Menn eldes som fin vin, kvinner som sur melk har jeg hørt.  Jeg kan medgi at jeg av og til er sur. I går for eksempel. Jeg var ikke akkurat noen lerkefugl da. Det var en regnfull oktoberdag, ok, Blir liksom ikke jublende glad av regn, kulde og verkende ledd. Men melk….  Det er liksom ikke så mye igjen av det uskyldsrene og jomfruelige en gjerne forbinder med melkehvitt når en har passert femti.

Jeg kikker bort på Gamle Gubben Grå der han sitter i flannellspysjen og glipper nærsynt med øynene over dagens første kaffekopp. Er litt usikker på om eksklusivitet, og god aroma er det første man assosierer når en kaster et blikk på han. Aromaen er vel en blanding av sigarettrøyk, kaffe og nattepromp. Det eneste i nærheten av vin som jeg kan strekke meg til å sammenlikne han med er en støvete gammel flaske portvin. Noe som for lengst har forsvunnet fra motebildet, og som kun gamle fruentimre vet å sette pris på.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

I reklamen for en kosmetisk klinikk kunne vi i høst lese at vi kvinner må passe på at vi eldes som en Jaguar E-type og ikke noe fra rent a wreck. Jeg føler meg definitivt ikke som noen Jaguar, mer som en gammel brukt Skoda.
Eller kanskje ikke Skoda. Nei, jeg ønsker nok mer å eldes som en gammel 2CV.
Du vet, en bil med nok av feil og mangler. Som kan være både lunefull og vanskelig å få i gang, men som helt klart har sin sjarm. Ingen klarer å se en gammel 2CV med blomsterkasse bak og store fargerike blomster malt på dørene uten å snu seg etter den og trekke på smilebåndet.  Jepp. Der har du meg, jeg vil eldes som en gammel 2CV!

Hver alder har sin sjarm, har jeg og hørt.
Mulig det uttrykket og har gått ut av motebildet, akkurat som portvin og for den saks skyld 2CVer.  For i dag er det ungdommen som dyrkes, og jeg har sett at man omtales som eldre arbeidstaker når man har passert 40.

Det jeg aldri helt har forstått er hvorfor vi kvinner født på 60- 0g 70-tallet har latt ungdommen overta. Hvorfor vi streber etter å se ut som vi gjorde på 80-tallet og blir fra oss av lykke hvis vi blir tatt for å være  søsteren eller kjæresten til barna våre.
Hvorfor så mange på min alder aldri har klart å akseptere seg selv og den personen livet har formet de til å bli, men desperat streber etter evig ungdom. Og ikke bare evig ungdom. Men etter å mumifisere seg selv på en slik måte at alderen ikke synes.

I kjelleren på Norderhov kirke ligger Anna Colbjørnsensdatter. Der har hun ligget siden hun døde i 1736, 69 år gammel. Jeg så henne en gang under oppveksten. Enten på en omvisning med skolen eller da jeg var konfirmant.  Hun ser omtrent ut som hun har gjort i flere hundre år, men hun er ikke akkurat et vakkert syn. Jeg er ganske sikker på at hun ville bli aldri så lite skremt hvis hun fikk se seg selv i et speil. (Og ikke bare fordi noen har stukket av med nesa hennes)

Jeg går fremdeles for at jeg vil eldes som en gammel 2CV. Heller det enn en evigvarende mumie.
Så får det ikke hjelpe om jeg muligens har rustet helt opp lenge før jeg blir 350 år gammel.
Har ikke et behov for å oppleve år 2222 selv om jeg gjerne vil være her i en god del år til.

Jeg er 56 år. Statistikken tilsier at jeg fort kan leve i både 30 og 40 år til. Og da ønsker jeg å få mest mulig ut av de 40 årene.
Det å holde seg i aktivitet, trene både hjerne og kropp er viktig. Holde motoren i gang og ikke parkere i garasjen eller godstolen for godt. Da blir man fort som Anna, der nede i kirke-kjelleren.
Men jeg gidder ikke bruke de 40 årene på å løpe etter ungdommen og prøve desperat å bli som dem, se ut som dem, leve som dem. Slette ut rynker, farge gråe hår, spise piller og presse kroppen inn i de nyeste motetrendene som så mange som panisk prøver å fortrenge så vel alder som overgangsalder.

Nei, da vil jeg heller ta med meg en støvete gammel flaske portvin og reise ut på nye eventyr i en fargerik 2CV.