I går skjedde det igjen.  Nazistene marsjerte på Karl Johan. Svartkledde og maskerte medlemmer av Den nordiske motstandsbevegelsen marsjerte taktfast gjennom gatene til lyden av en tromme.

Fra Karl Johan svingte de opp Universitetsgata og marsjerte gjennom området der barn deltok på en kulturfestival. Mens barna delte tilflukt på en trapp marsjerte nynazistene over tegningene barna nettopp hadde sittet og tegnet.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Politiet klarte å stoppe dem går de kom frem ved St Olavsgate. 35 ble anholdt.

Man kan skrike ut om ytringsfrihet, og ja jeg er for ytringsfrihet også for ytringer jeg ikke liker, men er maskerte menn i taktfast hanemarsj egentlig en ytring? De fleste som deltok i denne marsjen var svensker og noen dansker. Hvorfor har de kommet hit for å “ytre” seg?

Jeg er for ytringsfrihet. Jeg vet jeg gjentar meg selv, men enkelte pleier å ha litt tungt for det når det kommer til ytringsfrihet. Når jeg ytrer at jeg ikke liker at nazistene marsjerer i våre gater så er min ytring også værnet av ytringsfriheten.

Og nei. Jeg liker ikke marsjerende nazister, eller nazister i det hele tatt. Jeg liker ikke holdningene deres, jeg liker ikke politikken deres, jeg liker ikke menneskesynet deres.

Jeg er ikke gammel nok til å ha opplevd andre verdenskrig. Jeg ble født 21 år etter at freden kom. Det betyr at alle de som var voksne når jeg var barn, de hadde opplevd krigen og hadde den i friskt minne. Jeg vokste opp med beretningene om hva mine foreldre og besteforeldre opplevde under krigen. Noe av det satte varige spor hos de som fortalte meg sine historier.

Ser dere bautaen på dette bildet? Det er bautaen over alle som døde på grunn av krigshandlingene under annen verdenskrig.
I 2014 var det jeg som skulle holde appell foran den bautaen 1. Mai.
Jeg spurte de andre i partiet hva jeg burde snakke om. En av de kom med et veldig viktig innspill. Glem ikke hvilken bauta du snakker ved.
Så jeg tok meg en tur til bautaen en dag i april og lette frem noen navn. Alle navnene står huget inn i bautaen. Jeg lette etter navn på mennesker i forskjellige aldersgrupper og av begge kjønn. Så dro jeg på biblioteket og søkte opp informasjon om navnene. Hvem de var og hvordan de døde.  Og så var jeg klar til å starte skrivingen av appellen.

Jeg snakket om det jødiske barnet på rundt året som ble sendt til gasskammeret i Tyskland.
Så fortsatte jeg med den unge soldaten som falt i kamp, og slik fortsatte jeg med en fire, fem historier til personene bak navnene jeg hadde funnet på bautaen.
En av de historiene som gjorde inntrykk på meg var historien til den eldste personen jeg fant. Det var en gammel kvinne som bodde på legd på en av gårdene i Haugsbygd.  De tyske nazistene tente på og brant ned flere av gårdene i Haugsbygd under de første krigsdagene. Denne gamle kvinnen, som antakelig var det vi i dag kaller dement, ble så redd at hun flyktet til skogs. Da de fant henne igjen var hun død. Antakeligvis dødd av redsel, eller som følge av en enorm redsel.

Jeg snakket om kriger ellers i verden, at de hadde like mange beretninger om menneskeskjebner. At det kanskje ikke var så stor forskjell på krigene de førte mot sine overmakter og den krigen vi førte mot tyskerne, mot nazistene.

Så sa jeg noe om opplevelsene kollegaene mine på sykehuset og jeg hadde 22. juli tre år tidligere.
At noen av de holdningene til nazistene som drepte de med navnene sine på steinen bak meg fremdeles lever. At de samme holdningene fremdeles tar liv – også i vårt land. I vårt nærområde. Utøya er bare en drøy mil lenger sør.

De holdningene, det tankegodset som drepte 69 mennesker på Utøya og 8 i Oslo 22. juli 2011 er det samme tankegodset, de samme holdningene som marsjerte på Karl Johan i går.
De holdningene, det tankegodset som skremte den gamle kvinnen til døde og gasset i hjel spebarnet i gasskammeret var de samme holdningene, det samme menneskesynet som marsjerte i Norges hovedgate i går.
Er det rart jeg reagerer?

Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!