kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Denne uka har det vært litt mye program, og jeg kjenner det.  I går da jeg kom hjem fra kommunestyremøte var jeg virkelig sliten. Skikkelig sliten. Jeg babla ikke på inn- og utpust en gang. Jeg snakket så vidt litt med Gamle Gubben Grå før jeg fant senga. Jeg var hjemme litt før klokka 21 og var i seng litt over 22.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Tok et kjapt regnestykke i hodet og fant ut at jeg har hatt noe på programmet i rundt 27 timer denne uka.
27 timer og jeg er helt kake!!?  I min storhetstid hadde jeg ofte 77 timers program i uka, gjerne flere uker på rad. Jeg klarte det helt fint. Nå er 27 timer i meste laget.

Når jeg tenker etter var jeg vel muligens sliten mange ganger da jeg levde det hektiske, travle livet jeg elsket.
Det var bare det at jeg ikke tok meg tid til å ta hensyn til det. Jeg bet bare tenna sammen og gikk på. Det er utrolig hvor langt man kan presse seg når det man driver med er lystbetont. For jeg elsket virkelig det livet. Jeg likte at avtaleboka var full og at jeg sovnet før hodet traff puta om kvelden.

Det er ingen hemmelighet at jeg savner det livet.
Savner å være en del av det travle livet ved et sykehus og en del av tillitsvalgtsfelleskapet enten det var på arbeidsplassen eller i forbundet.  Noen ganger er det savnet nesten som en sorg. Sorg over alt jeg har mistet.

Jeg savner ikke å hele tiden måtte passe på å bytte vakter for å få hale livet mitt til å gå opp. For å få til å stille opp på møter som tillitsvalgt og politiker og samtidig ta alle vaktene mine som radiograf.
Ja jeg hadde frikjøp for en del av tillitsvalgtsarbeidet, men engasjementet mitt var mye større enn frikjøpet. Når møter jeg ønsket ¨å delta på kom på tidspunkt jeg egentlig skulle være radiograf måtte jeg bytte vakter.  Med riktige prioriteringer får en til det meste. Det er fint mulig å sitte i møter som tillitsvalgt å debattere alt fra parkering til personalsaker på dagtid, være engasjert lokalpolitiker i kommunestyret på kvelden for så å ta turen opp på sykehuset og avslutte døgnet som nattevakt på røntgen. Det går helt fint. Jeg har gjort det flere ganger.

Jeg elsket livet. Jeg påtok meg oppgaver og verv med glede. jeg likte å være med der ting skjedde. Ha et ord med i laget. Det var engasjementet mitt som drev meg. Det var absolutt ingen som tvang meg, og jeg tror jeg hadde fått full forståelse hos de fleste hvis jeg hadde giret litt ned før jeg traff veggen. Før jeg ble så totalt utbrent.

Jeg angrer ikke på de valg jeg tok. For det var en hektisk og spennende periode av livet mitt som jeg overhode ikke ville ha vært foruten. Noen kamper jeg har kjempet, noen seire jeg har vunnet, noen saker som kanskje ikke har endt slik jeg håpet men du hvor mye moro jeg har hatt. Hvor mye jeg har lært . Nei jeg angrer ingenting, bortsett fra at jeg ikke lyttet mer til kroppen min. Tok litt mer hensyn til meg selv.

Så sliten som jeg følte meg i går kveld har jeg vært mange ganger før.
Jeg tok meg bare ikke tid til å reflektere så mye over det. Det var alltid nye spennende og mindre spennende oppgaver som ventet. Vakter som skulle tas. Det var å bite tenna sammen og fortsette. “Hvile kan en gjøre i grava” er det ikke det man sier`?

I dag er det ikke snakk om å bite tenna sammen og gå på. I dag skal det restitueres.
Det har stått på programmet hele uka. Fredag – restitusjon. Jeg har vært klar over at denne ukas program med strategikonferanse i helga, styremøte i Rødt på tirsdag, arbeidsmøte om Hønefoss sykehjem på onsdag og kommunestyremøte på torsdag kom til å tappe meg for energi.

Det betyr ikke nødvendigvis at jeg skal ligge som en utlada amøbe under pelspleddet på sofaen.  Det betyr at jeg skal ha lang frokost og en ekstra tekopp. Labbe en rolig tur med Charlie Chihuahua. Kanskje en liten strekk på sofaen. Spise god middag. Ta et glass rødvin i kveld og snakke med Gamle Gubben Grå. Gjøre akkurat det jeg føler for. Ha telefon på lydløs og gjerne la være å sjekke den hver halvtime.  Kort sagt være ren egoist og bare tenke på meg selv.

I min barndomsdal ligger det en landhandel. Den har ligget  på samme plassen siden den ble åpnet i 1892.
I går var jeg på et møte, en såkalt work-shop som skulle handle om hvorvidt vi skulle gå for rehabilitering av Hønefoss Sykehjem eller rive bygget og bygge nytt.
På dette møtet sto det en arealplanlegger eller hvilken tittel vedkommende hadde og snakket om at denne landhandeleren “langt ute i gokk” i forhold til sykehjemmet lå for langt unna bygdas juletre.  Det var ikke en digresjon. Det var ikke pauseprat. Det var en del av hennes foredrag for å belyse saken.
Er det rart jeg får åndenød?
Heldigvis var kommunalsjefen forutseende nok til å beslutte at vi alle trengte kaffepause når hun så jeg begynte å snappe etter luft.
Jeg tok en kaffelatte. Varm melk skal virke beroligende har jeg hørt. Klarte derfor å holde meg forholdsvis rolig gjennom resten av møtet.

Hva som skjer med sykehjemmet? Det er ikke tatt noen beslutning. Dette var et arbeidsmøte, et møte vi skulle få mer informasjon. Svar på noe av det vi lurte på. Vedtak skal fattes på et senere møte.
Jeg ble ikke så mye klokere. Egentlig dukket det opp flere spørsmål enn svar.
Det eneste jeg vet er at det haster med å få det sykehjemmet opp å gå. Vi trenger det i 2027. Det er bare tiden av veien.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Noen mente at vi hadde fått bedre tid fordi regjeringen på statsbudsjettet for 2023 har foreslått å stanse finansieringen til sykehjem via Husbanken. Det er jo en god nyhet. Hvis det hadde vært slik at regjeringen samtidig hadde klart å stoppe aldringsprosessen hos det norske folk.
Slik er det jo selvsagt ikke. Vi eldes nok like fort som før enten staten bevilger penger til sykehjemsbygg eller ikke. Behovet for sykehjemsplasser i 2027 kommer til å være akkurat like stort uavhengig av statsbudsjettet.

Nei la oss glemme gårsdagens frustrasjoner.
Om fem timer begynner dagens kommunestyremøte.
Jeg drikker urtete og prøver å få pulsen ned så den er forholdsvis rolig. i det minste når møtet begynner.

Sitter her som vanlig med tekopp og tastatur.  Klikker meg gjennom nyheter og toppblogger uten at jeg kjenner engasjementet bruser. Det er godt. Godt med en litt rolig morgen. Engasjementet kommer nok til å flamme opp til flere ganger i løpet av dagen. Godt med en rolig start. Gomler i meg noen kalde pizzarester fra i går og ser egentlig ganske lyst på livet.

Forresten når jeg sier at engasjementet ikke har flommet i meg i dag, så er det en sannhet med modifikasjoner. Jeg hadde vel en lang analyse av hvordan velgerne kan være på vandring på Ringerike ved valget neste høst. Gamle Gubben Grå hørte etter med et halvt øre. Han er nok opptatt av valgresultatet, men vil vel kanskje vente til etter valget med å debattere det. Ikke delta i mine analyser ett år i forkant. Ett år er lang tid for velgere. De kan skifte parti mange ganger i løpet a den tiden.

Jeg tror og jeg har vært inne på Ringeriksbanen i en av mine tirader i dag. Der våknet Gubben litt mer til live. Vi er nok og enige om at den nok mest sannsynlig ikke kommer på mange, mange år ennå.
Men slike betraktninger blir mest som oppvarming å regne.

Om noen få timer drar jeg til rådhuset. Vi i Hovedutvalget for helse, omsorg og velferd skal sammen med Formannskapet ha møte med arkitekter og konsulenter og virkelig få klarhet i hvorfor prisen på det å restaurere Hønefoss sykehjem steg med en halv million i døgnet en periode. Vi skal og da endelig få forklaringen på hvorfor Rådmann mener det er riktig å jevne hele sykehjemmet med jorden og bygge et nytt sykehjem i stedet for å restaurere det gamle.

Så i dag skal jeg bruke dagen på å tenke fort og analysere informasjon, komme med spørsmål og forsøke å få folk med meg på at det gamle bygget fremdeles har en restverdi som nok er større enn det Rådmann ønsker at vi skal  konkludere med.
Vi flyttet ut av det sykehjemmet for ett år siden i går. Det var ikke en rønne vi hadde 73 eldre beboere i i oktober i fjor.
Jeg vet at hjernen kommer til å gå varm mens tankene spinner rundt – og jeg vet og hvem som kommer til å være kjempesliten når møtet er over.

Da skal jeg – etter en liten hvil – kaste meg over papirene til morgendagens kommunestyremøte.
Jeg tror jeg vet hvem som kommer til å sove godt til natta, ja hvis ikke tankene bare surrer rundt så jeg ikke får ro.
Nå tror jeg jeg skal ha nok en stor kopp beroligende te. Føler jeg kan trenge det i dag.

Blant ungdommene som kommer er en gutt som er skutt i lungen. Poole, som frem til da har vært del av den taktiske ledelsen, skjønner at det er behov for flere kirurger.

Gutten trilles inn på røntgenavdelingen, men kirurgen innser raskt at de ikke har mye tid. Gutten er døende.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

– Det var ikke et bilde han trengte. Han var skutt i lungen, og var ekstremt ustabil. Det var ikke forsvarlig å flytte ham, så jeg måtte operere inne i tussmørket i røntgenavdelingene. Jeg satte inn et dren i lungen hans i tussmørket. Noen ganger må vi improvisere for at det skal gjøres riktig. Det gikk bra med ham, forteller Poole.

Beretningen over er fra en artikkel i VG i september 2011. Den handler om hvordan vi som arbeidet ved Ringerike sykehus opplevde ettermiddagen og kvelden 22.juli samme år. Ettermiddagen og kvelden da det lille lokalsykehusene vårt fikk inn noen og tretti skadde ungdommer fra Utøya. Hele artikkelen kan du lese her:

VG-artikkel

Jeg var en av tre som arbeidet på den røntgenlaben gutten og Colin Poole kom inn på. Det var på “min lab” han ble operert.
Jeg drev og stilte inn for å ta det første røntgenbilder da Poole finner ut at pasienten må opereres straks. Jeg husker jeg protesterer. Han kan ikke ta å beslaglegge laben “min”. Det er fire ungdommer som venter på hver sin båre i korridoren. Flere er på vei.

Det blir enten her eller på gangen. Vi rekker ikke å trille han på operasjonsstua

Svarer Poole. Så da blir det på laben “min”.  Poole er rask, snart er prosedyren gjort og pasienten på vei videre til intensivavdelingen. Vi får tak i vaskepersonell til å vaske gulvet for søl og blod  etter inngrepet. så er vi klare for neste ungdom.

22. Juli 2011 har som dere sikkert forstår brent seg inn i hukommelsen min. Båre på båre med ungdommer på alder med ungene mine. Ungdommer som hadde skadet seg mens de flyktet fra en drapsmann. Flyktet for å redde livet mens de så venner. søsken og kjærester bli skutt og drept rundt seg. Ungdommer  med skuddskader.  Skutt på en fredelig sommerleir på ei øy i Tyrifjorden.
Selv om arbeidsoppgavene var kjente, var det langt fra en vanlig kveld på jobb.

Når du er på jobb en sånn kveld gjør du oppgavene dine. Fokuserer på en og en pasient.  Fokuserer på å ta de røntgenbildene pasienten trenger. Fokuserer på jobben din. Det går helt greit.

Det er når det er over og du har tid til å bearbeide alle inntrykkene at reaksjonene kommer. Tankene. Hva var det egentlig som hadde skjedd?
Det helt konkrete visste vi jo. En mann i politiuniform hadde gått rundt på Utøya og skutt ungdommer på sommerleir.
De som kom til oss var blant de heldige.
69  mennesker kom aldri hjem fra sommerleir.
Før på dagen hadde noen, antakeligvis den samme mannen, sprengt en bombe i regjeringskvartalet. Der var 8 drept og mange skadede.
Det alle spurte seg var Hvorfor?

Gjennom politietterforskning og rettsak har vi klart å danne oss ett bilde av hvorfor. Ja, og ikke minst fordi Anders Behring Breivik, gjerningsmannen, hadde skrevet og lagt ut på nett ett “manifest”. Et omfattende dokument på relativt mange sider om sine tanker og teorier.

Vi er mange som deler tankene våre på nett. På Fb, i kommentarfelt og på blogg. Vi skriver om mat, deler bilder fra turene våre og noen ganger skriver vi om hva vi tenker om samfunnsaktuelle spørsmål som vaksinering, strømpriskrisa eller innvandring.
Vi lar oss påvirke av det vi leser, enten bevisst eller ubevisst. Vi lager maten vi leser om, bestiller buljong fra en nettbutikk i Alta og drar på tur inspirert av vakre bilder andre har delt.

Det er nærliggende å tro at også de innleggene vi skriver om mer samfunnnsaktuelle temaer også påvirker leserne våre. Jeg for eksempel har fått tilbakemeldinger om at jeg under valgkampen i 21 påvirket folk til å stemme Rødt.

Fjordmann er en blogger som i lang tid delte sine synspunkter om innvandrings- og integreringspolitikk.
Vi vet at Anders Behring Breivik var påvirket, influert, inspirert av Fjordmann. Mye av manifestet er nærmest klipp og lim fra blogginnlegg Fjordmann har publisert.
Fjordmann har ikke gjort noe galt. Han har ikke blod på hendene. Han har antakelig aldri vært på Utøya. Han har bare sittet i kjellerstua eller på balkongen sin og delt tanker på nett.
Likevel hadde kanskje ikke massakren på Utøya skjedd hvis ikke han hadde delt sine tanker, hvis han ikke hadde påvirket, influert, inspirert Anders Behring Breivik til å ta saken i egne hender og forsøke å løse utfordringene Fjordmann skrev om.

Vi har ytringsfrihet i Norge. En frihet jeg er utrolig glad for at vi har. Ytringsfriheten gir meg friheten til ta til motmæle mot holdningene Fjordmann og andre bloggere fremmer på nett.

Den gir meg frihet til å si i fra at jeg ikke ønsker at nazister skal marsjere i våre gater  Ikke fordi jeg har så mye mot svartkledde ungdom som ikke tør vise ansiktet sitt, ikke stå for synspunktene og tankene sine. Det er synspunktene jeg vil si sterkt i fra om at jeg ikke liker.

Den 22. juli 2011 så jeg ungdom med skuddskader, ungdom som var livstruende skadd, ungdom som var redde, ungdom som var knust av sorg.  Jeg så resultatet av tankene og ideene bloggere som Fjordman forfektet. Jeg ønsker å ta til motmæle når jeg ser og hører folk spre liknende budskap, nettopp for at det ikke skal bli lignende massakrer.

Jeg sitter her med tekoppen, leser gjennom nyheter og ser ut på årets første novemberdag.  Jeg føler på en uro. Ja, det tror jeg er riktig uttrykk. Jeg er urolig.
I går sto alvorlige mennesker på TV og fortalte at den militære beredskapen økes fra i dag av.

Jeg er selvsagt glad for at forsvaret øker sin beredskap og sin årvåkenhet, men behøvde de å fortelle meg og resten av verden det?
Hvilket signal er det regjeringen ønsker å gi med gårsdagens pressekonferanse og til hvem?
En slik pressekonferanse er holdt for å opplyse og berolige befolkningen. Vi har kontroll! Den gir og et tydelig signal til Russland. Vi følger med og er i beredskap. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

21. oktober, for halvannen uke siden, sa Støre at krigen har «rykket nærmere Norge og våre liv». Han fortsatte med å understreke at vi må være forberedt på at vi i tiden fremover vil se nye og ukjente forsøk på å skape uro, også her hjemme.
Da sa han også, og det var vel like mye til Kreml som til den norske befolkning:

La meg være helt tydelig. Vi lar oss ikke skremme. Vi skal stå sammen med våre allierte. Vi skal fortsatt støtte Ukraina!

Tirsdag for en uke siden i dag redegjorde Støre for Stortinget. Han sa at «vi går en tøff vinter i møte».
Han advarte om at Norge vil oppleve press og «mer eller mindre fordekte trusler».
I Stortinget sa Støre at regjeringen har «økt innsatsen for å motvirke etterretning, sabotasje og påvirkning fra fremmede stater».
Et par timer senere kom meldingen om at en person som er mistenkt for å være russisk spion, var pågrepet i Tromsø.

Nå får forsvarssjefen større handlingsrom.
Støre begrunnet endringen med det han kalte «en sikkerhetspolitisk utsatt situasjon».
Det er ikke slik at Russland samler styrker ved grensen til Norge eller forbereder seg på å angripe andre land. Russerne har hendene fulle i Ukraina.
Uroen handler om Russlands neste trekk både i Ukraina og overfor Vesten.

Og det er det som bekymrer meg og gjør meg urolig. Hva er Putins neste trekk?
Den mannen er som kjent ikke helt god. Det er ikke lett å tenke seg til hvordan han tenker – og det er det som bekymrer meg.

Krigen går ikke den veien Russlands president Vladimir Putin ønsker.
I det siste har Russland drevet målrettede angrep på sivil infrastruktur som vann og strøm i Ukraina.
Så kommer bekymringen for det som kan være hybrid krigføring mot vestlige land. Vi har angrepene mot gassrør i Østersjøen og sabotasje mot tysk jernbane, droner på norsk sokkel og en spion i Tromsø.

Det er og mange tegn som tyder på at Putin er presset på hjemmebane. Jeg tror ikke det økte presset får Putin til å ta til fornuft eller at han begynner å ta mer rasjonelle avgjørelser. I mine øyne fremstår Putin som mer og mer urasjonell og farlig jo mer presset på han øker. Putin er liksom ikke typen til å heise det hvite flagget, si at det var verdt forsøket, Ukrainerne viste seg å være for sterke. Vi gir opp.
Jeg tror at en presset Putin kan finne på desperate ting og være villig til å ta større risikoer.

Det er det som bekymrer meg. Ikke at vi øker beredskapen, men hva som blir Putins neste trekk.

Vet dere at her om dagen ble den til nå dyreste TVn i Norge levert til en leilighet på Sørenga i Oslo?  Den er på 110 tommer, så da var det litt vanskelig å ta den i heisen eller bære den opp trappene. Så eieren måtte hyre inn helsekrav for å få den opp i leiligheten.

TVn var ikke bare stor, den har også helt rå teknologi og skal gi en helt unik seeropplevelse. Sånt skjønner jeg meg lite på så jeg skal ikke forsøke å forklare. Har bare forstått at det har noe med LED å gjøre.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Penger derimot forstår jeg meg på. Den kostet 1,5 millioner kroner, omtrent det samme som vi ga for Drømmehuset i 2007.

En TV til halvannen million! Tre årslønner før skatt for de man betegner som middelklassen. Det er overhode ikke misunnelse, jeg ser knapt på TV, men jeg forstår overhode ikke at noen er villige til å bruke så mye penger på en TV.

Etter en aktiv helg med mye politikk er jeg nå tilbake i hverdagen. Tekopp og tastatur. Tre dager gammelt brød og tåka som ligger tett rundt Drømmehuset. Det er godt å være hjemme. Senke skuldrene og slappe av. Fordøye alle inntrykkene fra helga.

Fult så positivt er det ikke at jeg har havnet helt nede på plass nummer 15 på bloggtopplista. Nok en gang har jeg fått bevis på at det er alt annet enn politikk som gir klikk og topplasseringer. Likevel tror jeg ikke det er siste gang jeg kommer til å skrive om politikk. Det finnes ting som er viktigere enn toppblogglista.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

I dag er det Halloween. Godtebollen står klar i tilfelle det skulle komme noen bloddryppende vampyrer eller andre skremmende fremtoninger forbi. Men jeg tror ikke noen av de jeg kommer til å se i dag er mer skremmende enn bildene jeg så på lørdag av Nazistene som marsjerer i våre gater. Og de var ikke det av en halloween-feiring.

I helgen har jeg nytt hotellivet. Jeg burde selvsagt tatt bilder av lekker mat og velfylte tallerkener fra lunsjbordet. Mat gir jo klikk.
Men for meg blir det litt feil å dele disse bildene av enorme lunsjbord samtidig at jeg vet at i mange familier går folk sultne til sengs fordi de har hoppet over ett måltid eller to for at ungene skal få med skolemat i dag. For at de skal slippe å stille seg i de stadig lengre køene til matsentralene.

Kanskje også matfattigdommen som øker er en god grunn til å stappe litt godteri i bøtta til de utkledde barna som dukker opp på døra. Kanskje noen av de er fra de familiene som ikke har råd til lørdagsgodt. Sannsynligheten for at det er barn fra familier med dårlig råd også i ditt nærområde er stort.
Man kan jo og gi banan, kjeks epler og andre ting enn kun sukker og kunstige fargestoffer.

Tekoppen er tom. Gamle Gubben Grå har stått opp. På tide å starte dagen.

I går skjedde det igjen.  Nazistene marsjerte på Karl Johan. Svartkledde og maskerte medlemmer av Den nordiske motstandsbevegelsen marsjerte taktfast gjennom gatene til lyden av en tromme.

Fra Karl Johan svingte de opp Universitetsgata og marsjerte gjennom området der barn deltok på en kulturfestival. Mens barna delte tilflukt på en trapp marsjerte nynazistene over tegningene barna nettopp hadde sittet og tegnet.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Politiet klarte å stoppe dem går de kom frem ved St Olavsgate. 35 ble anholdt.

Man kan skrike ut om ytringsfrihet, og ja jeg er for ytringsfrihet også for ytringer jeg ikke liker, men er maskerte menn i taktfast hanemarsj egentlig en ytring? De fleste som deltok i denne marsjen var svensker og noen dansker. Hvorfor har de kommet hit for å “ytre” seg?

Jeg er for ytringsfrihet. Jeg vet jeg gjentar meg selv, men enkelte pleier å ha litt tungt for det når det kommer til ytringsfrihet. Når jeg ytrer at jeg ikke liker at nazistene marsjerer i våre gater så er min ytring også værnet av ytringsfriheten.

Og nei. Jeg liker ikke marsjerende nazister, eller nazister i det hele tatt. Jeg liker ikke holdningene deres, jeg liker ikke politikken deres, jeg liker ikke menneskesynet deres.

Jeg er ikke gammel nok til å ha opplevd andre verdenskrig. Jeg ble født 21 år etter at freden kom. Det betyr at alle de som var voksne når jeg var barn, de hadde opplevd krigen og hadde den i friskt minne. Jeg vokste opp med beretningene om hva mine foreldre og besteforeldre opplevde under krigen. Noe av det satte varige spor hos de som fortalte meg sine historier.

Ser dere bautaen på dette bildet? Det er bautaen over alle som døde på grunn av krigshandlingene under annen verdenskrig.
I 2014 var det jeg som skulle holde appell foran den bautaen 1. Mai.
Jeg spurte de andre i partiet hva jeg burde snakke om. En av de kom med et veldig viktig innspill. Glem ikke hvilken bauta du snakker ved.
Så jeg tok meg en tur til bautaen en dag i april og lette frem noen navn. Alle navnene står huget inn i bautaen. Jeg lette etter navn på mennesker i forskjellige aldersgrupper og av begge kjønn. Så dro jeg på biblioteket og søkte opp informasjon om navnene. Hvem de var og hvordan de døde.  Og så var jeg klar til å starte skrivingen av appellen.

Jeg snakket om det jødiske barnet på rundt året som ble sendt til gasskammeret i Tyskland.
Så fortsatte jeg med den unge soldaten som falt i kamp, og slik fortsatte jeg med en fire, fem historier til personene bak navnene jeg hadde funnet på bautaen.
En av de historiene som gjorde inntrykk på meg var historien til den eldste personen jeg fant. Det var en gammel kvinne som bodde på legd på en av gårdene i Haugsbygd.  De tyske nazistene tente på og brant ned flere av gårdene i Haugsbygd under de første krigsdagene. Denne gamle kvinnen, som antakelig var det vi i dag kaller dement, ble så redd at hun flyktet til skogs. Da de fant henne igjen var hun død. Antakeligvis dødd av redsel, eller som følge av en enorm redsel.

Jeg snakket om kriger ellers i verden, at de hadde like mange beretninger om menneskeskjebner. At det kanskje ikke var så stor forskjell på krigene de førte mot sine overmakter og den krigen vi førte mot tyskerne, mot nazistene.

Så sa jeg noe om opplevelsene kollegaene mine på sykehuset og jeg hadde 22. juli tre år tidligere.
At noen av de holdningene til nazistene som drepte de med navnene sine på steinen bak meg fremdeles lever. At de samme holdningene fremdeles tar liv – også i vårt land. I vårt nærområde. Utøya er bare en drøy mil lenger sør.

De holdningene, det tankegodset som drepte 69 mennesker på Utøya og 8 i Oslo 22. juli 2011 er det samme tankegodset, de samme holdningene som marsjerte på Karl Johan i går.
De holdningene, det tankegodset som skremte den gamle kvinnen til døde og gasset i hjel spebarnet i gasskammeret var de samme holdningene, det samme menneskesynet som marsjerte i Norges hovedgate i går.
Er det rart jeg reagerer?

Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!

God morgen! Jeg ligger her i hotellsenga og knotter dagens første innlegg. Snart skal jeg gå ned og spise hotellfrokost. Det blir bra! Det er vel noe av det beste ved å bo på hotell? Etter det venter en ny dag med masse politikk. Jeg gleder meg.

Jeg har ennå ikke bearbeidet og reflektert over alle inntrykkene jeg fikk i går, det tar litt tid og sortere både tanker og refleksjoner og så ta med seg det i det videre politiske arbeidet.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Han snakket selvsagt blant annet  om forskjells Norge. Kampen mot forskjells Norge er jo en av våre hovedkamper. Vi har kanskje ikke lyktes helt i den kampen. Det har aldri vært så mange milliardærer i Norge. Samtidig blir køene lengre og lengre hos matsentralen og andre som deler ut mat til de som ikke har råd til mat.

Man har sett en voldsom økning i disse køene i år etter den galopperende prisveksten det har vært på alt fra brød til bensin. Man vet at i 200.000 husholdninger i Norge  skipper de voksne ett eller flere måltider for å sikre at barna skal få nok mat. Samtidig som Orkla sier at selv om de har et godt overskudd, jeg husker ikke hvor mange millioner eller milliarder, så må nok matprisene øke enda mer. De må ta igjen for økte råvarepriser og sikre at de får et minst like godt resultat til neste år.

Det er et tankekors at enten det er gode eller dårlige tider forventer de som tjener de virkelig store pengene at profitten deres skal holde seg stabil. Det er ingen grunn til å slutte kampen mot forskjells Norge. Jeg vil si den er viktigere enn noen gang.

Endelig en solskinnsdag! Min vante uflaks så tilbringer jeg den innendørs på en konferanse. Men ikke hvilken som helst konferanse, nei Rødt sin strategikonferanse. Og som dere vet, når jeg får drive med politikk ja da er jeg lykkelig!

Konferansen er på Scandic hotellet på Helsfyr, og det bringer en del rare minner frem. Har vært på en del tillitsvalgtssamlinger og et eller to landsmøter med Radiografforbundet her. Gode minner.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Denne helgen er det imidlertid politikk som står i fokus. Vi har hatt en mengde gode foredrag, gruppearbeid og politiske verksted.

Jeg har deltatt i et politisk verksted rundt Helseforetaksmodellen og utfordringer rundt føde- og barseltilbudet.  Utrolig interessant, og dere som kjenner meg godt vet at helseforetaksmodrllen, innsatsstyrt finansiering, New Public Management og DRG poeng er noe jeg har relativt sterke meninger om.

Det neste politiske verkstedet jeg deltok i handlet om kommunehelsetjenesten. Det er kanskje et tema jeg har, om mulig, enda sterkere meninger om. Men her var det mer lytt og lær, 8g mindre tid til spørsmål og debatt så jeg var snill og holdt tankene mine for meg selv. (Selv om det har holdt hardt.)

Nå har jeg flata ut på senga. Vi har en times pause før jeg skal møte de andre til middag.  Det er stramt program fra Bjørnar Moksnes ønsket oss velkommen klokka 10.30 og til vi avsluttet siste økt I salen klokka 18.30. Så det er godt å ha en times pause å hvile hode litt. Kommer tilbake senere med litt mer politiske innlegg