En gang i en for meg ikke så fjern fortid var jeg kjerringa som fikset alt. Jeg hadde stor arbeidskapasitet, sjonglerte jobb, diverse verv, familie, hus og hjem på en grei måte og var ikke vond å be verken når det gjaldt å ta ekstravakter eller å ta på meg nye oppgaver.

De siste 4 månedene har jeg vært på arbeidstrening for å finne ut hva restarbeidsevnen min er. Noe må jo denne kjerringa kunne brukes til, og da vil NAV gjerne finne ut hvor mye man kan regne med at jeg kan klare.

Den første måneden arbeidet jeg 40%. Det gikk greit. Selvsagt var jeg mer sliten enn når jeg bare var hjemme, men jeg syntes det gikk greit.

Så ble arbeidsmengden økt til 60%. Jeg følte allerede første uka at jeg var betraktelig mer sliten når helga kom, men om det skyldtes økt antall timer på jobb  eller at det hadde vært en travel uke var jeg mer usikker på. Det samme den andre uka jeg arbeidet 60%. Litt mer sliten enn jeg satt pris på når helga kom. Men dette hadde og vært en aktiv uke. Vi er jo 24 timers mennesker. Det kan være mye som sliter oss ut i hverdagen.

Jeg nevnte for kontakten min i NAV at jeg hadde vært mer sliten da vi hadde et møte den tredje uka, men at det var for tidlig å konkludere med at det var jobb-mengden og ikke bare at det hadde vært to travle uker.  Jeg ville fortsette i 60% litt til.

I går var det tid for nytt møte med NAV. På ny ble det spurt hvordan jeg følte det gikk å arbeide 60%.  Jeg måtte innrømme at jeg var veldig sliten, men livet er jo travelt for tiden. Det er valgkamp. Det hadde sikkert fungert bedre hvis jeg brukte alle fridagene til ren restitusjon.
Jeg er “oppdratt” til at jobben er prioritet nummer en. Har du ikke energi til å arbeide bør du heller ikke ha energi til noe annet, som politikk, valgkamp, skogsturer eller å dra til byen og drikke kaffe-latte.

De andre på møterommet så ikke helt slik på det. De sa at det var lov å ha et liv ved siden av jobben.
At jeg måtte finne den restarbeidsevnen som gjør at jeg kan fungere i hverdagen samtidig som jeg arbeider.  At livet skal bestå av mer enn jobb og hvile.
Så da ble det bestemt at jeg skulle ned på 40% igjen. At det nok er et sted på 40-50% som er min restarbeidsevne.

Det føltes som et lite nederlag. Jeg klarte ikke å arbeide 60%.
Eller jeg klarte det jo. Jeg har gjort det en god stund nå. Hvis jeg biter tennene sammen og går på så kunne jeg klare det en stund til.  Valgkampen er snart over, det kommer roligere dager. Kanskje ikke rett etter valget, da er det litt hektisk med posisjoneringer og forhandlinger og sånn, men i løpet av september stilner det…
Jeg kan klare å bite tenna sammen en stund. Det er ikke farlig å bli litt sliten…

Vi vil ikke at du skal møte veggen på ny, sa de fra NAV.
Nei, det vil ikke jeg heller. Det tar så utrolig mye tid og krefter å stable seg på beina igjen.
Så da ble det bestemt da. Restarbeidsevnen er et sted mellom 40 og 50% .

Når tanken bare hadde sunket inn følte jeg lettelse. 40%. Det går bra. Da har jeg tid til restitusjon, tid til å hente meg inn igjen – og overskudd til å leve litt ved siden av. Ikke være så sliten som jeg har vært de siste ukene.
Utover dagen i går, når beslutningen liksom sank inn følte jeg skuldrene senke seg. Dette skulle jeg klare uten å bite tenna sammen, uten å krumme nakken å gå på.