I Hønefoss har vi en frisør som driver etter Drop-in prinsippet. Du kommer inn og venter til hun har tid. Første mann inn døra får time først. Ingen timebestilling. Ønsker du å ha avtalt time kan du gå til en av de 45 andre frisørsalongene i byen. (Jeg vet ikke om det er 45 frisørsalonger. Bare at det nesten er flere frisørsalonger enn bilforhandlere i byen, og at det er mer enn nok av begge deler.)
I dag hadde jeg fri og siden jeg trengte en klipp tok jeg turen innom Drop-in frisørsalongen. Det var to stykker før meg i køa, så jeg slo meg ned og ventet. Jeg hadde god tid Hadde kjørt Gamle Gubben Grå på jobb og skal ikke henta han igjen på mange timer.
Når frisøren drev med den siste kunden før det var min tur kom det inn en kvinne jeg vil anta var i 60-åra. Hun skulle nappe bryn og klippe seg. Nappe bryn kunne assistenten ta seg av så hun fikk raskt fiksa bryna ig fikk beskjed om å vente i sofaen til frisøren var ferdig med kunden hun drev med og meg.
Hun med brynene satte seg litt snurt i sofaen ved siden av meg. Mønstrer meg opp og ned før hun spør om hun kan kjøpe seg foran meg i køa hvis jeg fikk 50 kroner.
Jeg hadde god tid. Jeg kunne ha gjort det. Men jeg hadde allerede ventet en stund. Hva skulle tilsi at jeg hadde bedre tid enn denne kvinnen? I tillegg tenkte jeg “Hva annet enn karma får jeg egentlig for en 50-lapp i dag?”.
Jeg har drevet mye med lønn og prising av fritid. Si at frisøren bruker en halv time pr. hode. Jeg måtte altså tilbringe en halv time mer i køa for at denne damen skulle få slippe å vente. Denne kvinnen satt altså omtrent på fanget mitt og prissatte min fritid til 100 kroner timen! Svaret mitt var et høflig Nei. Hun spurte en gang til, men høynet ikke prisen. Svaret mitt var det samme. Fremdeles like høflig, men mulig kroppsspråket fortalte at Nei var Nei!.
Hun forsvant ut. Vente hadde hun tydeligvis ikke tid til. Assistenten hadde overhørt samtalen og unnskyldte kundens oppførsel. Han og frisøren kunne og fortelle at kvinnen som hadde så dårlig tid hadde vært innom salongen 4 ganger tidligere den dagen, men aldri tid til å vente de ti minuttene, kvarteret eller den halve timen det ville ta før hun fikk klippet håret. Hadde hun ventetx10 minutter første gangen hun hadde vært innom hadde hun blitt klippet for over 2 timer siden.
Jeg fant det mest underholdende. Ikke minst at fritiden min kun ble taksert til 100 kroner…
Fridag i dag. Det føles godt. Litt av dagen må brukes på å lese meg opp på EU og hvordan EU og EØS avtalen påvirker lokale forhold her på Ringerike. Skal delta i en paneldebatt på tirsdag arrangert av Nei til EU. Siden jeg har visst om arrangementet siden i april har jeg ingen god unnskyldning for ikke å være forberedt.
Siden det er Nei til EU som arrangerer dette åpne folkemøte regner jeg med at flertallet i salen er EU motstandere akkurat som meg. Det gjør oppgaven med å vinne publikum lettere. Men det stiller og strengere krav til kunnskap og argumentasjon fordi mange i salen har et aktivt og engasjert forhold til temaet.
Vibbedille har fått et enestående tilbud. For den nette sum av godt over 2.000.000 i året kan hun få være “Sugar-baby” til en fyr med skjegg og bil. Stort mer tror jeg ikke hun vet om fyren.
Jeg synes Vibbedille skal føle seg beæret. Vanligvis er Sugar-babyer i tenårene eller tidlig i 20 årene. Hvis jeg ikke husker helt feil har Vibbedille passert 50.
Sugar daddyer pleier å være 25 – 30 år eldre enn “babyene” sine, så jeg vil da anta at denne fyren er i slutten av 70 årene antakelig godt over 80.
En rik, gammel gubbe som er villig til å hoste opp 2 millioner i året kun for “tiden hennes”, hun kunne jo ta noen arbeidsdager og smiske seg inn i testamente og håpe at han har dårlig hjerte….
Litt usikker på om jeg hadde følt meg beæret hvis jeg var Vibbedille. Jeg følte ikke det da jeg for noen år siden fikk en melding fra et ukjent nummer. Jeg ventet på noen avklaringer fra en journalist på noe politikk, og åpnet meldingen spent. Det var en “Dickpick” fra en, så vidt jeg kunne se, ukjent fyr. Eller nå er det svært få menn jeg ville kjenne igjen på et bilde av genitaliene, så det der med ukjent fyr kan jeg jo ikke uttale meg om med sikkerhet. Mener jeg søkte opp nummeret og fant ut at det ikke var noen jeg kjente. Og ut fra bosted og alder regnet jeg med at det var noen ivrige fingre som hadde tastet litt feil på telefonen og sendt bilde til feil nummer.
Men tilbake til den potensielle sugar-daddyen til Vibbedille.
Hva er det som får menn til å sende slike tilbud til totalt ukjente kvinner? For Vibbedille er ikke alene. Den siste uka har jeg sett at to godt voksne kvinner jeg kjenner, den ene godt over 70 år, har fått smigrende kommentarer og ønske om vennskap fra en pilot borte i statene. På “google-translate-norsk” formelig spammer han kommentarfeltet til disse kvinnene med eksakt likt-lydende meldinger over hvor fascinert han er over innleggene deres og de vakre bildene de deler og ønsker desperat kontakt med dem.
Disse to damene har vært ute en vinterdag før, og lar seg nok ikke lure av at noen roser innleggene deres eller forteller de hvor vakre de er. Men det er andre kvinner der ute. Det kan jo hende at piloten eller sugar-daddyen til Vibbedille sender slike meldinger til noen som av en eller annen grunn lar seg smigre og svarer. Om ikke annet for litt tidtrøyte, litt spenning i hverdagen. Hvordan tror dere dette ville utvikle seg?
Jeg vil anta at i Vibbedilles tilfelle ville det raskt bli snakk om kontonummer og bank-id. Sugar-babyen må jo ha en konto å sette inn ukelønna på. Hvorfor han da trenger bank-id vil det nok komme en fantasirik og mer eller mindre troverdig forklaring på.
For damene og piloten vil det nok ta litt mer tid før det blir snakk om penger og kontonummer. Piloten trenger et lån fordi han har strandet på en flyplass uten tilgang til egne midler gjerne med et litt trist bakteppe. Sykdom, krig terror etc..
Vibbedille ville nok aldri fått noen penger inn på konto. Ikke så mye som ei krone av den lovede ukelønna på 40.000.
I likhet med damene hvis de hadde lånt piloten penger ville de nok heller oppleve at pengene hadde strømmet ut av -, og ikke inn på konto. Jeg tror ingen av disse eksemplene er tegn på ønske om kjærlighet, selskap eller vennskap. Jeg tror at det rett og slett er forsøk på Olga-svindel.
Så Vibbedille, i stedet for å føle deg smigret av at du ble tatt for å være yngre enn du er burde du heller føle deg krenka av at noen kunne tro at du var dum nok til å la deg lure av en Olga-svindler.
Jeg er som sagt ikke engstelig verken for damene eller Vibbedille. De lar seg nok ikke lure.
Men det er mange ensomme mennesker som synes at dagene er kjedelige og innholdsløse. Økonomien er stram og i dag kommer den 12. rentehevinga på ett år. Som kanskje lar seg friste, ikke bare av penger men like mye av litt spenning i hverdagen. Av å føle seg sett. Jeg dømmer de ikke. Endelig er det kanskje noen som bryr seg om akkurat dem, gir dem oppmerksomhet og lytter til hva de har å si.
Disse kjærlighetssvindlerne er profesjonelle og de gjør alt for at du i starten føler deg sett og hørt. Det er både menn og damer som blir svindlet. Det disse menneskene er meget dyktig til er å få deg til å føle deg elsket og sett selv om dere ikke møtes. De sender gjerne bilder til deg, men dette er bilder av mennesker som de har funnet på en nettside. Gjerne flotte bilder av menn eller damer som ser bra ut. Det går faktisk an å bli forelsket i et annet menneske gjennom kontakt på sosiale medier og telefon.
Men disse svindlerne har alltid en plan. Først vil de vinne din tillitt og din kjærlighet, før de begynner å spørre om å låne penger. Det er gjerne små beløp i starten, og årsakene til at de spør om å låne er for å løse en situasjon som du tenker er riktig. Husk at dere på dette stadiet i forholdet har snakket mye sammen og har fortalt mye om hverandre. Etter hvert blir beløpene større og større og du vil jo bare hjelpe kjæresten din som er i trøbbel …
Eksempler på mennesker, menn og kvinner, som har latt seg lure av “kjæreste”-svindlere er mange. Mange sitter igjen ikke bare med tømme sparekonto, men og med miliongjeld fordi de har tatt opp forbrukslån for å hjelpe kjæresten.
Hvor stort omfanget er vet man ikke. Det er nok mange som verken går til pressen eller politiet når de finner ut at de har blitt lurt. De føler seg dumme som lot seg lure- Skammer seg over hva de har gjort.
Når man leser slike historier er det lett å tenke at disse som lar seg lure er dumme og naive. At det må da være mulig å se varsellampene som blinker og sirenene som uler.
Men husk da at det er proffe svindlere. De vet hvilke knapper de skal trykke på. De vet hvor hver enkelt av ofrene har sine svake punkt. De har og evnen til å manipulere sine ofre. De kaster ut agnet hos kanskje flere hundre kvinner, og så er det en håndfull de får en slik respons fra at de finner det hensiktsmessig å gå “videre med”. De leser nok både fb, profil blogg og Instagram konto nøye for å danne seg et best mulig av offeret.
Og vi mennesker er jo gjerne snille, Vi ønsker å hjelpe en venn, eller kjæreste som er i trøbbel. Vi deltar på Spleis for å hjelpe folk vi ikke kjenner vippser penger til folk for å bruke matoppskrifter de har delt på nett og handler som gale for å redde nettbutikker som er truet av konkurs.
Jeg tror ønske om å hjelpe er relativt godt forankret i de fleste av oss.
Mitt innstendige råd er tenk tre ganger før du sender penger til noen du aldri har møtt, samme hvor trist historien virker. Og hør alarmklokkene som ringer hvis du må ta opp forbrukslån for å hjelpe venner i nød. Det ville jeg aldri ha gjort for andre enn nær familie, og da skulle krisa virkelig være reell.
I dag er det sommer på Ringerike. 22 grader melder gradestokken og sola steiker fra klar blå himmel. Gamle Gubben Grå og jeg har vært ute og gått 4 km tur med hundene etter endt arbeidsdag. Et par av de kilometerne var stigning. Jeg er ikke god på stigninger. Jeg er både svett, varm og rød som en hummer i hodet. Lever virkelig opp til navnet “Røde Brit” i ettermiddag. Men siden jeg kan krysse av for både pust (og pes), svette og vonde kroppsdeler regner jeg med at turen hadde treningseffekt.
Ikke det atdet med treningseffekt er det viktigste. Det som var viktig for meg, i tillegg til at hundene fikk mosjonen de trenger, var å få frisk luft og å få beveget meg litt. Har sittet hele arbeidsdagen og brettet brev og lagt i konvolutter. Tror det er rundt 800 brev som skal i konvolutter. Klager ikke, selv om venstre tommel et støl. Dagen har i grunn gått raskt.
Etter jobb og tur har jeg laget middag. Hvit pizza med seranoskinke, mascopane og av alle ting gulrot. Nå er middagen spist og jeg har flatet ut på sofaen. Tipper det blir en relativt rolig kveld.
Er livet ditt en bok? spør B for B på sin blogg, og jeg svarer et klart og tydelig JA mens jeg nikker energisk på hodet. Slik har jeg alltid tenkt. På livet som en bok, og jeg har ved flere anledninger opp gjennom livet tenkt at jeg er spent på neste kapittel. Jeg har og mange ganger tenkt at en gang, en gang skal jeg skrive den boka.
Boka om livet mitt ville vært en tykk bok. Jeg er forhåpentligvis bare sånn ca. halvveis i livet og allerede tror jeg den ville fylle godt i bokhylla. Det ville vært en bok hvor du ville både le og gråte mens du leste deg gjennom sidene. Kanskje og en god del smil gjennom tårer. Kanskje ikke en “page-turner”, helt klart ikke en spennende krim eller thriller, men en bok og en historie jeg tror ville gjøre inntrykk. At du ville sitte igjen med en god følelse, slik man gjær etter en bok som har krabbet litt under huden på deg.
For livet mitt har så langt vært sånn. Ingen dans på roser. Ikke en endeløs rekke med kjedelige dager. Et godt liv. Et engasjerende liv. Et liv med både medgang og motgang – og noen sprøe innfall innimellom.
Alle liv er fulle av kjærlighet, begjær, sorg og gled. Folk som er der, eller ikke er der.
Sitatet er hentet fra innlegget til B for B. Kloke ord. Alle liv er fulle av så mangt. Det er et flott innlegg som gir meg mange gode refleksjoner.
Skal en slutte å leve -, slutte å føle-, slutte å drømme, om en blir eldre?
Til dette spørsmålet vil jeg svare et rungende NEI! Selvsagt skal en ikke slutte å leve, føle eller drømme om en blir eldre.
Kanskje blir det enda viktigere å leve, fordi man vet at tiden som er tilbake er tilmålt. At man ikke har evigheten å drømme og planlegge for. Leve her og nå mens en fremdeles er her og har muligheten.
Den dagen man slutter å drømme, slutter å føle, den dagen er vel livet over?
Livet vil alltid ha noe å by på, noe på lur hvis du bare leter godt nok.
B for B har skrevet et flott innlegg som ga meg mange refleksjoner. Gå inn og les det du og.
Det er spådd styrtregn på Ringerike senere i dag. Styrtregn er vel i grunn det siste vi trenger. Vi har i grunn vann nok her rundt Hønefoss. Flommen har begynt å gå ned, og flere og flere av de evakuerte har fått flytte hjem. De som kan det da. I noen boliger tar nok det en stund. Jeg så bilder fra kjelleretasjen i et hus. Vann opp til tredje trinnet i kjellertrappa. Eieren vasset rundt i kjellerstue og ungdomsrom. I ishallen har det vært 80 cm vannstand på det høyeste. Så vann har vi i grunn hatt nok av for en stund.
Nå er jeg ikke redd for ny flom selv om det kommer en del regn, det er mer ras jeg er engstelig for. Det har gått flere små og litt større ras langs Storelva. Ingen bygninger eller viktige ting har blitt ødelagt, bare trær og skråninger. Det hadde vært fint hvis det fortsatte slik. Mest redd er jeg for skråningen på andre siden av elva for barneskolen på Benterud. Går den, og det har man vært engstelig for også før flommen, ja da kan det bli flodbølge rundt skolen som fremdeles ligger i et område som et avstengt og evakuert på grunn av flom.
Litt rart forresten at lokalavisa ikke har tatt noen bilder av skolen og skoleplassen under flommen. De har jo fått kjøre helikopter og hatt oppe droner til tross for flyforbud. Ja, da avisen selv skulle ha en reportasje om skolen og hvorvidt den kan ha skolestart som planlagt på torsdag illustrerte de det med et bilde av blokkene i nærområdet ogvskrev i bildeteksten at skolen ligger til venstre for blokkene, utenfor bildet. Det var mange som mente at den skolen ikke burde blitt bygget der, nettopp på grunn av flomofaren.
Men nok om flom og styrtregn. Enn så lenge regner det bare litt. Jeg har vært ute og gått tur med hundene. Konstantert at det har blitt høst. Sommmerfargene er vasket vekk, og høstfargene dukker frem i større og større grad. Høsten er en vakker tid. Jeg håper på en fin og lang høst hvor jeg får mange fine foto-turer med hundene.
Husker dere Skallmann? Han var en figur i tegneseriebladene Bamse, eller Verdens sterkeste Bamse som han vel og ble kalt. Han har en spesiell klokke som ringer når han skal spise, sove eller våkne, og Skallmann følger klokka slavisk. Mulig det overhode ikke passer med en lur der og da, de kan være i stor fare eller ha behov for å finne noen når klokka ringer. Det bryr Skallmann seg lite om. Ringer klokka så må han sove, spise eller hva nå klokka beordrer han til.
Jeg kom til å tenke på Skallmann da jeg leste innlegget til Vibbedille. Hun har en klokke som sier at hun bør slappe av, ikke så ulik klokka til Skallmann i funksjon selv om designet er kulere enn vekkerklokka hans.
Vibbedille er ikke alene om å ha slik klokke. Den sitter vel på annethvert håndledd, og det står høyt også på ønskelista mi. Kanskje ikke primært for å få beskjed om å slappe av, mer for å måle aktivitet.
Det er litt rart. Vi mennesker har vel knapt vært så opptatt av oss selv som nå. Vi lytter til kroppen, er opptatt av å spise sunt, trene og ta vare på kroppen etter alle kunstens regler. Vi kjenner alle vondtene i hver eneste millimeter av kroppen vår, og er snare til å oppsøke lege eller søke febrilsk på google hvis vi merker den minste antydning til forandring.
Jeg tror aldri mennesker har vært så opptatt og så fokusert på egen kropp og egne behov som nå.
Likevel trenger vi klokka til Skallmann for å fortelle oss når vi skal være i aktivitet og når vi skal hvile…..
Lilla sjel sier at hun er lei av å være tykk. Lei av å føle seg stigmatisert. Lei av at mennesker ser på kroppsfiguren hennes og antar at hun er både lat og dum.
Jeg er og tykk. Ser folk på meg som lat og dum?
Noen gjør kanskje det. Det hender jeg opplever at folk snakker til meg på samme måte som man snakker til små barn eller svært uintelligente mennesker. Det går sjelden særlig inn på meg. Tenker at det er de som har litt tungt for det.
Har aldri tenkt over at det er vekta mi som gjør at de velger å snakke med enkle setninger i en litt nedlatende tone. Kanskje fordi jeg ikke lar vekta mi være det som definerer meg som menneske.
Lilla sjel er på diett. Lever på litt for lite mat. Det gjør noe med blodsukkeret og humøret.
Jeg tror ikke folk skal snakke til meg som til et lite barn når jeg har lavt blodsukker. Da kan det fort glippe litt, og “Brit uten filter” kommer frem.
Du må spise mindre da, spiser du for mye, blir du feit, skjønner du.
Lilla sjel skriver at hun blir møtt med holdninger som i sitatet over. Hadde noen sagt noe slikt til meg hadde jeg virkelig sperret øynene opp og sett rart på vedkommende. Man snakker da ikke slik til voksne mennesker.
I “om meg” delen til Lilla Sjel står det at hun er 62 år. Altså en voksen kvinne. Hvem snakker så nedlatende til et annet voksent menneske? Det må være mennesker helt uten sosiale antenner i tillegg til manglende intelligens. Det er ikke “bare å spise mindre”. Sammenhengen mellom mat og vekt er litt mer komplisert enn som så. Det trodde jeg var allment kjent.
Jeg kjøper heller ikke at menneskers vekt er et rent matematisk fenomen. At det bare har med inntak av kcal målt opp mot aktivitet. Jeg tror at to mennesker som spiser akkurat det samme og beveger seg akkurat like mye og samme aktivitet med samme intensitet ikke ville ha den samme vektendringen. Ikke om vekta gikk opp eller om vekta gikk ned.
Kropper er forskjellige og reagerer forskjellig.
Lilla Sjel skriver at hun blir nedstemt av å tenke på de holdninger vi tykke blir møtt med. Jeg blir ikke nedstemt av slike holdninger. Jeg blir forbanna! Hvis det finnes folk som på ramme alvor tror at det er en sammenheng mellom IQ og BMI, ja da burde de seriøst søke om å få tilbake skolepengene – eller saksøke kommunen for manglende undervisning. Kan noen på en saklig og troverdig måte forklare meg hvordan intelligensen kan renne ut i samme grad som kiloer øker! Fint om de da og kan fortelle hvordan man da i følge samme teori vil få vett og forstand tilbake i samme grad som kiloene renner av ved en eventuell slankekur. Kort sagt hvordan inntak av mindre næring fremmer intelligens og omvendt.
Selvsagt er det sunt å bevege seg. Jeg sier ikke annet. En kropp som er i aktivitet vil forbruke mer energi enn en kropp som er i ro. Men det er få som blir motivert til aktivitet av kjeft eller en nedlatende tone.
Da jeg ødela kneet for 10 år siden sa ortopeden til meg at jeg burde redusere vekten for at kneet skulle bli så bra som mulig. Sikkert et godt råd. Jo mindre tyngde som belastet det kneet jo lettere og raskere ville det sikkert leges.
Det var bare det at jeg veide rundt 133 kilo på den tiden. Jeg tippet at det skulle en relativt stor vektnedgang til før det begynte å monne. Det ga jeg og uttrykk for. Han så lenge på meg, og så sa han noe klokt. Hvert gram du går ned teller. Det hjalp meg. Det var motiverende. For selv om jeg burde gått ned skal vi si 70 kilo, 70.0000 gram, noe som virket som en umulighet,men å gå ned et gram… vel det virket overkommelig.
Du må bevege deg mer.
Det er fremdeles sitat fra Lilla Sjel og ordre hun stadig har fått høre. Hun føler det mer som et krav enn en oppfordring.
Ingen liker å bli beordret. Men bryt det litt ned. Tenk på ortopeden som sa at hvert gram teller. Hvert skritt teller, hver bevegelse. Da er det ikke sikkert det er så mye som skal til. Før det blir mer bevegelse. Går du 10 skritt i dag er det mer bevegelse hvis du orker å gå 11 skritt i morgen.
Jeg er tykk, og jeg vet det. Men det definerer ikke meg som person, verken når det kommer til intelligens, arbeidskapasitet, empati, medmenneskelighet, strategisk tenking eller på noen som helst annet vis enn det rent visuelle.
Kroppen min har mange skavanker. Noen vil sikkert se på flere av de som feil og mangler. Men vet du hva, mine skavanker, feil og mangler sånn som det ødelagte beinet, kiloene mine, hjertefeilen og alt det andre jeg har å stri med er i likhet med håret mitt, huden min og nesa mi en del av meg. Og vet du hva? Jeg er ganske fornøyd med meg selv til tross for at jeg ikke er feilfri.
Kiloene mine er det jeg som må bære på, de plager ikke deg. På samme måte som kiloene til Lilla Sjel ikke plager meg. Det er da mange andre egenskaper den kvinnen har som er langt mere interessante enn antall kilo.
Fedme er et folkehelse problem. Er det derfor du er så opptatt av andres vekt at du synes du har rett til å påpeke at de må spise mindre eller bevege seg met? Er du da opptatt av alle andre faktorer innen folkehelse? Vet du at psykiske plager nå topper sykefraværstatistikjen over muskel og skjelettplager? Hvordan tror du stadig nedsettende kommentarer og det å bli snakket til som om man skulle være mindre begavet innvirker på psyken?
La oss tykke få ha kiloene våre i fred, så skal jeg la være å forklare deg i tydelige ordelag hvor uhøflig, ufølsom og direkte uintelligent du er som bedømmer mennesker ut fra BMI og ikke ut fra de menneskelige verdiene de har.
Jeg er litt sånn smågretten i dag. Ankelen murrer fremdeles. Det å stå og små-rusle rundt på torget slik man gjør på stand er ikke det smarteste for ankel og rygg. Ryggen har jeg fått sånn noenlunde i vater igjen, men ankelen er vond. Da jeg la meg i går kveld var den vonde ankelen 3 cm større i omkrets enn den andre. Hevelsen har gått noe ned i løpet av natta, men den er fremdeles hoven og det murrer bra.
Alt jeg ønsker er å få sitte her i min egen boble med tekopp og tastatur. Få være i ro, stenge omgivelsene ute. Men selv om jeg nå har vært oppe i halvannen time har jeg bare fått tatt en slurk av den livgivende teen. Det er hunder som maser, gubber som hoster, vannkoker som må fylles og blære som må tømmes. Jeg spretter opp og ned av stolen, og får aldri tid til å finne den roen jeg føler at jeg trenger.
Jeg kommer heller ikke skikkelig i gang med dette innlegget. Det er ikke lett å finne ordene når man ikke får sittet rolig lenge nok til å finne roen. Dette innlegget skulle jo ikke handle om meg. Det skulle handle om psykisk helse.
Og når innlegget skal handle om psykisk helse handler det selvsagt ikke om meg. Vel har jeg noen helseutfordringer, men psykisk er jeg helt på topp!
Det er derfor jeg sitter her ved tastaturet som en tidsinnstilt bombe som kan gå av hvert øyeblikk bare fordi jeg ikke helt finner roen til å nyte tekoppen.
Det er Vibbedille som er dagens inspirasjonskilde. Hun skriver om at selv om man anser seg selv som “frisk” skal man likevel ta godt vare på den mentale biten av oss selv, pleie den og gjøre gode ting. Jeg er selvsagt enig med Vibbedille i det. Forebygging er like viktig når det gjelder den psykiske biten av oss som den fysiske. Psyke og kropp er mer knyttet sammen enn vi kanskje tenker på til vanlig.
Det er ofte snakk om hvordan du i det daglige kan pleie den mentale helsen.
Aktivitet, trening og kosthold er alltid på listen over gode råd.
Sitatet over er og hentet fra Vibbedille. Jeg kjenner at jeg stritter når jeg leser det. Trening og kosthold er liksom svaret på alt fra å leve lenge til den psykisk helsen. Er det bare jeg som blir litt frustrert over slike utsagn? For det er ikke sikkert livet blir så mye bedre om du trener 7 dager i uka og lever på kålrabi-biff og friskt kildevann.
Det finnes forskning som viser at veganer og vegetarianere er mer utsatt for angst og depresjoner. Det har noe med enzymer, tarm og hjerne å gjøre.
Det finnes sikkert forskning som hevder det motsatte og, så jeg gidder ikke ta den debatten i kommentarfeltet her. Man blir ikke lykkeligere, får ikke bedre psykisk helse selv om forskere kan vise til at en hvis mengde mennesker har hatt positiv effekt av det ene eller det andre.
Jeg for eksempel kan vise til, erfaringsmessig forskning, at en flaske Coca Cola og en pose ostepop kan ha utrolig positiv innvirkning på min psyke. Det betyr ikke at jeg vil anbefale mennesker å bure seg inne mens de stapper i seg ostepop og skyller ned med cola. Jeg vil ikke anbefale det til meg selv heller. Ostepop har kun en positiv effekt på meg opp til et visst nivå.
Vibbedille har blitt bitt av tur-basillen det siste året. Inspirerende å se hvor mange og stadig flere lange turer hun går. Når hun legger ut bilder av seg selv på disse turene formelig stråler hele dama. Det er ikke vanskelig å se at disse turene gjør henne godt, fysisk som psykisk.
Det er derimot ikke sikkert at alle andre ville ha den samme effekten av turene. Hvis hvert skritt føltes som en pine og du hater både hav, sand, skog og fjell er det ikke sikkert turgåing er veien til bedre psykisk helse.
Misforstå meg rett. Jeg er enig i hovedbudskapet i Vibbedilles innlegg. Det er like viktig å pleie den psykiske delen av deg som den fysiske. Kropp og sjel henger tettere sammen enn mange kanskje tenker over.
Det jeg reagere på er at man til stadighet får høre at trening og kosthold liksom er tryllemiddelet som gir deg en sunn sjel i en sunn kropp. Så enkelt er det ikke. Jeg tror ikke det finnes en universal quick-fix til god psykisk helse som gjelder alle. Vi mennesker er for ulike og for kompliserte til at det kan være slik.
Jeg glefser til Gamle Gubben Grå. Han står og forstyrrer Kirsti Sparbo som synger “En sommer er over” på radioen. Tegnet på at reiseradioen og sommeren er over. Høsten og hverdagen er tilbake. For meg er det liksom en tradisjon å få med meg den sangen. Den skal ikke forstyrres av kaffemaskin og Gubbens falske sang med feil tekst og feil melodi.
Jeg tror ikke min mentale tilstand ville bedre seg nevneverdig om han nå foreslo at jeg skulle ta en treningsøkt av et eller annet slag for å bedre humøret mitt eller stakk til meg en proteinbar og ei gulrot.
Ikke om han kom med Cola og ostepop heller. Men påfyll i tekoppen og så la meg være i fred i bobla mi hadde vært kjærkomment og gjort humøret mitt bedre .
Så kan det tenkes at jeg får lyst på både tur og ostepop og kan synge med på Gubbens falske sang senere i dag.
Poenget mitt er at det finnes ikke noen quick-fix til god psykisk hese. Ikke et universalt tiltak som gjelder oss alle. Jeg tror alle må finne sin nøkkel, og ta seg tid til å pleie sin psykiske helse i hverdagen. Om det betyr å gå på topptur, trene i et trenignsstudio, spise kålrot eller sjokolade, gå på konsert eller krølle seg sammen på sofaen med ei bok må den enkelte selv finne ut av.
Noen ganger trenger vi et spark for å komme i gang, litt motivasjon eller mild tvang. Noen ganger har man kommet til et punkt hvor man ikke klarer å ta de riktige stegene selv og blir liggende i sofaen å stappe innpå med smågodt og gamle pizza-rester mens man stirrer uinteressert på en skjerm mens man hater seg selv og livet sitt.
Jeg tror det siste man trenger da er en fantast som kommer og maser om trening, kosthold og fysisk aktivitet. Det vil bare føre til at en føler seg enda mer mislykket, mer håpløs og gir opp enda mer.
Ta de små skrittene. De små grepene. En dusj og litt frisk luft pleier å være en god start. Bare det å få åpnet et vindu eller ei verandadør å få byttet ut litt av lufta. Også det å komme seg ut av boligen. Du behøver ikke ta å gå Beseggen første turen, men kanskje en tur ut på terrassen eller trammen? Ta med deg kaffekoppen ut.
Men det er hva jeg føler. Kanskje er min vei like lite universell, like feil for mange som det trening og sunt kosthold er for meg. Det viktige er at du finner din vei. Din måte å styrke din psykiske helse. Det er det ingen andre enn du som kan.
I dag har vi hatt valgkamp stand på torget. Endelig er valgkampen i gang på ordentlig! Været var bra, men siden bybrua er stengt og byen liksom delt i to var det i grunn rolig på torget. Mange hyggelige tilbakemeldinger på Rødt sin politikk, da. Det er alltid hyggelig.
Flere etterlyste det lokale programmet samt tannbørstene vi delte ut i fjor eller når det var. Vi beklager at ikke alt vi hadde lyst til å ha med å dele ut på stand var på plass, men det ligger på en plass i kommunen som er evakuert. Vi regner med at vi har det på standen vår neste helg. Kom gjerne tilbake da.
Jeg hørte bare en solbrille-vits, og den var i grunnen god. Folk forstår at solbrillesaken ikke har noe med lokalpolitikken på Ringerike å gjøre.
Jeg fikk en skyllebøtte for Eikeli-skole-saken. Det at den ble besluttet revet fordi vi i Rødt ikke klarte å stille med vara i forrige kommunestyremøte. Jeg forstår forbitrelsen. Jeg var rimelig forbannet der jeg satt i salen og skjønte at saken gikk i vår disfavør på grunn av den tomme stolen ved siden av meg. Ellers var det bare hyggelig.
Nå har jeg flata helt ut på sofaen. All småtråkkinga på torget tar knekken på ryggen min. I tillegg er den ødelagte ankelen både hoven og vond av samme grunn. Det blir en rolig kveld, men det er verdt det.
