I går hadde jeg en samtale med HR:  Temaet var nærværsarbeid og sykemeldingsoppfølging.  Ikke sånn av meg som individ, men som tema. Hvordan få til god sykemeldingsoppfølging i en bedrift.
Innen temaet har det lange vært kurs som “Sykemeldingsoppfølging på 1-2-3”, og “Den vanskelige samtalen” .  Nå var det dukket opp et nytt kurskonsept. “Det krenk-bare mennesket”:  Jeg forstår hensikten. Man har fått et arbeidsliv og et samfunn hvo det skal utrolig lite til før mennesker føler seg krenket.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg ble minnet om det igjen i dag.  Hvor utrolig lite som skal til før folk føler seg tråkket på, krenket, forulempet. Og jeg lurer på når ble det slik, og hvorfor?

Det har vært et skifte på bloggtoppen i dag.  En annen blogger har overtatt førsteplassen.  Han som er vant til å være nummer en er blitt nummer to. Han har et virkelig morsomt innlegg på sin blogg hvor han spiller (håper jeg) snurt og irritert på leserne. Det er deres feil at han ikke ligger på toppen. De har ikke klikket seg inn nok ganger.  Jeg velger fremdeles å tro at det var humoristisk ment. Han avsluttet innlegget med å si at siden leserne var så “slemme” ville han aldri blogge mer.  Og ja, jeg forstår at det og var et lurt sjakktrekk. Nå kommer blodfansen til å klikke seg inn på innlegg som gale og i morgen er han tilbake på toppen. Samtidig kommer de til å legge igjen lovprisninger så jeg hadde blitt kvalm av halvparten i kommentarfeltet. Han er god, den kokken!  (Skrevet helt uten ironi – han behersker bloggkonseptet beundringsverdig.)

Men så er det jeg da, og den idiotiske formen for humor som jeg nå har.
Jeg klarte ikke å dy meg.  Jeg la inn en kommentar i kommentarfeltet til Kokkejævel.  Bare tre små ord.  Tre ord som viste til uttalelsen hans om at han aldri skulle blogge mer. Jeg skrev lover du det?

Han modererer kommentarfeltet sitt.  Hvis han reagerte så på den lille kommentaren kunne han bare ha slettet den. Men han slipper kommentaren igjennom og svarer så jeg nesten får bakoversveis.

Det velter seg i magen min hver gang jeg ser navnet ditt. Kan du i alle fall vær så snill å hold deg unna kommentarfeltet mitt? Jeg forstår at det et god reklame, men sist gang jeg kommenterte hos deg var jeg nokså tydelig på hva jeg mente om det du holdt på med i månedsvis. At du nå har begrenset deg litt gjør ikke saken annerledes. Det du holder på med nå er som om bølla ikke bare skulle sparke og slå på skolen og skoleveien, men også dra hjem til folk etter skolen og terrorisere dem med isopor på ruta, for liksom aldri gi dem fred. Ikke kom «hjem» til meg!

Jeg blir litt satt ut av en slik reaksjon fra en voksen mann.  Og, slapp av, jeg skal ikke besøke kommentarfeltet ditt flere ganger.
Men hva gjør at en mann som selv velger å være offentlig overhode ikke tåler  at noen setter spørsmålstegn med noe som helst av det han gjør?

Han er ikke alene om å reagere slik.  Jeg har sett mennesker bli krenket for det minste. Alt fra at noen har en annen politisk mening til at man ikke vinner en nominasjon eller et valg. Jeg kan forstå at man kan bli skuffet, trist, føle seg forbigått.  Men det er ikke det. Det er folk som føler seg krenket hvis de ikke alltid er den foretrukne, den beste.

Hvis femtitre personer søker på en stilling, og bare en får den (naturligvis), så har da ikke de femtito andre noen grunn til å føle seg krenket? 
Når en helseminister ikke fikk lov av Stortinget til å forlenge den nasjonale skjenkestoppen så burde han ikke oppføre seg som om han var krenket.
En idrettsutøver som blir nådd igjen på oppløpssiden og mister gullet rett før målstreken har da ikke noe grunnlag for å føle seg krenket. 

I likhet med han som en gang var toppblogger vet jeg at ikke noe gir så mange klikk for noen av oss som en aldri så liten “bloggkrig” mellom Kokken og Kjerringa. Så jeg er absolutt ikke krenket av hans kommentar.  Jeglener meg tilbake og tar det med knusende ro.
I morgen er det kanskje jeg som er på bloggtoppen.