Leting etter den perfekte dostol

Det er sjelden lang vei fra tanke til handling hos meg. Så da jeg leste kommentaren fra Hanne Beate på innlegget mitt i dostol i går om at besteforeldrene hennes hadde hatt en dostol som egentlig bare var en modifisert pinnestol begynte hjernen min å arbeide.

Hvis besteforeldrene til Hanne Beate hadde hatt en slik dostol på 80 tallet, da fantes det kanskje flere slike dostoler der ute som var litt kulere, litt mer hyttete enn modellen til hjelpemiddelsentralen? Og som så mange ganger når jeg leter etter noe spesielt gikk jeg inn på Finn.no.

Der fant jeg denne flotte dostolen ikke alt for langt herfra. Jeg har kontaktet selger. Så hvis vi bare blir enige om pris, selger og jeg, så kan det hende alle mine sorger der oppe på hytta er løst.

Nok en gang tenker jeg hva skulle jeg gjort uten løsningsorienterte og snille Hanne Beate? Min trofaste leser og firmenning.

Et forbilde….

Kokkejævel øverst på bloggtopplista skriver et innlegg om å være et forbilde.  Jeg aner ikke om noen har meg som forbilde.  Jo, kanskje Rocke-Portøren, han snakker alltid om “å hente frem sin indre Brit”.  Det er når han har vært tøff i trynet og har sagt sin oppriktige mening til ledelsen.  Men ellers, ellers aner jeg ikke om noen har meg som forbilde.  Jeg er jo ingen toppblogger, slik som Kokkejævel, men helt nede på en 40. plass.  Men i går hadde jeg over 1000 klikk!! 1040 for å være nøyaktig.  Det er fantastisk.  Jeg blir glad av å se slike tall.

Kokkejævel starter med å slå fast at en kan si hva man vil.  Og at det er det sannelig mange som gjør på blogg, både om han og andre.  Tipper han har fått med seg at jeg ikke syntes han var så fantastisk snill med det fenalåret. At det ikke alltid er tanken som teller.
Men det er sant som Kokkejævel sier, at når man har en toppblogg som han med i går godt over 30.000 lesere, ja da har man  en formidlingsmakt som er få forunt.  I romjula hadde han en dag over 91.000 klikk. Hans budskap, hans tanker og meninger når frem til mange.  Selvsagt medfører en slik følger-skare også et visst ansvar. Det er jo fort gjort at noen ikke er enige i dine synspunkter, tanker og meninger.

Siden jeg er rød og radikal, ei kjerring som alltid har frontet mine egne meninger, gått mine egne veier er det lenge siden jeg brød meg om at ikke alle er enige med meg.  Det som føles riktig for meg, sånn som troen på Gud, kjøtt er godt og ingen lager musikk som Åge Aleksandersen kan være helt feil for en ateist som stemmer Frp er veganer og liker å lytte til Urian Heep. Det er greit.  Jeg liker en god debatt, og politiske motstandere er ikke dumme eller tar feil selv om de ikke mener det samme som meg.

Jeg tviler på at Lillesøster hadde meg som forbilde.  For vi hadde begge ei Storesøster som var mye tøffere, og det var nok hun som var forbildet i vår familie.  Kretsmester på ski, god i friidrett, var høyt og lavt og over alt. Alltid liv og røre der Storesøster var. Jeg satt der stort sett med ei bok.
Mulig jeg ble et forbilde i 91, da Datteren ble født. Jeg har aldri tenkt på meg selv som et forbilde. Aldri tenkt at ungene skal vokse opp og bli tro kopier av meg og Gamle Gubben Grå. Men har jo hat som mål, bevisst eller underbevisst at de skal ta med seg noen av våre holdninger og verdier.  Ønsker å formidle at alle mennesker er like mye verdt, at verdien på et menneske ikke sitter i fine titler eller bugnende bankkontoer.  Har og prøvd å gi de ansvar slik at de kan bli voksne selvstendige mennesker som forstår at de må være med på å dra samfunnsansvaret. Og ikke minst at de er bra nok, akkurat slik de er. Tror vi har lykkes ganske bra med oppdragerrollen, for våre barn er blitt tre utrolig kjekke unge voksne. Reflekterte og modne, og jeg er så utrolig stolte av de.

For en del år siden, jeg tror det var høsten 2010, fikk jeg en lapp av Datteren i forbindelse med bursdagen min, eller muligens var det en morsdag.  Lappen har jeg hatt med meg i lommeboka mi siden. Jeg har tatt den frem de dagene jeg synes livet går meg i mot. Når jeg føler meg gammel, udugelig og ubrukelig.  Vi har alle slike dager, tror jeg.
Når jeg fikset frem lappen i dag, var den nesten gått i oppløsning, så jeg måtte tape den sammen og opp på en ny lapp. For denne lappen vil jeg ha med meg videre i livet. Jeg trenger den.

På lappen står det, fremdeles lesbart, men noen steder bare så vidt;

Hei.
SUPER-MAMMAN
Jeg er så glad for at jeg fikk akkurat deg som Mamma.
Okay, nå skjer det!
Explosion – of – daughter – love!
Du er der for meg.  Du lytter.  Du er et forbilde jeg kan se opp til. Du er åpen med meg.  Du har lært meg så mye.
Jeg er så glad i stundene vi har sammen, og at jeg kan være åpen med deg.
Her er det mye kliss-klass, men du fortjener og trenger det.
Takk for at du er mammaen min. 

Datteren har rett. Jeg trenger denne lappen. Jeg trenger å se at Datteren har formulert disse ordene, For det betyr at jeg ikke har gjort alt galt, at jeg har gjort noe riktig som mamma og oppdrager.   For hvor mange 19 åringer skriver slike lapper til mødrene sine, midt oppe i en tøff ungdomstid?  Og Datteren har hatt sine perioder med opprør hun.

Et forbilde kan og gjøre feil. Og jeg har helt sikkert gjort mange. Men da håper jeg at ungene kan lære av mine feil, slik at de ikke trenger å gjøre alle de feilene selv.  Gamle Gubben Grå og jeg har helt klart holdninger og verdier vi har tatt med oss fra barndomshjemmene våre  som det har vært viktig for oss å videreformidle til våre barn, og andre ting vi har vært bevisst at vi ønsker å ikke føre videre, men heller løse på en annen måte.

Jeg forsøker å ta lærdom av mine feil, men jeg samler ikke på dem.  Med det mener jeg at når jeg har gjort noe dumt, sagt noe feil, trått på noens tær forsøker jeg å be om unnskyldning.  Rette opp feilen hvis mulig, Ta lærdom så jeg ikke gjør samme feilen igjen.  Men jeg sitter ikke og tenker på alle feil jeg har gjort, alle mangler jeg har og snakker meg selv ned.
Feil man begår er livserfaringer. De er med på å forme deg som det unike mennesket du er, ta lærdom av det og gå videre:

Kokkejævel skriver at han har en tung dag i går.  At han har mange slike dager.
Jeg er heldig. Jeg har ikke mange slike dager. Jeg forsøker alltid å fokusere på det positive. Det er ikke alltid like lett.  Jeg har noen ganger behov for å ligge i fred under et pelspledd, og ha nok med meg selv.  De siste to årene har vært tøffe.  Legens diagnose er depresjon. Og kanskje er det depresjon som gjør at jeg har hatt behov for en del dager der under pelspleddet. Men selv når dagene har vært som svartest, når jeg ikke har orket noen ting, har jeg alltid hatt noe å se frem til, noe jeg har lyst til å få med meg en eller annen gang der fremme.  Som valget, var så spent på valgresultatet. Som å bli bestemor, jeg har tre barn i 20 årene, jeg må da kunne bli bestemor en gang, helst i løpet av dette tiåret.
Selv om livet mitt, helsa mi og til tider verdenen min har rast sammen rundt meg, har jeg alltid hatt lyst til å fortsette. Jeg har også forsøkt å være bevisst på at selv om jeg formidler at jeg har dårlige dager, formidler jeg forhåpentligvis at jeg på en eller annen måte har tenkt å komme meg gjennom de tunge dagene.

Jeg tror ved å fokusere på at livet alltid har noen gode øyeblikk, selv om det bare er en kopp kaffe i kurvstolene på trammen, så er de små lyspunktene verdt å ta vare på.
Jeg ønsker å formidle gleden i de små øyeblikk, de små hverdagslige øyeblikkene som sammen blir liv som om de kanskje ikke er fantastiske, er OK. Og jeg som stresset rundt med tusen gjøremål og full avtalebok ønsker å ha fokus på å i større grad være tilstede der man er. Glede seg over hva man får til, hva man har fått til, og ikke alltid haste videre mot nye mål.

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg ønsker å være der i større grad for alle som betyr noe for meg, men jeg vet at det å alltid være der for alle. Alltid stille opp for de som har en tung dag, er noe av det som sleit meg helt ut.  Derfor må jeg sette grenser Lære meg at jeg ikke alltid skal være den som alle skal lesse problemene sine over på. At andres problemer ikke alltid er mitt ansvar å løse.  Det er ikke lett, men jeg prøver.
Jeg vet noen er blitt såret. Tar det ille og personlig at jeg ikke alltid er tilgjengelig, at jeg ikke alltid stiller opp med en hjelpende hånd. At jeg faktisk må sette min egen helse først, men det må jeg lære meg å leve med, selv om det føles sårt.

Jeg mener at jeg selv er ganske klok. At jeg har mye livserfaring som gir meg en del livsvisdom. Det gjør meg ikke bedre enn andre. Men siden jeg og har en viss evne til å formulere meg, har jeg mulighet til å dele litt av min livsvisdom, mine livserfaringer med andre.  Vekke til live refleksjoner hos andre, eller provosere de som er uenig.
Jeg er og ganske god på å få frem synspunktene mine på en klar og tydelig måte, på å påvirke.  Jeg bruker det aktivt som tillitsvalgt og som politiker.  Min klare tale og evne til å formulere meg på en forståelig måte, gjerne med humor er min styrke. Det kan og være min største svakhet, balansegangen kan være hårfin.

Jeg ser frem til et nytt år. 2019 var et godt år her på blogg, og jeg fikk utrolig mange nye lesere. Jeg har fått min egen tråd på Kvinneguiden, og det er folk som liker det jeg skriver, og folk som overhode ikke liker Kjerringtanker. Det er helt greit.  Jeg er meg selv, har alltid vært det.  Kommer ikke til å endre stil for å få flere klikk, og kommer fremdeles garantert til å ha og – å feil.
Jeg gleder meg til 2020. Håper du blir med meg videre.

 

Gulasj

Jeg er ingen matblogger, og det er helt klart Gamle Gubben Grå som er kokken her i huset. Men jeg har fått flere henvendelser om jeg kan dele oppskriften på gulasjen jeg lagde på hytta i går.  Oppskriften er hentet fra et oppskriftshefte fra Sparbutikkene som kom ut høsten 2019 og heter “Hei høst”  Det var nok ikke den oppskriften jeg brukte i 1990, da jeg lagde retten for første gang.  Jeg skulle lage middag til Gamle Gubben Grå for første gang, en kokk med fagbrev som hadde arbeidet i mange år som kokk, og også vært innom Hotelfaghøgskolen i Stavanger.  Dere kan tro jeg hadde nerver. For jeg ville så gjerne imponere denne kjekke gutten.
Tror ikke det var gulasjen som gjorde at det ble oss, Gubben dukket opp to timer for sent til stevnemøte- og gulasjen var både kokt i hjel og til dels svidd. Men jeg har leget forskjellige varianter flere ganger senere, og det er en utrolig god rett.

I heftet fra Europris er gulasjen laget med kyllingkjøtt, men Gamle Gubben Grå og jeg er enige om at det er best med oksekjøtt, så vi valgte det.  Det var jo tross alt nyttårsaften.
Jeg startet med å kutte opp to gule løk og tre fedd hvitløk i sånn passe store båter. Løken altså, hvitløken finhakket jeg.
Så kuttet jeg opp oksekjøttet. i biter.  Jeg brukte grytekjøtt, det skal koke lenge, så du bør ha oksekjøtt som tåler koking. Biffstrimler eller annet fint oksekjøtt blir både feil og alt for dyrt.  Stykket i går var en høyrygg. Det står 400 gram kjøtt i oppskrifta. Jeg kjøpte den eneste biten med grytekjøtt de hadde på Kiwi og brukte hele biten. Mulig det var litt mer enn 400 gram.
Jeg kutter opp alle råvaren først, så jeg fortsatte med å skrelle og kutte 2 røde paprikaer, 3 gulerøtter og 8 poteter.  Det sto 6 poteter i oppskrifta, men jeg brukte mandelpoteter og de er litt små.  Synes likevel det kunne vært mer potet.

Vi hadde ikke olje på hytta, så jeg brukte litt smør, smeltet det i en tykkbundet kjele og surret så hvitløk, løk og kjøtt i noen minutter mens jeg var flink og rørte hele tiden.
Når kjøttet var brunt og løken myk tilsatte jeg paprikaen, potetene og gulerøttene i gryta sammen med 1 ss paprikapulver. Du leste riktig. Jeg sa en spiseskje. det sal smake paprika. 3 laurbærblad, en boks tomatpure og en boks hakkede tomater. og rørte godt sammen.

Så tilsatte jeg 7 dl vann og to terninger oksebuljong.
Så skal alt koke på svak varme i 40-60 minutter til grønnsakene er blitt myke. Det tok ca 50 minutter. Greit å huske å røre litt nå og da og passe på at det ikke fosskoker.
Jeg drysset litt frisk timian over før jeg serverte og satte sal tog pepper på bordet så vi kunne krydre selv.  Satte og et rømmebeger på bordet. Vi pleier å ha store klatter rømme opp på retten. Den milde rømmesmaken gjør seg godt mot den litt smaksrike og litt sterke kryddersmaken.

Gulasj er en fantastisk god rett på dager det er litt kaldt ute, gjerne etter en tur ute.  Faren er bareat men blir så usigelig trøtt og mett etterpå.

Jeg ønsker meg en dostol…

Kan man egentlig ønske det nye året velkommen på en slik uerbødig måte som å fremme et ønske om en dostol?

Og, nei. Det er ikke Kokkejævel der oppe på bloggtoppen som kommer med slike ønsker. Det er meg, lille meg nede på en 39. plass. Vel ikke så liten da, jeg rager 175 cm over gulvplankene og har et tresifret antall kilo og drasse på. Vi snakker triss alt  om en blogger med en viss tyngde!

Hos Kokkejævel er det rød løper, ballonger, vimpler og et nydelig pyntet hus klar for nyttårsfest. Ja, på bloggen altså. Nå er vel festen over der og, og han snart i gang med varetellinga.

Men tilbake til meg og dostolen. Gamle Gubben Grå og jeg tilbringer disse nyttårsdagene på hytta. Og den hytta har som tidligere nevnt utedo. Og den doen ligger som kjent langt nede i lia. Det er her ønsket om en dostol dukker opp. Ja sånn rundt klokka 6.40 i dag, dukket dette ønske opp i hodet mitt.

Jeg hadde vært våken en stund. All denne kjøringa av Yngste Sønn har helt ødelagt døgnrytmen min, så jeg våknet som vanlig litt før halv seks. Jeg forsøkte å sove litt til. Men det gikk ikke, for jeg ble liksom liggende å tenke på at jeg IKKE må tisse.

For hvis jeg må tisse må jeg ut og ned til utedoen langt nede i lia. Og ned dit er det mørkt og holkeføre. Det var med nød og neppe jeg kom meg helskinnet ned dit og opp igjen rett før midnatt. Turen frister ikke til gjentakelse. I det minste ikke før det blir lyst. Derfor ligger jeg febrilsk og tenker på at jeg IKKE må tisse.

Selvsagt må jeg tisse. Og snart er vel det den eneste tanken som fyller hjernen min. Klarer ikke å tenke ut hvordan jeg skal kommentere Kokkejævel sitt pyntede hus eller hvordan jeg skal løse en litt kinkig personalsak. Alt jeg tenker på er at jeg må tisse. Og hvordan jeg skal få til det.

For jeg har vært her på hytta en vinternatt før. Jeg vet hvordan det pleier å gå. Jeg blir liggende i senga helt til jeg virkelig MÅ ut! Og når jeg da skal krøke meg opp og ut av køyesenga, blir det liksom litt ekstra press på blæra. Så når jeg endelig er oppe i stående stilling er det ikke tid til slikke forlengelse prosesser som å få på seg klær. Da bærer det gjennom stua i det Mamma ville karakterisert som purkegalopp, og videre ut i gangen. På dette tidspunktet har jeg bare en tanke i hodet, å komme meg ut. Er jeg heldig har Gamle Gubben Grå glemt å låse ytterdøra, hvis ikke er det noen sekunder her mens jeg fikler med en gammel gjenstridig dørlås.. sko eller støvler er bare et forsinkende element, så det blir selvsagt droppa.  Så er det bare å komme seg lengst mulig unna inngangspartiet før syndefloden forlater blæra. Jada jeg kniper det jeg klarer, men fem barnefødsler og nedprioritering av knipeøvelser har gjort sitt. Når trykket blir for stort. . Ja du skjønner sikkert…

Og det var mens jeg lå slik og prøvde å overbevise meg selv om at jeg ikke måtte tisse at ideen og ønsket om en god gammeldags dostol dukket opp.  For ute er det is, og meter høye snøplogkanten med glassert is på toppen. Jeg vet at barbeint og i full firsprang ville jeg maks komme fem skritt før jeg lå på ryggkulen med buksa på knærne, og der kom jeg til å bli liggende lenge.  Lite trolig at Gamle Gubben Grå kom til å stå opp på mange timer  ennå. Og jeg kom på grunn av ødelagt rygg og knær til å ha store problemer med å reise meg alene.

Og la det stå til så fort jeg kom vekk fra plankegulvet på trammen var heller ingen god løsning. Fir det første er det ekkelt, grisete sånt gjør man bare ikke. For det andre er det her vi har bålpanna og plassen rundt den. Der er det allerede speilblank is. Tror ikke store mengder opp på den isen er det smarteste. Vi skal jo og oppover hit med gjester om ei drøy uke. Da hadde det vørt kos å ha en fin bålplass

Jada. Maiken. Jeg tror det finnes ei potte langt der under køyesenga, men denne kjerringa kommer ikke så lavt ned på grunn av maroder rygg og dårlige knær. Og skulle jeg, digre dundra, klare å komme meg ned og treffe den lille barnepotta, ja da tror jeg jeg ville ha store problemer med eller uten hjelp, til å få reist meg igjen uten å få hvelvet potta. Og da er vi jo like langt.

Vi har en sånn pottipotti stående inne på vaskerommet, eller badet, på hytta Kjært barn har mange navn. Det rommet der jeg skal ha en cindrella forbrenningstoalett som går på gass når jeg bare blir rik. Den pottipottien er også for lav for denne kjerringa. Gamle Gubben Grå foreslo en gang å sette den oppe på en vaklevoren gammel taburett. Men da blir den for høy. Jeg ville ikke nå ned med beina. Se for deg 120 kilo kjerring ned buksa på knea sittende på en pottipotti campingdo oppe på en vaklevoren tretaburett. Jeg sier ikke mer.

Det var etter å ha vurdert alle disse løsningene jeg plutselig kom til å tenke på hvor kjekt det hadde vært med en god gammeldags dostol stående i hjørnet på soverommet. Når Gamle Gubben Grå kan gå med stokk (skistav) som en gammel gubbe, kan vel kjerringa ønske seg en dostol?

Nyttår på hytta..

Gamle Gubben Grå og jeg har pakket bilen og begitt oss opp på hytta for å feire nyttår. Det skal bli et par rolige dager, en rolig feiring. Slutt på de tider hvor jeg inviterte vennegjengen til nyttårsfest. Jeg kjenner at jeg gleder meg. Bare Gamle Gubben Grå , jeg og hundene. Det skal bli bra!

Vi kom opp på formiddagen. Det var ikke et sandkorn å se på den isblanke veien fra Reinli og opp til hytta. Men vi kom oss opp uten problemer. Måkt og ryddet var det jo gjort før danskene kom, så det var bare å låse seg inn og tenne opp i ovnen.  Jeg tror ikke jeg får fullrost hvor fornøyd jeg er med den nye ovnen. Når jeg får spart til en cindrella forbrenningstoalett så er hytta perfekt. Eller, litt oppussing har vi igjen, men det er jo bare gøy.

Det er flott her oppe! Og solnedgangen var magisk, selv om jeg ikke klarte å fange den helt med mobilen. Man får ro i sjelen av å være her. Ro i sjelen og senkede skuldre.

Mat lages selvsagt fra bunnen av. Selv uten strøm og vann men kun med to gassbluss.  Og i dag er det jeg som står for kokkeleringa.  Gamle Gubben Grå la seg godt til rette i benken da han hørte det.

Jeg lagde gulasj .  Det var forresten den første retten jeg lagde til Gamle Gubben Grå den gang for lenge, lenge siden. Må jo mimre litt. Det er tross alt 29 år siden vi forlovet oss i kveld.

Dette burde holde til to personer… Flink var jeg og. Klarte å huske å lukke igjen døra til soverommet vårt slik at røykvarsleren ikke vekket hele hyttegrenda.

Middagen smakte fantastisk. Det ble rødt i glasset og en god prat mens vi spiste. Nye batterier i DAB radioen gå oss hyggelig taffelmusikk.

Etter å ha fått med oss Kongens nyttårstale tok vi en tur ut med hundene.  Risikosport. Det er stup -mørkt ute og temmelig glatt. Men jeg har nye piggsko, hundene klør og Gamle Gubben Grå tok med seg en skistav. (Nå begynner han virkelig å bli en gammel gubbe.) så vi klarte oss uten knall og fall.  Det ligger et tykt islag oppe på snøen. Jeg brøt løs en bit av snøplogkanten ned til hytta, og den er sikkert 4 – 5 millimeter tykk. Skikkelig glassert!.

Litt før midnatt fyrte Gamle Gubben Grå opp bålpanne ute. Jeg hadde slokna i benken blant puter, saueskinn og myke pelspledd sammen med Charlie Chihuahua.

Jeg ble vekket et kvarters tid før midnatt, og bega meg på den farefulle ferden ned til utedoen nede i lia. Selv med skistav og piggsko var det en strabasiøs og farlig ferd. Fy fillern hvor glatt det er enkelte steder! Hvor er ikke like lett å se i mørket. Men ekspedisjonen gikk greit, og jeg kom meg opp igjen til bålpanna i god tid før midnatt.

Musserende vin ble helt opp i de nyinnkjøpte champagneglassene (10 kr pr  glass på Nille ) og vi skålte det nye året inn mens fyrverkeri fra omliggende hytter lyste opp nyttårsnatta.

GODT NYTT ÅR ALLE SAMMEN

 

 

Se hvor snill jeg er…..

Kokkejævel er på toppen av lista igjen i dag.  Jeg er fremdeles på en 47. plass.
Det er ikke så rart.  Kokkejævel skriver en utrolig rørende historie.  Før jul var det en litt sliten fyr som stjal et fenalår i butikken hos Kokkejævel.  Han innhentet tyven, og fikk tilbake fenalåret. Solgte det noen minutter senere med grei fortjeneste.  I dag traff han tyven tilfeldig, Alta er et lite sted. Fyren som stjal fenalåret ba nok en gang om unnskyldning og Kokkejævel sa det var greit, og ønsket han i sitt storsinn Godt Nytt År.   I ettertid har han funnet ut at han neste gang han ser fyren så vil han gi han et fenalår.

Kommentarfeltet flommer over;

Du har et hjerte av gull. 💖

Det er første gang jeg skriver i et kommentarfelt, men makan til hedersmann som deg skal vi lete lenge og langt etter:) Heia deg! Vi trenger slike gode forbilder som deg i vår litt skakkjørte verden.

Du er en raus og flott mann.

Du er virkelig en god mann med et godt hjerte❤

Hjerte av gull, det e æ sikker på at du har ❤

Goe menneske❤

Du er virkelig en hedersmann. 👌😘

Selvfølgelig er det en flott tanke – og jeg håper den blir satt ut i livet.  Noen gang er det jo slik at tanker, uansett hvor gode forsetter man har, aldri blir satt ut i livet.   Jeg sier ikke det fordi jeg ikke tror Kokkejævel mener det oppriktig.  Jeg tror han har et hjerte av gull, at han er en raus, hedersmann med et hjerte av gull.  Men det er jo ikke sikkert han har et fenalår i lomma neste gang de treffer på hverandre…

Jeg imponeres mer av handlinger enn av gode tanker og forsetter, og forsøker å leve slik min bestemor lærte meg; En håndsrekning gir man i det stille, og helst på en slik måte at mottakeren ikke taper ansikt.

 

2019 – jeg hater deg og jeg elsker deg

Isabell Raad er øverst på bloggtopplista.  Jeg er på en 47. plass. Rykker stadig nedover, men med 975 klikk er jeg fornøyd. Veldig fornøyd!

Isabell har en oppsummering av2019. Det virker som det er inn på blogg i disse dager, så jeg får prøve meg på det jeg og.

Isabell starter med å fortelle om at hun mistet noen som sto henne nær i 2019.
Jeg mistet Mamma høsten 2018, og savnet har fulgt meg i hele 2019. Savnet er der fremdeles.

Hun forteller om en x-kjæreste som på ny ble kjæreste, for så atter en gang å bli x-kjæreste i løpet av 2019.
Jeg har vært sammen med Gamle Gubben Grå i hele år.  Vi kunne feire sølvbryllup i år.  (Dessverre falt den datoen sammen med valgdagen, så jeg var på jobb om dagen og på valgvake om kvelden.. Vi har i grunn ikke helt fått feiret den dagen..)

I motsetning til Isabell som har danset seg gjennom høsten som deltaker i “Skal vi danse”, har jeg vel knapt danset dette året heller. Vet det ble noen trinn på julebordet på jobben, men det er vel alt…

Ellers har jeg i likhet med Isabell reist en del dette året.  Mens hun har vært to ganger i Dubai, to ganger til Ibiza, vært i London, Los Angeles, Las Vegas, Italia, Milano (er ikke det Italia?), Paris, og Bali. Har jeg vært i Amsterdam, Trondheim og hytta i Valdres.

Det største høydepunktet i år var helt klart å endelig få fast plass i kommunestyret.  At jeg og fikk en varaplass til Fylkestinget i Viken er jo bare et fantastisk pluss jeg overhode ikke drømte om da året startet.

Men det som har opptatt mest tid gjennom 2019 har vært å ta vare på meg selv.  Å møte veggen for andre gang på litt over ett år har gitt meg noen aha opplevelser.  Jeg har innsett at hvis jeg ikke skal arbeide meg i hjel ganske så raskt, så må jeg faktisk gire ned.  Jeg kan ikke fortsette å drive rovdrift på meg selv.  Jeg har for mange vondter, skader og helseutfordringer til bare å bite tenna sammen og gå på.
Jeg har fremdeles dårlig samvittighet for ikke å bidra maks, samtidig har jeg det mye bedre når jeg ikke er så totalt utslitt hele tiden. Når rygg og kne nå skriker etter en dag i hvitt og jeg er så sliten at tårene spretter når jeg setter meg bak rattet i Lille Bille, ja da vet jeg at jeg har ett par dager å hente meg inn på før neste gang.  Jeg vet at jeg kan ta å flate helt ut på sofaen når jeg kommer hjem og at jeg klarer å hente meg inn igjen, få ryggen og kneet til å verke litt mindre før jeg igjen tar på meg den hvite uniformen.

Ja, og så har jeg jo gjort “karriere” på Bloggen.  Fra å bli i ekstase om jeg hadde over 20 lesere for noen år siden, ligger jeg nå på et sted mellom 500 og 1000 klikk i døgnet.. Jeg har blitt diskutert i tråder på Kvinneguiden, og fått mange fantastiske følgere. Og ikke minst, jeg har blitt anbefalt av Kokkejævel.

2019 har vært et år med mange utfordringer, men mye moro og.  Jeg gleder meg til 2020

Topp på tur, og oss andre nede i mørketidslandet…..

Kokkesnobben skriver om en liten fottur opp til en topp der oppe i Alta og får 91.000 klikk.
Jeg skriver om en Ribbemarsj, men raser nedover på lista til en  41. plass med skarve 870 klikk. Verden føles ikke rettferdig.
Og mens Kokkejævel får kommentarer som “Høres ut som en fantastisk lørdag” og “Dere er en inspirasjon for oss alle” får jeg kun en kommentar.  Den er fra firmenningen min, som vel synes synd på en fjern slektning og derfor knoter ned noen ord.

“Inspirasjon for oss alle…. ”  Fjerde turen i år….  Jeg tipper det er familier som har gått fire turer lengre enn Kokkejævel sin tur bare i romjula.  Så hvorfor mener noen at han er en inspirasjonskilde for oss… oss, deg og meg,  ja ALLE!!! bare fordi han har klart å kreke kroppen sin opp de 20 minuttene det tar å komme seg til Komsatoppen?
Eller er inspirasjonen det at han tvang deler av familien med på turen mot sin vilje?
I min barndom gikk vi på ski fra Stubdal til Løvlia og tilbake hver Første Juledag. (Og gjerne flere ganger i romjula) Jeg skal ikke påstå at det ble brukt tvang, det var ingen av oss ungene som stilte spørsmål om det var mulig å bli hjemme.  Jeg antar svaret hadde vært Nei.  Men i  min barndom stilte ikke barn spørsmål ved det foreldrene foreslo. 10 km på ski hver første juledag i 20 år! Da kan du snakke om inspirasjon da…

Jeg droppet skituren noen år i studietida, skyldte på at jeg var forkjøla når de andre dro av sted.
Forsøkte å gjeninnføre tradisjonen da jeg selv fikk familie. Men nå var det plutselig to familiers tradisjoner som skulle sys sammen. Og i Gamle Gubben Grås familie gikk man ikke på tur 1. juledag.  Der gikk man gjennom hagen og inn til Tante Astrid for 1. dags middag allerede klokka 14.
Jeg tror alle som har hatt småbarn forstår at å få en liten familie opp, få i de frokost, fjerne fokuset fra alle julegavene som ble pakket opp sent kvelden før og som ikke er ordentlig tatt i bruk, få på de uteklær, dra på tur og være ute minst en times tid, hjem, på med penstasen,  og sitte klar i bilen før klokka er 13 for å rekke en familiemiddag inne i hovedstaden fort kan føles litt stressende….
Jeg prøvde ett par år.  Det skal jeg ha.  Ta ikke det til inspirasjon.

Når ungene økte i antall til tre, og vi flyttet til det lille huset i skogen på Krøderen 2 timer unna hovedstaden, ga vi opp alle ideer om friluftsliv før familiemiddag. Det var så vidt en av oss voksne rakk en tur med hunden før vi måtte kaste oss i bilen.

Når vi så flyttet ned igjen hit og til Drømmehuset, begynte vi å ha Tante Astrid og Svigerfamilien her på julaften.  Da var det jo rett og rimelig at vi var sammen med min slekt på 1. dag.  Endelig kunne vi delta i familiens skiturer og ake-aktiviteter 1. juledag.  Men det skjer endringer selv i de beste familier.  Nå samlet familien min seg til julebrunsj ute hos mine foreldre ved 11 tiden 1. juledag.  Så ble vi sittende der å spise kald ribbe, sylte, ansjos, røkelaks, Edamer ost og lefse etterfulgt av kaffe og kaker til sola gikk ned i vest.
De 8 barnebarna er gjerne ute en tur og herjrt litt med aking, gikk ned til fjorden eller andre ting de finner på, men de fleste av oss voksne blir sittende inne og nyte det å være sammen hele storfamilien.

Så Kokkejævel,. en 20 minutters fottur langt ute på ettermiddagen imponerer ikke meg.

 

 

Ribbemarsjen

Andre juledag gikk Charlie Chihuahua, Gamle Gubben Grå og jeg den tradisjonelle Ribbemarsjen her på Hønefoss.  Det er en uhøytidelig “tur-marsj” som passer for hele familien. Her går sprekinger i treningsklær, hundeluftere, barnefamilier med barnevogn eller rattkjelke, unge, gamle, ja gjerne hele storfamilien.

Ribbemarsjen har vært arrangert av lokalavisa og orienteringsklubben 2. Juledag hvert år siden 1972. Og mange har gått nesten hvert år. Man får en flott vase når man har deltatt i 25 Ribbenarsjer, og medalje etter 5, 10, 15 og 20 ganger.

Men det viktigste med Ribbemarsjen er ikke medaljer eller prestisje. Det viktigste for de fleste er å få rørt litt på kroppen etter dager med litt mye mat og litt mye stillesitting. Det er sosialt, man møter mange kjente. Man kan gå i sitt eget tempo ingen tidtaking. Og runden er passe lang.

Runden starter ved kontoret til lokalavisen.  Gule bånd viser oss veien gjennom sentrumsgatene, over torget og ned Storgata. Så runder løypa et hjørne, litt stigning og løypa fortsetter gjennom et gammelt ærverdig villastrøk.
Ved folkehøgskolen er den første bingoposten. Er man så heldig å få bingo på lappen med tall som man fikk ved starten kan man vinne gavekort.  Bingostoppene gir også kjærkomne pustepauser, og litt spenning for de yngste når det kanskje røyner litt på med overskudd og turglede.

Videre forbi det nye boligfeltet ved Hvelven, og den bratte stigningen opp til gangbrua på Tolpinrud.  Den stigningen er virkelig hard, men på toppen, på andre siden av brua venter bingostopp nummer to.

Fra 1993 til 1998 bodde vi i en rekkehusleilighet på Tolpinrud  Det var gode år, og mange ganger tenker jeg at vi gjorde kanskje noe feil da vi flyttet fra rekkehuset på Tolpinrud til huset i skogen på Krøderen.  Det gir alltid gode minner å være på gamle tomter her.

Fra Tolpinrud går runden videre mot Veienmarka.  Her var det tett skog på ene siden av veien den gangen vi bodde her.  Jeg gikk utallige turer med ungene her da de var små. Jeg tror Datteren og jeg kjente hvert tre, hver stein og hver rot i denne lille hundremeterskogen.  Nå er den hugget ned, ikke et eneste tre, bare snauhugget åpent landskap står igjen.  Det er rart, og litt vemodig.

Ved enden av gangveien krysser vi jernbanelinja og fortsetter i en slak stigning forbi boligfeltet på Veigin. Et boligfelt som poppet opp på slutten av 1980 tallet.  Mange like hus på rekke og rad, noen eneboliger, noen rekkehus, noen firemannsboliger med leiligheter. Noe for enhver smak.

Ved Veienmarka Ungdomsskole på toppen av den siste stigningen er det “suppe-stasjon”.  Her vanker det varm solbærsaft og pepperkaker.  På andre siden av veien er den tredje Bingostoppen, og så fortsetter runden i rolig tempo nedover til sentrum igjen.  Nå går det raskere, for nå er det nedoverbakke hele veien ned til sentrum.  Etter et siste Bingostopp ved det gamle meieriet er det bare en rask spasertur under den fine, gamle jernbanebrua, forbi stasjonen og Øyabakken ned til avislokalet.
Hele turen er på litt i overkant av 7 km.  Man har fått frisk luft, rørt litt på seg og som regel slått av en hyggelig prat med venner og bekjente.  Jeg gikk Ribbemarsjen for tredje gang. Gamle Gubben Grå for fjerde. Ingen stor tradisjon hos oss med andre ord, men det kan jo rettes på.

Heldigvis kan vi fremdeles le av sjamanen……

Kokkejævel er fremdeles på topp av bloggtopplista med over 94.000 klikk siste døgn.  Et ufattelig høyt antall klikk!  Siden han blir lest av så mange, må det jo være noe fornuftig fyren har å komme med, Så hvem er jeg, med kun i overkant av 900 klikk som kan sitte her og tidvis latterliggjøre eller være uenig i hans meninger og synspunkt?  Jeg er jo bare nede på en 38. plass med under en prosent av de sideoppslagene som Kokkejævel har.

Ari Behn endret rolle fra hoffnarr til stor kunstner og folkekjær forfatter første juledag.  Det tragiske er at han, i likhet med mange andre forfattere, måtte dø før han oppnådde den statusen. Ari Behn var rar, annerledes, spesiell,unik.  Velg adjektiv etter hvor høyt oppe på den kulturelle sosialstigen du føler deg.
Men Kokkejævel, har vi grunnlag for å tro at det var denne annerledesheten som var den bakenforliggende årsaken til at Ari valgte å forlate livet?  Har vi grunnlag for å tro at det var alle presseoppslagene hvor han ble latterliggjort, alle revynumrene, alle vitsene rundt lunsjbordene som gjorde at han ikke orket å leve lenger?  Vet du, for meg blir den teorien like dum som andre teorier  jeg har lest på nett. Som at årsaken skulle være at polet var utsolgt for en eksklusiv vin han hadde lyst på, eller at han skal ha blitt myrdet fordi han var en Kevin Spacey varsler.

Ari Behn hadde vært annerledes hele sitt liv.  Jeg tror han levde bra med å være annerledes, og ikke være et A4 menneske.  Det var annerledesheten som gjorde han til det unike mennesket han var. Jeg tror Ari Behn var så trygg på seg selv, så klar over hvem og hva han var at han hevet seg over eller ikke brød seg om avisoverskriftene og vitsene rundt lunsjbordet. For annerledeshet er ofte et større problem for de som ønsker at alle skal være like, alle skal være lik dem, enn for de som våger å være annerledes, være seg selv.
Jeg vet noe om annerledeshet.  Jeg har og vært annerledes hele mitt liv.

Hvis vi setter likhetstrekk mellom annerledeshet og selvmord og depresjon, sier vi ikke da at depresjon er noe som rammer de som er annerledes? De som ikke er som oss. Er vi ikke da med å bygge opp om de stigmaene den skamfølelsen det fremdeles er rundt selvmord? Er vi ikke med på å ødelegge den åpenheten vi nå ser rundt temaet selvmord, depresjon og det å slite psykisk?
Livet er ikke så enkelt at depresjon kun rammer de som er annerledes, rare, gale. Depresjon kan ramme hvem som helst. Det kan ramme meg, deg, Kokkejævel og Kongens svigersønn.  Det kan ramme arbeidsledige, sosialklienter, sykepleiere, lærere, personer i ledende stillinger og selveste Statsministeren.

Og hvis annerledesheten var den bakenforliggende årsaken til at Ari Behn valgte å forlate livet.  Hvorfor skulle han velge det akkurat nå?
Vi har jo fått en ny hoffnarr.  Vi har fått Durek Verrett.

For mens Ari gjorde hos hoderystende forarget med sine z-er i stedet for s, sin pompøse væremåte og sin malende, beskrivende måte å uttrykke seg på, hva skal vi da si om Durek Verrett?
Han er annerledes, merkelig, rar, snål, sjarlatan, og ikke helt god!

Det må jo være lov å le av en fyr som Durek Verrett. Det må jo være lov å lage revynummer om en slik mann, og det er da ikke så rart at en slik person blir diskutert rundt lunsjbordene eller i familieselskapene nå ved juletider.
Nei, jeg sikter ikke til at han er mørk i huden, nærmest svart. Det er vel bare innerst i de mørkeste kjellerstuene, hos de mest sneversynte nettrollene at det gir grunnlag for tanker om annerledeshet.  Dessuten er Martha snart 50, så faren for en liten Durek langt ute i arverekka til tronen er vel ganske liten.
I grunn er det litt politisk korrekt å få en farget, en innvandrer, inn på sidelinja i den norske kongefamilien.

Ikke sjokkerer det meg så veldig at han har hatt en mannlig kjæreste heller. Hvem folk for varme følelser for er noe jeg ikke bryr meg med, så lenge de holder seg unna Gamle Gubben Grå,Og at noen kan bli tiltrukket av både kvinner og menn, er da ingen nyhet. “Større sjans på lørdagskvelden!” pleide min gode venn og Svirebror Erling å si i studietida. Fyren er 45 år. Det hadde vært mer urovekkende hvis han ikke hadde hatt en eneste gammelkjærest.

Nei, det er alle de merkelige tankene, ideene og disse liksom helbredende evnene jeg setter spørsmålstegn ved. Jeg mener, fyren høres jo helt… fjern ut!  Like fjern som hu derre prinsessa som påstår at hun kommuniserer med engler og alt det der.

Men nå er det nettopp hun “Engle-prinsessa” han er sammen med.  Så da passer de to vel sammen da.  To annerledes mennesker som har funnet tonen, og kjærligheten.  Og så lenge de begge to holder seg unna Gamle Gubben Grå, kan jeg glede meg over deres kjærlighet.  Det er jo koselig at folk finner hverandre, selv i voksen alder.
Ser du på bilder av de to, ser du hvor godt de kler hverandre. Ingen kan påstå annet enn at de er et pent par.  Jeg ønsker de alt godt, og vil fremdeles hoderystende kunne spøke lett med deres åndelighet som for meg fremstår som fremmed, merkelig og annerledes.

Kokkejævel sier at latterliggjøring er den verste formen for mobbing.
Det er mange former for mobbing, og jeg vil ikke si hva som er verst og hva som er mindre vondt.  Vi mennesker er forskjellige og reagerer forskjellig. Jeg har som før nevnt vært annerledes hele livet.  Jeg har og en solid bakgrunn som mobbeoffer hele skoletiden, eller i det minste til jeg var ferdig med gymnaset.
For meg var det ikke annerledesheten eller det at de andre til tider lo av mine merkelige utsagn, min klesstil, eller mine interesser som var vondest.  Det såret ikke meg at de lagde vitser om meg og mine venner, samlet sammen blant de andre som skilte seg ut i skolegården.  Det som såret meg mest var at de ikke kunne la oss “rare” få være rare i fred.  Hvorfor de alltid skulle få oss til å passe inn i deres bilde .