For et par uker siden var det en debatt som jeg ikke fikk kommentert. Jeg var rett og slett så provosert at jeg ikke fant ord. Det er ikke ofte.
Eller, jeg kom vel med noen uttalelser om temaet her rundt spisebordet i Drømmehuset med Gamle Gubben Grå som tilhører, men de egnet seg ikke på trykk. Saken var generasjon Z som mente ledere måtte tilrettelegge arbeidslivet bedre etter deres krav og behov. Man kan visst tydeligvis ikke forvente at unge voksne av i dag skal tilpasse seg arbeidslivet.
Debatten har gått videre uten at jeg har deltatt. Det å forvente at unge voksne tar ansvar for eget arbeidsliv var ikke en stor del av debatten. Argumentet at vi i generasjonen over hadde oss selv å takke kom raskt. Hvem har oppdratt generasjon Z? Jo generasjon X, eller hva nå foreldregenerasjonen til Z kalles. De har ansvaret. De burde ha lært ungene sine arbeidsmoral.
Jeg er kanskje ikke uenig i det, men hvem har lært generasjonen som ble født for 40-50 år siden å oppdra barn slik at de får den forventede arbeidsmoral? Jo det må jo være generasjonen som oppdro de, altså den generasjonen som er født 20-30 år før det igjen. Sånn kunne vi fortsette til generasjon A eller Adam og Eva. Ansvaret for våre egne feil og mangler skyves raskt og effektivt over på noen andre.
Det virker for meg at ansvarsfraskrivelse alla denne debatten brer om seg i samfunnet. Oppstår det en utfordring i livene våre bruker svært mange utrolig mye tid og krefter på å finne syndebukker, noen en kan skyve ansvaret over på i stedet for å brette opp ermene og ta ansvaret for å løse utfordringen selv, eller bare påta seg skylda.
Mestrer vi ikke kjøreforholdene på glatte vinterveier er det de som skulle ha måkt eller strødd sin feil. Får ikke ungene våre toppkarakterer skyldes det lærerens udugelighet. Klarer vi ikke å få ned fattigdommen i landet vi leder er det Putin sin feil Det er krig i Europa. Hvor mange ganger har vi ikke hørt den dårlige unnskyldningen? Det er ikke bare generasjon Z som skyver ansvaret for at de ikke klarer jobben sin over på andre.
Nei, jeg mente ikke at generasjon Z eller andre skal bruke Statsministerens ansvarsfraskrivelse som en unnskyldning for hvorfor man ikke selv tar ansvar for sitt eget skittentøy, sitt eget rot, sitt eget liv. Det var mer ment for å understreke at denne ansvarsfraskrivelsen jeg snakker om ikke bare handler om dagens ungdom, men om mennesker i alle generasjoner.
Jeg kjøpte Uggs lignende sko i høst. De er kjempe lekre, og jeg har brukt de en gang. Da skled jeg på trammen, rutsjet ned trappa med resultat møkkete, våt buksebak, kul i hodet og en finger som fremdeles er vond.
Hvem har ansvaret for det fallet?
Skoprodusenten som lager vintersko med såle nesten uten mønster?
Kjerringa som stakk beina opp i de skoa før hun gikk ut døra?
Gamle Gubben Grå som ikke hadde strødd trammen med salt slik at den var fri for is?
Den forrige eieren av Drømmehuset som har laget et inngangsparti i tre som blir glatt?
Jeg mener at det helt klart er kjerringa som stakk beina i de skoene før hun for ut døra en dag det var glatt på utsiden som har ansvaret for egen dumhet.
Samme hvilken generasjon mine foreldre tilhører, de er født på 1930-tallet, så er jeg glad de lærte meg å ta ansvar for mine egne handlinger og mitt eget liv.
Jeg er glad for at jeg fikk en slik oppdragelse, men hvis jeg ikke hadde blitt lært opp til å ta ansvaret for mitt eget liv så hadde ansvaret fremdeles vært mitt. Jeg, som 58 år gammel kjerring, kan ikke skylde på min avdøde mor for feil skovalg eller andre ting som skjer i livet mitt.