Dagen i dag bringer frem mange følelser hos mange. Det har jeg forstått ved å klikke meg inn på forskjellige innlegg på sosiale medier.
Jeg har lest om mødre som er skuffet fordi deres morsdagsfeiring ikke er like storslått og fin som det de ser andre har på sosiale medier. Morsdagskortene var ikke like fine, morsdagsgavene ikke like eksklusive og frokosten hadde ikke agurkskiver som var skåret i hjerteform.
Jeg tenkte på de hjemmelagde morsdagskortene vi lagde da jeg var liten, og lurte på når folk ble så kravstore? Jeg har aldri ønsket meg dyre gaver på morsdagen, aldri forventet det heller. Hyggelig at ungene husker dagen. En telefon eller en sms holder for meg. I dag kom alle hjem. Datter og Yngste Sønn hadde spleiset på en stor bukett tulipaner. Eldste Sønn hadde bakt både sjokoladekake og gulerotkake, og jeg ble nesten rørt til tårer.
Noen savner en mor som ikke er her lengre. Den sorgen føler jeg og på. For morsdag har liksom alltid vært den dagen vi feiret Mamma. Det var alltid bløtkake på morsdag da jeg var barn, og etter at vi ble voksne har alle barn og barnebarn vært samlet ute hos mine foreldre og feiret Mamma.
Så har vi englemammaene. De som har et eller flere barn i himmelen. Jeg er selv en englemamma. To små engler har forlatt meg. Savnet etter de er kanskje ikke så stort i dag. Det er 17 og 26 år siden de døde, og jeg har jo tre flotte unger her hos meg. Men jeg har den største forståelse for at denne dagen kan være sår for mammaer som ikke har barn her lengre.
Men det er en gruppe mødre jeg tror dagen er ekstra sår for, og som kanskje ikke så mange tenker på.
Det er mammaene som ikke har fått mulighet til å være mamma slik de ønsker. Mammaene hvor barnevernet av forskjellige gode eller mindre gode grunner har overtatt omsorgen for barna.
Jeg kjenner en del av de mødrene, og jeg vet at samme hva årsakene er, samme om de er enig i omsorgsoverdragelsen eller har sloss mot den med alle midler, så er de fremdeles mødre som bærer med seg tanken på barna i sine hjerter resten av livet.
Mange av de får aldri et hjemmelaget morsdagskort, en blomsterbukett eller en hjemmelaget kake.
Mange av de får aldri noen morsdagshilsen. Nei, barna deres har ofte en fostermor eller en adoptivmor som får gaver og kort. Den som har overtatt morsrollen er den som hedres på morsdagen. Og det er helt greit at de feirer og setter pris på den som har vært derfor dem i oppveksten, den som er morsfiguren. De er sikkert strålende mennesker som har fortjent hver eneste kake, blomst og kort. Dette innlegget er ikke ment som en kritikk verken av barnevernet eller foster-/ adoptivforeldre. Misforstå meg rett.
Men hvis du er en av de voksne som har en biologisk mor der ute et sted. En mamma du har liten eller ingen kontakt med. Send en vennlig tanke i kveld til hun som skjenket deg livet. Og enda bedre, send henne en liten hilsen, en sms eller på annen måte. Det koster så utrolig lite men ville glede noen utrolig mye.
.
