Jeg er litt sånn smågretten i dag. Ankelen murrer fremdeles. Det å stå og små-rusle rundt på torget slik man gjør på stand er ikke det smarteste for  ankel og rygg. Ryggen har jeg fått sånn noenlunde i vater igjen, men ankelen er vond. Da jeg la meg i går kveld var den vonde ankelen 3 cm større i omkrets enn den andre. Hevelsen har gått noe ned i løpet av natta, men den er fremdeles hoven og det murrer bra.

Alt jeg ønsker er å få sitte her i min egen boble med tekopp og tastatur. Få være i ro, stenge omgivelsene ute. Men selv om jeg nå har vært oppe i halvannen time har jeg bare fått tatt en slurk av den livgivende teen. Det er hunder som maser, gubber som hoster, vannkoker som må fylles og blære som må tømmes. Jeg spretter opp og ned av stolen, og får aldri tid til å finne den roen jeg føler at jeg trenger.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg kommer heller ikke skikkelig i gang med dette innlegget. Det er ikke lett å finne ordene når man ikke får sittet rolig lenge nok til å finne roen. Dette innlegget skulle jo ikke handle om meg. Det skulle handle om psykisk helse.
Og når innlegget skal handle om psykisk helse handler det selvsagt ikke om meg. Vel har jeg noen helseutfordringer, men psykisk er jeg helt på topp!
Det er derfor jeg sitter her ved tastaturet som en tidsinnstilt bombe som kan gå av hvert øyeblikk bare fordi jeg ikke helt finner roen til å nyte tekoppen.

Det er Vibbedille som er dagens inspirasjonskilde. Hun skriver om at selv om man anser seg selv som “frisk” skal man likevel ta godt vare på den mentale biten av oss selv, pleie den og gjøre gode ting.  Jeg er selvsagt enig med Vibbedille i det. Forebygging er like viktig når det gjelder den psykiske biten av oss som den fysiske. Psyke og kropp er mer knyttet sammen enn vi kanskje tenker på til vanlig.

Det er ofte snakk om hvordan du i det daglige kan pleie den mentale helsen.
Aktivitet, trening og kosthold er alltid på listen over gode råd.

Sitatet over er og hentet fra Vibbedille. Jeg kjenner at jeg stritter når jeg leser det. Trening og kosthold er liksom svaret på alt fra å leve lenge til den psykisk helsen. Er det bare jeg som blir litt frustrert over slike utsagn? For det er ikke sikkert livet blir så mye bedre om du trener 7 dager i uka og lever på kålrabi-biff og friskt kildevann.

Det finnes forskning som viser at veganer og vegetarianere er mer utsatt for angst og depresjoner. Det har noe med enzymer, tarm og hjerne å gjøre.
Det finnes sikkert forskning som hevder det motsatte og, så jeg gidder ikke ta den debatten i kommentarfeltet her. Man blir ikke lykkeligere, får ikke bedre psykisk helse selv om forskere kan vise til at en hvis mengde mennesker har hatt positiv effekt av det ene eller det andre.
Jeg for eksempel kan vise til, erfaringsmessig forskning, at en flaske Coca Cola og en pose ostepop kan ha utrolig positiv innvirkning på min psyke. Det betyr ikke at jeg vil anbefale mennesker å bure seg inne mens de stapper i seg ostepop og skyller ned med cola.  Jeg vil ikke anbefale det til meg selv heller. Ostepop har kun en positiv effekt på meg  opp til et visst nivå.

Vibbedille har blitt bitt av tur-basillen det siste året. Inspirerende å se hvor mange og stadig flere lange turer hun går. Når hun legger ut bilder av seg selv på disse turene formelig stråler hele dama. Det er ikke vanskelig å se at disse turene gjør henne godt, fysisk som psykisk.
Det er derimot ikke sikkert at alle andre ville ha den samme effekten av turene. Hvis hvert skritt føltes som en pine og du hater både hav, sand, skog og fjell er det ikke sikkert turgåing er veien til bedre psykisk helse.

Misforstå meg rett. Jeg er enig i hovedbudskapet i Vibbedilles innlegg. Det er like viktig å pleie den psykiske delen av deg som den fysiske. Kropp og sjel henger tettere sammen enn mange kanskje tenker over.
Det jeg reagere på er at man til stadighet får høre at trening og kosthold liksom er tryllemiddelet som gir deg en sunn sjel i en sunn kropp. Så enkelt er det ikke. Jeg tror ikke det finnes en universal quick-fix til god psykisk helse som gjelder alle. Vi mennesker er for ulike og for kompliserte til at det kan være slik.

Jeg glefser til Gamle Gubben Grå. Han står og forstyrrer Kirsti Sparbo som synger “En sommer er over” på radioen. Tegnet på at reiseradioen og sommeren er over. Høsten og hverdagen er tilbake. For meg er det liksom en tradisjon å få med meg den sangen. Den skal ikke forstyrres av kaffemaskin og Gubbens falske sang med feil tekst og feil melodi.
Jeg tror ikke min mentale tilstand ville bedre seg nevneverdig om han nå foreslo at jeg skulle ta en treningsøkt av et eller annet slag for å bedre humøret mitt eller stakk til meg en proteinbar og ei gulrot.
Ikke om han kom med Cola og ostepop heller. Men påfyll i tekoppen og så la meg være i fred i bobla mi hadde vært kjærkomment og gjort humøret mitt bedre .
Så kan det tenkes at jeg får lyst på både tur og ostepop og kan synge med på Gubbens falske sang senere i dag.

Poenget mitt er at det finnes ikke noen quick-fix til god psykisk hese. Ikke et universalt tiltak som gjelder oss alle. Jeg tror alle må finne sin nøkkel, og ta seg tid til å pleie sin psykiske helse i hverdagen. Om det betyr å gå på topptur, trene i et trenignsstudio, spise kålrot eller sjokolade, gå på konsert eller krølle seg sammen på sofaen med ei bok må den enkelte selv finne ut av.

Noen ganger trenger vi et spark for å komme i gang, litt motivasjon eller mild tvang. Noen ganger har man kommet til et punkt hvor man ikke klarer å ta de riktige stegene selv og blir liggende i sofaen å stappe innpå med smågodt og gamle pizza-rester mens man stirrer uinteressert på en skjerm mens man hater seg selv og livet sitt.
Jeg tror det siste man trenger da er en fantast som kommer og maser om trening, kosthold og fysisk aktivitet. Det vil bare føre til at en føler seg enda mer mislykket, mer håpløs og gir opp enda mer.

Ta de små skrittene. De små grepene. En dusj og litt frisk luft pleier å være en god start. Bare det å få åpnet et vindu eller ei verandadør å få byttet ut litt av lufta. Også det å komme seg ut av boligen. Du behøver ikke ta å gå Beseggen første turen, men kanskje en tur ut på terrassen eller trammen? Ta med deg kaffekoppen ut.

Men det er hva jeg føler. Kanskje er min vei like lite universell, like feil for mange som det trening og sunt kosthold er for meg.  Det viktige er at du finner din vei. Din måte å styrke din psykiske helse. Det er det ingen andre enn du som kan.