Denne uka har det vært litt mye program, og jeg kjenner det.  I går da jeg kom hjem fra kommunestyremøte var jeg virkelig sliten. Skikkelig sliten. Jeg babla ikke på inn- og utpust en gang. Jeg snakket så vidt litt med Gamle Gubben Grå før jeg fant senga. Jeg var hjemme litt før klokka 21 og var i seng litt over 22.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Tok et kjapt regnestykke i hodet og fant ut at jeg har hatt noe på programmet i rundt 27 timer denne uka.
27 timer og jeg er helt kake!!?  I min storhetstid hadde jeg ofte 77 timers program i uka, gjerne flere uker på rad. Jeg klarte det helt fint. Nå er 27 timer i meste laget.

Når jeg tenker etter var jeg vel muligens sliten mange ganger da jeg levde det hektiske, travle livet jeg elsket.
Det var bare det at jeg ikke tok meg tid til å ta hensyn til det. Jeg bet bare tenna sammen og gikk på. Det er utrolig hvor langt man kan presse seg når det man driver med er lystbetont. For jeg elsket virkelig det livet. Jeg likte at avtaleboka var full og at jeg sovnet før hodet traff puta om kvelden.

Det er ingen hemmelighet at jeg savner det livet.
Savner å være en del av det travle livet ved et sykehus og en del av tillitsvalgtsfelleskapet enten det var på arbeidsplassen eller i forbundet.  Noen ganger er det savnet nesten som en sorg. Sorg over alt jeg har mistet.

Jeg savner ikke å hele tiden måtte passe på å bytte vakter for å få hale livet mitt til å gå opp. For å få til å stille opp på møter som tillitsvalgt og politiker og samtidig ta alle vaktene mine som radiograf.
Ja jeg hadde frikjøp for en del av tillitsvalgtsarbeidet, men engasjementet mitt var mye større enn frikjøpet. Når møter jeg ønsket ¨å delta på kom på tidspunkt jeg egentlig skulle være radiograf måtte jeg bytte vakter.  Med riktige prioriteringer får en til det meste. Det er fint mulig å sitte i møter som tillitsvalgt å debattere alt fra parkering til personalsaker på dagtid, være engasjert lokalpolitiker i kommunestyret på kvelden for så å ta turen opp på sykehuset og avslutte døgnet som nattevakt på røntgen. Det går helt fint. Jeg har gjort det flere ganger.

Jeg elsket livet. Jeg påtok meg oppgaver og verv med glede. jeg likte å være med der ting skjedde. Ha et ord med i laget. Det var engasjementet mitt som drev meg. Det var absolutt ingen som tvang meg, og jeg tror jeg hadde fått full forståelse hos de fleste hvis jeg hadde giret litt ned før jeg traff veggen. Før jeg ble så totalt utbrent.

Jeg angrer ikke på de valg jeg tok. For det var en hektisk og spennende periode av livet mitt som jeg overhode ikke ville ha vært foruten. Noen kamper jeg har kjempet, noen seire jeg har vunnet, noen saker som kanskje ikke har endt slik jeg håpet men du hvor mye moro jeg har hatt. Hvor mye jeg har lært . Nei jeg angrer ingenting, bortsett fra at jeg ikke lyttet mer til kroppen min. Tok litt mer hensyn til meg selv.

Så sliten som jeg følte meg i går kveld har jeg vært mange ganger før.
Jeg tok meg bare ikke tid til å reflektere så mye over det. Det var alltid nye spennende og mindre spennende oppgaver som ventet. Vakter som skulle tas. Det var å bite tenna sammen og fortsette. “Hvile kan en gjøre i grava” er det ikke det man sier`?

I dag er det ikke snakk om å bite tenna sammen og gå på. I dag skal det restitueres.
Det har stått på programmet hele uka. Fredag – restitusjon. Jeg har vært klar over at denne ukas program med strategikonferanse i helga, styremøte i Rødt på tirsdag, arbeidsmøte om Hønefoss sykehjem på onsdag og kommunestyremøte på torsdag kom til å tappe meg for energi.

Det betyr ikke nødvendigvis at jeg skal ligge som en utlada amøbe under pelspleddet på sofaen.  Det betyr at jeg skal ha lang frokost og en ekstra tekopp. Labbe en rolig tur med Charlie Chihuahua. Kanskje en liten strekk på sofaen. Spise god middag. Ta et glass rødvin i kveld og snakke med Gamle Gubben Grå. Gjøre akkurat det jeg føler for. Ha telefon på lydløs og gjerne la være å sjekke den hver halvtime.  Kort sagt være ren egoist og bare tenke på meg selv.