Som jeg har skrevet om i utallige blogginnlegg har vi i mange år savnet et offentlig toalett her i byen. Vi politikere trodde at vi hadde løst saken med et vedtak vi gjorde tidlig i 2020, men Rådmann klarte i kjent stil å trenere den dassen. Han som ikke bor her i kommunen så ikke behovet i samme grad som oss som bor her.
I fjor ble det nærmest amper stemning i kommunestyret da Rådmann og hans stab forsøkte å prakke på oss et offentlig toalett borte på fotballbanen til drn nedlagte Hønefoss skole, samtidig som han mente at vi ikke hadde råd til eller bruk for et toalett på sør-siden av byen der behovet har vært i årevis. Det endte med at vi vedtok at toalettet skulle bygges, og stå ferdig til bruk innen mai 2022. Særlig Høyres gruppeleder Runar har vært svært engasjert i denne saken.
Vel, nå er toalettet endelig bygget, og den 19. juli (bare drøye halvannen måned senere enn det vi vedtok) var det høytidelig åpning med promp og prakt. Ordføreren klipte snora, en trubadur sang et par viser. Og han Runar han fikk æren av å være den første som benyttet seg av hæligheten.
Jeg traff på Runar noen dager i forveien. Vi kom i snakk om så mangt, også om dassen som snart skulle åpnes. Han var ikke helt fornøyd med det arkitektoniske uttrykket på dassen. Jeg forsto ikke helt hva som var galt for jeg hadde ikke sett bygget.
I dag da Gamle Gubben Grå og jeg var på en liten gåtur i sentrum svingte vi bortom. Ikke fordi behovet var der, men fordi vi ville se byggverket.
Vel, i mine øyne ser det offentlige toalettet ut som en dass. Altså en litt kjedelig bygning som ikke stikker seg ut i bybildet. Sikkert bygd mest på tanke på funksjon. Jeg vet ikke helt hva Høyre-representanten hadde sett for seg, men dette er da mer enn bra nok for meg. Jeg har ikke tenkt å oppholde meg der over tid.
Dere trodde vel ikke jeg var ferdig med å berette om turen til Norsk Folkemuseum etter å ha skrevet om litt nostalgi og bonderomantikk? Da kjennet dere denne kjerringa og hennes glødende interesse for historie dårlig.
På Nork Folkemuseum har de en utstilling som heter TIDSROM 1600 – 1914. I denne utstillingen kan du følge norsk by- og embedsmannskultur gjennom dagligliv og fest. Og vet dere, jeg kunne sikkert ha brukt en hel dag, ja kanskje flere bare på denne utstillingen.
Det er over 1.500 gjenstander i utstillingen, og via nettbrett ved hver monter kan du klikke deg inn på hver enkelt gjenstand og lese dens historie. Det er en del portrettmalerier det hvor du kan klikke deg inn å lese både om den som er portrettert og den som er kunstneren. Jeg kunne holdt på der i timesvis, for ikke å si dagevis!
Vel, jeg har ikke tenkt å skrive utførlige blogginnlegg om 1.500 ting. Jeg skal nøye meg med to historier. Den første kommer her og handler om en falskmyntner. Eller egentlig blir det feil å kalle han en falskmyntner, for han var utnevnt til myntmester ved “Den kongelige mynt” i Kongsberg. Myntene han laget var ekte nok. Men la oss ta det hele fra begynnelsen.
Henrik Christoffer Meyer var født i 1689 eller der omkring. Han var sønn av myntmester Henning Christoffer Meyer og dennes første kone Kirsten Schrøder.
Etter å ha fått myntutdannelse i Tyskland var han på studiereise i utlandet, og begynte så i lære hos sin far. Han ble visemyntmester under faren i 1716, og var myntmester fra 1719 da faren fratrådte sin stilling.
Kort tid etter at han tiltrådte stillingen fikk han oppført en stor privatbolig på Kongsberg. En bolig på hele 640 kvm, som skulle bli en av de mest praktfulle bygningene i Norge.
Bygget vekket raskt mistanke. Med sin lønn kunne Meyer neppe ha råd til en slik storslått bolig. Hvor kom pengene fra? Etter nøye etterforskning kom det fram at det var for lite sølvinnhold i myntene.
Meyer forsøkte seg med at myntene som var undersøkt måtte være falske, men stempelskjærer Wiff kunne bekrefte at stemplene som var brukt var de han hadde lags og som fortsatt var bevart på Kongsberg.
Når man regnet på det fant msn ut at Henrik Christoffer Meyer hadde undersåtter sølv gjennom en årrekke for en sum på 40.000 riksdaler. Omregnet til kroner og dagens verdi vil det si en sum tilsvarende på over 22,5 millioner. 22.511.504,36 kr for å være nøyaktig. Altså ikke akkurat et lite underslag.
Den 14. desember 1727 falt dommen. Den var enstemmig og fastslo “at de proberede og uriktig befundne Penge ikke af andre end af Myntemester Meyer på Kongsberg kunde være formyntede … hvorfor Myntemester Meyer bør undgielde efter Lovens 6 bogs 18 Capit. 2 Art. paa Ære, Liv og Gods”. Altså ble han dømt til døden, samt fradømt alle eiendeler og eiendommer.
Kongen så naturlig nok alvorlig på saken, men viste allikevel nåde. Meyer fikk beholde livet, men han skulle kakstrykes (piskes), brennemerkes, og tilbringe resten av livet i slaveriet på Akershus. I februar 1729 ble hsn pisket og brennmerket på torget i Kongsberg før han ble overført til livsvarig slavearbeid på Akershus festning.
Bare førti år gammel døde Henrik Christofer Meyer et halvt år senere i et mørkt fangehull på Akershus. Ryggen var merket av blodige striper etter bøddelens pisk og pannen merket for evighet med et glødende jern.
Det var strenge straffer på den tiden, men å underslå over 22 millioner i en slik betrodd stilling…. Det er jo ikke småpenger det er snakk om akkurat. Håper flere enn meg fant historien interessant.
På fredag fant jeg det perfekte stedet for en matbit en sommerdag i Oslo. Og siden de hadde blåskjell på menyen ja så ble det mer enn perfekt. Mer sommerstemning skal man lete lenge etter.
Noen sier at beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet er en av de tre viktigste faktorene for å lykkes med en restaurant. Ser du det turkise vannet øverst i bildet? Det er Oslofjorden! Ja, du skjønner selv at beliggenheten ikke er å kimse av. Jeg mener, bordet vårt formelig sto i fjorden.
Ok, så lå ikke restauranten helt midt i sentrum, men ute på Bygdøy. Men tar du båten fra Aker Brygge så er du her på 10 minutter. Og den båten går vel hvert kvarter eller 20. minutt Det kom ferjer hele tiden, og de legger til ved restauranten. Fergekøa går midt i uteserveringen på restauranten. Slapp av, det er ikke bilferje- og ikke de store køa.
Blåskjellene var utrolig gode. Og store! Mulig det kommer av godt blåskjell-år. Og porsjonen var stor. Den kjelen dere ser på bildet var til en person. Pommes-frittes var slik de skulle, ikke for stekte, og aiolien var det heller ikke noe å utsette på.
Betjeningen var både flinke, raske og hyggelige. Jeg virkelig storkoste meg. Gamle Gubben Grå satt bare å smilte og koste seg Når denne kjerringa er fornøyd gir hun virkelig uttrykk for det med hele kroppen. Og på fredag var kjerringa virkelig fornøyd med en helt topp dag. Dette restaurantbesøk var kronen på verket.
Jeg har jo helt glemt å fortelle hva dette fantastiske stedet heter. Det heter Lanternen, og ligger altså på Bygdøy.
Vi var der på en solfylt fredag I juli rundt klokka 17. Slik jeg forsto var det ikke spiseplass, man kunne bare ta en kopp kaffe eller en halvliter i sola. Likevel var det langt fra fult. Det liker jeg.
Så folkens, kjerringa har funnet seg en ny yndlingsrestaurant i Oslo. Mange vil si det muligens var på tide. Mitt gamle stamsted var “Tre brødre” på Egertorget. I de lokalene har det vært klesbutikk i noen år nå.
*Gjeesp!* – Jeg skulle kanskje ikke ha skrevet om Tornerose i går, for nå har jeg sovet om ikke i 100 år så i over 10 timer! 10 timer i senga, og en god time sløving på sofaen før det. Jeg tror både ryggen min og jeg trengte det.
Eller sovet og sovet. Jeg hadde vel en liten seanse med hundelufting rundt klokka 2 i natt. Men det var jo bare å slippe Charlie ut i hagen og vente på at han kom inn igjen. Klarte jeg utmerket å få gjort i halvsøvne.
Nå har ikke Tornerose tenkt å sove mer.
Husker dere sangen Berit Ås skrev til valgkampen i Asker i 1971?
Dumt spørsmål. Mange av dere var ikke født i 1971, og de som var det har sikkert ikke peiling på hvem Berit Ås er.
Vel, sangen jeg henviser til er en omskriving av barnesangen “Sov Dukkelise”. (Ikke si at dere ikke kan den heller?!?)
Berit Ås sin versjon starter slik
Sov Dukke Lise, sov og bli stor,
og mens du sover, styrer din bror,
planlegger veier, bygger bedrift.
Sov Dukke Lise, sov og bli gift.
Som dere sikkert forstår ender sangen med en oppfordring til Dukke Lise om å våkne og være med å styre og planlegge. Derfor min Lise må du stå opp, rope et varsko, kreve et stopp, Og akkurat som for Dukke Lise er det på tide at Tornerose så vel som denne kjerringa våkner og begynner å ta grep.
Berit Ås er en kvinne født i 1928. Jeg kunne skrevet et helt blogginnlegg, muligens flere, om henne men kortversjonen er at hun er en norsk sosialpsykolog og politiker for Sosialistisk Venstreparti. Hun er æresdoktor ved Københavns Universitet, University of Halifax i Canada og ved Uppsala universitet. Hun ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1997 og mottok en internasjonal akademikerpris ved Amsterdam Universitet i 1988. Hennes faglige innsats omfatter blant annet studier av kvinnekultur, økonomi og utvikling av de fem hersketeknikker.
Nettopp hersketeknikker er et stikkord her som jeg vil dvele litt ekstra med. Jeg er kjent i politikken og organisasjonsliv for å være en person som hersketeknikker ikke biter på. Muligens fordi jeg klarer å identifisere dem og se hva som foregår. Likevel er det relativt utmattende å bli utsatt for hersketeknikker over lengre tid, slik jeg blir her på blogg. Og ikke bare jeg, men relativt mange med meg.
Ideen om hersketeknikker som Berit Ås utviklet var et resultat av studier av ulike former for kommunikative strategier i 1979 og førte til hennes popularisering av Ingjald Nissens opprinnelig ni herskerteknikker. Som hun altså reduserte til fem.
Så la oss ta steget videre fra Berit Ås til Ingjald Nissen.
Ingjald Nissen var født i 1896 og døde i 1977. Han var en norsk psykolog, filosof og statsstipendiat, mest kjent for sin bok Psykopatenes diktatur som ble utgitt i1945.
I Psykopatenes diktatur gjør han i følge Atle Kittang «et ambisiøst forsøk på å forstå den tyske katastrofen i et psykososiologisk perspektiv. Her kombineres flere av Nissens viktigste begreper (mindreverdighet, maktvilje, mannsforbund, forventning) i en analyse av det nazistiske diktaturets psykopatologiske grunnstruktur.» Nissens hypotese var at nazismen er det psykopatiske menneskets samfunnsform.
Han mente at det hadde hersket en påfallende passivitet overfor nazismen i de vestlige demokratiene i tiden før andre verdenskrig, parallelt med hvordan psykopatiske individer kan drive normale mennesker inn i en fortvilt tilstand der de overtar eller tilpasser seg psykopatens idéer for å overleve.
I virkeligheten var det krefter i de demokratiske landene som advarte om den fremvoksende nazismen, slik som Johan Scharffenberg med sin artikkelserie i Dagbladet, hvor han diagnostiserte Hitler som sinnssyk.
Jeg mener ikkeå diagnostisere noen av mine medbloggere verken som sinnssyke, psykopater eller nazister.
Jeg gjentar : Jeg mener ikke å diagnostisere noen av mine medbloggere verken som sinnssyke, psykopater eller nazister.
Grunnen til at jeg føler for å poengtere dette så nøye er at en typisk form for hersketeknikk er å gjenta en usannhet eller en personkarakteristikk av et medmenneske mange nok ganger slik at den tilslutt fremstår som en sannhet. Slik som det er blitt gjentatt til det kjedsommelige at jeg er en blodrød mobber fra voldsvenstre.
Nissen beskrev dette slik Man spiller på følelser, suggererer andre, og intrigerer. Man holder sår åpne.
Tenk litt over det jeg skriver.
Hva tror dere er hensikten når noen for hundreogførtiende gang påstår at jeg er hjerterå fordi jeg for ni måneder skrev at jeg ikke ville være med på å spleise på krans til en høyst oppegående fyr jeg aldri har møtt hvis han skulle være så uheldig å dø?
Som sagt, hersketeknikker biter ikke på meg. Jeg blir litt oppgitt av det, litt irritert. Du vet som når en litt innpåsliten flue summer rett ved øret ditt når du sitter i stolen på trammen og koser deg med en bok.
Jeg ønsker ikke å lage noen bloggkrig. Jeg kommer til å fortsette å blogge om mitt. Kanskje kommer det et innlegg om Berit Ås, ellers har jeg flere ideer på blokka. Dette er bare kjerringas måte å si at jeg leser mer enn jeg gidder å bruke energi på å kommunisere.
Jeg registrerer hva som foregår, men regner med at de fleste av leserne mine også er intelligente nok til å gjennomskue det.
Selvskryt skal en lytte til, for den kommer fra hjertet har jeg hørt. Og I dag har jeg tenkt å skryte litt av meg selv. Ser dere tornekrattene, eller klatrerosene om du vil, som prydet nordveggen av Drømmehuset? Når de blomstrer med fult av små hvite roser er de utrolig fine, resten av året er de bare et villniss som gror seg høyt og plasskrevende. Jeg hater de rosene, men Gamle Gubben Grå synes de er så flotte når de blomstrer at han setter seg på bakbeina når jeg snakker om å grave de opp og la de forsvinne.
Ja, de er ganske flotte når de blomstrer. Humlene liker de sikkert og, og alle vet jo at i 2022 er humler og biers ve og vel relativt trendy å tenke på. Gamle Gubben Grå som ikke pleier å være noen miljøforkjemper og nærmest får åndenød og utslett bare han hører ordet MDG har plutselig blitt en fanatisk forkjemper for humlenes rettigheter. Å fjerne rosene kommer ikke på tale!
Ja, de er flotte når de blomstrer. Men det er bare at de ikke blomstrer så lenge. Maks 2 til 4 uker i året. Ellers er det bare et tornekratt som må holdes i sjakk for ikke å barrikadere inngangsdøra så ingen kommer ut eller inn. Jeg er glad i en lur jeg, men har ingen planer om å bli noen ny Tornerose.
Sånn så tornekrsttet ut fra trammen. Frodig og grønt ja, men ikke videre vakkert.
Det tok meg over en time med greinsaksa før alt var nede. Det var slitsomt arbeid, og selv om jeg hadde tatt på meg både jakke og hansker var det ikke fritt for at jeg fikk meg noen risp og stakk meg mange ganger. Tornene på disse rosene er virkelig store!
Etter en drikkepause var det bare å fortsette jobbinga. Alle rosekvistene måtte gjennom kompostkverna. De stakk meg minst like mange ganger mens jeg holdt på med det. Desuten begynte ryggen å klage over for mye bøy og tøy, og det var varmt. Veldig varmt! Rundt 30 grader i solsteiken der jeg arbeidet i ei tykk jakke. Jeg ville jo prøve i størst mulig grad å unngå tornene, og sånne tornekratt er ikke så samarbeidsvillige når de skal gjennom kompostkverna.
Vel etter nok en time var jeg endelig ferdig! Ikke en eneste rosekvist så langt øyet kan se. (I det minste ikke i det bedet).
Humlene og Gamle Gubben Grå kan ta det helt med ro. Rosene gror nok opp igjen lenge før blomstringstid neste sommer.
Hvor Gamle Gubben Grå var mens jeg sloss mot tornekrattet? Ute på shopping (av drenerer og andre slike manneting). Han stillte seg litt tvilende over at jeg hadde strødd de opplvernede rosegrenene tilbake i bedet. Man skulle ikke gjøre det med roser, sa han. Hvis en av rosene jeg klipte ned hadde sopp eller annen sykdom kunne det dpte seg til alle rosene. Det var jeg ikke klar over,men skulle disse tre tornekrattene ta kvelden er jeg usikker på hvor mye jeg ville sørge over det. Foresten er jeg sikker på at disse rosene overlever det meste.Da er jeg mer engstelig for at hver flis av disse greinene skal bli en ny tornebus, fot da har jeg virkelig et problem. Regner med at det ikke er så mange prinser som vil komme seg gjennom tornehekken for å vekke ei blodrød kjerring fra voldsvenstre med et kyss.
I går skrev jeg om Norsk Folkemuseum. Og jeg delte mange bilder fra den urbane delen av museumsområde. Det blir litt feil og ikke dele bilder også fra de mer landlige strøk på museumsområde. Det er nok av tjærebredde tømmerhus og skikkelig bonderomantikk.
En tanke som streifet meg da jeg gikk gjennom områdene kalt Hallongdal Numedal, Trøndelag osv var st her har tiden stått stille i over hundre, kanskje nærmere to hundre år. For mens man på museumsområde for Oslo og byene så nok av ting jeg husker fra min barndom og livet vi levde da, så ble jeg nå hensatt mer til den tiden da mine besteforeldre eller kanskje mer oldeforeldre var barn. Hadde det ikke vært ok på et slikt sted å vise utvikling også på landsbygda?
Det som satte i gang den tankeprosessen var en kommentar jeg overhørte fra noen tyske turister. Det virket som om de undret seg over om utviklingen hadde stått stille på den norske landsbygda.
Jada, det var en gråtass fra 50-tallet og noen landbruksredskap jeg antar stammer fra tidlig på 1900-tallet.. Me ellers var nok det estetiske fra 1800-tallet og helst før den tid.
Det er selvsagt viktig å ta vare på de gamle tømmerbygniningene, og det er fint at man viser forskjellene i byggestil fra for eksempel Jæren som huset over er hentet fra og til dalene på østlandet. Det er mer at det meste er fra samme tidsepoke jeg henger meg opp i
Det la overhode ikke noen demping på gleden ved å gå rundt å se og ta bilder. Det blir mange flotte motiv av nasjonalromantisk karakter. Det var mer en refleksjon over at man skildrer byen og landsbygda litt forskjellig.
I dag tok vi en tur for at jeg skulle få noen nye impulser. Eller muligens ikke så “nye”. Turen gikk til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Det er år og dag siden vi var der. Det var på et julemarked mens ungene var små. Usikker på om alle var født, og yngstemann har nå fylt 25…. Gøy å gå sånn og titte uten å ha verken håp eller planer om å nødvendigvis rekke over alt.
Denne tobaksbutikken på området som kalles Enerhaugen for eksempel ble viet mye interesse. Ikke minst fra Gamle Gubben Grå. Inne her var det tobakken historie i Norge som sto i fokus. Du vet fra den tiden da alle menn som virkelig var menn røkte, via Høybråten og røykeloven, til nå hvor røykerne nærmest er en parikaste.
Gamle Gubben Grå vandret rundt I de gamle gatene på Enerhaugen, og følte nok at han vr tilbake i sin barndom. Ikke det at jeg tror han noen gang har vært på Enerhaugen, sånn på ordentlig. Han holdt seg nok på vestkanten i hele oppveksten. Mulig det heller ikke så helt sånn ut der på 60- og 70-tallet heller. Men slike detaljer som at Gamle Gubben Grå ikke var født på 1930-tallet er ikke noe han bryr seg nevneverdig med når han kommer med en av sine historiske utgreiinger.
Her derimot var det jeg som fikk nostalgiske stjerner i øynene. For jeg, jeg har en gang eid en boble. VW 1300. Dette er nok muligens en litt eldre modell, og min var ikke rød men safaribeige. Men Storesøster eide en rød VW som var litt eldre enn min.
Nå så vel muligens ikke bensinstasjonene helt sånn ut da jeg fikk førerkort i 1985, men jeg husker at enkelte bensinstasjoner ikke var så ulik denne.
Litt rart i grunn når ens egen oppvekst liksom dukker opp på Folkemuseumet. Håper ikke det er et tegn på at en begynner å bli gammel….
Noe jeg derimot ikke husker fra min egen oppvekst var denne her. En utedo fra en bakgård i Oslo.
Jeg husker selvsagt utedoer fra min oppvekst. Besteforeldrene mine hadde bare utedo da jeg var barn. Ja, faktisk var det bare utedo på barneskolen jeg gikk på og. Og som alle som leser bloggen min jevnlig har hørt meg gjenta til det kjedsommelige, vi har fremdeles kun utedo langt nede I lia på hytta.
En flerseter-utedo er heller ikke noe nytt. Bestemor og Bestefar hadde toseter. Både på gården hvor jeg bodde i ungdomstiden og hos Grandtantene var det tresetere. På gården hadde vi selvsagt vannklosett i huset vårt, men det sto en gammel treseters utedo nede ved låveveggen. Men på disse doene var det en lang benk med flere hull så familien kunne sitte side om side og drite og skravle samtidig. En toetasjes utedo derimot var nytt for meg. Imponerende, selv om jeg får noen tanker om mulige scenarioer jeg ikke har så lyst til å forfølge.
Det var litt mer stil over de gamle Narvesen kioskene i en ikke alt for fjern fortid. Denne har stått på Carl Berners plass. Det var flere slike både i Oslo og andre steder.
Det var ikke bare kioskene som hadde mer stil i gamle dager. Dette vinmonopol-utsalget er da langt mer stilig enn dagens selvbetjenings pol.
Og ja, jeg er faktisk så gammel at mine første flasker Kir og Peach Canei måtte jeg kjøpe over disk. Det var riktignok ikke riktig så stilig på polet i Hønefoss tilbake på 1980-tallet.
Selvsagt er det mange hus i tjærebredd tømmer fra forskjellige dalstrøk på Folkemuseumet også, og jeg vandret en liten tur der og. Men vi konsentrerte oss Oslo i dag.
Det ble en fin dag, og som dere ser – det ble noen bilder. Jeg er liksom i mitt ess når jeg kan rusle rundt å knipse bilder.
Juli går uunngåelig mot slutten, og selv om august også er en sommer måned og jeg håper på en indian-summer er det greit å ta en liten evaluering. Hva har jeg fått gjort, og hva ønsker jeg å få ut av resten av sommeren?
Vi var flinke i vår. Var både i Bøkeskogen i Larvik, spiste terteskjell i Halden og tilbragte en natt i toppen av et tre. Nytt rekkverk på terrassen har vi og fått fiksa. Men dette var i våres eller tidlig på forsommeren. Hva har vi egentlig brukt selve sommeren til?
Vi har vært en god del på hytta. Sist nå forrige uke da Aud Marit og jeg dro til fjells. Jeg hadde en fire timers roadtrip her denne uka, men det har ikke vært de helt store utfluktene.
Hagen har nok fått mer stell enn på mange år. Det synes. Det er og en del prosjekt her inne i Drømmehuset som har ligget på vent lenge som jeg har fått tatt tak i. Dere vet skap og boder som man endelig får ryddet i. Små-ting som en har tenkt på lenge som man endelig har fått somlet seg til å få gjort. Det er jo bra. Føles alltid bra når en får gjort slike ting.
Jeg har og vært flinkere på kjøkkenet. Kost meg med unyttige sysler som å lage Geiteramssaft… hjemmelaget jordbærsaus til å ha på is. Hatt flere desserter enn vi pleier . Mer kos. Kos er bra.
I går for eksempel. Bursdagsfeiring i heimen. Eldste Sønn fylte år. Alle ungene var hjemme. Vi disket opp med entrecote. Til dessert hadde jeg kjøpt is, og skulle imponere med at man kunne velge mellom hjemmelaget jordbærsaus eller kirsebær i Amaretto som tilbehør.
Og ja jeg imponerte nok litt. Jordbærsausen falt mere i smak enn kirsebærene. Men den som imponerte mest var Eldste Sønn. Han hadde med to liter hjemmelaget jordbæris. Den var helt nydelig! Deilig fløteis med ørsmå biter av jordbær, så helt nydelig ut og. (Jeg må huske å ta bilde av den en dag. Den isen med min jordbærsaus var virkelig Instagram-vennlig)
mde
Hva vil jeg så få ut av den siste sommermåneden?
Egentlig bare fortsette slik jeg har gjort. jeg har fremdeles skuffer, skap og boder som bør ryddes. Hagen trenger stell en stund til. Det er der jeg ofte har sviktet opp gjennom årene. Sluttet med luking, kutting og fiksing i bed når blomstringen tar av. Høstet grønnsaker og bær selvsagt, men ellers er nok ikke hagen det som har fått høyest prioritet sånn etter at hverdagen har begynt igjen etter ferien.
Jeg håper og å ha overskudd og energi til å leke meg mer på kjøkkenet.
Jeg tar gjerne flere helger på hytta. Det blir jo bare finere og finere på hytta jo mer vi nærmer oss høsten.
Og så trenger jeg noen flere opplevelser. Noen utflukter. Det trenger ikke være de store reisene. Jeg føler fremdeles for å holde meg i Norge. Behøver ikke overnatte en gang. Bare litt nye impulser.
Litt langt på dag før det kommer livstegn fra denne bloggeren i dag. Men vet dere hva? I dag er det faktisk SOMMER her på Hønefoss, så det har vært mye annet son har fristet enn å sitte å knotte på telefon eller pc. Det har ikke vært alt for mange slike dager i år.
Forresten har Eldste Sønn bursdag. Fyller 27 år. I god bloggerånd burde jeg sikkert delt bilder og skildret livet hans fra fødselen til i dag med vekt på hvor kjekk og flink han er, men jeg dropper det. Ikke fordi han ikke er en utrolig kjekk og snill kar, men fordi ikke alle liker å bli skrevet så mye om på blogg.
Alle ungene kommer hjem til middag. Det blir kos. Ingen ting slår det at vi alle er samlet. Det er ikke så ofte at det skjer.
Så dere får ha meg unnskyldt. Det finnes viktigere ting enn blogg. Nå må jeg stresse videre så vi får tid til å kose oss med middagen før noen skal på jobb. Det hadde vært rent for galt hvis alle hadde fri en hel kveld.
Husker dere innlegget om Sjåstad kirke? At det var en godseier som hadde gitt tomt, materialer og penger for at kirken skulle bli bygd, men at han selv ikke fikk oppleve å se kirken ferdig. Da husker du kanskje og at mye av inventaret i kirken var gitt av slektninger av han. Nå tenkte jeg jeg skulle se litt mer på denne Hans Jacob Hofgaard. Jeg synes han var en interessant mann.
Jeg tar altså utgangspunkt i Hans Jacob Hofgaard som var drn godseieren som donerte kirketomta. Det er nemlig flere med samme navn. Både faren hans og sønnen hans het det samme. Muligens flere med. Familienavn må vite. Det var slik på enkelte gårder. Den eldste sønnen måtte ha det samme navnet som sin far og farfar. Jeg tror ikke den skikken er like vanlig nå. Kanskje på noen storgård, kanskje som mellomnavn.
Men tilbake til “vår” Hans Jacob Hofgaard. Han var født i 1817. Han ble utdannet tinnen forretningsdrift og var handelsbetjent i Skien der han var handelsbetjent fra 1836. I årene 1844-48 var han kjøpmann i byen.
Han overtok gården, eller godset, etter sin far I 1850. Og i likhet med faren drev han på og moderniserte og utviklet driften på gården. Eiendommen rekker så langt øye kan se. Han har 21 husmannsplasser under seg, samt en del skog.
Han etablerer planteskole på gården rundt 1860, og i 1876 startet han opp rn trevarefabrikk I tilknytning til det eksisterende sagbruket. På det meste hadde han over 70 mann i arbeid på trevarefabrikken. Der var også der kirkebøkene til Sjåstad kirke ble laget. Trævarefabrikk hadde lager ved Lier Stasjon og Brakerøya, samt eget utsalg i Kristiania, sentralt beliggende ved VVestbanetomten.Han grunnla også Liers første meieri. Som du skjønner var dette en mann med mange jern i ilden.
Hans Jacob Hofgaard var Haugianer, du vet en av de som lyttet til Hans Nielsen Hauge. Og i den haugianske ånd likte han å gi en håndsrekning til lokalsamfunnet. I tillegg til kirken betalte han byggekostnadene for Bottolfs skole som ble bygd i 1879.
I tillegg til arbeidet med gårdsdriften og som brukseier, hadde Hofgaard også verv både i Herredsstyret og på Stortinget. Fra 1853 til 1877, i over 20 år, var han medlem av Lier heradsstyre. Han representerte Buskeruds amt på Stortinget i perioden 1862-66, der han ikke overraskende tilhørte de konservative grupperingene. På 1862-63-Tinget var han medlem av kirkekomiteen, i 1865-66 medlem av bankkomiteen.
Hans Jacob Hofgaard døde i september 1894. Driften av gården ble da overtatt av sønnen Hans Jacob Hofgaard, den tredje i rekken.
Han videreførte familietradisjonen ved å virke til lokalbefolkningens ve og vel, og en av de første oppgavene han tok fatt på, var å bygge kirken. Sjåstad kirke ble innviet 29. september 1896, med hele familien Hofgaard til stede. Og som du kan lese i innlegget Sjåstad kirke. var de riktig så spandable. Den ene etter den andre av Hofgaard familien donerte inventar til kirken. Både ved åpningen og i årene etterpå.
Så skjedde tragedien – i 1899 brant Sjaastad Trævarefabrik ned til grunnen. Fabrikken ble ikke gjenoppbygd, men et nytt sagbruk ble reist og noe av produksjonen opprettholdt.
Hofgaard ivret for å anlegge en egen jernbane fra Sylling til Lier stasjon, med sidespor til Sjåstad. Han var formann i Jernbanekomiteen, og startet planleggingen allerede i 1896. Tre år senere godkjente Stortinget planene, og 12. juli 1904 ble Lierbanen åpnet av stortingspresident Francis Hagerup, under en høytidelighet på Svangstrand stasjon.
På vei til Svangstrand ble det gjort en stopp på Sjåstad gård. Her ble Hagerup og de øvrige prominensene så godt traktert med mat og – ikke minst – drikke på Sjåstad gård at åpningen ble flere timer forsinket.
Person- og godstrafikken ble innstilt 23. oktober 1932, men strekningen Lier-Tronstad Bruk ble fra 1934 til ut 1936 leiet ut som bruksbane til Tronstad Bruk. Banen ble endelig nedlagt 1. januar 1937. Fra Svangstrand ved Holsfjorden var det mulig å reise videre med dampskip til Sundvollen.
Ved hjelp av rause pengegaver fra Hofgaard, kunne Lier Tuberkulosehjem åpne i 1910, beliggende på Gifstad gård, nord for Sjåstad. I tillegg opprettet familien et legat for «trengende arbeidere» i Lier.
I 1909 solgte Hofgaard mye av skogen til Børresen AS. Og da Hans Jacob Hofgaard (sønn til han vi startet med) døde i 1921, ble eiendommen sterkt oppdelt. Enken, Valborg, solgte til Lier kommune, som deretter overdro til Fylket, som opprettet en husmorskole. Sjåstad Husmorskole, med eget internat på gården, var i drift helt fram til 1959. Med det var Hofgaards tid på gården over.
Litt synd. De virket som driftige folk som virkelig fikk til mye på gården og i området rundt. Nok en spennende historie jeg bare snublet over.
