1.900 dager som rusfri skriver MMonicai sitt siste innlegg. De5r står det respekt av.

Jeg blir sittende å tenke litt. Hvor var jeg i livet for 1.900 dager siden? Jeg regner meg ut til at da er vi på 19. desember 2019.

Annonsørinnhold

Spar opptil 69%: Salg på Johaug, Under Armour, Twentyfour +++

Livet mitt var litt annerledes da. Jeg arbeidet fremdeles som radiograf, men hadde møtt veggen for andre gang og var delvis sykemeldt.  Radiografjobben begynte virkelig å tære på kroppen, selv om jeg kanskje ikke helt ønsket å innse det.

Tillitsvalgtvervet skjøttet jeg nok bedre. Hodet fungerte fremdeles på kjerringa, og snakketøyet.

Jeg hadde akkurat blitt valgt inn i min første periode i kommunestyret og var like glødende engasjert som nå.

Livet gikk i 100, og jeg forsøkte å henge med så godt jeg klarte.

Jeg trodde nok på det tidspunktet at jeg skulle komme sterkere tilbake. At hvis jeg bare fikk hvilt beinet og ryggen litt, så ville alt fikse seg. Som om en gammel, rusten bil med en del bulker ville være god som ny med hjelp av litt spraymaling på boks.

Hadde du sagt til meg i desember 2019 at jeg skulle være ufør i 2025 ville jeg ikke trodd deg. Ufør! Ikke denne kjerringa. Hun ern nemlig ikke de  typen som gir seg. Jeg skulle jobbe til jeg ble 67 år, minst. Denne kjerringa skulle opp og frem. Ja, bare hun fikk hvilt seg litt

Det gikk ikke slik jeg håpet og trodde. Kroppen var for sliten. Et komplisert ankelbrudd våren 2021 hjalp heller ikke på. Høsten 2021 måtte jeg kaste inn håndkle for godt. Forlate jobben jeg elsket, arbeidsplassen som hadde vært en del av livet mitt i over 31 år og tillitsvagtrollen som jeg virkelig elsket. På en treningsleir (som nesten føltes dom en fangeleir) i den tykke skogen utenfor Elverum var jeg forvist mens livet mitt smuldret vekk. Slik føltes det. Bare politikken – og familien hadde jeg igjen.

Nå har det gått noen år.  Jeg fikk innvilget uføretrygd nå etter jul. Kroppen hr minst like mange feil og mangler, men jeg er ikke så dønn sliten som jeg var i 2019. Jeg har hodet over vannet når det gjelder arbeidsoppgaver, og samtidig tid til å hvile, tid til å leve. Familien sier jeg ler mer, er mer glad.

Jeg trives med livet mitt. Jeg tror ikKe jeg hadde klart det livet jeg levde I 2017 før jeg møtte veggen første gang, eller det jeg levde I 2019 så mye lenger. Det kunne fort endt med noe langt verre enn uførhet. Jeg kunne rett og slett ikke bært her lenger. Jeg er glad for at jeg ble tvunget til å ta de grepene jeg tok.

Nå har jeg en hotellfrokost som roper på meg før en ny engasjerende dag venter. Kjerringa lever fremdeles et engasjerende liv og bidrar i samfunnet.