Morna Jensen…..

Så har Fremskrittspartiet fått nok, tatt til det de mener er fornuft og forlatt regjeringen. Belastningen ved å sitte i en regjering som både viser barmhjertighet og føler det er moralskt riktig å hjelpe syke, norske barn vekk fra det helvete en leir i Syria er, ble for stor.

Beslutningen om å forlate regjeringen sier mer om Frp enn det sier om resten av regjeringen. Å hente hjem et lite barn som lider av cystisk fibrose, er for Frp så totalt forkastelig at det er verdt å avslutte et 6 år langt regjeringssamarbeid.
Lokalavisa hevdet jeg holdt en tordentale da jeg i forrigekommunestyremøte sa jeg var flau over at Frp ikke ønsket like mange flyktninger til vår kommune som de andre partiene.  Jeg kunne godt gjentatt “tordentalen” min ovenfor Frp ledelsen i dag men jeg gjør det ikke.  I grunn er det helt greit for meg at de forlater regjeringen.

En liten 5 år gammel gutt med en alvorlig sykdom er hentet fra et svart jordhull i en leier i Syria og til de hvite sykehussengene på Ullevål.  Hentet fra krig og redsel, til helsehjelp i ett av verdens tryggeste land. Endelig kan han sove trygt mens kvalifisert helsepersonell passer på han.  Er ikke det en gladnyhet? Noe vi kan være stolte av – i stedet for å lage regjeringskrise?

Jeg er ikke dum og naiv, og det håper jeg ikke norske myndigheter er heller.
Jeg er ikke overbevist om at “IS-kvinnen” er så uskyldig som hun nå ønsker å fremstå.  Mulig hun kom til Syria mot sin vilje, men hun må enten ha vært utrolig naiv eller hatt en mistanke om at de fult innredete boligene de flyttet inn i hadde tilhørt noen andre før de flyttet inn. Og det er vanskelig å forstå at hun ikke har reflektert over hvem disse “andre” var og hvor de var nå.  Men hvor delaktig hun har vært i direkte terrorhandlinger eller å rekruttere andre til kalifatet det skal ikke jeg uttale meg om.  Det er det opp til politiet å etterforske, og jeg har tillitt til at PST har kunnskapen som skal til for å gjøre det.  Så blir det opp til domstolene å dømme henne for de forbrytelser hun har begått.

Jeg er som sagt ikke dum og naiv.  Jeg regner og med at hvis noen av barnefedrene til disse to barna plutselig skulle gjenoppstå fra de døde og søke om familiegjenforening ville den selvsagt bli avvist  Jeg tror jo ikke UDI er direkte idioter.

At “IS-kvinnen” nå har kastet nikaben, og nå sier hun tar avstand fra IS, er selvsagt bra, selv om jeg ikke er overbevist om at hun virkelig mener det.  Jeg mener, skal hun ha brøkdelen av en sjans til å bli trodd i retten, er nok det å komme seg ut av den svarte heldekkende drakta første bud. Om hun ikke forstår det av seg selv, ville nok en hver oppegående advokat komme med det rådet.

Så selv om jeg ikke er overbevist om at “IS-kvinnen” er uskyldig, og jeg ser at hun rent teoretisk kan medføre en sikkerhetsrisiko er jeg overbevist om at denne risikoen er norske myndigheter i stand dit å ta seg av.
Jeg mener og at det eneste rette både etisk og moralsk var å hente de to uskyldige barna hjem.

Det er ikke første gangen Regjeringen Solberg har hentet hjem folk som har utført drap i andre deler av verden.  Joshua French ble hentet hjem i privatfly på statens regning.  Og Statsminister Solberg holdt stolt pressekonferanse på selveste 17. mai om å fortelle “gladnyheten” om at den norske “helten” French var hentet hjem etter omfattende forhandlinger.  French og hans avdøde kammerat var kastet ut av Telemarksbataljonen og hadde reist på eget initiativ til Kongo for å “leke krig”.  I mangel på fiender å skyte på, drepte de muligens sjåføren sin.
Ingen i Frp forlangte at partiet skulle trekke seg ut av regjeringen den gang, tvert i mot sto de forrest i kampen for å få den mulige morderen hjem.  Kan noen vennligst forklare meg forskjellen?

La oss glede oss i dag over to ting. To uskyldige barn er hentet hjem til en trygg fremtid, og vi har fått en regjering som ikke er fullt så blå.

 

Polskam

Her i Hønebyen er det stor debatt for tiden. Vinmonopolet har planer om å flytte fra de lokalene de leier i dag i ett bygg samme med en teppebutikk, et apotek, kinoen, biblioteket og en god del tomme lokaler.  De ønsker seg inn på Kuben, byens store kjøpesenter, og senterledelsen har ryddet plass akkurat der polet ønsker seg.  For å få polet på den plassen de ønsker, har senterledelsen latt være å fornye leieavtalen med en bokhandel og en butikk som selger klær til oss damer med litt størrelse og tyngde.

Slik blir det debatt av, særlig fordi bokhandelen forsvinner.  Vi tykke damene går litt stillere i dørene.  Vi skriver ikke leserinnlegg med feite overskrifter om “Hvor skal jeg nå få kjøpt bukser?” , men vi har underskriftskampanje både på papir og på fb.  Det er mange som kommer til å savne denne butikken hvis den blir borte.

Jeg støtter de som er mot flytting. Ikke bare fordi jeg liker bokhandelen og klesbutikken med klær i min størrelse, men og fordi jeg synes polet har en helt ok plassering der det ligger i dag. Jeg kan bare svippe innom på vei hjem, parkere i kjelleren av bygningen, ta heisen opp, handle og så dra videre.  Enklere å finne parkering enn på Kuben, jeg slipper å traske på senteret, ofte er det godt å slippe et kjøpesenter fullt av folk etter en slitsom arbeidsdag. Og jeg tror svippturen innom polet fort tar litt lengre tid når jeg må innom polet. Fort gjort å ta noen flere ærend, eller “bare kikke litt”.

I forrige uke oppsto et ny-ord i debatten, og debatten nådde muligens nye høyder.  En lokal kjendis, personlighet innen det lokale næringslivet, ønsket i likhet med meg at polet skulle holde seg der det var. Og dette hadde han en epistel om på siste sida i lokalavisen.  Han ønsket helt klart ikke at det skulle flyttes til Kuben.  Begrunnelsen hans var at han “ikke ønsker å gå gjennom Kuben med handlevogn hver gang han var på polet”   Ordet “Polskam” oppsto raskt og kommentarfeltene på nettsiden til lokalavisen har hatt mange festlige kommentarer. Flere om at han kanskje ikke trengte handlevogn hver gang han stakk innom polet….

I dag måtte den lokale kjendisen sette inn et leserinnlegg i avisen og forsikre folket om at han kom til å besøke polet på Hønefoss også i fremtiden, selv om det flytter til Kuben. Han nevnte ikke noe om handlevogn…..

Kokkejævel ødelegger bloggen min…

“Norges morsomste blogg” kalte Kokkejævel bloggen min en gang i september, og plutselig steg jeg fra rundt plass nummer 100 på bloggtopplista og helt til en 10. plass.  Etter hvert har jeg etablert meg rundt plass 40 med rundt 700 daglige sidevisninger.
Men jeg sliter, jeg sliter med å leve opp til betegnelsen “Norges morsomste blogg”, og det er Kokkejævel sin skyld.

Konseptet for bloggen min er at jeg hver dag tar utgangspunkt i det siste innlegget til den bloggeren som til enhver tid ligger øverst på bloggtopplista, og kommenterer det sånn det ser ut med blikket til ei halvgammel, helfeit kjerring.  Og selvsagt ble det morsomt når det gjaldt rumpeoperasjoner, gelebjørner man skulle spise for å få brun farge, fin hud eller langt hår, endeløs festing eller leiligheter man aldri hadde tid til å flytte inn i. Livet til Isabell Raad, Sophie Elise og en og annen rosa blogger i ny og ne, skapte mye humor for kjerringa.

Men så ble bloggtoppen avløst av en halvfeit kokk fra Alta. Og jeg må forsøke å være morsom over temaer som nye arbeidstakere, triste livshistorier eller det å glede hverandre – sånn i hverdagen.  Og det er jo utrolig mye vanskeligere.
Ja, jeg hevder faktisk at Kokkejævel med sin langvarige topplassering nærmest undergraver mitt fantastiske bloggkonsept.  Leserne mine etterlyser harselering med rabattkoder for Nelly og Sophie Elise og rumpa hennes har sluttet å blogge,
Livet er ikke enkelt, men denne kjerringa gir seg ikke så lett, så følg med.  Målet er fremdeles å få kjerringa på bloggtoppen, og en finaleplass i Vixen 2021

Kokkejævel trenger folk….

Kokkejævel helt der oppe på bloggtoppen søker etter en ny ansatt i dagens blogginnlegg.  Jeg, nede på en 43. plass har ingen jobb å tilby.
Samtidig er blogginnlegget en flott attest til arbeidstakeren som slutter.
Jeg kan godt gi gode attester til alle nullene på jobben, slik at de kanskje kunne være så heldige å komme gjennom nåløyet og få fast stilling eller et vikariat i full stilling.

Synes du jeg er slem som kaller enkelte av kollegaene mine for Null?  Det er godt ment.  Det er en bevisstgjøring av ledere, HR og oss andre ansatte at disse tilhører B-laget, eller kanskje C-laget i norsk arbeidsliv.  Nemlig den økende gruppen av 0% arbeidstakere.

0% stilling betyr 0 kroner i fast inntekt, 0 lån og 0 sikkerhet ved sykdom.
Man skulle kanskje tro at en 0% stilling også innebar 100% fritid, og da hadde regnestykket i grunn vært greit. Jeg mener, hvis det å ha en 0% stilling i praksis betød at man ikke ønsket å arbeide, at man selv hadde valgt å stå utenfor arbeidslivet, ja da hadde det jo vært bare rett og rimelig at man ikke får lønn, sykepenger eller lån i banken.  Men da er man vel heller ikke arbeidstaker?

Nei de jeg regner som 0 % arbeidstakere har 0 kroner i fast inntekt, får 0 i lån i banken og han 0 sikkerhet ved sykdom – og i tillegg har de 0 fritid.

Mange av de arbeider mye.  Enkelte godt over 100% stilling.  Likevel tar de telefonen ved første klemt på alle fridager.  Det kan jo tenkes at det er arbeidsgiver som ringer.  At noen har blitt syke, at det er en vakt som må dekkes. De er alltid bare en telefon borte når arbeidsgiver trenger dem. mange sitter klare med matpakka smurt og veska pakket hver eneste fridag.  Det gjelder å være tilgjengelig, vise seg frem når arbeidsgiver trenger dem. Så kanskje, kanskje de er den heldige neste gang det blir en fast stilling ledig.
Og selv om de har arbeidet mye denne måneden, sikret inntekt nok til å betale mat, husleie og faste utgifter så har de ingen garantier for hva neste måned vil bringe av inntekter, best å arbeide når man får tilbud om det. Så har man litt å gå på hvis det skulle bli færre ledige vakter neste måned.

Jeg har skrevet om denne problematikken før. Bruk og kast av arbeidsfolk  Etter å ha delt det innlegget på min fb side ble jeg innkalt på teppe.  Et par arbeidsgivere følte seg uthengt.  Vel, så var det vel et snev av sannhet i påstandene mine….

Praksisen med bruk og kast av arbeidsfolk som jeg skildret i dette innlegget fra 2017 håper jeg ikke er et utbredt fenomen. Jeg har heldigvis ikke hørt om noen tilfeller de siste årene.  Men problematikken med 0 % arbeidstakere er økende.  For flere og flere nyutdannede radiografer er dette veien inn i arbeidslivet.
Jeg hører om 0% arbeidstakere som arbeider 26 dager på rad…  Jeg vet om 0% arbeidstakere som arbeider doble vakter og jeg kjenner 0% arbeidstakere som ligger våkne om natta og lurer på hvordan de vil klare å betale lån, husleie eller skaffe nok penger til mat på bordet for sin lille familie også neste måned.

Flere ganger har jeg opplevd at nullene “mine” er heldige og får seg faste 100% stillinger hos andre arbeidsgivere, ofte i helt andre bransjer.  De har jo 0 forpliktelser, og slutter ofte ganske så kjapt.  Kanskje så og si på dagen.  Da sutrer lederne over at de føler seg svikta.  De har jo så mange vakter som må dekkes opp, 0% arbeidstakeren var jo så flink, ferdig opplært og så lett og be.  Nå vil de få større utfordringer med å fylle opp ledige vakter, til de om en stund, finner et nytt null.

0% arbeidstakere, eller ekstrahjelper, som arbeidsgiver liker å kalle det har man alltid hatt i de fleste bransjer.  Jeg har ikke problemer med at studenter og skoleelever er ekstrahjelper i forskjellige bransjer.  Det gir penger i lomma til studentene og god arbeidserfaring.  Da jeg begynte i arbeidslivet hadde vi og en del godt voksne ekstrahjelper,  Det var pensjonister som tok ekstravakter for å tjene litt lommepenger, men først og fremst for å beholde kontakten med den tidligere arbeidsplassen.  Det var kanskje godt voksne som sluttet å arbeide, men bare tok noen vakter i ny og ne av samme grunn som pensjonistene.  Frie til å si nei hvis det ikke passet å arbeide fordi de skulle drikke kaffe med venninnene, passe barnebarna eller var i syden.  For meg var en slik ordning helt uproblematisk.
Nå er de fleste 0% arbeidstakerne unge, nyutdannede arbeidstakere i etableringsfasen. Det synes jeg er et problem.

 

Livet er ikke for pyser…..

Kokkejævel som fremdeles troner på bloggtoppen deler en sterk historie i dag.  En leser har sendt han en melding om sin hverdag.  En hverdag som langt fra er noen dans på roser.
Gjennom livet har jeg møtt mange mennesker som har en hverdag som kan minne om hverdagen til leseren som sender melding til Kokkejævel. Gjennom min mangeårige karriere som klagemur og medmenneske har jeg blitt kjent med mange flotte mennesker som har møtt mer motgang og flere utfordringer enn de fleste andre av oss.  Folk som har fått fotfestet revet vekk, eller har blitt slått i bakken gang på gang, men som alltid har krabbet seg sakte opp igjen. For så å bli møtt med et nytt hardt slag i trynet, på ny gå ned for telling – og på ny stable seg opp igjen og fortsette.

Jeg beundrer mange av dem.  De har en stayer-evne man bare må beundre.  Mens andre seiler gjennom livet uten å nesten møte motstand, har disse møtt hindringer og ting som bremser gang på gang. Likevel biter de tenna sammen og fortsetter.  Gang på gang.

Mange av de hadde en tøff barndom. Mange opplevde i svært ung alder ting barn ikke burde oppleve. Omsorgssvikt eller voksne som ikke helt klarte foreldrerollen.  Barn som fikk eller tok mye ansvar tidlig.  Men som klarte å stable seg gjennom barndommen på en grei måte, legge den bak seg og gå videre.

Andre møtte utfordringene litt senere, mobbing, lærevansker, utenforskap i de viktige barne- og ungdomsårene.  Noen velger å bli i mobbeoffer-rollen hele sitt voksne liv. “Stakkars meg, jeg ble mobbet på ungdomsskolen, derfor ble livet mitt ødelagt.”  De sitter fremdeles og gang pågang forteller om hva Kari eller Ola gjorde eller sa en gang i 1977.
Men disse, som kanskje opplevde mer mobbing, mer utenforskap mer motgang ja de krabber seg videre. “OK, ungdomsskolen var et helvete, men behøver resten av livet å bli det av den grunn?” Og når videregående skole viser seg å bli ungdomsskolen ireprise, bare tre ganger verre, ja da fortsetter de livet like ufortørnet.

Voksenlivet fortsetter.  Man får kanskje ikke den utdannelsen man ønsker, eller den stillingen man kunne tenke seg.  Kanskje sliter man med å få jobb. Vanskelig å selge seg selv på jobb-intervju hvis selvtilliten er på 0.
Kanskje dukket det opp et barn eller to litt før planen,
Kanskje kysset man en haug med frosker uten å finne prinsen man så sårt lette etter.
Kanskje fant man drømmemannen, men drømmemannen hadde like mye bagasje som deg.  Og når du ikke selv lå nede for telling, måtte du støtte en partner som hadde mistet fotfeste.
Kanskje ble Drømmemannen omgjort til ditt verste mareritt så fort dørene i hjemmet ble lukket og ingen så hva som skjedde,

Sorg, sykdom og død blir heller ikke rettferdig fordelt.  Mange opplever at det kjæreste de har blir revet bort.  Ikke bare en gang men flere ganger.  Ei jeg kjenner har fulgt ektemannen sin til graven ikke bare en gang, men hele tre ganger. Noen har i likhet med oss mistet flere barn.  Noen har opplevd å få barn eller ektefeller revet bort i grusomme ulykker.  Noen har fulgt sine kjære gjennom et langt sykdomsforløp.  Noen har opplevd at en eller flere familiemedlemmer har valgt å forlate livet.
Mange har egne helseutfordringer.  Mange opplever alvorlig sykdom gang på gang.
Men de krabber seg opp igjen, dytter mørke og sorgen litt il side og fortsetter livene sine.

Dette innlegget er ment som en hyllest til dere som fortsetter livet, mot alle odds.  Dere som krummer nakken og går på, selv om dere møtes av sur og kald motvind gjennom meste parten av livet.  Dere fortsetter bare sakte videre i håp om at sola en gang også skal varme dere.  Fortsett, stå på!  Det kan hende livet har noe godt på lur bak neste sving.  Og hvis livet bare har nye utfordringer på lur, vet jeg at du klarer det og.  For du er en kriger, en stayer en som ikke gir seg.  Du er utrolig tøff og et forbilde for alle som ikke aner hva motgang er.

Vær stolt av deg selv! Se tilbake på livet ditt og se på alt du har klart deg i gjennom, noen ganger mot alle odds.  Se alt du har klart, hvor mye tøft du har kommet gjennom  – og fremdeles er du her. Still going strong!!
Rett ryggen rett nakken. Vinden blåser fremdeles kanskje friskt, men du fortsetter ufortørnet livs-ferden. Muligens har livet nye utfordringer på lur bak neste sving, men de klarer du å ta.  Du har jo møtt større utfordringer før.
Kanskje løyer vinden, gode opplevelser venter over neste bakketopp.  Du har styrke i deg til også å klare de gode dagene.  Motgang gjør sterk og du er supersterk.
Værstolt av deg selv og din egen styrke!

Livet er tøft – lær deg å face det….

Radioen står på i bakgrunnen.  De snakker om anmeldelser av skolerevyer.  Aftenposten har anmeldt skolerevyene til flere videregående skoler i Osloområdet, og alle har ikke fått terningkast 6 og strålende anmeldelser.  Så NRK har fylt opp studio med ei fornærmet storesøster, ei tante som tilfeldigvis er psykolog og den stakkars anmelderen fra Aftenposten. Det er vist ikke måte på hvor store skader de stakkars barna kan påføres ved å få negative anmeldelser på skolerevyen.

For det første; Barn går på barneskolen. Har du begynt på videregående skole er du ungdom, og har vært det en stund. Du har valgt et utdanningsløp, og er på full fart mot starten av ditt voksne liv. Hvis du i en slik alder tar skade av å få et terningkast to på en anmeldelse av en skolerevy, ja da har du levd i et så beskyttet miljø at det grenser til omsorgssvikt.

En revyanmeldelse er en anmeldelse av en gruppe, og av en gruppe sine prestasjoner samlet. Den henger ikke ut enkeltelevers prestasjoner, men gir en anmeldelse av hele revyen.  Det er ikke en eksamen.  Terningkast to er ikke gitt av en faglig jury, eller en sensor, men av en journalist med mer eller mindre greie på revy. I realiteten gir den ikke uttrykk for noe mer enn denne anmelderens subjektive mening om revyen.
Hvis man ikke takler en slik tilbakemelding uten å ta varig skade, hvordan takler man da å få to på en prøve, en eksamen eller som standpunktkarakterer?   Mener storesøsteren og psykolog-tanta at lærere som gir karakteren to på elevers skolearbeid også gir elevene varige skader?  For meg ville en karakter på et skolearbeid jeg har levert vært mer viktig for min fremtid enn hva en tilfeldig journalist måtte mene om skolerevyen.

En tanke slår ned i meg.  Hvis “barna” på videregående tar skade av å få en negativ anmeldelse av skolerevyen, hvilke traumer kan de ikke da få av å få dårlige standpunktkarakterer!  Og hvordan forholder lærerne seg til disse “traumene”?
Jeg googler litt og finner ut at i 2015 viste en undersøkelse at elevene som gikk ut av ungdomsskolen hadde et vesentlig høyere karakternivå enn i 2009.  Samtidig viste den samme undersøkelsen at nivået på eksamenskarakterene på de skriftlige eksamenene ikke hadde endret seg nevneverdig i den samme perioden. Man antok i artikkelen jeg leste at lærere kunne føle seg presset av elever og foreldre til å sette høyere karakterer.  Det er ingen grunn ti å at den utviklingen har stoppet opp, heller tvert i mot.

Vi ønsker alle det beste for våre barn og unge.  Men er det til deres beste å la de leve i en boble fri for all motgang? Er ikke en del av oppdragerrollen å forberede de unge på at vi alle på en eller annen måte vil møte på utfordringer i livet, og gjøre de i stand til å møte utfordringene på en god måte?

 

Frp ut av regjeringen nå!!!

Jeg ramla fra en 32. plass i går til en 41. plass i dag, og erfaringsmessig er det ikke politiske innlegg som drar lesere så kanskje ikke dette er det smarteste jeg gjør…
MEN siden Kokkejævel som jo troner øverst på bloggtopplista uke etter uke kommer med en slik oppfordring, kan jo jeg gjøre det samme. FRP UT AV REGJERINGEN NÅ!!!   Eller hvorfor nøye seg med Frp?  For meg kan godt hele den blå, blå, gul og grønne regjeringen forlate regjeringskontorene..

Kokkejævel hevder han er partipolitisk uavhengig.  De som har fulgt bloggen min en stund vet at det er ikke denne kjerringa her!  Jeg er et svært aktivt medlem i partiet Rødt, og bloggen min kan til tider bære preg av det.  Men du kan trygt fortsette å lese bloggen min selv om du ikke deler mitt politiske syn.  Vi “raddisene” er ikke så farlige som mange vil ha det til.

Kokkejævel kaller sin henstilling til Frp om å forlate regjeringen et godt råd.  Når jeg fremsetter slike uttalelser er det mer ment som en tydelig oppfordring eller et krav enn et ønske.
I denne saken kan ikke jeg eller Rødt komme med noen krav.
Her er det Frp som tror de er så uunnværlige i regjering at de bruker helgen til å utarbeide en liste med krav for at de skal fortsette i regjering.
Mandag skal så  Siv og Erna sette seg ned sammen og se om de kan bli enige.
Vil du ha et tips fra meg, så kommer de to damene til å figurere smilende og blide på bilder mandag ettermiddag. De har kommet til enighet, Erna har gitt Siv noen runde formuleringer på noen av kravene, og Siv kommer til å hevde med sterk stemme at Frp har fått gjennomslag for sine krav…. og så fortsetter regjeringen sitt arbeid med å ødelegge velferdsstaten og lage Norge til et land hvor penger er viktigere enn noe annet.

Hvis det eneste man er enig om er å møtes på Slottet i statsråd hver fredag klokken 11:00, så er grunnlaget alt for tynt til et særlig godt samarbeid. Det er rett og slett ikke vits. Ingen av dere får det som dere vil. Og hva er da hensikten med å bestemme? Kjøre svart bil?

Sitatet er hentet fra Kokkejævel sin blogg.  Og selv om jeg tviler på at Siv og Erna eller Trine og han der fra Krf for den saks skyld, leser Kokkejævel sin blogg eller lytter til hans råd, så har han et poeng.
Politikk handler om makt.  Vi politikere ønsker stemmer slik at vi får mange nok kandidater til å komme i posisjoner til å ha nok makt til å styre politikken i den retningen vi mener er riktig.
Så når man har fått makt, kommet i regjering, ja da må man forvente å få gjennomskag for sin politikk, Få gehør for de sakene som er viktige for de som har gitt deg den makten, Når man til tross for regjeringsmakt ikke får gehør for sin politikk, hva er vitsen med å sitte i regjering da? Selvsagt er det feit lønn og mange goder, men er det derfor man ønsker makt?

 

 

 

 

 

Fotokonkurranse

Hei folkens, har dere sett at Eva på  Evaswindowhar fotokonkurranse på bloggen sin?

Svart-hvitt bilder er temaet og motiv velger du selv. Jeg har alt sendt inn mitt bidrag. Bli med da vel!

De små tingene……..

Det er sjelden jeg våkner opp til kjærlighetserklæringer på gule post-it lapper klistret til pc eller kaffekopp.  Eller sjelden…. aldri er vel en mer korrekt betegnelse.  Gamle Gubben Grå er liksom ikke den type mann. Det er helt greit.
Denne kjerringa her er heller ikke av den typen som strør rundt seg med skriftlige kjærlighetserklæringer på små papirlapper. Jada, Barndomsvenninna, jeg vet du har en god historie om en rosa lapp og noe som kan minne om en kjærlighetserklæring til en gutt. Men den historien ligger helt tilbake i forrige århundre. 1979 hvis jeg ikke husker feil. Det begynner å bli noen år siden.

Jeg viser nok min kjærlighet oftere ved å servere noe godt, som hummersalat til frokost og østers-ansjos til kvelds.  Veien til mannens hjerte går via munnen har jeg hørt….  Jeg skryter ikke av at jeg gjør det ofte, men en gang i blant.

Kjærest til Kokkejævel er i følge han flink med de små kjærlighetserklæringene, som for eksempel en Post-it lapp på pc. Jeg tror mange av oss kan ha noe å lære av Kjærest. Bli litt flinkere til å vise at vi bryr oss om hverandre i hverdagen, ikke bare i de store festtalene.

Nå mener jeg ikke at det norske folk skal gå bananas med Post-it lapper.  eller tegne hjerter over alt slik vi gjorde på barne- og ungdomsskolen.  Gamle Gubben Grå trenger liksom ikke tegne hjerter på sakspapirene til kommunestyret bare for at jeg skal huske at han elsker meg. (Ikke på den  kommunale I-paden heller, vi lever jo i en papirløs tidsalder.) Legg fra deg den sprittusjen!!!! Hører du?!?!  Ellers skal jeg gi deg kjærlighetserklæringer du sent kommer til å glemme….

Hvor var jeg?
Jo det var Kokkejævel og de små kjærlighetserklæringene i hverdagen. Kokkejævel er i likhet med meg og Gamle Gubben Grå ikke så ivrig med hjerter og Post-it lapper.  Han vil heller poste kjærlighetserklæringene sine på blogg.  Da får han jo gjerne søte kommentarer og lesere fra oss middelaldrende kjerringene som drømmer om litt mer romantikk i hverdagen Sukk, så søtt, og romantisk. Det er mange måter å “kjøpe” seg klikk på.
Og Gamle Gubben Grå, jeg er ganske glad i deg, selv om jeg ikke skriver det på bloggen….

Det er mange måter å vise kjærlighet i hverdagen på.
Kokkejævel skriver at han viser sin kjærlighet til Kjærest ved å rydde på kjøkkenet, vaske servanten på badet etter seg, koster trappa for snø og tømmer aske i ovnen. Vel, Gamle Gubben Grå er og flink til å holde orden på kjøkkenet, måke trammen for snø og tømme ovnen for aske.  (Å vaske vasken på badet, derimot….)  Men jeg ser ikke på slike ting som kjærlighetserklæringer.  Mer som en selvfølge når man deler hus og hjem.  Mulig jeg er mer kravstor enn Kjærest.
Men å gjøre klar kaffekoppen og skru på “rumpegrillen” i bilen er helt klart omtenksomme kjærlighetsbevis. Der har Gamle Gubben Grå et forbedringspotensial Tekopp klar ved vannkokeren med sukker og tepose…. Og du verden, jeg hadde nesten blitt rørt til tårer . En slik liten gest hadde virkelig blitt satt pris på en tidlig morgen. Dette er ikke ironi, jeg er ikke så kravstor.

Kokkejævel har selvinnsikt, og når han ser over skrytelista ser han at han har forbedringspotensialer.  Det har helt klart jeg og.  Ja, jeg lagde pannacotta med hvit sjokolade her om dagen. Og det er en kjærlighetserklæring. Jeg spiser ikke sånt. Liker det ikke.  Jeg gikk tur med Kjøteren her en natt i stedet for å forlange at Gamle Gubben Grå skulle gjøre det. Jeg vet at jeg syntes jeg var veldig snill mot Gubben da jeg gikk den turen.  Men det blir vel litt som å tømme ovnen for aske?  Det skulle bare mangle, liksom. Det er jo like mye min hund….
Hm. Jeg må finne på en måte å vise min kjærlighet i løpet av dagen.  Må tenke litt på den… finne på noe bra. Jeg vet ikke hva akkurat nå, men det blir garantert ikke en Post-it lapp.

Gamle Gubben Grå viser nok mer omsorg i hverdagen enn meg.  For jeg har ikke like store problemer med å finne ting han har gjort som jeg virkelig setter pris på. Som jeg ser på som kjærlighetserklæringer.  Han kjøpte piggstøvler til meg i november, og fiksa kaffeavtale så jeg ikke kjøper cola på Yx-en på Vikersund.  Og den lille dingsen som gjør at jeg kan lade mobilen i bilen hans,,,, vasker klærne mine, bærer de opp i gangen for meg, ….og sikket mange, menge andre små og store ting jeg ikke er så veldig flink til å takke for.
Jeg blir nesten litt brydd når jeg tenker på hvor lite flink jeg er…  Her må det skjerpings til.

Kokkejævel fikk en sms i natten.  En av sønnene sendte en melding for å fortelle faren at han var glad i han. Slike meldinger kan i alle fall ikke kjøpes for penger sier Kokkejævel.  Jeg smiler litt for meg selv av det utsagnet. Nå kjenner ikke jeg sønnen til Kokkejævel, eller hvor han er i livet sånn rent økonomisk.  Så jeg skal passe meg godt for å hevde noe som helst, men på et rent generelt grunnlag;  å sende en slik melding i forkant av at man har planer om å be om et økonomisk bidrag fra opphavet til ett eller annet….
Datter er flink til å sende slike meldinger, gi oss små bevis på at vi ikke er håpløse som foreldre.  Og hun sender slike meldinger helt uten baktanker. Og i likhet med Kokkejævel blir jeg litt bekymret når jeg fårslike meldinger.  Redd for at det er noe galt.   Hadde en av guttene sendt en slik melding ville jeg blitt enda mer bekymret. Ikke fordi jeg ikke tror de er like glade i meg, men fordi det liksom ikke er på den måten de velger å uttrykke det på. De bare uttrykker det på andre måter.

I dag skal jeg finne en måte og vise de som betyr mest for meg at jeg setter pris på dem.

 

 

 

Alt kan kjøpes for penger, også sidevisninger og stemmer til Vixen

I går skrev jeg om Japp og Hanne Beate som hjalp meg oppover på bloggtopplista den gang jeg var en bunn-blogger.  Av sin godhet, og mer som et eksperiment klikket de seg inn på bloggen min for at jeg skulle få et høyere antall sidevisninger. Og det hjalp. Jeg kom over det magiske 100 tallet, og syntes på forsiden.

Noen la igjen kommentarer om at de ville prøve det igjen, og se om jeg ville stige fra en midt-på-lista kandidat.  Om de har klikka som gale, eller om jeg skrev et par knakende gode innlegg i går vet jeg ikke. Men jeg har de siste ukene stabilisert meg rundt noen-og-40. plass med mellom 700 og 900 sidevisninger. I dag har jeg over 1.300 sidevisninger og er oppe på en 34. plass.

Selvsagt er det morro, både med sidevisninger og en grei plassering på bloggtopplista. Men det er ikke poenget med dette innlegget. Poenget er å sette fokus på at hvor du havner på lista, eller hvor mange stemmer du får på Vixen-nominasjonen ikke nødvendigvis sier noe om hvor godt du skriver eller hvor mye bloggen din engasjerer. Det sier noe om hvor flink du er til å mobilisere folk til å klikke.

Det finnes utrolig mange gode blogger som aldri havner på toppen av lista. Som aldri blir nominert til Vixen eller får det lesertallet de fortjener.  Som med nye annet her i livet er det snakk om markedsføring og strategier.