Så trakk han seg som kandidat til å bli LO-sjef, Jørn Eggum. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er overrasket. En klok avgjørelse, uten tvil, men mennesker som er vant til å ha makt og posisjoner pleier sjelden å ta de klokeste avgjørelsene når de står midt oppe i slike saker. Enten er Jørn Eggum klokere enn jeg trodde, ellers så har han kloke rådgivere. Det ene utelukker ikke det andre.

Han er 52 år. Neste gang det skal velges LO leder er han 56. Absolutt ikke for gammel for å ta på seg et slikt verv. Så en klok avgjørelse og trekke seg nå, og på den måten legge debatten om ledervervet død.

Annonsørinnhold

I butikk nå☀️ Årets fineste sommerkjoler

Ja, han har gjort noe dumt. Man innleder ikke et utenom-ekteskapelig-forhold samme år som man gifter seg, ikke i de etterfølgende årene heller. Men det blir liksom mer en sak mellom han og kona og ikke noe vi trenger å diskutere på Debatten.

Man deltar helt klart ikke i prosessen med å sparke og fremforhandle avtale om etterlønn for elskerinna. Og enda mindre deltar man i den prosessen når det er snakk om x-elskerinna. Forsmådde kjerringer bør en holde seg langt unna. Det er aldri godt å vite hva de pønsker på.

Jeg ser at Merete Solberg kaller seg selv jente når hun snakker med pressen, men hvis du ikke ha blitt voksen i en alder av 42, ja da tror jeg aldri du blir det. Denne saken er som en lærebok i kvinnelig hersketeknikk, og det sier jeg som er kvinne.

Det denne saken ikke handler om er mee too. Å komme med slike antydninger er et hån mot alle som opplever å bli misbrukt av menn med makt på den måten. At en voksen kvinne velger å innlede et seksuelt forhold til en jevngammel mann fordi hun finner han attraktiv / ønsker å stige i gradene / være nær maktens sentrum – stryk det som ikke passer – er et bevisst valg hun tok.

Og det hjalp. Hun steg jo i gradene innen organisasjonen. Fra å vær plass-tillitsvalgt på IKEA ble hun avdelingsleder med heltidsjobb i Fellesorganisasjonen.

Når hun så mister jobben etter flere advarsler, ja da burde jo Eggum holdt seg langt, langt unna den saken. Ikke være den som fremforhandlet sluttavtalen. Han var inhabil så det holdt.
Så når disse forhandlingene ikke fører frem. Han vil gi sluttavtale, hun vil ha jobben sin tilbake. Ja, da tar hun og går til TV2 og forteller om forholdet, men nå ikke som likeverdig partner, ikke som et springbrett på karrierestigen men som et offer. Timinga er upåklagelig. En uke før x-elskeren skal bli valgt til en av de mektigste stillingene i norsk arbeidsliv.

Yssen gikk til VG. Merete Solberg gikk til TV2. Effekten er nøyaktig den samme, Hadde jeg hatt noe jeg følte for å hevne på et menneske med makt ville jeg og ha valgt ett av de mediene. Men jeg ville aldri ha sunket så lavt som å fremstille meg selv som et offer.

I går sto Merete Solberg og løy hos Fredrik Solvang i beste sendetid. Hun hadde aldri hørt om noen varsler mot seg. Dette sa hun til tross for at nettavisen, og sikkert også Fredrik Solvang, har dokumentasjon på at hun var godt informert om de varslene.

Vi får håpe Lo finner en god lederkandidat i løpet av uka som kommer. Så får vi håpe at den sluttavtalen som lå på bordet i begynnelsen av uka fremdeles ligger der for Merete Solberg, for å få til bake jobben kan hun nok bare drømme om etter dette stuntet.
Selv sitter jeg og er litt spent på hva som skjer nå, for av en eller annen grunn føler jeg at siste ord ikke er sagt i denne saken.

Skapet er ryddet. Det var ikke så ille som jeg hadde sett gor meg. Er det ikke slik ofte? At man utsetter slike prosjekter litt lenge, og så når man endelig setter i gang blir man nesten litt skuffa over hvor raskt det gikk. Hvorfor har man utsatt dette så lenge? Det var jo i grunn fort gjort.

Det ble en stor pose med duker som nå skal leveres til Blå kors sin bruktbutikk. Det kan jo være andre som bruker duker eller syr fine ting av de. Bunader og slikt er i vinden å sy av gamle duker har jeg hørt. Noen av de vil nok kunne brukes til det.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det “rareste” jeg fant, og som nok ikke blir noen bunad var kjøkkenhåndkle på bilde over. Mintgrønt med påbrodert Merry Christmas. Sikkert en gave fra Svigerinne borte i L.A, og hyggelig ment, men altså ikke helt min stil eller fargevalg. Det får vandre videre.

Jeg sitter her med tekopp og tastatur, og nok en gang skal jeg lire av meg noe om fokus og prosjekt. Lurer på hvor mange ganger jeg har kommentert dette innlegget nå. Fire? Vel lydig som denne kjerringa er så svarer jeg nok en gang på hva som står i fokus og hvilke prosjekter jeg har tenkt å kaste meg over i dag.

Jeg må innrømme at fokus i dag nok er mest på morgendagen. 1. mai. Jeg er i 1. mai komiteen både i Rødt Ringerike og den for alle her på Ringerike.
De store arrangementene er nok i rute. Vi har en flink leder som har stålkontroll. Der er det eneste jeg må tenke på å møte opp.
Jeg tror og håper at Rødt sitt arrangement også er i rute. At det ikke er noe vi har glemt. Jeg har to paroler her, den tredje er det en som henter på trykkeriet i dag. Lokale til lunsjen er leid, maten henter jeg i dag. Må huske å kjøpe kaffe og mineralvann. Nøkkel til lokale ordner hun andre i komiteen. Invitasjoner er sendt ut, i går ble det sendt ut påminnelser på sms til alle medlemmene. Jo, jeg tror alt er i rute. Jeg har bare igjen å bestemme hva jeg skal ha på meg.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Så var det prosjekt da. Hva jeg skal kaste meg over i dag når jeg er ferdig med å sitte her med tekopp og tastatur.
Jeg har tenkt å ta for meg skapet på det vi kaller lintøyrommet. 

Drømmehuset har jo selvsagt eget lintøyrom. Jeg ønsker jo en herskapelig stil ikke sant?
Egentlig er det et fraflytta soverom i kjelleren. Det har vi gjort om til et rom hvor vi har håndklær, sengetøy, duker, puter, dyner og strykebrett – og etter hvert turklær, skistøvler, vintersko, to paroler, og ja en del andre ting som har blitt stuet inn der.

I skapet der nede skal det etter planen være duker og jule-håndklær. Om det er stappet inn noe mer i det skapet er jeg usikker på, men jeg tror det henger noen vinterjakker for Gamle Gubben Grå og muligens noen av guttene der nede.
Det skapet har jeg tenkt å ta å rydde litt i. Muligens jeg da får plass til noe mer i det skapet, og rommet vil fremstå mer ryddig enn i dag.

Et skap med stort sett duker. Når brukte jeg egentlig duk sist? Altså jeg har en heklet duk på et rundt bord i stua. Skifter underduk etter årstid og humør, men duk på spisebord og salongbord er det lenge mellom hver gang kommer på plass. Herskapelig eller ikke, å stå å stryke store duker er absolutt ikke noe jeg tar meg tid til ofte. Julemiddagen maks.
Løpere og brikker, ja. En sjelden gang, men de store dukene… Og jeg har en del av de samlet sammen helt fra jeg flyttet på min første hybel en gang på 80-tallet.

Noen har sikkert blitt kastet opp gjennom årene. Vi har jo flyttet noen ganger. Men farger og sånn går jo gjerne igjen. Greit å ha et stort utvalg i duker man aldri bruker, ikke sant? Og så alle dukene som har fått flekker som jeg ikke har fått av, men som jeg ikke har hatt hjerte til å kaste. Stearinflekker, rødvisnflekker, svimerker etter strykejern…

Og samlingen min av kjøkkenbord-duker! Dere vet, duker på 90×90 cm som gjerne har et trykk med blomster i glade farger, eller aller helst håndbroderte. Jeg har alltid vært svak for håndbroderte kjøkkenbord-duker, og jeg har ikke kjøkkenbord en gang!  Det har jeg ikke hatt siden jeg flyttet inn i rekkehuset i 1993.  Likevel, er det ikke få slike broderte kjøkkenbordduker som har blitt med hjem fra bruktbutikker og loppemarked. (Bruker de gjerne på bordet på trammen da, men…)

Det skapet skal ryddes i dag, bare jeg får ryddet meg frem til det. Må få vekk noen 1-mai paroler som står i veien. men de må jo opp fra kjelleren likevel i dag.

Bruker du duk ofte? 

Bildet er et arkivbilde. Jeg føler for å påpeke det. Vil ikke ha på meg at jeg sitter og super kaffe-latte hver dag. Nei, ikke er jeg ute på byen heller. Det er tekopp og tastatur ved spisebordet hjemme i Drømmehuset som gjelder i kveld.

Dagen har blitt brukt ute i hagen. Har fått rakt og ryddet litt. Kuttet opp litt kvist og så videre. Har ikke flydd rundt og fotografert. Buksa jeg hadde på i dag hadde ingen lommer. Ikke genseren heller.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Leser at det er litt bråk i LO: Nok en gang er en maktperson tatt med buksa nede.
Ok to voksne mennesker som har frivillig sex er kanskje ikke det verste som kan skje, verre at Jørn Eggum prøvde å betale henne til taushet med en hysj-avtale.

Selvsagt ikke tilfeldig at dette kommer ut i media nå, Jørn Eggum skulle om kort tid bli valgt til ny LO-leder ved akklamasjon. Men så tar den tidligere elskerinna en “Takk for sist”, hun har blitt sparket fra jobb og verv i Fellesforbundet på grunn av en lederstil som var litt vel dominerende og ikke falt i god jord hos de hun ledet.

I mine øyne virker det som en skikkelig dritt-pakke fra denne Solberg for å hevne seg på sin tidligere elsker og leder.
Ja, ja kan jo bli litt underholdende å følge med på de neste dagene.

.

Jeg kan dessverre ikke skryte av at tipp-tipp-oldefaren min var en halshugd drapsmann slik Allan kan.
Når jeg tenker meg om så må jeg lete litt i hukommelsen for å komme på hvem samtlige av mine 16 tipp-tipp-oldefedre var. Heldigvis har jeg et sånt digitalt slektstre som jeg kan hente en del opplysninger fra. Så jeg fyller tekoppen til randen og graver meg ned i egen historie. Fin start på dagen.

En oppramsing av alle mine tipp-tipp-oldefedre og når de er født og døde tviler jeg på at vil være spesielt interessert for den jevne bloggleser. Som sagt, lite med mordere og halshugde. Det var mer vanlige folk, husmenn og gårdbrukere. Jeg skal ikke si at de levde kjedelige  liv, for det vet jeg lite om, men de skrev seg ikke inn i historiebøkene. I det minste ikke de jeg vet hvem er. Det er et par, tre tipp-tipp-oldefedre jeg ikke kjenner navnene til.

Det som slår meg når jeg slår de opp på slektstreet er at flere av de ble gamle. Det å bli over 90 år var mye på 1800-tallet De må ha levd ganske gode liv. Gode, på den måten at de nådde høy alder. Jeg tror ingen av de var spesielt rike, selv om noen satt bedre i det enn andre.

Tipp-tipp-oldefedrene mine bodde i Søndre Land, Bjoneroa, Gran, Ådalen, Norderhov, Sokna, Hole og Sør-Odalen, hvis noen lurer på hvor denne kjerringa har sine røtter.

Jeg er skuffet! Ikke skuffet og vonbroten og forbannet, men skuffet! Bare skuffet. Det får holde.. Jeg er skuffet over Allan. Han leverer ikke til forventningene på sitt siste innlegg.

For det første hadde jeg håpet at han hadde sluttet og sukke, stønne og klage over at en ny arbeidsuke begynte når han hadde runda 100 blåmandag innlegg rett før påske. De som ikke har forstått at mandagene føles tunge og deprimerende for den fyren nå, ja de har så tungt for det at jeg mener det ikke er håp om å få banka noe som helst inn i skallen deres. Muligens ikke helt pedagogisk riktig å si, men jeg er da ingen pedagog.

Det andre som skuffer meg med Allan sitt siste innlegg er at han ser ut som om han regner 1. mai som en helt vanlig fridag. Langhelg fra onsdag kveld til han kan sette seg ned å syte og klage over at en ny arbeidsuke er på vei neste mandag. Det virker ikke som om Allan har ofret en tanke hvorfor denne arbeidsuka er så kort. Hvorfor vi har fri på 1. mai, og fredagen derfor blir inneklemt for mange.

Opp, alle jordens bundne trelle!

1. mai er jo arbeidernes internasjonale kampdag. Fram til 1919 var en lovfestet normalarbeidsdag på åtte timer 1. mai-feiringens fremste, om ikke eneste, krav. Jeg vil anta at en fyr som Allan som synes arbeidsuka er ulidelig lang er glad for at arbeidsdagene ikke varer mer enn 8 timer.

Da 8 timers dagen ble innført i 1919 begynte arbeiderbevegelsen å fremme kravet om 6-timers dagen. Altså en normalarbeidsdag på 6 og ikke 8 timer. Kravet om en slik arbeidsdag var viktig i deler av arbeiderbevegelsen allerede i 1920-åra.

Dere ser logikken her. Arbeiderbevegelsen kjemper for kortere arbeidsdager, Allan ønsker seg kortere arbeidsuker. Det er på mange måter to sider av samme sak.
Helt siden åttetimersdagen ble innført i Norge i 1919, er de fleste arbeidstidsforkortelsene tatt ut som kortere arbeidsuke og lengre ferier. Det regner jeg er helt i Allans ånd. Ikke noe av dette er kommet gratis og uten at noen har kjempet det frem.

Så samles vi på valen, seieren, vet vi, at vi får!

Jeg er som sagt skuffet over at Allan ikke nevner med et ord hvorfor han i dag kan glede seg over kort arbeidsuke. De ekstra fridagene har ikke kommet av seg selv, og de er der av en grunn.

Arbeidernes internasjonale kampdag er ikke bare en dag for å minnes kamper som ble vunnet for over 100 år siden. Det er fremdeles kamper som må kjempes. Kampen mot forskjells Norge, Kampen mot fascismen og Kampen for et fritt Palestina er garantert tema under 1. mai feiringen mange steder i år.

Jeg synes det blir både litt historieløst og litt respektløst hvis 1. mai bare blir en ekstra fridag uten at man skjenker en tanke på hvorfor man har fri denne dagen. Hva den egentlig står for og hvilket innhold den har.

Jeg kan forstå at noen kan føle at terskelen for å gå i tog denne dagen er litt høy. Men hva med å vise din støtte ved å stå langs ruta og se på toget og folkelivet. Tro meg, det føles mye bedre å gå i toget når noen står langs ruta og ser på toget og leser parolene.
Møt opp og få med deg en appell eller en tale. Det er ikke farlig, og du er garantert ikke alene.

Jeg mener kampdagen fremdeles er viktig. Jeg skal selvsagt være med å markere dagen. For meg starter det ed 1. mai frokost og avsluttes med konsert med arbeider-viser på en pub når klokka nærmer seg midnatt.  I løpet av dagen har jeg tenkt å få med meg både kransenedleggelser, hornmusikk, appeller, lunsj, tog og taler før jeg altså avslutter dagen på en pub.

Mot tyranni vi retter slaget, mot krigen selv vi fører krig!

Hvis ingen markerer dagen, hvis 1. mai bare blir nok en fridag i mai, slik som Kristi himmelfartsdag eller pinsen, hva er da vitsen med at vi skal ha fri?
Når en arbeidsminister fra Arbeiderpartiet er den som snakker om at syke mennesker må stå opp om morgenen og komme seg på jobb, hva kan vi da forvente hvis vi får en arbeidsminister fra Høyre, Fremskrittspartiet eller partier som har en ide om at Arbeit macht frei? 

6 timers dagen er nærmest en utopi. 8 timers dagen er under press i mange bransjer. I helsevesenet er det flere og flere som har lang-vakter på 12 timer.

Forskjellene i samfunnet øker. Mens noen kjøper hytte til 50 millioner står andre i lange matkøer utenfor fattighuset og andre matutdelinger.

Fascismen brer om seg. Av partier i dagens Europa som har røtter i den vesteuropeiske nyfascismen, finner man blant andre Vlaams Belang i Flandern , Front National i Frankrike, British National Party i Storbritannia, Frihetspartiet i Østerrike, Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD) i Tyskland og Sverigedemokraterna i Sverige.
Ja, og så har vi Donald Trump som vel heller ikke er så opptatt av vanlige folks rettigheter.

Hvis vi ikke står opp for de verdiene og tilkjempede rettighetene vi nesten tar som en selvfølge er det nok av krefter i samfunnet i dag som vil ta de fra oss.

Tenk om vi våknet opp en dag og fant ut at alle de tingene arbeiderbevegelsen opp gjennom de siste 100 årene har kjempet frem var tatt fra oss. Jeg skal love dere at det ville bli en ordentlig blåmandag.

I dag hadde vi en avtale med Svoger. Han har jo fått i julegave av oss at vi gjør noe sammen en dag i måneden. I dag var det tur rundt Sognsvann som sto på programmet.

Vi kunne vel knapt vært heldigere med været. Sol, og bare noen ytterst få skyer. En virkelig fin vår-søndag har det vært. Ulempen er selvsagt at vi langt fra var alene på Sognsvann. Litt mye folk, joggere, hunder og syklister å holde rede på. Spesielt siden vi og hadde med hundene. Men likevel, en fin tur.

Annonsørinnhold

I butikk nå☀️ Årets fineste sommerkjoler

Turen rundt Sognsvann er ca 4 km. Det er fin vei i flatt terreng, tilrettelagt for barnevogn så vel som rullestol.  Våren viste seg fra sitt beste med blinkende blått vann, kaskader av hvitveis og nyutsprunget bjørkeløv.

Halvveis rundt vannet fant vi oss et bord i solen og koste oss med lunsj. Mini-baguetter med røkt hvalkjøtt og tyttebær-rømme, og med Rød ku ost og parmaskinke smakte godt sammen med juice fra Røyse. Svoger gjorde måltidet fullkomment med å ha med Kvikk-lunsj til dessert.

Det ble en fin runde. Håper Svoger koste seg like mye som oss. At han ser at selv om livet kanskje ikke er topp, så kan man ha bra øyeblikk. At man ikke er eldgammel selv om en nærmer seg 60.

Det var noen som badet. Rimelig kaldt i vannet sikkert. Jeg ser at det er 11-12 grader i Oslofjorden. Rundt 9 -10 grader i Sognsvann vil jeg anta. Jeg kjente ikke på det. Angrer litt på at jeg ikke vasset i det minste. Vise at man fremdeles kan gjøre sprø ting, være litt sprø og gal selv om man nærmer seg 60.

Det ble en fin dag. Vi fikk både litt trim og hyggelig selskap. Hundene fikk og luftet seg på et nytt og spennende sted med utrolig mange spennende ting å lukte på.

I går var en helt fantastisk dag. En dag til å leve lenge på. Sola skinte fra blå himmel, og skinte gjorde i grunn både Gamle Gubben Grå og Kjerringa og. Vi koste oss på Bygdesmak,  og tok lørdags-kaffekoppen på tunet på Sundvollen før vi dro til Veien Kulturminnepark for å oppleve Roseslottet på turné. Så interessert  som Gamle Gubben Grå er i andre verdenskrig ble det en utstilling vi vil huske en god stund.

På kvelden disket Gamle Gubben Grå opp med middag som kunne nytes ute i sola på terrassen. Det er ikke hver dag. Vi skriver fremdeles april.  Til forrett fikk jeg Gratinerte østers, så da tok jeg og hentet en flaske hvitvin jeg har hatt liggende i kjøleskapet en stund. Skal man nyte god mat kan en ikke skylle det ned med cola.

Det er første gang jeg spiser østers. Om det blir den siste vet jeg ikke. Retten var god, ikke noen klage til kokken, men jeg synes egentlig selve østersen var litt kjedelig i smak. Er det lov å si?
Regner med at det ikke var noe galt med østersene heller. Vi kjøpte de på Meny.
Blåskjell er nok fremdeles en favoritt for meg når det kommer til skalldyr.

Likevel, østers på terrassen i deilig solskinn. Sånn skaper minner – og bilder som gjør seg på blogg. Gamle Gubben Grå erter meg med at det er det viktigere for meg å fotografere maten enn å spise den. Det er ikke helt sant, men fine bilder er ett pluss ved måltidet.

Oppskriften på de gratinerte østersene fant vi i en av de Hytteliv-bladene vi hentet her om dagen Hytteliv 6/19.
Etter å ha samrådd oss med han i ferskvaredisken på Meny gikk vi for 2 østers til hver.
Rundt 50 g smør ble temperert en stund slik at det var mykt. Vi tok det ut før vi dro av sted tidligere på formidagen.
Når Gubben skulle begynne med maten satte han steikeovnen på 250 grader.

Så åpnet han østersene med en stor kniv (og noen banneord som jeg ikke skal gjengi), og helte ut vannet som var i dem.
Passet på at innmaten var løs og plukket vekk eventuelle løse deler av skallet.
La så østersene i en ildfast form.

Så lagde han en grateringsmasse av smør, finkuttet loff og frisk gressløk. Gressløken kunne vi høste ute i kjøkkenhagen. Det er deilig med vår.

Gratineringsmassen ble lagd i små klatter som et lokk over østersen.
Så ble de gratinert til de fikk en gyllen farg på toppen.

Hovedretten ble pastaputer i fløtesaus med bacon. Kanskje ikke like flott som østersen, men godt og mettende.

Til dessert ble det fyrstekake og en kopp kaffe.
Treretters middag er ikke daglig kost her i Drømmehuset, men i går ble det det.
(To matinnlegg fra Kjerringa tidlig en søndag morgen er heller ikke hverdagskost, men i dag ble det det og.)

Endelig et matinnlegg på plassen foran meg på topplisten. Begynte å bli litt lei disse fokus-prosjektene. Dette innlegget skrev jeg i forrige uke, og har ventet på et matinnlegg.

Jeg elsker jo å prøve ut nye oppskrifter. Denne oppskriften fant jeg i hytteliv 7/19, en av bladene i de eskene med blader  vi hentet hjem her om dagen. Blåbærene er kjøpt på Coop. Lite med blåbær både rundt hytteveggene og i skogen her hjemme å i april…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Clafoutis er en fransk dessert som vanligvis lages ved at bær (oftest kirsebær) legges i en ovnsform og en slags pannekakerøre helles over, hvorpå hele formen bakes i ovnen. Bakverket kommer opprinnelig fra Limousin mens navnet kommer fra oksitansk.
Oksitansk er et galloromansk språk som blir talt i den sydlige tredjedelen av Frankrike, pluss i enkelte grenseområder i Italia og Spania, hvis noen i likhet med meg lurte.

Jeg leser at når andre frukter, for eksempel plommer, epler, tranebær eller bjørnebær, benyttes i stedet for kirsebær, kalles kaken i stedet flognarde. Så muligens denne blåbærkaken er en flognarde og ikke en clafoutis, men navnet skjemmer ingen. Det er en rask og grei dessert å lage.

Jeg lagde en røre av 4 egg, 2,5 dl melk, 180g hvetemel, 100 g sukker, 30 g smeltet smør og litt sitronsaft fra en halv sitron.
Helte så røra i paiformen.
Strødde over rundt 500 g blåbær, og stekte clafoutis i steikeovnen ved 220 grader i 35 minutter.

Kaken ble servert lunken med en kule vaniljeis. Gamle Gubben Grå likte den, ikke helt min greie.

Roseslottet, dere vet kunstinnstalasjonen til Vebjørn Sand som til vanlig står oppe ved Holmenkollen, er for tiden på turné rundt i landet. Det å få denne kunsten rundt i landet er en del av Regjeringens markering av frigjøringsjubileet i 2025.

Utstillingen har med et utvalg originalmalerier og originale geometriske figurer fra Roseslottet. På alle stedene vil det og bli vist frem bilder med historier fra området de besøker. I dag var turneen kommet til Ringerike, og Gamle Gubben Grå og jeg måtte jo ta en tur.

Annonsørinnhold

I butikk nå☀️ Årets fineste sommerkjoler

For de som ikke kjenner utstillingen Roseslottet er en unik kunstutstilling. Den er en viktig påminnelse om vår egen historie, om krigens ødeleggelser og lidelser, og om motstandskamp og mot. Sentralt i Roseslottet er portrettserien «Historiens ansikter» med tidsvitner fra andre verdenskrig, som Vebjørn Sand de siste årene har reist rundt og møtt og malt.

Alle bildene gjør inntrykk. Hver på sin måte. Portrettene var nok de jeg delte lengst ved. Ikke minst for å lese historien til de som ble portrettert.

Dette portrettet av Traute Lafrenz, for eksempel. Hun var en tysk medisinstudent som var medlem av den antinazistiske gruppen Den hvite rose under andre verdenskrig.  Jeg tror vi nordmenn har lett for å glemme at det var anti-nazistisk motstand også i Tyskland under krigen.

Den hvite rose (Die Weiße Rose) var en ikkevoldelig opposisjonell gruppe av kristne studenter i begynnelsen av tyveårene ved Ludwig-Maximilian-universitetet i München som skrev og distribuerte seks regimekritiske løpesedler mot det nasjonalsosialistiske regimet. I 1943 ble kjernemedlemmene arrestert av Gestapo og dømt til døden av Folkedomstolen og henrettet.

Det var Traute Lafrenz som skaffet til veie mye av papiret som ble brukt til Den hvite roses løpesedler. Hun var og den eneste utenfor familien som møtte opp i begravelsen til Hans og Sophie Scholl, lederne av gruppen, etter at de hadde blitt henrettet 22. februar 1943.

Hun ble selv arrestert 15. mars 1943 og 19. april samme år dømt til et års fengsel. Gestapo innså ikke det fulle omfanget av hennes involvering i Den hvite roses aktiviteter. Hun ble løslatt 14. mars 1944, men allerede to uker senere arrestert på nytt og satt fengslet til krigsslutt.

Etter krigen flyttet hun til USA, hvor hun fullførte legestudiet. Hun døde i 2023, 103 år gammel.

Her er et annet portrett og historie som gjorde inntrykk. Portrettet av Mykhailo Sidelnik.

Mykhailo Sidelnik er fra Ukraina, som under andre verdenskrig var en del av Sovjetunionen. Da Tyskland gikk til angrep i juni 1941, ble han innkalt til tjeneste i Den røde armé, 18 år gammel.

I august 1942, da de tyske styrkene nærmet seg Stalingrad, var Mykhailo blant de sovjetiske soldatene som ble sendt for å stanse dem. Like etter at slaget ved Stalingrad var begynt, ble han omringet og tatt til fange av tyskerne. Deretter ble han sendt til en konsentrasjonsleir i Tyskland.

Et år etter at han ble tatt til fange, ble Mykhailo en av de 100.000 sovjetiske krigsfangene som ble sendt til Norge for å utføre slavearbeid for okkupasjonsregimet. Den 1. august 1943 kom han til Rana, og deretter ble han satt til å bygge Nordlandsbanen over Saltfjellet. Hitler ønsket en sammenhengende jernbane fra Oslo til Kirkenes, og i samarbeid med NSB skulle den bygges ved hjelp av krigsfanger og tvangsarbeidere.

Arbeidet ble utført for hånd, med hakker og spader, og var svært hardt. De bodde i bevoktede fangeleirer, under elendige forhold. Matrasjonene var små, og Mykhailo var alltid sulten. Til slutt veide han bare 30 kilo. Han ble for svak til å gå og å arbeide, og han havnet på sykebrakken. Flere av medfangene hans døde av sult, utmattelse og sykdom, men Mykhailo overlevde så vidt.

Etter at krigen var over, ville Mykhailo returnere til hjemstedet i Ukraina, men da han kom til Sovjetunionen, ble han arrestert. Da han hadde blitt omringet av tyskerne ved Stalingrad, hadde han 15 patroner i riflen. Etter Stalins ordre, skulle han bruke 14 på tyskerne, og den 15. på seg selv. Siden han ikke hadde tatt sitt eget liv, og heller latt seg ta til fange, ble han ansett som en folkefiende som skulle straffes. Etter harde avhør ble han sendt til Sibir, der han ble satt til å utføre straffearbeid i en gullgruve. Etter syv år i Gulag-systemet klarte han å rømme. I 1953 var han endelig hjemme igjen, 12 år etter at han var sendt ut i krigen.

Det var mange flotte portrett og gripende historier  av nordmenn og, men jeg fikk liksom ikke noen fine bilder av de jeg forsøkte å ta bilde av. Jeg var absolutt ikke alene på denne utstillingen.
I morgen skal Vebjørn Sand male portrett av Fritjof Jørgensen, et lokalt tids-vitne – og en kjent mann her i byen. Han er 93 år.

Dette trykket av et maleri er fra kampene ved Klekken her på Ringerike. Høvdingen har fortalt om de. At de så at Haug brant fra vinduene på gården til bestemoren sin hvor de hadde søkt tilflukt.

Det var en tankevekkende utstilling. V må komme oss til Roseslottet i Holmenkollen og se hele utstillingen en dag. Den skal være der ut 2026 er det nå bestemt. Dette er en slik utstilling som sitter igjen lenge etter at du har forlatt  utstillingen.

Heldigvis kom freden til slutt.