Som kjent har kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og Høyres programkomite foreslått å lage en liste over norskes viktigste kunst- og kulturskatter En såkalt kulturkanon.
Tror det er umulig å finne en liste alle kan enes om, ser det heller ikke som noe regjering og storting bør drive med. Regjeringen bestemmer hva som er god og mindre god kunst, er vel ikke akkurat det man forbinder med et fritt og demokratisk land – selv om kulturkanonen var blitt til på demokratisk vis. Forskjellige mennesker vil vektlegge ulike kunstnere ulik betydning ut fra ståsted, alder, oppvekst osv.
Men det er jo gøy å sette opp lister, så jeg og Gamle Gubben Grå satte oss ned og gjorde et forsøk. Litt diskusjon ble det, og Gamle Gubben Grå sin liste ville nok ikke bli den samme som min, men det ble en interessant samtale.
Når det gjelder dramatikere hadde ingen av oss så veldig peiling. Vi er ikke så ofte i teateret.
Men vi ble raskt enige om at Henrik Ibsen med “Fruen fra havet” måtte være med.
Helt i starten på forholdet vårt gjorde nemlig Gubben det sjakktrekket at han ba meg med på Nasjonalteateret for å se nettopp “Fruen Fra havet”.
Jeg, som før hadde blitt bedt ut av menn som foretrakk fotballkamper og boksing på storskjerm når det kom til kultur, ble mektig imponert. Så et tips til ungdommen av i dag, å be med dama på Nasjonalteateret med sin plysj og stasjet ikke noe dårlig sjekketriks hvis du vil virke voksen og litt kultivert.
Jeg ville og gjerne ha med Ludvik Holberg. Gubben mente han var dansk, og hadde ikke det samme forholdet til Holberg som meg.
Jeg trakk Holberg som tema da jeg var oppe i muntlig norsk på gymnaset. En grusom opplevelse for et beskjedent skolelys. Pikenavnet mitt begynner på W; noe som tilsa at jeg var den siste som skulle inn. Men pliktoppfyllende som jeg var, møtte jeg opp fra morgenen av. Jeg tok heller ikke sjansen på at noe uforutsett skulle skje, og ble sittende i korridoren utenfor klasserommet i time etter time og vente på min tur mens den ene etter den andre gikk inn, ble eksaminert og forsvant.
Til slutt var det bare meg igjen.
Jeg husker jeg sto i de store buevinduene i den gamle gymnasbygningen og stirret ned på asfalten en etasje lenger ned og vurderte å hoppe. Jeg var klar over at fallet ikke ville værehøyt nok til å at jeg ville bli drept, men regnet med at jeg antakelig ville bli så skadet at jeg slapp eksamen akkurat denne dagen.
Men før jeg fikk tatt haspene av vinduet og kastet meg ut i friheten, kom en klassekamerat som jeg tror hadde etgodt øye til meg, og holdt meg med selskap de siste minuttene før Tobiassen var ferdig og det ble min tur.
Så var det meg, sensor, eksaminanden og Holberg da. Jeg ble spurt om Holbergs verker, og da i hovedsak hans komedier. og jeg ramset dem opp som perler på en snor. Alle 26 fra “Den politiske Kandestøper” til Sganarels Rejse til det philosophiske Land . Alle, unntatt ett. Nemlig det kanskje mest kjente av dem alle, Jeppe på bierget.
Vel, jeg fikk vel en greikarakter, men for meg som eksepsjonelt skolelys, var det helt utilgivelig at jeg kunne glemme Holbergs hovedverk.
Vi er vel ikke de største kunstkjennerne heller. Men vi måtte jo sette opp noen navn der og i vår private lille kanon.
“Brudeferden i Hardanger” av Tidemann og Gude, sa Gamle Gubben Grå og jeg nikket. Det blir vel ikke mer norsk enn det.
“Skrik” av Munch. fortsatte jeg. Det er vel et bilde alle i Norge har et forhold til.
Og “Sinnataggen” og “Monolitten” fortsatte jeg av Gustav Vigeland
“Minus 2 grader” av Harriet Backer sa Gamle Gubben Grå “Hæ?” sa jeg. “Det henger i Nasjonalgalleriet.” sa Gubben. Jeg så fremdeles ut som et spørsmålstegn. Nå kjenner nok ikke jeg så godt alle maleriene på Nasjonalgalleriet. Det skal sies. Jeg har vært der en gang. En litt lat regneværssøndag mens jeg var student i Oslo på 1980 tallet dro jeg dit alene. Selv iherdig søk på nett gjorde ikke meg klokere. Men Gamle Gubben Grå var urokkelig. Det var et fint bilde, og måtte med. (Selv om jeg altså ikke klarte å hoste opp så mye som en setning om det på det store og vise internettet.
Vi var også innom “Syk pike”, “En bondebegravelse” og “Gutten med seljefløyten” før vi kom til at vi kanskje også måtte ha med noe litt nyere.
“Rottelikene” til Viskum sa jeg. Jeg elsker den kunstneren og prøver å få tatt en tur til Kunstlaboratoriet på Vestfossen hver sommer. Og. “Hvorfor er ikke Thomas på skolen i dag”. fortsatte jeg ivrig. Den installasjonen gjorde inntrykk på Eldste Sønn da han var med til Kunstlaboratoriet for mange år siden. Flere dager etterpå fantaserte han fremdeles om hvorfor bamsen Thomas ikke hadde vært på skolen.
Som de bokormene vi begge er, kom forfattere på løpende bånd.
Vi var enige om at Torbjørn Egner og Anne Cath. Vestli måtte med. Få har vel fremmet lesergleden hos barn som dem. Karius og Baktus, Hakkebakkeskogen og Kardemomme by er vel et must for alle norske barn. I vår generasjon var nok Ole Alexander Filibom-bom-bom, Guro og Mormor og de 8 ungene også det.
De store som Hamsun, og Bjørnson hoppet vi over. Vi har lest dem -muligens under tvang på skolen. Men noen stor leserglede var det ikke. Olav dun og Juvik-folket er helt klart IKKE med. Bare tanken gir meg fremdeles frysninger etter en hovedoppgave på gymnaset. Jeg vil ha med lyrikere Arnulf Øverland, Nordal Grieg og Inger Hagerup må med. Også Prøysen… Ikke noe er så koselig som Alf Prøysen.
Krimdronningene Kim Småge, Anne Holt, Unni Lindell og Karin Fossum ble nevnt uten at vi kom til enighet.
Jo Nesbø er selvskreven. og Stein Elvestad. og kanskje Evi Bøgnes…
Så diskuterte vi mange biografier vi hadde lest, men ble enige om at det muligens ikke var som forfattere de menneskene hadde gjort dem interessante.
Norsk arkitektur må være stavkirker. Ingen nevnt, ingen glemt.
Av enkeltbyggverk var jeg klar på at Ishavskatedralen i Tromsø må med. Et signalbygg som er lett gjenkjennelig. Det samme Operaen i Bjørvika. Så ble det en diskusjon om Frognerseteren som jeg mener er lite kjent utenfor Oslo vest. Men Holmenkollen…Kan man kalle Holmenkollen for arkitektur? Det finnes vel ikke noe mer norskt enn Holmenkollen?
Det har vært laget mange fine norske filmer.
Flåklypa kommer vi ikke utenom. Og siden vi er inne på Ivo Caprino vil jeg og nevne Karius og Baktus og eventyr filmene som Reveenka og Gutten som kapp åt med trollet.
Vi er også svake for gamle komedier med Leif Juster som Bussen, Fjols til fjels og Den forvunnede pølsemaker.
Jeg skulte til Aftenpostens Kulturkanon og ville ha med Veiviseren. Men Gamle Gubben Grå var i tvil. Han trodde ikke han hadde sett filmen, og hvis han hadde det, hadde den ikke gjort inntrykk, Jeg så vantro på han; Han som er så interessert i film, og så hadde han ikke sett Veiviseren??? Jeg skulle raskt fortelle han hva den handlet om, og hvor bra den var da jeg ble usikker. Jeg vet jeg har sett den. Jeg vet hvor og med hvem. Men hva den egentlig handlet om, sånn utenom Tjudene og noen samer… Kanskje det ikke var selve filmen, men heller han jeg så den med den septemberkvelden i 1987 som gjorde mest inntrykk….
Det ble plutselig viktig å skifte tema.
Neste tema var klassisk musikk, og vips var vi tilbake på trygt land. Når det gjelder klassisk musikk og annen såkalt fin-kultur er det ingen fare for at jeg skal få flash-back tilbake til gamle flammer…
Dovregubbens Hall sier Gamle Gubben Grå. Fanitullen, sier jeg. Bojarenes inntogsmarsj fortsatte jeg raskt og drømte meg tilbake til sommeren 2015 da vi og Yngste Sønn var på Beitostølen og hørte på Oslo filharmonien.
Morgenstemning av Grieg fortsatte jeg. Den høres mye bedre ut med filharmonien enn den gjorde da vi spilte den på blokkfløyte i musikktimene på barneskolen.
Populærmusikk er heller ikke lett å enes om.
Vi har nok litt forskjellig syn også her. For meg er det Åge Aleksandersen. Ingen over, ingen ved siden av. Gamle Gubben Grå er enig i at Åge må med, men er nok ikke like sikker på at han er så suveren. Han nevner Ole Paus, Jan Teigen, Kjøtt og Jokke og mange andre som jeg knapt har hørt om…
Når vi prøver å komme på navn fra dette århundre, blir Gamle Gubben Grå litt stillere. Hva med Plumbo? Jada. Plumbo må med. Karpe Diem? Gubben har ikke noe forhold til dem. Og resten av kvelden utforsker vi Karpe Diem på You-tube og føler oss så unge….
HVA VILLE DU HATT MED I DIN KANON?
