kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Middagen ble litt mislykka, men fult ut spiselig.  (Men muligens ikke så fotogen). Det første brettet med hjemmelaget tortillachips ble litt val brune. Nærmest brent. Det er fort gjort å glemme tiden. spesielt når man ikke husker å starte kjøkkenklokka. Den som teller ned steketiden og piper når ting skal ut av steikeovnen. Jeg husket det på det andre brettet, så det ble bra.

Ostesausen smakte litt, men bare litt, mel – det var bare jeg selv som  turte å påpeke det. Burde ha kokt litt mer før jeg tok i osten sa Gamle Gubben Grå. Han har sikkert rett i det. Burde og ha brukt en annen ost enn revet fra Tine. En med mer smak. For eksempel cheddar eller en den grønne osten som jeg kjøpte for en tid tilbake.  Kommer den osteselgeren tilbake til Hønefoss skal jeg sikre meg en riktig så stor bit.
Men sett bort fra litt svidde tortillachips og litt lite smak på ostesausen så var det godt. Jeg ble mett – og det er vel hovedsaken?

Det hender jo ellers i livet og det. At ikke alt går etter planen, at en må improvisere litt, eller ta til takke med slik ting ble.
Går jeg ett år tilbake i tid var jeg helt i oppstarten av treningsleiren. Jeg ville sloss for ansettelsesforholdet mitt og jeg skulle tilbake i minst 70% stilling.
Jeg ga opp kampen om ansettelsesforholdet, selv om jeg hadde retten på min side og var utrolig klar over det.
Men å ha rett og å få rett er to forskjellige ting.
Å sloss mot uforstand og direkte vrangskap ville ta krefter jeg ikke hadde.
Treningsleiren fortalte meg i klartekst at arbeidsevnen var nedsatt. Mer nedsatt enn jeg likte å innrømme ikke en gang for meg selv.
Livet mitt er relativt annerledes nå enn det var for ett år siden. Jeg savner å være i arbeid. Jeg savner mitt gamle liv. Men samtidig har jeg innsett at kroppen min har det mye bedre når jeg har mulighet og tid til å hente meg inn igjen mellom slagene.

Går vi 10 år tilbake i tid. Høsten 2012. før jeg ødela kneet. Før jeg ødela ankelen. Før jeg møtte veggen for første gang.
Jo, da trodde jeg nok at jeg skulle stå i jobben til jeg ble 67. i det minste 62,
2012. Jeg var i 40 åra og hadde unger i tenårene.  Bare Datteren hadde så vidt begynt på voksenlivet.

For 20 år siden var jeg i sorg. Anders, sønn nummer tre, var dødfødt. Det er rundt 20 år siden vi fulgte han til grava i disse dager. For andre gang i livet fulgte jeg ett av barna mine til graven. Det var ikke sånn jeg hadde tenkt det.  Det var ikke det vi hadde planlagt. Men det var slik livet ble. Begravelse en torsdag. Barnedåp for en niese på søndag. Tre dager mellom de to begivenhetene. Og ja, jeg var fadder. Det var avtalt på forhånd. Det er som sagt ikke alltid livet går slik du har planlagt. Men livet fortsetter og du må bare gjøre det beste ut av det.

For tretti år siden var vi en familie på tre. Vi hadde nok planer om å bli flere. Hvor mange og hvor raskt var vel ennå ikke bestemt.
Vi var i 20-årene og hadde livet foran oss. Det vi hadde planer om var å flytte ut av sykehusleiligheten og kjøpe vår egen bolig.
Drømmen var nok en stor villa relativt sentralt.
Men vi endte opp med en rekkehusleilighet. Det var det vi hadde råd til.  Drømmer og realiteter er som sagt ikke alltid det samme.
Men du hvor stolt og glad jeg var da vi overtok nøkkelen til vår egen leilighet.  Og jeg trivdes godt i leiligheten. Det var stort sett momenter utenfor selve leiligheten som gjorde at vi begynte å se oss om  etter noe nytt fem år senere. Ja og litt mer plass. Vi var blitt en familie på fem + hund.

For førti år siden. Jeg var 16. Begynte på gymnaset den høsten. Jeg skulle bli lege. Eller noe annet med lange studier på universitetet. Skolenerd og toppkarakterer.
Vel karakterene ut av videregående var langt fra av de dårligste, men overhode ikke gode nok til å spankulere rett inn på medisinstudiet. Ikke var jeg så interessert i  det lenger heller.
Jeg ble radiograf etter hvert. Et yrke jeg trivdes godt med. Savnet aldri å være lege.

For femti år siden….
Jeg var seks. Leste allerede godt. Irriterende godt syntes Storesøster som begynte på skolen den høsten.
Irriterende når lillesøster som ikke går på skolen har knekt lesekoden før deg.
Hun der kommer nok til å bli prest, pleide faren min å si. Det ble jeg aldri, og det tror jeg vel egentlig han er fornøyd med.

Livet skjer, og utvikler seg helt annerledes enn man tror.
Hva som skjer de neste ti, tretti og femti årene er ikke godt å vite. Ingen kjenner morgendagen.
Men jeg  er fremdeles nysgjerrig på hva livet har i vente til meg og gleder meg like mye til neste episode som jeg gjorde da jeg var 6 eller 26.

Har vært ute i hagen og ryddet opp i blomsterbed. Klipt ned visne planter, plassert løv som dekke til sarte vintergrønne planter. Det var grått og rått og da det begynte å småregne så trakk jeg inn.

Jeg satte i gang støvsugeren og tok ut av oppvaskmaskinen, ryddet litt og….. kjedet meg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kjedet meg, jeg? Jeg pleier da aldri å kjede meg! Men jo i dag var det absolutt det jeg gjorde. Hvilken annen forklaring kunne det ellers være at jeg plutselig satt og glodde på serier midt på formiddagen?

Jeg vil ha tilbake livet mitt! Det livet jeg motvillig måtte forlate for ett år siden.

Ikke noe mer TV-titting midt på formiddagen! Jeg skrudde av og la meg på sofaen. Trakk pleddet over hodet, og syntes utrolig synd på meg selv.

“Det er opp til deg å gi livet ditt mening” var det ikke noe slikt jeg messet tidligere i dag? “Man kan ikke vente at noen skal komme å gi livet ditt innhold og gode opplevelser. Det er opp til deg selv” .  Hadde noen sagt det til meg nå, er det mulig jeg hadde slått.

Jeg har ikke lyst til å traske tur i regnvær, det har heller ikke Charlie Chihuahua hvis jeg kjenner han rett. Han har krabbet langt under teppet i hundekurven sin etter at han var ute på tur i sted. Ligger der og forsøker å få igjen varmen. Tviler på at han har noe mer lyst på en ny tur ut i regnet enn det jeg har.
Behøver helt klart ikke gå ut. Fryser nok inne under pelspleddet. Åh, jeg er lei av å fryse!! Kommer helt sikkert ikke til å bli varm igjen før til våren. Drømmehuset er litt kaldt. Vi har spøkt med at de som bygget det trolig glemte å ha isolasjon i veggene.

OK, sier jeg hardt til meg selv der under pleddet. Har du det bra nå? Jeg geiper til svar. Nei!!!  Jeg har det ikke bra der jeg ligger under pleddet og fryser, kjeder meg og synes synd på meg selv, og jeg kommer garantert til å klikke lenge før det nærmer seg vår hvis jeg blir liggende her å velte meg i selvmedlidenhet og triste tanker.

Jeg reiser meg motvillig fra sofaen, det koster noen krefter, og jeg er ikke sikker på om at jeg hadde orket det hvis jeg ikke kjente at jeg måtte tisse.
Jeg titter ut av vinduene. Jeg skal definitivt ikke ut på tur. Den dørstokken er for stor i dag.

Jeg må få varmen i meg! Jeg blir alltid så sur når jeg er kald. Jeg tenner opp i peisen. Trekker meg dagens tredje tekopp, eller er det den fjerde? Sprakende peisbål, og varm te.  Det er i det minste en start. Langt bedre enn å ligge under pelspleddet og fryse og synes synd på meg selv.

Jeg sitter og stirrer inn i flammene, nipper til teen og kjenner etter “Hva har jeg egentlig lyst til nå? Ja uten å få livet mitt tilbake for det kommer ikke til å skje.”  Sånn akkurat nå, kjenner jeg at jeg trenger å være snill mot meg selv. Skjemme meg bort litt. Jeg vet jeg ikke burde, men i dag blir det smågodt. Sprakende peisbål, smågodt og kose meg med serien jeg har funnet uten dårlig samvittighet. Hørtes ikke så ille ut.

Det finnes ikke smågodt i huset. Altså må jeg ut på hjul. Og skal jeg ut i butikken kan jeg ikke gå inntullet i pleddet med ermer. Da må jeg få på meg noen ordentlige klær, gre håret og stelle meg. Kanskje jeg skal ta en lang dusj eller enda bedre et langt karbad? Tar jeg meg råd til å fylle badekaret er det jo direkte sløsing å ikke bli ligge der til bløt så lenge vannet holder akseptabel varme. Skumbadet som luker litt mye står på hylla på badet.
Ja, i dag trenger jeg et varmt bad mens peisbålet varmer opp stua. Finner frem det jeg har av bodylotion, ansiktsmasker og fotbad. Her skal det bli hjemmespa!

En litt frreshere utgave av den kjerringa som lå under pleddet og syntes synd på seg selv kommer ut av badet. Det kjennes ut som om det har blitt varmere i stua.  Jeg putter innpå noen kubber til, og gjør meg klar til å dra på butikken. Ser over handlelista. Jeg tror jeg har husket det meste.

I dag skal vi prøve en litt spennende oppskrift til middag. Jeg tror det blir godt. Håper det, i det minste. Selv om det er jeg som skal lage middagen. Hjemmelaget nachos med ostesaus Pico de gallo og selvsagt kjøtt. Oppskrifta til Christopher Sjuve i Magasinet til Dagbladet fra forrige lørdag, eller altså lørdag for en drøy uke siden.

Men nå har jeg ikke tid til å sitte her og knotte lenger. Jeg må stikke på butikken og handle så jeg får laget middag.
Der kommer Gamle Gubben Grå. Han får passe peisbålet mens jeg er borte.
Vi snakkes!

I går var vi i barnedåp. Flott seremoni i Hole kirke og etterpå hyggelig familieselskap hvor vi var samlet rundt 50 stykker med stort og smått.   Bloggen ble nedprioritert og det får jeg selvsagt igjen for i dag. Å være støvsugerselger bringer tydeligvis ikke meg til bloggtoppen.  Nei her raser jeg nedover på bloggtopplista i ekspressfart og befinner meg i dag helt nede på en 16. plass.

Nå er det mandag morgen. Sola har ikke stått. Jeg sitter inntullet i “pleddet med ermer” som jeg fikk av Datteren til jul og en stor kopp rykende varm te. Hverdagen er tilbake. Det er greit. Jeg liker hverdager. Det er stort sett de som utgjør selve livet.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

“Det skjer ikke noe i livet mitt. Det er kjedelig og innholdsløst” hører jeg folk klage. Det gjør meg trist og ikke så lite oppgitt.
Hvem er det som skal fylle livet ditt med innhold? Er ikke det først og fremst deg selv?

Nå går vi inn i den mørke, kalde, våte delen av høsten. Etter den kommer vinteren. To tider i året jeg ikke er så glad i. Kulde og is. Glatte veier og lass med snø. Frem med piggsko, votter og luer. Hadde det ikke vært for jula kunne vi godt spolet frem til april for min del.
På denne tiden av året og i de kommende månedene er det ekstra viktig for meg og lage meg gode opplevelser hver dag. Og nei, det er ingen andre som har ansvaret for å gi dagene mine farge og innhold. Og jeg tror alle kan lage seg gode øyeblikk hver dag. Det gjelder bare å lete, kjenne etter og være litt til stede i nuet.

Nå for eksempel, klokka 07.59 en grå oktobermandag på Vågård farger morgengryet himmelen rosa. Rykende varm tekopp og rosa morgenhimmel, et godt øyeblikk. Tar meg tid til å la fargene på himmelen, det spesielle lyet og duften av te sige inn. En god start på dagen. Man trenger ikke reise til eksotiske steder for å oppleve en vakker soloppgang – eller solnedgang for den saks skyld. Fikk akkurat en snap av en knall rød himmel. Den var fra Tyristrand.

Eller hva med å ta inn over seg den trolske stemningen som morgendisen ofte gir på denne tiden av året?  Jeg går ofte ut for å “jakte” morgentåka. Den gir så fine motiver, enten de skal foreviges eller bare lagres på netthinna.
Det at vi alle vandrer rundt med kamera på mobilen gir en fantastisk mulighet til å leke litt turist på eget hjemsted. Lete etter detaljer og flotte motiver på din vei.

Jeg har stor glede av å være ute i skogen, det gir meg gode opplevelser. Man trenger ikke gå langt, man trenger ikke bestige en topp. En kaffekopp ved et skogstjern, eller bare en tur i parken. Det skal ikke så mye til.
Man trenger ikke ha det nyeste i turklær, nei man trenger ikke turklær i det hele tatt. Jeg har vært på skautur i kjole så vell som utslitt joggebukse. Skauen er ingen catwalk. De mest proffe skauvandrerne har de mest slitte turklærne.

Man trenger ikke dra langt av sted, for å lage seg gode opplevelser. Man trenger ikke ha kontoen full av penger for å gi livet innhold.
Nå skal jeg lage meg frokost. Det blir kneippbrød med kaviar, og så må jeg nok fylle opp tekoppen. Etterpå skal jeg drive på litt ute i hagen hvis regnet holder seg borte litt til. Jeg så noen visne pioner jeg har glemt å klippe ned. Litt annet er det vel og å ta tak i ute før snøen kommer.  Blir jeg kald, er det bare ekstra godt å komme inn igjen. Da kan jeg fyre i peisen og kose meg under pelspleddet.
denne mandagen skal bli bra. Jeg har jo alt opplevd soloppgangen.

Reklame | Neatsvor

Dere vet Late Brit? Robotstøvsugeren  Neatsvor X600 pro som kom inn i Drømmehuset for litt over to uker siden? Jeg lovpriste den i innlegget Gamle Gubben Grå har fått støv på hjernen forrige søndag, og ja jeg er like begeistret fremdeles.
Gamle Gubben Grå har fått en innarbeidet vane med å starte støvsugeren hver dag. og det har ikke blitt skulka unna en eneste støvsuging så langt.
Det er ikke til å stikke under en stol at det at det blir støvsugd daglig også under skjenker og sofaer har en positiv virkning på stemningen i Drømmehuset. Jeg har ikke sett en eneste hybelkanin siden slutten av september.

Nå har jeg fått lov til å gi dere kjære lesere en rabatkode som gir hele 20% ved kjøpt av robotstøvsuger fra Neatsvor som vidunderet heter. Her ar du et godt julegavetips til din bedre halvdel som du selv også nyter godt av.  Eller bare få den i arbeid i god tid før jul, jeg lover at den gjør julevasken enklere.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Gå inn på neatsvor.no og bestill. Bruk rabatkoden Kjerringtanker20 Den fungerer i to uker fra og med i dag 16.10 og kan kun bli brukt en gang per bruker.   Og gir deg altså hele 20% avslag. 

Kanskje er det flere enn Gamle Gubben Grå som får støvsuging som en av sine daglige rutiner. Jeg tror det kan bidra til færre opphetede samtaler i mange hjem, samt stoppe gneldringa til flere kjerringer enn meg.

Jeg har vært snufsete og forkjøla en ukes tid, så da husarbeidet var unnagjort i dag krøp jeg godt under pelspleddet på sofaen i stua og droppet både bytur og kaffe-latte. Varm te og en lang strekk håper jeg på at skal kurrere forkjølelsen. Vi skal i barnedåp i morgen, og da bør jeg jo være i form.  Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå dro av sted til byen med beskjed om ikke å vende tilbake før de hadde med seg mat og dåpsgave.  Jeg regnet med de ble borte en stund, og strekte meg godt ut der på sofaen. Bare Charlie Chihuahua og meg i et tomt hus.
Det føltes som om jeg knapt hadde rukket å sovne før de var tilbake, men det er en drøy time der jeg ikke kan gjøre rede for.

Må si at slike forberedelsene til slike familieselskap som barnedåp har blitt mye enklere etter at ungene vokste til.  Mye mindre stress og færre ting som jeg må huske på.  Nå regner jeg med at alle familiemedlemmer, innbefattet Gamle Gubben Grå, har funnet ut hva de skal ha på seg i morgen, sørget for at det er rent og nystrøket og at skoene de har tenkt å ha på passer.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Første gang jeg skulle ha med Gamle Gubben Grå i en familiebursdag til en niese.  Jeg var ikke vant til å sjekke andres klær, eller komme med instrukser for hvordan andre skulle kle seg. Så Gamle Gubben Grå, den gang i slutten av 20- åra, møtte opp i olajakke og t-skjorte mens alle de andre mennene hadde blazer og skjorte.  Jeg var ikke fornøyd.

Eller det året vi ankom huset til Svigermor for familiemiddag i julen og jeg fikk skjenn for at jeg ikke hadde strøket skjorta til Gamle Gubben Grå samt gredd håret hans. (Min elskede svigermor fikk beskjed om at det kanskje hadde vært praktisk om hun hadde lært sønnen å gre håret sitt og stryke skjorta si før han ble gifteferdig og flyttet hjemmefra. ) Vel, Gamle Gubben Grå har blitt relativt selvhjulpen med årene. Jeg er kona hans, ikke moren hans. Noe jeg har minnet han på mange ganger.

Så har vi ungene da. Der har jeg jo følt et visst ansvar, og derfor følt at det er min feil når ikke alt er i orden.

For eksempel 17. mai for noen år siden, relativt mange når jeg tenker etter. Jeg hadde med Datteren i en alder av 4 – 5 år for å prøve pensko til 17. mai etter barnehagen 16. mai. Datteren var sliten etter en lang dag med tog, kaker og 17. mai feiring i barnehagen og var ikke spesielt samarbeidsvillig når vi skulle prøve sko. Hun lå stort sett på gulvet i skobutikken og sparket med beina og ville hjem.
Til slutt fant vi et par sko som jeg fikk sånn halvveis på de sparkende føttene. Hun gikk noen prøve-skritt og sa de var bra, og jeg mitt dumme naut var rimelig fornøyd med at vi endelig var i mål.
Dagen etter klarte ikke Datteren å gå mer enn 20 meter med de nye skoene før hun klaget over at de var for trange. Noe man lett kunne konstatere når man målte sålen på skoen opp mot størrelsen på barnefoten. Vel, barnetoget ble iakttatt i strømpelesten, resten av nasjonaldagsfeiringen i noen godt slitte joggesko.

Slitte joggesko ja. Det er ikke så mange årene siden jeg en annen17. mai hentet Eldste Sønn hjemme hos han og vi dro til byen for å se barnetoget. Da vi steg ut av bilen nede i byen var den unge mannen pent antrukket i dress, skjorte og slips – og verdens mest møkkete og utslitte joggesko.

Jeg har løpt stressa rundt og lett etter bunadforkle, bunadskjorter, søljer og ikke minst bunadstrømper til guttene. Pensko og slips, skjorter og sløyfer… Hårspenner og sløyfebånd til Datteren osv. Alltid var det noe som manglet. Jeg savner helt klart ikke det stresset.

For eksempel da vi skulle i konfirmasjon til Eldste Nevø. Jeg hadde hatt senkede skuldre denne gangen. Yngste Sønn hadde blitt konfirmert halvannen måned i forveien. Mellom det hadde vi feiret 17. mai. Jeg hadde kontroll på penklær og sko til familien denne gangen. Alt var blitt vasket og det som trengtes det renset rett etter nasjonaldagen, nettopp med tanke på denne konfirmasjonen.
Lørdag kveld, nærmest natt  få timer før vi alle skal møte i kirken roper Yngste Sønn fra loftet der han bor: “Mamma, hva skal jeg ha på meg i morgen?” Jeg svarer med litt oppgitt stemme; “Du skal selvsagt ha på deg konfirmasjonsdressen din. Jeg har strøket skjorta den henger her nede”
Jeg glemmer aldri synet av Yngste Sønn som kom ned fra loftet ikledd dressen han hadde fått til konfirmasjonen under to måneder tidligere. Dressbuksa endte midt på leggen og dressjakka dekket så vidt albuene. “Det er du sikker på?” spurte slampen som hadde sett sitt snitt til å vokse en halvmeter de siste to månedene. Man kan få hjerteinfarkt av mindre.

Nok en historie om Yngste Sønn. Han var blitt noen år eldre, og på ny var det konfirmasjon til en av niesene som sto på programmet. Gutten hadde ikke hatt dress siden han vokste ut av konfirmasjonsdressen i rekordfart, men nå var han forhåpentligvis ferdig vokst for en stund. Vi møttes i sentrum da jeg var ferdig på jobb for å finne en dress. Den unge mannen hadde rukket å bli 18 år, og relativt kresen i klesveien. I tillegg var han lang, tynn og hengslete. Ikke den letteste å finne dress til.
Dressmann og de andre kjedebutikkene hadde lite som falt i smak, og lite hjelp med å finne noe som passet. Så jeg bestemte meg for at vi prøver i en av de litt finere herreklesbutikkene i byen, og stormet inn på Torvet klær ti minutter før stengetid.
En rutinert selger fant raskt en dress hvor både jakke og bukse satt som det skulle og som falt i smak hos den unge mannen.
Lykkelig gikk jeg til kassa for å betale.
“Å, har du solgt en Tiger” sa butikkinnehaveren anerkjennende til selgeren da vi sto ved kassen. Jeg ante ikke hva det betød, men fikk et inntrykk av at det muligens ikke var et billigmerke. Vel, butikken var egentlig stengt for noen minutter siden, jeg hadde funnet en dress som satt som et skudd. Det var bare å dra kortet og smile. 7.000 kroner kostet det meg å kjøpe en Tiger of Sveden dress til Yngste Sønn og jeg håpet inderlig han ikke vokste så raskt at den ikke kunne brukes mer enn en gang. Heldigvis har det gått bra, og det er vel den samme dressen han skal ha på i morgen, 7 år senere.

Men i morgen føler jeg kun ansvar for mine egne klær og sko, og de er klare. To alternativer avhengig av hvordan været serut når vi står opp i morgen. Jeg har bedt Eldste Sønn sjekke dress, skjorte og sko i dag. Det samme hørte jeg Yngste Sønn gjorde da han snakket med broren sin i går. De to andre, Yngste Sønn og Datteren  behøver jeg ikke tenke på. De kler seg pent uten påminning fra mor.  I år har jeg håp om at vi skal ankomme kirken i god tid før Gudstjenesten og sitte pent og andektige på plassene vår når orgelbruset starter.

Det er lørdag. Tekopp og tastatur.  “Late Brit”, robotstøvsugeren, er ferdig med dagens runde. Jeg har vasket badet og gjestetoalettet. Gamle Gubben Grå har tømt oppvaskmaskinen og satt på en klesvask. Støvfilla har og danset over bilder, bordplater og lister. Det begynner å nærme seg tid for å dra til byen og tid for kaffe-latte.

Skal bare se over plantene i stua først. Vi har tatt inn mange av sommerplantene og de begynner å gå i vinterdvale. Greit å få klippet vekk litt og ordnet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mulig det trengs en ny runde med støvsugeren når jeg er ferdig med plantene, men det kan “Late Brit” ordne mens vi drikker kaffe og koser oss i byen.

Lørdag i byen ja. Det er litt sånn “se og bli sett” av og til. Hønefoss er jo en liten by hvor alle kjenner alle. Eller kjenner til mange da. Man går nedover Storgata og nikker og hilser til folk man møter.

På lørdager er det “vise frem dagen”. Da strender ikke folk rundt i byen og på senteret for å få unna alle nødvendige ærend. Man strener ikke fra apoteket, til matbutikken og innom garnbutikken for litt garn før man stresser hjem eller på jobb.  Nei, da har man gjerne med seg partner, barn, venninne eller barnebarn og har tid til å stoppe å skravle. Ta en kaffe og bare være i byen.

Da møter man stolte besteforeldre som er ute og triller barnevogner med ferske barnebarn de gjerne vil vise frem til alle. Og vi møter folk godt over den første og andre ungdom som stolt går hånd i hånd med den nye flammen for å vise hele byen at nå, nå er det oss to. Som jeg sa, den store”visr-frem-dagen”. Litt sånn som når det er “ta-med-dag” i barnehagen.

Noen ganger kan det bli litt kleint. Jeg mener når du forveksler de som er der for å vise frem nye barnebarn med de som viser frem ny partner. Det skjedde oss for noen lørdager siden.

Vi møtte da en bekjent stolt som en hane trillende på den nyeste modellen med barnevogn. Jeg hilste blidt på fyren som var en del av ungdomstiden mi på 80-tallet, tok en titt på vidunderet i vogna og gratulerte han som bestefar.  Ansiktet ble merkbart mer stramt, og jeg fikk et litt rart blikk. Det var ikke barnebarnet han hadde tatt med på vise-frem-dagen, men mer sin nye flamme. For der kom det en ung kvinne på rundt 30 og smøg armen sin inn i armkroken hans. Jeg ble litt flau når jeg skjønte at han var far til barnet i vogna og ikke bestefar.

Det er kaldt ute, og kaldere skal det bli. Det gjør gjerne det på denne tiden av året.  Meteorologisk institutt melder om at det kan komme snø i fjellet i løpet av kvelden.  Skal man tro alle hyttefolk som klager over at de ikke har råd til å bruke hytta i vinter gjør kanskje ikke det så mye. Skal man tro bilkøene gjennom distriktet oppover mot Vadres og Hallingdal er det fremdeles nok av de som tar seg råd.

Ringerike kommune setter ned temperaturen i alle sine bygg til 20 grader leser jeg i lokalavisa. Det samme gjør Raymond i Oslo leser jeg i Aftenposten. Han senker og temperaturen i alle svømmebassengene kommunen har. Ringerike har ikke så mange basseng å senke temperaturen i.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

La oss glemme Ringerike litt og konsentrere oss om Raymond.

Raymond Johansen sier at han skjønner at tiltakene blir upopulære. Men situasjonen er allerede alvorlig for Oslo kommune, forteller han. Krigen i Ukraina kommer til å skape en krigsvinter også her hjemme.

leser jeg i Aftenposten.
Det er noe som skurrer i mine ører her.  Ukraina er i krig, den er grei. Eller det er langt fra greit, men det er et faktum man ikke kan motsi. Men den neste setningen; Det kommer til å skape en krigsvinter her og. Den kjøper jeg faktisk ikke.
Det er ikke strømkrise i Norge. Det er strømpriskrise. Raymond senker temperaturen i svømmehallene og truer med å skru av lyset i lysløypene ikke fordi faren for strømmangel er så stor, men fordi strømregninga til Oslo kommune har blitt enorm.
Det er ikke strømmen som skaper krisa, men strømprisen.  I Ringerike sparer vi 4 millioner kroner på å senke temperaturen med en grad i alle kommunale bygg. Det er litt penger på et kommunebudsjett.

Det koster et sted mellom 10 og 20 øre å produsere en kwh.  Den produksjonskostnaden har ikke økt selv om det er krig i Ukraina.
Det er heller ikke Ukraina som produserer norsk strøm, så det at det er krig i Ukraina påvirker ikke strømproduksjonen i Norge.
Eller burde ikke gjøre det.

Mesteparten av strømmen vi bruker i Norge produserer vi i Norge. Med litt enkle sparetiltak er jeg sikker på at vi fort kunne bli så og si selvforsynte med strøm hvis regjeringen hadde ønsket det, og tidligere regjeringer ikke hadde underskrevet avtaler som gjør oss til en del av det europeiske strømmarkedet.  Så. Raymond, slutt å skylde på Ukraina. Plasser skylda hos de som har ansvaret. Plaser den hos Erna og hos Jens og hos regjeringene de har ledet.

For mens vi skrur ned varmen i så vel offentlige bygg som private hjem, mens matkøene øker og foreldre står i vaskekjelleren klokka 2 om natta for å vaske og tørke klær mens strømmen er på det rimeligste i håp om å ha råd til både strøm og mat neste måned. Mens mange undrer seg på om hvordan de skal få råd til å feire jul i år. Mens landet gjør seg klar til krigsvinter uten krig, så er det noen som kan løfte stetteglassene og utveksle en skål for tidenes overskudd – og gleder seg til en historisk høy bonus de kan ta med seg når de feirer jul på hytten. Kraftselskapene går utrolig godt i disse tider. Produksjonskostnadene har ikke økt, mens prisen på det Europeiske markedet har vært historisk høy. Skål, da dere! Skål for oss og vår evne til å utnytte markedet for maks profitt.

Til å være “kommunist” har jeg ikke så mye i mot at noen produserer en vare og tar den prisen markedet er villig til å betale. Jeg kjøper tykke hjemmestrikkede raggsokker til 300 kroner fra Barndomsvenninna uten å blunke. Jeg vet hvor mange timer jeg hadde brukt på å omgjøre garn til sokker. Jeg setter pris på god mat laget av en flink kokk på restaurant. Betaler en håndverker det han forlanger for å male hus eller skifte tak. (Etter å ha innhentet flere prisoverslag)

Men det er ikke kraftselskapene som eier elvene våre, fossene våre eller vannet vårt.
Kraftselskapene tar seg utrolig godt betalt for å selge meg strøm laget av vårt felles vann som renner i våre felles fosser og stryk. Råvaren er felleseie. De lat den renne gjennom deres turbiner og på den måte skape kraft. Den biten har en pris på mellom 10 og 20 øre pr kwh. Og så selger de den strømmen til forbrukerne til en pris som gjerne et 10 ganger så høy som det det har kostet dem å produsere den. Er det rart jeg føler meg ranet? Ranet av meg selv.

Ja, for det er stort sett jeg og alle dere andre som eier kraftselskapene. Det er kommuner, fylkeskommuner eller staten som har aksjemajoriteten i de fleste norske kraftselskap.
Så mens kraftselskap eierne ligger våkne om natta og lurer på hvordan de skal få råd til å betale sin egen strøm, betale regninga til et selskap de er medeier i. Mens Raymond senker temperaturen i Oslos klasserom og svømmehaller for å få råd til å betale strømregninga til et kraftselskap Oslo kommune har aksjemajoriteten i  øker bonusen og milionlønningene til direktørene i kraftselskapene. De har jo vært så smarte og utnyttet markedet og sørget for maks profitt.
Er det bare jeg som synes at noe skurrer?

Joda, vi får strømstøtte. Vi betaler strømregning i dyre dommer, og så får vi noe av det tilbake i form av støtte. Hadde det ikke vært smartere og bare satt ned prisen i stedet for først å ta pengene våre, beholde de en måneds tid og så gi de tilbake i form av noe de kaller støtte og som de forventer at vi skal være takknemlig for?

De fleste jeg kjenner liker å klare seg selv. De liker ikke å stå med lua i hånda og motta almisser, veldedighet, eller støtte.
Det å gjøre alle husstander avhengig av støtteordninger gjør oss på en måte underdanig staten. Vi må oppføre oss pent og innordne oss det regjering og stat bestemmer slik at vi får den støtten vi trenger så vi får råd til lys, varme og alt det andre vi er avhengig av strøm til. Så vi får tilgang til nødvendig infrastruktur.

Det er ikke krig i Norge. Vi trenger ikke forberede oss på en krigsvinter.
Men vi må forberede oss på en kald og mørk vinter. Det er indirekte en følge av at Europa har gjort seg avhengig av å importere gass fra Russland.  Når vi så har en regjering som ser det mer viktig å påse at vi overholder våre europeiske forpliktelser enn å sørge for at norske husstander har råd til lys i lampa og varme i stua. Ja da må vi belage oss på en kald og mørk vinter.
Men det er ikke krigen i Ukraina sin skyld. Det kan vi takke norske politikere og deres innbitte tro på markedskreftene for.

Jeg sitter her med velduftende solbærte i koppen. Jeg er litt forkjølet og sår i halsen da er solbærte godt.
I går da jeg skulle kjøpe te falt blikket raskt på en pakke fra Tvinnings. Heldigvis streifet blikket mitt også prisen på hyllekanten. 72.45 kr!!!!   Øynene lette langs hyllekanten. Fantes det rimeligere alternativ? En pakke med fruktte fra Coop ble løsningen. Mindre pakke, men kun 18 kroner. Den inneholdt fire forskjellige teslag. En av dem var solbærte.  Det er langt færre teposer i esken, men jeg tror ikke det er fire ganger så mange teposer i den dyreste.

Jeg fyller opp tekoppen med mer varmt vann. Den første tekoppen ble fort tømt. Jeg kjenner halsen har godt av den varme drikken. Putter teposen tilbake i koppen. Det går helt klart å trekke to kopper med te av en pose. Ikke det at jeg ville spart posen til senere i dag, eller i morgen. Jeg er ikke så gjerrig  sparebevisst. Men når de to koppene blir trukket i løpet av en halv time går gjenbruk helt greit. To for en er jo en god deal. også når det gjelder krus med velduftende te.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er litt kjipt at inntektene mine ble kuttet med en tredjedel omtrent likt med at prisene på alt fra mat til bensin begynte sin galopperende økning.
Først ble jeg sur og spiste tørt kneippbrød til frokost og det pålegget jeg vant som var billigst og kjipest. Sånn  stakkars meg, jeg har det grusomt jeg. Skylda for mitt nye begredelige liv ble lagt på alt fra Putin, via Jonas til HR-dama som ikke kan regler for omplassering av arbeidstakere og fortrinnsrett.

Jeg tror verken HR-dama, Jonas eller Putin brød seg nevneverdig om at jeg satt der med brød som smakte papp og syntes synd på meg selv. Det var i høyeste grad meg det gikk ut over. Meg og alle rundt meg. En sur og litt småsulten kjerring er ikke alltid lett å være i hus med.

Jeg liker i grunn ikke å ha det kjipt. Jeg liker ikke å sitte å spise papp og synes synd på meg selv. Jeg tror livet blir bedre hvis en unner seg å kose seg litt i hverdagen. Men man behøver ikke å blakke seg fullstendig for å kose seg.
Jeg bestemte meg for å bli flink til å kose meg på sparebluss. Det tok ikke lang tid før det begynte å gå litt sport i det. At det ble gøy å finne de billige alternativene.
Gleden av å kose seg med en kopp solbærte ble større og ikke mindre når jeg tenkte på at tepakka kostet en fjerdedel av den andre. Når jeg så dyppet teposen i kopp nummer to følte jeg nesten at jeg fråtset i deilig te, mens jeg egentlig bare gjenbrukte et produkt som snart skulle bli søppel likevel.

Følelsen av fråtsing er langt bedre å fokusere på enn tanken på at du gjenbruker søppel, bare nevner det. Det gjelder å ha fokus på det som gir de gode følelsene.

I dag dukket plutselig dette opp.  Russekortet mitt fra en tid som ikke føles alt for fjern.

Russ 85.  Er det over 37 år siden russetida?  Om det kanskje ikke akkurat føles som om det var i går, så føles det ikke så lenge siden jeg gikk ut av Ringerike Videregående med hele livet foran meg.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Bildet av en usikker 18 åring. Like ukomfortabel med å bli tatt bilde av da som nå.  Eller – jeg var vel enda mer ukomfortabel med det da enn nå.

“Bare jeg er jeg, se opp for etterligninger”. Hva var det egentlig som fikk meg til å velge det mottoet? Jeg husker vi bladde gjennom lister med forslag på slike motto. Jeg hadde lyst på noe ingen andre hadde. Tenk om jeg valgte det samme innlegget som en av de kule!!! Det kunne fort bli feil.  Beskyldninger om herming og beslaglegging og destruksjon av mine russekort kunne nok vært en passende forbrytelse for en slik frekkhet. Hvordan noen mente at jeg kunne ha oversikt over hva en hver russ på byens to videregående skoler måtte skrive på sitt russekort anes ikke, men ville ikke være vesentlig hvis jeg var uheldig å ende opp med samme russekort-motto som feil person.

Bare jeg er jeg. I tredje gym begynte jeg vel å bli mektig lei av at jeg ikke fikk være meg. Fikk lov å være slik jeg ønsket uten at “alle” skulle bry seg og fortelle meg at det var feil. At jeg var feil.  Kanskje det var det jeg ønsket å signalisere? La meg få være meg i fred?

Se opp for etterligninger er helt klart min form for humor. Da som nå.
For på videregående var det nok ingen som så opp til meg, forsøkte å bli som meg, herme etter meg…
Det der med fare for etterligninger var helt klart ment humoristisk. Hvem ville etterligne mobbeofferet – ja sånn rent bort fra å gjøre narr da.

Det er noen år siden 1985. Livet har bydd på mye. Mange utfordringer og mye gøy.  Mange gode opplevelser og noen ikke fult så gode. 37 år har i grunn gått ganske radig.
Nå gleder jeg meg til hva de neste 37 har å by på.

“Hva var galt nå?”  Gamle Gubben Grå var ikke riktig våken ennå, hadde knapt mumlet “Hei” til kjerringa.  Slik han så det kunne han da umulig ha rukket å gjøre noe galt ennå. Likevel hørte han tydelig hvordan kjerringa skjelte og smelte ute på kjøkkenet. Han stumpet røyken, lukket utgangsdøra og gikk forsiktig mot kjøkkendøra.
“Gamle idiotiske mannfolk som tror de vet alt” fnøs kjerringa mens hun irritert duppet teposen i kruset så vannet plasket ut og ned på benken. Virket ikke som hun brød seg.
Han sendte henne et spørrende blikk, og hun forklarte i høye ordelag hvor drit lei hun var allvitende mannfolk som trodde de var eksperter på alt mulig de overhode ikke hadde peiling på.
Hun nikket irritert mot radioen på kjøkkenbenken og han pustet lettet ut. Det var ikke han som hadde gjort eller sagt noe galt i dag.

Hva som gjorde at engasjementet ble vekket i ei i grunn ganske liten og trøtt kjerring denne morgenen?
Jo at en fyr, aner ikke hvem eller hva slags tittel han hadde, uttalte at det var ikke trolig at Putin gikk av fordi han, altså denne allvitende stemmen på radio,  ikke visste navnet på en mulig arvtaker.
Det at dette mennesket ikke klarte å uttale et russisk navn, eller hadde navnet på en mulig arvtaker er da overhode ingen grunn til at Putin skal bli sittende i sjefsstolen borte i Russland. Navnet er muligens enkelt både å huske og uttale, men resten av mannen er da rimelig problematisk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er ikke dum. Jeg forstår selvsagt at det mannen mente var at det ikke var noen klar arvtaker hvis Putin skulle falle fra. Og ja, jeg ser og helt tydelig at det fort kan bli en maktkamp hvis han blir ryddet av veien. Jeg synes like vel at vi skal gi den ideen et forsøk. Det kan jo tenkes at det dukker opp et langt bedre alternativ.

Det som gjorde meg så irritert var vel mer at det nok en gang var en ekspert som uttalte seg skråsikkert om noe han overhode ikke kan ha forutsetninger om å uttale seg om. Jeg tror ingen her i landet har oversikten over hva som foregår i Russland.
Ikke hva som foregår i den indre kretsen rundt Putin, og ikke hva som rører seg under radaren i Russland.

Eksperter sa at Putin aldri i verden ville gå inn i Ukraina. Men Putin gjorde det.
Eksperter sa at det aldri ville bli en fullskala krig. Men det ble det.
Eksperter har sagt at Putin aldri vil bruke atomvåpen, nå er de samme ekspertene ikke så skråsikre lenger.

Poenget mitt er at ingen kan vite hva en fyr som Putin kan finne på.
Ingen kan heller vite hva som skjer den dagen han ikke er der lenger. For eksempel er det jo forskjell om det er en planlagt avgang eller om den kommer litt brått på. Årsaken om hvorfor de trenger ny leder er også avgjørende for hvem som overtar. Det er forskjell på å trekke seg, bli avsatt av eget parti eller bli styrtet av politiske motstandere.
Derfor blir jeg så utrolig irritert over eksperter som kommer med enkle svar på et komplisert spørsmål. Et spørsmål jeg ikke tror noen helt har svaret på  – og i det minste ikke i Norge.

Vel, jeg fikk tekoppen – og roet sinnet.
Gamle gubben Grå kunne puste lettet ut til kjerringa fant den neste tingen som provoserte henne. Det pleier ikke å gå så lang tid mellom hver gang noe engasjerer.