Jeg sitter her med tekoppen, leser gjennom nyheter og ser ut på årets første novemberdag.  Jeg føler på en uro. Ja, det tror jeg er riktig uttrykk. Jeg er urolig.
I går sto alvorlige mennesker på TV og fortalte at den militære beredskapen økes fra i dag av.

Jeg er selvsagt glad for at forsvaret øker sin beredskap og sin årvåkenhet, men behøvde de å fortelle meg og resten av verden det?
Hvilket signal er det regjeringen ønsker å gi med gårsdagens pressekonferanse og til hvem?
En slik pressekonferanse er holdt for å opplyse og berolige befolkningen. Vi har kontroll! Den gir og et tydelig signal til Russland. Vi følger med og er i beredskap. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

21. oktober, for halvannen uke siden, sa Støre at krigen har «rykket nærmere Norge og våre liv». Han fortsatte med å understreke at vi må være forberedt på at vi i tiden fremover vil se nye og ukjente forsøk på å skape uro, også her hjemme.
Da sa han også, og det var vel like mye til Kreml som til den norske befolkning:

La meg være helt tydelig. Vi lar oss ikke skremme. Vi skal stå sammen med våre allierte. Vi skal fortsatt støtte Ukraina!

Tirsdag for en uke siden i dag redegjorde Støre for Stortinget. Han sa at «vi går en tøff vinter i møte».
Han advarte om at Norge vil oppleve press og «mer eller mindre fordekte trusler».
I Stortinget sa Støre at regjeringen har «økt innsatsen for å motvirke etterretning, sabotasje og påvirkning fra fremmede stater».
Et par timer senere kom meldingen om at en person som er mistenkt for å være russisk spion, var pågrepet i Tromsø.

Nå får forsvarssjefen større handlingsrom.
Støre begrunnet endringen med det han kalte «en sikkerhetspolitisk utsatt situasjon».
Det er ikke slik at Russland samler styrker ved grensen til Norge eller forbereder seg på å angripe andre land. Russerne har hendene fulle i Ukraina.
Uroen handler om Russlands neste trekk både i Ukraina og overfor Vesten.

Og det er det som bekymrer meg og gjør meg urolig. Hva er Putins neste trekk?
Den mannen er som kjent ikke helt god. Det er ikke lett å tenke seg til hvordan han tenker – og det er det som bekymrer meg.

Krigen går ikke den veien Russlands president Vladimir Putin ønsker.
I det siste har Russland drevet målrettede angrep på sivil infrastruktur som vann og strøm i Ukraina.
Så kommer bekymringen for det som kan være hybrid krigføring mot vestlige land. Vi har angrepene mot gassrør i Østersjøen og sabotasje mot tysk jernbane, droner på norsk sokkel og en spion i Tromsø.

Det er og mange tegn som tyder på at Putin er presset på hjemmebane. Jeg tror ikke det økte presset får Putin til å ta til fornuft eller at han begynner å ta mer rasjonelle avgjørelser. I mine øyne fremstår Putin som mer og mer urasjonell og farlig jo mer presset på han øker. Putin er liksom ikke typen til å heise det hvite flagget, si at det var verdt forsøket, Ukrainerne viste seg å være for sterke. Vi gir opp.
Jeg tror at en presset Putin kan finne på desperate ting og være villig til å ta større risikoer.

Det er det som bekymrer meg. Ikke at vi øker beredskapen, men hva som blir Putins neste trekk.