Å, hvor godt det var å sette seg godt til rette på kafeen på senteret og kose seg med årets første kaffe-latte. Gamle Gubben Grå og jeg pleier å unne oss det når vi har vært flinke og fått Drømmehuset sånn noenlunde i vater på lørdagene.
I tillegg til kjedelige rutineoppgaver son å tømme oppvaskmaskinen, vaske gulv og bære ut søppel har jeg og ryddet i bokhylla i spisestua. Det er ei bokhylle som i utgangspunktet skal inneholde kokebøker, en kurv med stearinlys, en boks med telys og tre esker. Det er en eske med kort, konvolutter og til/fra-lapper. En eske med notidbøker, post-it-lapper, taperuller lim og stifter til stiftemaskin og en eske med ting til å dekorere kort og gaver med.
Men i denne hylla i et hjørne av spisestua blir det ofte stuet unna sånn som bruksanvisninger til kaffetraktere eller gressklippere, bilder og kort som dukker opp, innbydelser til festligheter som har vært… De eskene på nederste hylle med lokk er og flotte til å gjemme ting raskt i hvis det plutselig skulle dukke opp gjester helt eller delvis uanmeldt. I det siste har de eskene blitt litt vel fulle og i stedet for st ting havnet i riktig eske har det mer havnet der det var plass. Det var på høy tid med en opprydding.
Nå står orginalutgaven av Schønberg Erken stram i ryggen sammen med bøkene til Ingrid Espelid Hovig og Eivind Hellstrøm. Alke lysene som var blitt bøyd eller på annen måte skadet er luket vekk fra kurven med lys og i eskene på nederste hylle er det orden. Alt på rett plass, og ikke noe dyttet inn i bokhylla som ikke hører hjemme der. Bilder og andre. Innen det verdt å ta vare på har blitt lagt I en skuff hvor slikt hører hjemme og bruksanvisninger har enten havnet i fjetnarkivet oppe på loftet eller rett og slett i papirsøpla. Det med papirsøpla gjaldt sånn som espressomaskinen vi for lengst har gitt til Fretex. I dag nøt jeg min kaffe-latte ned hos samvittighet.
Gamle Gubben Grå har og vært flink. Har visst funnet ut at selv om han har firehjulstrekk så et det ikke noe sjakktrekk å vente med snømåkinga til våren. Får så gresselig grinete kjerring når snøen på gårdsplassen blir for dyp.
Vel nå står Gamle Gubben Grå på kjøkkenet og lager lasagne. Jeg skal kose meg med litt avislesing i godstolen foran peisen. Det et lørdagskveld og helg.
Vi er nøyaktig en uke inn i det nye året. Hvordan går det med nyttårsforsettene? Du vet alle de gode intensjonene vi hadde da vi skålte med bobler i glasset og så fyrverkeriet lyse opp nattehimmelen. Gikk du på en smell allerede før nyttårshelga var over og hverdagen kom på mandag? Eller kom du deg aldri av gårde til treningssenteret denne uka som planlagt? Du vet toget har ikke gått. Du må ikke vente et helt år før du gjør de livsstilsendringene du innerst inne ønsker. En livsstilsendring kan like gjerne begynne den 9. januar som den 1.
Et av mine ønsker for det nye året er at denne bloggen ikke skal synke for langt ned på lista selv om jeg nå har en travlere hverdag igjen. En av mine strategier for å få til det er å være litt mer opptatt av kvalitet enn av kvantitet. At det blir viktigere for meg å skrive innlegg som engasjerer enn at det kommer noe nytt fra kjerringa flere ganger om dagen. Er det noe som skaper engasjement på bloggen min, så er det når jeg tar et aldri så lite skråblikk på toppbloggerne. Jeg kommer ikke til å kommentere de hver dag, eller på noen systematisk måte. Men sånn nå og da kommer jeg til å komme med en kommentar eller tre her på bloggen. I dag er en slik dag.
Det var nemlig de to øverste bloggene på bloggtopplista som ga meg ideen til dette innlegget, eller inspirasjon om du vil. Inspirasjon hører positivt ut. Kokkejævel og Katrine Stenhjem som er kvinnen bak bloggen Spis og Spar kan ikke bli forbanna eller fornærmet om jeg sier at de har inspirert meg. Eller kan de det? Vel god kunst skal provosere…
Egentlig er det ikke noe galt med innleggene til Spis og Spar og Kokkejævel, annet enn timinga. For er starten av januar riktig tidspunkt å reklamere for kakepynt og lavkarbo-snop? Er det ikke nå vi tømmer de siste kakeboksene og fyller opp med frukt, gulrotjuice og store mengder grønnkål?
Jeg tror ikke det var å frese avgårde til Alta for å kjøpe kakepynt Ida Wulff fikk mest lyst til den dagen i slutten av 2021 som hun forteller om i sitt siste innlegg. (Ja, det er flere enn Kokkjævel og Katrine Stenhjem som har inspirert til dette innlegget.) Jeg tror ikke det var en enorm lyst på snop, lavkarbo eller ikke, Ida Wulff følte da hun så seg i speilet og tenkte: “Hjelp. Hva har skjedd?”
Ida Wulff skriver om å finne tilbake til den personen hun var før hun ble gravid, før fødsel, før ammetid, før nedstenging, før pysjbukse, serier og godterier ble hverdagen.
Jeg har ingen planer om å “finne tilbake” til den kroppen jeg hadde før første svangerskap. Svangerskap og fødsel vil endre en kropp. Fem svangerskap, fem fødsler, tretti år, masse god mat og lite med trening lar seg nok ikke viske ut, men det betyr ikke at jeg bare må la kroppen fortsette forfallet.
Da jeg var på mitt tyngste veide jeg ganske nøyaktig det dobbelte av det jeg gjorde før første svangerskap. Like lite som jeg har et ønske om å finne tilbake til den kroppen jeg hadde da jeg var 24,like lite har jeg lyst til å få tilbake de 20 kiloene jeg har tatt av siden jeg var på mitt største. Ikke fordi jeg er så opptatt av kropp og utseende, men fordi det er en kjensgjerning at livet er litt lettere når en er litt lettere. Kjellertrappa eller det faktum at jeg har arbeidsplassen min i tredje etasje i en bygning uten heis er en mindre utfordring når jeg har 20 kilo mindre som jeg skal forflytte opp den trappa.
Jeg har ingen store og revolusjonerende nyttårsforsetter. Jeg er ganske glad i kroppen min, selv om den etter hvert har opparbeidet seg en god del feil og mangler. Den fungerer til mitt bruk. Ligner litt på Dask i bloggen Doc og Dask der.
Samtidig var det godt med den økte kondisen jeg opparbeidet på treningsleiren. I går klarte jeg å føre en samtale samtidig som jeg og en kollega gikk opp trappa til tredje etasje. (Og jeg tenkte ikke over det før vi var oppe.) Den økte bevegeligheten jeg trente opp gjør at ryggen er mindre stiv og mindre vond. Det har jeg lyst til å opprettholde. Jeg har og lyst til å ha mer energi i hverdagen. Ikke slite meg så ut, bli så sliten som jeg til tider har vært. Kort sagt ha mer fokus på hva som er godt for meg.
Jeg kommer ikke til å lage lavkarbo Smil av sukkerfri sjokolade og sukrin. De har fremdeles julemarsipan til halv pris på Coop Xtra. Men jeg behøver ikke spise det hver dag, ikke kjøpe meg et lager marsipan nå. Påskemarsipanen som pleier å dukke opp i februar smaker enda bedre etter en hvit måned eller to helt uten marsipan.
Jeg kommer heller ikke til å bruke fridagene på å reise tur-retur Alta for å kjøpe kakepynt. (Usikker på om jeg ville bli nekta inngang hvis jeg kom frem) men når Kokkejævel får løst frakt-utfordringene for kakepynten kan det jo hende at jeg bestiller noe hvis jeg får ånden over meg og skal lage den kaka, for eksempel når Gamle Gubben Grå fyller 60. (Kokkjævel har god tid på å løse utfordringene. Gamle Gubben Grå blir ikke 60 i år.)
Skjerpings folkens. Sett dere ikke urealistiske mål om revolusjonerende livsstilsendringer. Ta det ikke som et nederlag om du ikke klarte å bli et helt nytt og annerledes menneske i løpet av de timene du sov nyttårsnatta. Vi starter litt forsiktig nå og gjør 2022 til det året vi gjør de endringene som gjør oss godt, som gjør hverdagen vår bedre. Enten det er å spise mer eller mindre marsipan og grønnkål.
Helg! Arbeidsdagen og arbeidsuka er over. Middagen tok Gamle Gubben Grå og jeg på veien hjem fra jobb. Burger på Mix. Ikke gourmetmat, men vi ble mette. Eller, det var overhode ikke noe galt med burgeren, missforstå meg rett. Der er bare at en burger på Mix ikke akkurat er den middagen man skryter av på blogg. Vi hadde hjemmelaget Jansons Fristelse på onsdag og en form ned rosenkål, blomkål og masse mozarella ost i går. I dag ble det litt enklere.
Har gått tur med Charlie Chihuahua og satt på en oppvaskmaskin. Nå har jeg satt meg godt ned i godstolen og har ingen planer om å bevege meg på en stund. Det måtte eventuelt være for å gå rundt sallongbordet og legge meg på sofaen.
Sov dårlig i natt. Jeg frøs. Vurderte en stund å hente den elektriske varmedyna jeg fikk av Datteren til jul, men droppet det. Jeg kom til at da måtte jeg vel krabbe under senga eller bak nattbordet for å finne ei stikkontakt. Det fristet ikke å tumle med slikt nattestid på et kaldt og mørkt soverom. Tror ikke Gamle Gubben Grå ville bli glad hvis jeg plutselig skrudde på lyset midt på natta. Kunne fort bli månelyst av mindre.
Gamle Gubben Grå ja, hvor er han mon tro? Han har båret ved og tent opp i peisen. Muligens er han på vaskerommet og ordner med noe klesvask. Ikke et dumt sted å ha en mann en fredagskveld.
Jeg tittet ut av vinduet og ned på elva. Hodet var helt tomt. Det sjokkerte meg litt. Vi hadde hatt møte på jobben den siste halvannen timen. Møtet og arbeidsdagen gikk mot slutten og Sjefen tok runden rundt bordet for å høre om vi hadde noe vi ville ta opp eller kommentere. Hun begynte med meg, og det var helt tomt. Ikke noe jeg ville bringe til torgs. Ikke en gang en god kommentar. Mine tidligere kollegaer ville ha blitt stumme hadde de opplevd noe slikt.
Jeg hadde heller ikke tatt ordet i møtet i det hele tatt. Heller ikke under diskusjonen om hvilke klokkeslett vi skulle starte og avslutte arbeidet i helgene. Jeg forsto de dom mente at å arbeide fra 12 til 19.30 ødela hele dagen, men syntes ikke 13 til 20.30 hørtes bedre ut. Samtidig ut fra arbeidet som skal gjøres virker 12 til 19.30 fornuftig.Jeg jobber på timebasis og takker selv ja og nei til vakter. For meg går det greit å jobbe 12 til 19.30 de helgene jeg skal arbeide. Glemt er minnet om alle de jeg en gang reprenterte som ville kalle en slikvskt for drittvakt (i stedet for midtvakt som det het i en tutnus.)
Det med å være stum arbeidstaker virket litt rart på meg. Det å ikke ta kampen for de som syntes helga ble ødelagt. Det å ikke føle at det var min oppgave like så. Og vet dere hva, det føltes helt greit.
Jeg ga meg selv en julegave i år. Jeg pleier å gjøre det. Årets julegave var en syvende sans, eller kalender-bok om du vil, hvor jeg kan skrive opp alle avtalene mine. Jeg vet det er en enkel sak å gjøre det digitalt på mobilen,og ja jeg bruker det og. Men for meg er det noe spesielt med en bok å notere i. Jeg liker det.
Jeg kjøpte denne boken en stund før jul, omtrent da jeg kom fra treningsleiren. Tiden lå åpen og ubrukt foran meg, og jeg synes akkurat denne boka snakket til meg. På en av de første sidene står følgende tekst:
Det er ikke din jobb å redde eller fikse folk, men å elske dem.
Det er ikke din jobb å ivareta alt, men å puste.
Det er ikke din jobb å bli likt, men å være ekte.
Det er ikke din jobb å glede alle, men å si sannheten.
Det er ikke din jobb å gjøre alt, men å ta neste steg.
Lytt til ditt kloke og gode hjerte. Det vil alltid lede deg til din lykke – stol på det.
Er det ikke en nydelig tekst? Vel som sagt følte jeg det som om boken snakket akkurat til meg. Og da jeg etter å ha kjøpt boken leste denne teksten var det nesten så jeg følte at jeg frøs oppover ryggraden. De kloke ordene traff meg rett i hjertet. For jeg har reddet folk, og fikset dem. Noen ganger nesten mot deres vilje. Og jeg har noen ganger vært så opptatt av å ivareta alt og alle at jeg nesten har glemt å puste – i det minste å bevilge meg selv pustepauser. Og nå nå var jeg klar til å ta este steg. Neste steg mot en fremtid hvor jeg tar mer hensyn til meg selv.
Denne boka med alle sine kloke visdomsord skal være min almanakk og motivasjonsbok i år. Jeg blir glad bare jeg ser den
Januar kan være vakker, tross snø, is og kulde. Bildet over tok jeg når jeg gikk fra jobben til bilen i ettermiddag. Selv om detbare er 500 meter synes jeg jeg er heldig som får en liten rusletur elvelangs morgen og kveld. Det gir meg ro i sjelen.
Ro i sjelen det kan komme godt med, for når jeg sjekker telefonen er det nok av folk som har forsøkt å komme i kontakt med meg. Partikollegaer som sender møteinnkalling, NAV som maser og Datteren. Jeg tar det viktigste først, Datteren. Møteinnkallinger skal bare legges i kalenderen og NAV trenger ikke svar før senere. Klokka er 16, de har sikkert tatt kvelden.
Jeg klarte selvsagt ikke la være. Det lå og murret i meg i hele går. Innlegget fra Kokkejævel og bildet av pakkene med matfett. Hadde også jeg gått opp 6 kilo i løpet av jula? Hadde en drøy uke med marsipan, sylte og kald ribbe ført til at alle de kiloene jeg kvittet meg med på treningsleiren kommet tilbake? Eller enda verre, hadde jeg gått opp enda mer enn jeg gikk ned de ukene? Var jeg tilbake til start? Jeg trodde ikke det. Buksene føles fremdeles vide. Men det har vært en del kosebukse-bruk i jula. De buksene har aldri strammet.
Vel, nysgjerrigheten vant, og med bankende hjerte gikk jeg på vekta. Ville det bli kun rosenkål og treningsball de neste ukene?
Jeg slapp det! For selv om jeg har kost meg godt i jula, har jeg ikke spist ribbe med begge henda. Selv om jeg har hatt rolige juledager har jeg gått tur og trent med pilatesballen, og vekta den er på stedet hvil, eller muligens en liten vektreduksjon.
Dette gir selvsagt økt motivasjon til å fortsette innsatsen videre i 2022.
Jeg har hatt fri i dag og. Det har vært godt. 2 dager nå som jeg har stullet og stellet hje.me i Drømmehuset. Eneste turene jeg har hatt utenfor døra har vært lufteturene med Charlie Chihuahua. Som dere ser av bildet over som jeg tok i dag var det en fin dag for hundelufting.
Ikke de helt store prosjektene som er blitt gjort her hjemme, og nei jeg har ikke ryddet vekk jula. Det er fremdeles over en uke til 20. dag jul.
Jeg har vasket gulv og klær og gjort slike ting som ingen ser fordi de må gjøres på nytt og på nytt. Men selv om man ikke høster ære, berømmelse eller takk må de likevel gjøres
På kveldene i går og i dag har jeg ligget på sofaen og sett på serie på mobilen. Ja du leste riktig. Når så jeg TV sist? (ok noen ettermiddager på treningsleiren) Men det er svært sjelden jeg ser på TV. Nå har jeg ligget rett ut og sett to sesonger av Familien Lykke. Ja, jeg mente to sesonger, ikke episoder. Lurer på om jeg har sett en eneste sesong av en eneste serie før. Tror ikke det. Mulig noe lineær TV en gang på 70-tallet.
Som dere skjønner har jeg fått en god start på hverdagene i 2022. Jeg føler meg avslappet og uthvilt og klar for jobb i morgen. Ajour med å lese politiske papirer, ingen ting jeg burde ha gjort. Ingen dårlig samvittighet. 2022 begynner bra!
Noen ganger når jeg sitter her om morgenen er det helt tomt i hodet mitt for ideer om hva jeg skal skrive om. Jeg titter ut i svarte natta, men det er lite interessant som skjer på et boligfelt i ingenmannsland mellom Hønefoss og Ådalen, og enda mindre før dagslyset kommer.
Jeg titter litt innom toppbloggerne av gammel vane. Ikke ment å hetse noen bloggere, men det er vel lov å gjøre seg noen tanker? Reflektere over det en leser? Like lite som jeg forstod hvorfor flere titusener av følgere hver dag holdt seg oppdatert på hva relativt vanlige unge jenter som Sophie Elise og Isabell Raad gjorde, like lite forstår jeg at Kokkejævel oppnår over 27.000 klikk på et innlegg som handler om at han har gått opp 6 kilo i løpet av jula. Ville jeg få over 20.000 klikk hvis jeg skrev om min vektendring i løpet av juledagene? Så lite tro har jeg på det at jeg verken gidder å gå på vekta eller stable opp smørpakker og matfett.
Så kommer jeg til å tenke på noe Bunnytrash skrev i går. I motsetning til Kokkejævel er Bunnytrash en blogg som får meg til å reflektere til å tenke, til å føle. Ofte blir jeg eitrande sint. Det er vel ingen hemmelighet at Bunnytrash og Kjerringtanker ser relativt ulikt på mye. Men selv om vi er uenige om mye så provoserer bloggen hans meg på en engasjerende måte.
Tilbake til innlegget han skrev i går. Der skrev han om Kokkejævel. Han skrev
Inntil da er det ihvertfall slik at før en har passert 10 000 faste lesere, så må en kunne promotere på Facebook, og på blogg.no er det bare én som har såpass antall lesere og der ligger mye i at Egmont også promoterer vedkommende andre steder. Såvidt jeg har skjønt.
Promoterer Egmont Kokkejævel andre steder og på en annen måte enn oss andre bloggerne på topp 20? Er ikke “konkurransen” om bloggtoppen en fair konkurranse? Hvis Bunnytrash har belegg for den påstanden, noe jeg antar han har, så forklarer det mye. Jo mer jeg tenker på det, jo mer logisk er det at det befinner seg slik Bunnytrash skriver. Det forklarer hvorfor Kokkejævel får over 20 ganger så mange klikk som for eksempel Bunnytrash – eller Kjerringtanker. Det er faktisk en langt mer logisk forklaring enn at det skal være innholdet i bloggene som utgjør forskjellene i antall klikk.
Mitt neste spørsmål blir da; Er det flere bloggere som får slik “drahjelp”? Hva med Ida Wulff, Stine Skolli og Lavkarbo med Hanne som ligger høyt selv om de sjelden eller nesten aldri blogger? Hanne har ikke kommet med noe nytt innlegg siden september, men er på en tiende plass i dag.
Mitt siste spørsmål er Hvorfor? Hvorfor legger Egmont opp til at Kokkejævel ligger på toppen av lista måned etter måned, år etter år? Ville ikke Egmont, reklameinntektene til forlaget og konseptet blogg være tjent med en viss utskiftning? At det virkelig ble de beste bloggene, de som skapte mest engasjement, flest lesere, var de som tronet øverst? At vi bloggere måtte anstrenge oss, levere for å komme på topp? At topplasseringen var beviset på at det du har skrevet, eller engasjementet du har skapt er grunnen for at du oppnår toppen. Et kvalitetsstempel. Jeg tror en slik endring, en fair konkurranse, ville gi mye mer prestisje til blogg.no og konseptet blogg enn at Egmont “skaper” kunstig berømmelse for enkelte bloggprofiler.
Den første nyheten jeg merket meg i dag var nyheten om at det ikke blir barnetog og vanlig 17.mai i år heller. Det var visst Helsedirektør Bjørn Guldvåg som hadde varslet det. Jeg kjente jeg ble motløs. Motløs og litt sint.
Sint fordi 17. Mai er fire og en halv måned frem i tid. Hvor viktig var det å smelle av en slik nyhet i dag 3. januar? Den første gråe hverdagen i året. Om ikke noe annet ser jeg på timinga som fullstendig feil. Snakk om å starte året med å lage blåmandagen enda mer blå.
Den neste nyheten jeg fester meg med er nyheten om at Danmark tror at de kan leve omtrent som normalt om to måneder.
Om to måneder. Det vil si I starten av mars. Mens norske myndigheter liksom alt nå er ute og avlyser 17. mai. Her er det noe som ikke stemmer. Jeg undersøker litt.
Tall fra det danske «Statens Serum Institut» (SSI) viser at situasjonen kan bli normal raskt. Det til tross for at 700 pasienter for tiden er innlagt med covid. I følge Tyra Grove Krause fra SSI er det mye som tyder på at omikron gir mild sykdom, og varig immunitet. Han sier omtrent halvparten av de som er smittet med omikron blir innlagt, sammenlignet med de som er smittet av delta-varianten.
Dansken hører jo unektelig langt mer optimistisk ut enn Helsedirektør Guldvåg som startet året med å avlyse 17. mai. Hva kommer denne forskjellen i fremtidstro av? Og hvem bør jeg lytte mest til? Hvem tror jeg mest på?
Jeg finner ut at nyhetsmeldingen fra Guldvåg muligens mer er medienes måte å fremstille en sak på enn at Guldvåg skal ha gått ut allerede nå og varslet en mulig avlysning av nasjonaldagen. På meg virker det etter å ha lest en del oppslag om saken at en eller annen journalist har spurt Guldvåg om det blir barnetog på 17 mai, og at han har svart noe om at han ikke kan garantere det. Nettopp fordi det ligger litt frem i tid. Han har uttalt seg litt forsiktig for å unngå overskrifter om at Guldvåg lover full fest på 17.mai, og at noen i ren gledesrus ville begynne vorspielet alt nå.
Guldvåg forsøkte å være forsiktig. Ikke love noe. I stedet valgte flere medier deriblant NRK å vinkle det slik som at 17. mai alt var avlyst. Jeg kjenner jeg blir sint på alvor. Sint Ikke på Guldvåg men på mediene.
Jeg er ikke pessimistisk av natur. Heller en litt for stor optimist. Jeg følte mismot av nyheten om de avlyste barnetogene. Hva da med noen som virkelig sliter? De er det mange av. Senest i går satt Datteren og jeg og snakket om et menneske som hadde tatt livet av seg nå under de nye pandemitiltakene. Hun var overbevist om at det var utslagsgivende for et menneske som hadde slitt en stund.
I samme grad som mediene har et ansvar for å spre informasjon om smitteverntiltak mener jeg de har et ansvar for å ikke slukke håpet for de som sliter bare for å få klikk og lesere.
Man kan si at overskriften min også er tabloid, at jeg og sprer fremtidsangst og missmot. Jeg håper ikke det. Leser du innlegget mitt vil du se at jeg absolutt ikke har avlyst 17. Mai feiringen. Tvert i mot lytter jeg til danskene og har økt tro på barnetog og vaiende flagg.
