentrale aktører i det lokale partiet.  Føler meg nok mer hjemme blant Rødt sine medlemmer, men Hallo, jeg føler meg ikke som kommunist….

Skulle gjerne vært på det møtet og fått sagt mitt syn på en ok måte, fått overtalt de andre til å fortsette samarbeidet, Vi har alt å vinne på å stå samlet og ikke sloss om de samme velgerne. Samarbeidet har da fungert greit de tre årene, og siden vi var et nytt alternativ ved forrige valg, burde vi gi det en sjanse til før vi forkastet ideen.  Men jeg måtte på jobb.  Derfor skrev jeg mail til alle listekandidatene som var innbudt på møtet med mitt syn, mine argumenter og SMS til de jeg snakker mest med og ba de ta hensyn til mailen og sende meg en SMS etter møtet så jeg fikk greie på hva som ble bestemt.

Selvsagt var det kaos på jobb da vakta starta. Selvsagt skyldtes kaoset dårlig planlegging, dårlig ledelse, dårlig arbeidsmoral og alt annet som kan få et tillitsvalgts blodtrykk til å stige.  Selvsagt var det en travel helg. Selvsagt kom det ingen SMS:…. før godt over to timer etter at møtet hadde startet.

SV trakk seg ut, men Rødt ville fortsette samarbeidet med oss partiløse. 

Resten av vakta gikk jeg bare å strålte som en sol.  Jeg kjente skuldrene senke seg,  og roen senke seg.  Samtidig følte jeg en boblende glede.  Dette skal bli bra.  Vi skal gjøre et brakvalg høsten 2015.  Nå er det bare å brette opp ermene å sette i gang. 

Jeg snubler meg gjennom livet….

Har skrevet før om at jeg har det med å snuble i tide og utide. Jeg har knekt en albu da jeg trodde jeg var nede ei trapp, men det viste seg at jeg hadde et trinn igjen.  Jeg knakk den andre albuen på en asfaltert rullestolsti da jeg gikk tur med ungene på en campingplass. Jeg knakk den første albuen en gang til da jeg ramlet ned fra en fortauskant og slik kunne jeg fortsatt. Det står i sykejournalen min at jeg er allergisk mot fortauskanter etter en mengde fall med forstuelser og andre mindre skader. 

Den største skaden til nå fikk jeg i fjor sommer da jeg klarte å knuse øverste delen av leggen i 13 biter etter å ha sklidd i en liten flekk med leire.  Resultatet av det er at jeg har beinet fullt av metall, og kan glede meg til kneprotese om få år hvis ortopeden får rett i sin dystre spådom. 

I løpet av det året som har gått siden jeg ødela kneet, eller øverste delen av leggen hvis du skal være pirkete, har jeg hatt flere fall som har gått ut over kneet, men fremdeles tror jeg det er like helt. 

Her om dagen gjorde jeg på nytt et hederlig forsøk.  Var på jobb, og det var full fart som vanlig.  Hadde med meg en nyutdannet kollega på traumestue så hun skulle få litt opplæring og trening. Der fant mine rosa crocs en vanndam, og da var det ned på kne så kneskåla smalt i betonggulvet. Jeg trenger sikkert ikke fortelle hvilket kne…

Nå er kneet blått, vondt og hovent og jeg vurderer å kjøpe meg nye arbeidssko…. 

 

 

 

En kiosk med utsikt over vannet………

 

En kollega av meg sier at hun ønsker i blant at hun heller arbeidet i en kiosk med utsikt ut over fjorden.  Dette er en ung, fremadstormende kollega med Bachelor, videreutdanning og avansementstillinger i ballasten. En liten streber, vil kanskje noen si.  I hvert fall ei svært oppegående dame som ikke skygger banen for utfordringer, og er et arbeidsjern uten like. Stå-på-person som nok trives best med et aktivt liv.

Så hvorfor ønsker denne høyt utdannede kvinnen seg til et liv i en dårlig isolert tre-bu ute i ødemarken?  Jeg tror ikke det er på grunn av noen utpreget fascinasjon for bleke unge menn i blomstrete shorts 

Kanskje fordi hverdagen til denne kollegaen som mange av oss andre røntgenfolket er å arbeide i halvdunkle rom hvor eneste lys er blafringen fra de mange dataskjermene. 

Kanskje fordi arbeidsmengden til tider er så mye at man føler seg lenket til arbeidet uten mulighet for å komme fra. Ansvar og problemløsing fortsetter å svirre i bakhodet selv når kontordøra låses og man kan gå ut i sollyset å ha fri.

Det det handler om er å skape en hverdag hvor det er mulig å legge utfordringer og problemer fra seg. Låse døra og ha fri. Helt fri fra jobb og tanke på jobb og jobbrelaterte utfordringer. Tid til å puste med magen, kyte livet og bare LEVE.

 

 

Disse få sommerhelgene……..

https://www.youtube.com/watch?v=JUTeQTo6pS0

I år hadde jeg tidlig sommerferie. Det går på rundgang, og er i grunn et rettferdig prinsipp.  Allerede 12 juli var jeg ferdig med sommerferien. Det gjorde i grunn ikke så mye.  Det lå mengder av sommerdager foran meg, og selv om jeg skulle arbeide min del hadde jeg jo alle andre timene fri til å bruke på hva jeg vill.  Fremdeles nok av tid til å besøke landstedet til Svigers,  bli ferdig med det vi skulle gjøre på hytta, kanskje dra en liten tur til Sverige eller Vestlandet.  Mulighetene var mange.

Nå spiller de “En sommer er over på Reiseradioen”, dørene i huset står ikke lengre på vidt gap og i morgen er det klokkeklang og skolegang for yngste mann.  De fem ukene siden ferien har gått fort.  Det har blitt ett par småturer på hytta, men fremdeles gjenstår det mye som bør gjøres før høsten setter inn for fullt, Svigers er sure for at vi ikke har brukt en helg på landstedet sammen med dem. Svoger har vært der hver helg, han.  Jeg har hverken vært i Sverige eller på Vestlandet.  Hvorfor har jeg sust bort disse sommerukene så til de grader uten å få gjort noen verdens ting?  Sommeren er jo så kort og så verdifull.

Kan en av grunnene til at jeg har fått gjort så lite er at jeg har arbeidet annenhver helg? Altså av de fem helgene som har gått siden jeg har ferie, har jeg arbeidet tre av dem. Og nå har jeg vært flink og ikke arbeidet overtid i det hele tatt.  Jeg mener ikke å klage, Gamle Gubben Grå har arbeidet fire av disse helgene, så jeg vet at det er andre som har det verre enn meg, men han har i det minste fridagene litt mer samlet, og ikke strødd utover enkeltvis som  meg.  (At han og arbeider helger og turnus kan jo og være en medvirkende årsak til at vi får gjort så lite. Det er jo gøy å ha noen å dele opplevelsene med…)

 

Det er ikke vanskelig å si unskyld….

Hørte på Reiseradioen i går. De snakket om krangling som kan oppstå når vi i ferien bor tett innpå hverandre. 

De snakket med ei lita jente, som veslevoksent så at det var viktig å si unnskyld hvis man hadde kranglet eller kjeftet.

Programlederen spurte om det var vanskelig å si unnskyld. Og jenta svarte at det var ikke vanskelig i det hele tatt. Det var bare å si un og sk (hun slet litt med den rette skj lyden) og yld.

Så til alle oss voksne som kanskje syns det kan være vanskelig å si unnskyld. Det er ikke vanskelig i det hele tatt – bare du får til DnB lyden.