De av dere som har sett bilder av haugen min med uleste bøker vet at det siste jeg trenger er flere bøker. Likevel kom jeg hjem fra byen i dag med en splitter ny bok.
Det er en bok om Michelangelo Merisi, bedre kjent som Caravaggio. En italiensk kunstmaler født i 1571.
Jeg har aldri hørt om kunstneren før, kjenner ikke til noen av maleriene hans og vet ikke helt hvor interessert jeg er i barokken som kunstart.
Dette er ei litt nerdete bok, og jeg liker enkelte ganger å bære litt nerdete og fordype meg i ting. Men det er ikke hovedgrunnen til at jeg kjøpte boka.
Boka er skrevet av en av Jon Ovrum som er en av de andre i Rødt her på Ringerike. En pensjonert lektor med Norsk og historie som fagfelt. Jeg synes det er kult å kjøpe bøker som folk jeg kjenner gir ut.
Selvsagt ba jeg om å få boka signert da jeg skrev at jeg ville kjøpe et eksemplar da forfatteren lanserte boka på Facebook sida si for et par uker siden. Jeg synes signerte bøker er litt kult. Fint å ha i boksamlinga. Jeg hadde og tenkt at jeg kanskje skulle gi boka til Svigermor. Signert bok om kunst kan jo være en fin Coffee-Table bok for en kunstinteressert dame i boligen i Spania.
Vel ideen om å gi boka til Svigermor ble skrinlagt jeg så dedikasjonen Jon, altså forfatteren hadde skrevet. Hun er ikke så glad i “Nydelige Raudt forkjempare” for å si det mildt.
Boka er av god kvalitet med mange fine malerier og tekster om maleriene. Jeg går lese den og finne ut om jeg tror boka er av interesse for Svigermor. Så får jeg sikkert lov å kjøpe en bok til med en mer passende dedikasjon.
Ligger her på sofaen og kjenner det dunker i beinet. Det er hovent og vondt. Kanskje var det ikke verdens største sjakktrekk å stå 3 timer på stand på torget i dag. Men stand på torget er jo noe av det morsomste jeg vet å være med på.
Vel, jeg skal innrømme at det er morsommere på stand når du kan gå skikkelig og ikke halter sakte av gårde. Ikke så lett å avskjære folk som prøver å unngå deg når du holder like høy fart som ei skilpadde.
Ikke mange som kom løpende bort til meg for å få løpeseddel når jeg satt i rullestolen for å hvile beinet mellom slagene heller. Men jeg fikk da delt ut noen løpesedler og tannbørster.
Hvorfor vi delte ut tannbørster spør du? Jo fordi I dag hadde Rødt aksjonsdag for en av våre kampsaker. Gratis tannhelse.
Siden tennene er en del av kroppen synes vi i Rødt det er helt ulogisk at ikke tannhelse er gratis. Vi mener at I likhet med all annen helsehjelp skal alle få hjelp hos tannlegen samme hvor mye eller lite de må ha på konto.
Hvordan vi har tenkt å finansiere et slikt prosjekt, spør du kanskje? Jo det skal jeg fortelle deg. For å finansiere en tannhelsereform ønsker Rødt å øke skattene for de rikeste. Folk som tjener under 600.000 kroner vil ikke få økt skatt. For inntekter mellom 600.000-750.000 kroner innebærer våre forslag i snitt rundt 2.300 kroner.
Tenna er en del av kroppen . Ikke en gang Høyre som også hadde stand på torget klarte å finne motargumenter for det synet.
Det ble en hyggelig dag på torget i nydelig sommervær. Gøy å være på valgkamp igjen. Har snakket masse politikk både med kammerater fra Rødt og andre.
Jeg innrømmer det glatt. Jeg er mer glad i å lese bøker og drikke rødvin enn å trene. Så når slike som Cornelis Elander viser muskler og treningsøvelser er liksom ikke det et blogginnlegg jeg klikker meg inn på vanligvis. Men skal man kommentere bunnbloggeren, må man kommentere det bunnbloggeren skrive selv om temaet ikke fenger meg. Jeg mener, da jeg kommenterte toppbloggerne stoppet jeg ikke å kommentere selv om de skrev om noe jeg ikke hadde interesse av. Da hadde jeg ikke skrevet så mange innlegg om Rumpe-update…….. Så hvorfor ha en annen innstilling til Bunnbloggerne?
Nei, min godeste Elander Nå skal du og treningen din under lupen.
“Den beste treningen å utføre hjemme” har Elander kalt innlegget sitt, Vel, når jeg googler “trening hjemme” får jeg opp nok av treff. Vi har jo akkurat vært gjennom en periode med stengte treningssenter, og selv om det ikke har hatt non innvirkning på min hverdag så er det nok mange som har vært rimelig desperate etter å trene…. Hva som er best skal ikke jeg uttale meg om .
Men nok oppvarming, nå skal det trenes!!
På det første bildet har Elander tærne på to sånne stepp-krakker som står oppå hverandre. Så har han hendene på et flislagt gulv. Strake armer, og kroppen som da ligger flat i lufta hvilende på armene iden ene enden og de strake tærne oppe på krakkene i den andre.
Jeg er svært usikker på om Elander har sine ord i behold når han sier at dette er den beste teningen å utføre hjemme. Er denne Elander virkelig sikker på om ei utrent kjerring på godt over 100 kilo, albuer som ikke kan strekkes helt ut, og en ankel som ennå ikke er ferdig restituert skal prøve seg på det der? Og at det er det beste hun kan gjøre for å trene hjemme? Jeg er svært usikker. Tror muligheten for flere skader er større enn sjansen for bedre helse. Klokelig lar jeg være å prøve.
Øvelsen heter “Push-ups på kasse” ser jeg lengre ned i innlegget, hvis noen andre vil prøve.
Neste øvelse er dips på kasse, og tar spesielt godt på triceps og overkropp. Den kan utføres ved hjelp av en stol, kasse, eller lignende. Start med hendene plassert på for eksempel en benk eller kasse bak deg, og med beina hvilende strakt foran deg. Senk kroppen ned, men pass på at albuene peker bakover og ikke ut mot hver side, og løft deg så opp igjen til utgangsposisjonen.
Denne øvelsen ville nok ankelen tåle. Men albuene? Nei jeg tror heller ikke dette er en øvelse jeg skal forsøke meg på. Tror ikke sjansen for å skade meg er like stor ved denne øvelsen som ved den forrige, men jeg tror heller ikke jeg vil klare 3 sett, eller en eneste repetisjon. Jeg ville fort landet helt nede på gulvet med både rumpe og bein, og tror ikke jeg ville klart å heise meg opp igjen bare ved hjelp av armer som er bak på ryggen.
Jeg er ikke så skarp når det gjelder trening. Jeg skjønner ikke helt verke av tekst eller bilder hvordan jeg skal utføre øvelsen “En arms roing”
V-ups på benk derimot har jeg prøvd på før. Det gikk heller ikke så bra, men det går bedre nå. Mitt første forsøk kan du lese om her. Nå klarer jeg å løfte opp begge bena samtidig. Det er da et fremskritt…..
Hvis dere i likhet med meg er usikre på om Elander virkelig kommer med den beste treningen å utføre hjemme, så tror jeg kanskje jeg har funnet svaet. På Helsenorge kan du finne enkle styrketreningsøvelser som passer for de fleste og kan gjøres i eget tempo, De kan du finne her Jeg tror de øvelsene kanskje er bedre å begynne med for flere enn meg.
Bunnbloggeren jeg tenkte å skrive om i dag, Mallemey, skriver om fatigue. Fatigue er en følelse av overveldende utmattelse som ikke blir bedre av søvn eller hvile. Jeg vet litt om det. Det var slik jeg hadde det i 2018 da jeg møtte veggen.
Fatigue er ikke en diagnose, det er et symptom. Og i mitt tilfelle var det diabetesen som nok var hovedårsaken til at jeg var så sliten. Det og at jeg hadde drevet meg hardt over tid.
Selv om jeg nå har fått kontroll på blodsukkeret og har mye mer energi enn jeg hadde, har jeg og lært meg å ta grep. Det er så mye veg ønsker å gjøre, så mye jec ønsker å være med på, så mye som jeg føler blirforventet av meg. Og jo mer jeg sier ja til, jo mer forventer folk at jeg skal gjøre.
Jeg har lært meg å prioritere. Når jeg har slike dager som jeg hadde i går , slike dager som jeg elsker, så må jeg ha en roligere dag enten i forkant eller i etterkant.
Med det mener jeg ikke at jeg ligger som et slakt på sofaen i dag. Men at siden jeg var i Drammen på onsdag og hadde en relativt hektisk dag i går, så bruker jeg dagen i dag på å stelle litt i Drømmehuset og forsiktig prøve ut ankelen. Da regner jeg med at jeg har energi nok til å ta noen timer på stand på torget i morgen.
Jeg har og blitt flinkere til å si nei til ting jeg ikke har lyst til. Og ikke minst, jeg har blitt flinkere til å sette av tid til ting som gir energi.
Det er ikke alltid det er de store tingene som skal til. En time med ei bok og en kaffekopp på terrassen, en tur i skogen med Gamle Gubben Grå eller en god prat med Barndomsvenninna. Slike ting gir faktisk mer energi enn bare å ligge komatøs under pelspleddet.
Jeg har og blitt flinkere til å planlegge og til å ta i mot hjelp. Hadde jeg og blitt flinkere til å be om hjelp hadde jeg kommet enda et steg videre. Det jobber jeg med.
Jeg er en helt annen person i dag enn jeg var i 2017 og 2018. Jeg har og lært hvordan jeg skal unngå å kjøre meg så langt ned igjen.
Men det er umulig å være i streik uten at noen blir rammet.
Finner vi det ikke etisk feil å streike midt under en pandemi? Til det spørsmålet bil jeg snu litt på det. Er det etisk riktig å mene at vi som ikke kunne sitte på hjemmekontor men tvert I mot sto i første linja under pandemien ikke skal ha den samme lønnsutvikling som andre i samfunnet. Radiografene for eksempel har lavere gjennomdnittslønn en gjrnnomsnittslønna i Norgr. Er det riktig når man tar utgangspunkt i kompetanse og ansvar?
Nå blir det spennende å se hvor lenge streiken vil vare. I kommunesektoren som har streikey en ukes tid hadde Unio tatt ut 606 sykepleiere i streik forrige helg. KS, arbeidsgiversiden i kommunesektoren og mottok 331 søknader om dispensasjon. Altså søknader om at streikende sykepleiere må tilbake på jobb for å sikre liv og helse. Det sier litt om hvor ned til beinet sektoren har skåret på bemanning.
Spekter har det ikke mef å søke om dispensasjoner. Så da kan man frykte at streiken fort havner i tvungen lønnsnemnd. Jeg håper ikke det. Men det blir noen spennende dager fremover
Savnet dere livstegn fra meg i går? Vel, det var en av disse dagene hvor bloggen bare ble nedprioritert. Jeg sto opp 5.30. Hoppet i dusjen etter å ha pakket inn gipsen med glad-pack. Og ja, jeg begynte på et blogginnlegg en gang mellom halv sju og sju. Men det var ennå ikke ferdig da klokka var 7.30. Ta litt tid å dukke inn i Baneheia-saken. Og det var det temaet jeg plukket ut fra bunnbloggerne i går.
7.30 måtte jeg ut døra for jeg skulle delta på et digitalt møte klokka 8. Av rent logistikkmessige hensyn var det best å ta det møtet fra tillitsvalgtkontoret. Ting går litt senere med rullator, og det var litt mye jeg måtte huske på å få med meg før jeg hinket meg ut døra. Så jeg logget meg på litt for seint. Men seint men godt er det noe som heter.
Det var tre digitale møter på rad og rekke før jeg måtte logge meg av og komme meg bort til Røntgenavdelingen i en annen korridor på sykehuset. Det var tid for kontroll av ankelbruddet. Ville jeg bli kvitt gipsen? Har bruddet grodd slik det skal?
Gipsen ble tatt av, røntgenbildene ble tatt av en god kollega og så var det inn til legen for å få dommen. Legen var fornøyd.!!! Jeg slapp ny gips!!!!
Fikk på litt støtte som kan tas av og på med borrelås som jeg skal bruke når jeg går så lenge det fremdeles er vondt, og ikke belaste maks riktig ennå. Belaste til smertegrense, er det vel det heter. Dere kan to det var ei dame som lettet tok med seg rullatoren og strenet ut fa ortopedisk poliklinikk. Jeg var så glad at jeg formelig svevde!
Jeg svingte innom kiosken og bevilget meg ei pølse i brød til frokost. Klokka var blitt 12, og det var tid for neste digitale møte. Så veien gikk tilbake til kontoret og logget meg på PCn igjen
Møtet var ferdig rundt klokka 13. Svarte ut noen mail og ble ganske i rute med tillitsvalgtarbeidet. Avtalen var at Gamle Gubben Grå skulle hente meg klokka 13.30.
Gamle Gubben Grå var på plass da jeg kom ut fra sykehuset til avtalt tid. Veien gikk raskt videre til Klækken Hotell. Det var tid for Kommunestyremøte klokka 14.
Det var ikke de helt store sakene som skulle opp til behandling. Og jeg var sikkert reneste møteplageren med mine tre turer på talerstolen.
En tur for å spørre om noe til en som orienterte om et vei-kyss som skulle bygges om, og om Fylkeskommunen og staten var enige om at kostnadene skulle deles på tre. Altså at Fylkeskommunen og Staten ville være md å betale hver sin tredjedel av kostnadene til dette krysset. Det har vært litt uenighet om det. Den uenigheten var fremdeles der….
Min andre tur på talerstolen var etter et foredrag, en orientering om hvordan Kommunalsjefen for Helse Omsorg og Velferd og administrasjonen så for seg at de fremtidige tjenestene skulle organiseres. Jeg ble litt provosert fordi hun la frem som om det allerede var bestemt at Frivillige organisasjoner skulle overta flere av kommunenes oppgaver og at sykehjem og andre enheter skulle sentraliseres og slås sammen. Beslutninger om slike grep skal tas er det politikerne og ikke administrasjonen som tar. Jeg så på flere av hennes uttalelser som forsøk på å styre politikernes holdninger før sakene kommer på sakskartet neste møte og ut over høsten.
Og så måtte jeg påpeke at hun omtalte de som mottar kommunale tjenester som “kunder”. Innen helse og omsorg er brukere og pasienter, ikke kunder.
Min tredje tur til talerstolen omhandlet og Helse og Omsorg. Vi åpner snart et nytt omsorgsenter. Innlegget mitt var et forsøk på å få kommunestyrets medlemmer til å forstå forskjellen på omsorgsbolig med bemanning og sykehjem. Blant annet at ved å definere omsorgsplasser som sykehjem følge det noen lovpålagte ting som må være på plass, at omsorgsboliger ikke har et lovpålagt krav for hva de skal inneholde – og at de heller ikke per definisjon er institusjoner.
Rødt hadde et forslag til vedtak som ville gjøre at det nye omsorgssenteret ble et sykehjem, ikke bare til å begynne med – men også på lang sikt. Vi i Rødt fikk ikke flertall for forslaget vårt. Vi fikk 6 stemmer, men det kommer en ny sak om temaet med mer økonomisk grunnlagsmateriell. Da har sikkert det jeg sier sunket litt bedre inn. Jeg tror Rådmannen og administrasjonen i grunn er enig med meg, så om vi ikke vant slaget denne gangen, skal vi vinne krigen.
Møtet sluttet tidlig til å være kommunestyremøte. Allerede klokka 19.30 kunne Gamle Gubben Grå hente meg. Da jeg kom hjem var det bare en ting som sto i hodet mitt, det var å få beinet opp, få av støtteskinna og bare slappe av. Ja, og snakke engasjert på innpust og utpust til Gamle Gubben Grå. Et typisk tegn på at denne kjerringa er sliten.
Blogging ble prioritert vekk. Men i dag er jeg tilbake.
Dere som leste innlegget Nytt syn på livet husker sikkert at nå som jeg har fått meg briller fant jeg ikke bare IT hvordan Gamle Gubben Grå så ut, jeg fant og ut at jeg ikke akkurat hadde badet i ungdomskilden de siste årene jeg heller.
Jeg fortalte Gubben at jeg nok måtte ta litt grep. “Har du ringt klinikken?” spurte han. “Klinikken?” Jeg var ikke helt med. “Ja, for å få litt ansiktsløftning eller noe slikt” forklarte Gubben.
Jeg hadde ikke akkurat tenkt hverken ansiktsløftning, kosmetisk kirurgi eller silikon. Det jeg vurderte var å erstatte den gamle rougen som helt klart har sett dine bedre dager. “Jeg tenkte mer på litt sparkel og maling” sa jeg, og forsøkte å være morsom
Gamle Gubben Grå ga meg et granskingen blikk, så kom det tørt. “Tror heller du bør ringe Oldsaksamlingen….”
I dag måtte jeg helt opp på plass 93 på bloggtopplista før jeg fant en blogg jeg ønsker å reflektere over. Det betyr ikke at det er noe galt med de bloggene som er på plassene 94 til 100, bare at deres siste innlegg ikke ga meg de helt store refleksjonene.
Nummer 94 og 100 har jeg kommentert før. Zhua deler rabattkoder. Er liksom ikke mitt interessefelt. Forsvingende og danseband avstemninger er heller ikke helt meg.
Maiken på plass 99 er en blogg jeg ofte er innom, og jeg liker å lese om hagearbeid og gåturer, men akkurat nå er jo det ting jeg ikke får drevet så mye med. Det samme med Benteshverdagsmatfrabunnenav som lager ramsløksolje. Hadde jeg hatt benet i behold kunne det vært en utmerket ide for et innlegg. Ut i skogen ned på knærne og finne ramsløk Men å skrive om slike ting nå ville fort bli et sutre-innlegg, sånn stakkars-meg-som-ikke-kan-gå-tur-og-jobbe-i-hagen-innlegg. Det ville ikke gjøre humøret mitt bedre, og jeg tviler på at det ville bli et godt innlegg.
Jeg kunne skrevet om Annebe som baker skolebrød. Men da burde jeg vel følge opp med å bake skolebrød selv? “Hva tar jeg med meg fra bunnboggerne?” Siden jeg skal til Drammen, og etterpå må forberede morgendagens kommunestyremøte vet jeg utmerket godt at jeg ikke kommer til å bake.
Så derfor er det Elineredderverdenlitt på plass nummer 93 som jeg reflekterer over i dag.
Eline har et innlegg hvor hun deler to bilder av seg tatt sittende på samme sted men med fire års mellomrom. Ett fra nå og ett fra 2017. Så sammenlikner hun hvem hun var i 2014 mot den hun er i dag.
Jeg husker godt hvem jeg var i 2017. Det var året alt raknet Det var året jeg møtte veggen. Eller veggen møtte jeg riktignok ikke før i januar 2018, men grunnlaget for den smellen ble lagt i 2017.
Jeg gikk antakeligvis rundt med et konstant for høyt blodsukker og en udiagnostisert Diabetes 2. Diagnosen fikk jeg ikke før i 2018, men det blodsukkeret hadde ikke blitt så høyt over natta. At jeg fikk diabetes burde ikke overraske noen, jeg levde stort sett på Coca Cola og baconpølse. Kjappe måltider på diverse bensinstasjoner mellom alle avtaler var hverdagen. Ubehandlet diabetes gjør deg trøtt og sliten, og jeg var utrolig sliten i 2017.
Mamma ble langsomt dårligere. Jeg handlet med henne eller for henne så og si hver helg. Ofte før eller etter jobb. På høsten fikk hun et lite drypp, og etter det et slag. Mer og mer tid og krefter ble brukt på gamle foreldre. Mer enn selve tiden jeg brukte på foreldrene mine slet den dårlige samvittigheten for at jeg ikke alltid hadde mulighet for å stille opp, at jeg skulle ha gjort mer.
Det var nok å gjøre på jobb . Høyt sykefravær, mange ekstravakter og den ene personalsaken etter den andre. Et par litt tidkrevende konflikter var det og.
Det var ikke gamle foreldre, diabetes, eller jobben alene som gjorde at jeg langsomt ble helt utbrent. Det var summen av ting jeg hadde dårlig samvittighet for. Jeg følte at jeg hele tiden lå på etterskudd. Det var alltid noe jeg ikke rakk, noe jeg burde ha gjort, noe jeg hadde fått forberedt litt for dårlig. Livet løp foran meg og jeg halset etter så godt jeg kunne.
Et godt eksempel på hvor ille det egentlig var er jula 2017. Jeg bakte ikke ett eneste kakeslag til jul det året. På slutten av 90 tallet, da jeg hadde full jobb, tre små unger og en times pendlervei hver vei hadde jeg rundt 15 kakeslag hver jul. Jeg som gjerne starter med julegaveinnkjøp i januar, og for fullt i oktober startet 20. desember. Jeg hadde ikke hatt overskudd eller tid til å tenke på jula før det. Da måtte jeg.
Det ble sikkert jul i 2017 og . Svigermor og Svoger var her på julaften. Jeg var på jobb. Eldste Sønn hadde bakt de få kakene vi hadde. Han var 22 år. Jeg tror alle som skulle få gave fikk gave, men jeg er ikke sikker. Jeg var bare så utrolig sliten….
Det var 2017. Hvordan er det så i 2021? Vel etter 6 uker uten å kunne belaste foten er jeg i det minste utvilt… Det hender jeg ligger på etterskudd med ting. Det leserinnlegget om samferdselspolitikk for eksempel. Men jeg vet at jeg kan ferdigstille det hvis jeg setter av en ettermiddag. Jeg kunne vært mer ute hos Pappa. Men jeg har ikke så dårlig samvittighet lenger om jeg prioritere meg selv. Siden jeg ikke arbeider i hvitt lenger, er det ingen ledige vakter jeg føler dårlig samvittighet for å ikke ta. Jeg har heller ikke 16 timers arbeidsdager lenger. (Tillitsvalgt om dagen, radiograf om kvelden var en effektiv måte å få kabalen til å gå opp)
Sist men ikke minst, Jeg har fått orden på blodsukkeret mitt.
Fremtiden ser lys ut. I morgen får jeg av gipsen. Sommeren skal nytes. Rødt skal gjøre et brakvalg. Drømmejobben vil dukke opp.
Og jula 2021 skal være full av kaker, julekos og familiehygge.
Sola skinner fra blå himmel, kun noen få slør-skyer ses. Etter noen kalde uker har det vært sommer i snart en uke. Jeg har tatt med meg strikketøyet og satt meg i kurvstolen på trammen. Selv om gipsen ikke skal av før på torsdag, sa de at jeg ikke skulle belaste foten på 6 uker. 6 uker var i går, så jeg har avansert fra hinking til halting.
Det lukter godt av nyslått gras, Gamle Gubben Grå har tatt årets første tur med grasklipperen. Det var på tide. Godt jobba, Gubben!
Glade barnestemner høres fra flere steder i nabolaget Jeg liker det når nabolaget våkner til liv.
Charlie Chihuahua sover i skyggen under den andre kurvstolen. Flaks. Da ser han ikke at naboen lufter hunden sin på fortauet forbi hagegjerdet vårt. Charlie er den minste, men i egne øyne den tøffeste, hunden på boligfeltet.
En motorsykkel starter opp øverst i veien. Snart kommer drn nedover bakken og runder svingen langsmed hagegjerdet vårt.
I går var jeg hos optikeren og hentet brillene mine. Både briller jeg skal gå med og lesebriller ble bestilt da jeg var der 18 mai, og i dag kunne de endelig hentes.
Det å skaffe seg briller var noe jeg skulle ha gjort for lenge siden. Men bedre seint enn aldri.
Optikeren sa at jeg måtte gi meg tid til å venne meg til brillene. Det var ganske store korreksjoner som måtte til. Og ja, det må nok litt tilvenning til! For nå buler veggene og verden har blitt rund. Jeg merker og at jeg feilberegner litt avstander når jeg skal plukke opp ting fra bordet. Men det går seg nok til.
Lesebrillene går det lettere med. Jeg må bare venne meg til å ikke holde teksten jeg skal lese helt inntil nesetippen. Brillene virker best på normal leseavstand.
Jeg har ertet Gamle Gubben Grå med at det ville bli tøft for han når jeg fant ut hvordan han egentlig ser ut. Det jeg ikke hadde tenkt like mye på var at briller også kunne få meg til å få et nytt blikk på meg selv. Men da jeg gransket meg selv i speilet, egentlig for å venne meg til å se meg selv med briller, kunne jeg ikke unngå å legge merke til at linjer og rynker i ansiktet også ble tydeligere.
Det ene drar det andre med seg. Nå har jeg funnet ut at jeg trenger en hårklipp og en del nye hudpleieprodukter og sminke.
